Kjærlighetens rasjonalitet

Kjærlighet kommer i mange former. Enkelte ganger er den vill og heftig - og ikke nødvendigvis kun fysisk - mens den andre ganger er tilbaketrukken og restriktiv. Selv er jeg i altfor stor grad en rasjonalist, og jeg har opplevd at fornuft har en tendens til å utelukkes som noen del av kjærligheten. Ser man på disse kvalitetene uten kontraster, vil selvfølgelig mange mene at kjærlighet er det rene, spontane og uskyldige som rammer mennesker nesten som et virus, og som ikke kan kureres, fordi i møte med kjærligheten vil vel de fleste oppleve å føle seg forsvarsløse. Man er i alene i mørket med sine følelser, og kjærligheten er monsteret som skjuler seg i skyggene. Kjærligheten er det uvisse, og for mange vil derfor fornuften virke som en motpart til dette følelsesmessige (u)vesenet. Før var også jeg et nervevrak som fryktet mørket, for som alle mennesker, fryktet jeg det jeg ikke kjente til, og det finnes vel knapt et menneske på denne jord som vil våge å påstå at de kjenner kjærlighet. Intet menneske kan se i mørket.

Fornuften er i disse tider et ukjent vesen som mange velger å stille på lik linje med Nessie og diverse andre fantasifostere som den forstyrrede menneskehjernen har klart å pønske ut. Unge mennesker er av natur opposisjonelle mot samtiden, og gjennom tidene har dette stadig ført til digre omveltninger i kulturen så vel som menneskesynet. Menneskeheten er en middelaldrende skikkelse i identitetskrise, og det er så altfor tydelig i disse usikkerhetene. Ingenting er sikkert, og alt er vagt og viskøst. Hvem er vi? Eksisterer vi? Er menneskeheten på vei mot siden egen undergang, eller utvikler vi oss i en positiv retning? Svarene uteblir selvsagt, fordi den som eventuelt skulle vise seg å stå bak alt dette antageligvis avskyr rampelyset og holder seg lengst mulig unna vår sivilisasjon - muligens av frykt for å bli jaktet ned av Se og Hørs paparazzofotografer og moteeksperten Jan Thomas som vil gi den gamle karen en makeover. Hvem vet?

Frykt er en mektig følelse. La et menneske føle frykt, og frykten vil forderve grobunnen for alle andre følelser. Frykten vil med tiden vokse seg større enn kjærligheten, og igjen sitter ikke et standhaftig menneske, men et forsvarsløst dyr. Alle som har opplevd sorg eller smerte, burde vite at frykt er irrasjonalitet. Når et menneske er redd for mørket og det uvisse, har det som egentlig skulle fungert som en sikkerhetsmekanisme, tatt over hele mennesket og brutt med sin hensikt. Plutselig er det sikkerhetsmekanismen man beskytter, og ikke seg selv, og det er dette noen våger å sammenligne med kjærlighet. Ekte kjærlighet er alt annet enn dette, fordi man kan ikke elske noe man ikke kjenner. Man kan ikke stå i mørket, og skrike lovord til tomheten som man i sin fantasi har fylt med noe godt, for i virkeligheten vil mørket være like tomt som en fryktsom sjel. Et menneske som elsker det ukjente, vet vitterlig ikke hva det vil si å elske.

Selv stod jeg i mørket så altfor lenge, og skalv av redsel for hva det var som nærmet seg meg for å rive meg i filler. Jeg så for meg villdyr og monstre som pustet meg i nakken, og nakkehårene reiste seg av tanken. Til tider ville jeg bare dø, for uvissheten gjorde livet til et spill mot min egen pessimisme - et spill jeg bare ikke kunne vinne. Så til slutt hylte jeg ut i tomheten i min frustrasjon, og oppdaget til min store forbauselse at hylet ikke ga fra seg lyd. Lydbølger kan ikke bevege seg i tomheten, og det var da jeg forstod det hele: Mørket var ikke fylt med mine fantasifostre, men var i realiteten kun et enormt vakuum med meg i midten. Det eneste jeg hadde fryktet hele denne tiden var meg selv, og forstod det da min egen stemme ikke lenger var å høre noe sted. Jeg forstod det da jeg hadde blitt stum.

Vår godeste fysikervenn Albert Einstein sa i sin tid at vitenskap uten religion er lam, og at religion uten vitenskap er blind, og selv om mine tanker ikke tar utgangspunkt i hverken vitenskap eller religion, så grunner de i vitenskapens og religionens røtter, henholdsvis fornuft og følelser. Dersom man stripper vitenskapen for alt det overfladiske, er det fornuften som står i sentrum, og dersom man stripper religionen for alt det autoritære, finner man ut at det er følelsene som regjerer. Herr Einstein hadde så rett, så rett, men jeg vil heller legge vekten på de grunnleggende menneskelige kvalitetene, og ikke de dogmatiske fenomenene som religion og vitenskap utvilsomt er, for i bunn og grunn er de bare enkle skalkeskjul for det som mennesket egentlig dreier seg om. Jeg velger derfor i stedet å omformulere Einsteins læresetning om livet til å passe den mest fundamentale av alle sannheter: Fornuft uten kjærlighet er lam; kjærlighet uten fornuft er blind.

Jeg åpnet mine øyne, og så det vi alle hadde fryktet. Jeg åpnet min munn, og hørte igjen min egen stemme. Jeg så kjærligheten, og det er kun takket være fornuften. Fornuften lot meg bekjempe frykten, og når frykten var ute av spillet, satt jeg kun igjen med fornuften og følelsene. De omfavnet hverandre, og det var i dét øyeblikket at jeg lærte hva det var å elske. Det var i dét øyeblikket at kjærligheten ble skapt.