Hjelp, jeg går konkurs

Det er fint å være ung. Fordelene er ikke til å komme forbi, og det faktum at man har mange år med et tilhørende mangfold valgmulighter fremfor seg, gjør det hele til en dans på roser. Jeg skal unngå å bruke klisjeen som alle forventer i forbindelse med rosenes skarpe tilbehør, men som i de fleste vel anvendte metaforer, så er det et hint av sannhet skjult bak de utbrukte bildene. Torner er det nok av. Rent økonomisk sett står alle unge mennesker overfor et veiskille fra tidlig av; skal man velge å gå rett i arbeid, eller studere til ungdommen er en forbigått æra av livet, og pensjonisttilværelsen nærmer seg med stormskritt? Av uvisse grunner har jeg valgt den sistnevnte veien, men likevel har jeg valgt å jobbe ved siden av for å opprettholde en viss livsstandard, og fordi det gir verdifull yrkesrelevant erfaring. Litt ekstra penger i tillegg til det skarve studentlånet er ikke til å forakte.

Hva gjør man når man får litt penger til overs? Jeg er et medlem av disse ungdommene nåtildags, så selvsagt burde jeg prioritere de tidvis upraktiske tekniske duppedittene til Apple høyt i budsjettet, men i et klarhetsøyeblikk fikk jeg det for meg at jeg burde investere i noe litt mer langsiktig. Alle vet at de tekniske fruktproduktene har kortere holdbarhet enn deres økologiske navnebrødre. Noen visninger i Oslo senere, med et budsjett basert på tidligere forbruk, bestemte jeg meg for å våge meg til en lokal bank som var svært medgjørlig og imøtekommende. Til min store forbauselse så regnet mannen med økonomisk sans ut et annet budsjett, som på mystisk vis presterte å si at jeg kom til å gå flere tusen kroner i underskudd hver måned hvis renta steg litt. Jeg tittet på mitt budsjett, hvor jeg hadde tatt eventuelle renteøkninger med i betraktning, og fikk det ikke til å stemme. Det viste seg at det ikke var mannen i banken som hadde gjort noe galt, og heller ikke jeg. Det viste seg at det var noen litt høyere opp i systemet som hadde trukket noen grove antagelser om min økonomi. Makan til frekkhet.

Statens Institutt for Forbruksforskning er – som navnet tilsier – et institutt som sysselsetter seg med å forske på folks forbrukervaner. Så langt, så greit. Slik forskning er det helt klart behov for i våre dager. SIFO har ved hjelp av eksperter på ulike felt, samt deres forskning på forbruk, laget et såkalt standardbudsjett, som gir en grei oversikt over hva man må forvente å punge ut med dersom man vil leve et relativt normalt liv økonomisk sett, og disse utgiftspostene er normert etter alder. De sier altså noe om hvor mye en person i visse aldersgrupper behøver å bruke for å ha et sunt kosthold og et liv som innebærer litt fler utskeielser enn den ukentlige gullrekka på NRK. Inntekt er ikke noe normativt grunnlag ved utregning av disse utgiftene.

Fra økonomi til filosofi (jeg fortjener å vinne Nobelprisen i litteratur for å ha klart å flette disse to motpolene inn i hverandre): Har dere hørt om filosofen G. E. Moore? Frykt ikke – jeg har ikke hørt noe særlig om han selv. Likevel vet jeg såpass at han antageligvis var den første til å bruke begrepet “naturalistisk feilslutning”, et begrep alle som klarte å holde seg våkne gjennom forelesningsrekkene i examen philosophicum, burde ha fått med seg. Det er en feilslutning som går på at man trekker en normativ konklusjon, d.v.s. at noe burde være på en bestemt måte, fordi dette er den nåværende tilstanden. Hvis de fattige er fattige, ja, så burde de egentlig bare fortsette å være det. (Ikke siter meg på den, jeg bare eksemplifiserte.) En reversert utgave av dette uttrykket vil naturligvis innebære at man på basis av hvordan noe burde være, trekker konklusjoner om hvordan noe faktisk er. Kall det fornektende, kall det virkelighetsfjernt, men uansett hva man kaller det, så er det iallfall kontraintuitivt.

Ved mitt hyggelige besøk i banken ble jeg, som tidligere nevnt, introdusert for min nye venn SIFO, som etter nye retningslinjer fra Finanstilsynet, tydeligvis har blitt fast inventar på samtlige skrivebord på bankenes datamaskiner. Det har seg nå slik at Finanstilsynet har sendt ut retningslinjer til bankene, som kort og greit forklarer hvordan bankene må slutte å være så dumsnille og låne bort til alt og alle som klarer å avtale et møte med banken. Tross alt var det vel det som var årsaken til finanskrisa, hvis jeg har forstått det mer eller mindre korrekt. Hva gjorde så folk når de forstod at de ikke kunne nedbetale et lån som var vel over deres betjeningsevne? Jo, de benyttet selvsagt den varemerkede amerikanske forsvarsmetoden, og saksøkte banken. I følge SIFO hadde de jo absolutt ikke råd til å nedbetale noe lån, ei heller leve, så hvordan kunne banken være så slem og manipulativ at de gav dem et lån likevel?

Jeg nevnte innledningsvis at jeg var og stadig fortsetter å være student, og de fleste vet hvordan det er å være student. Man bor i insititusjonaliserte student-hybler og –leiligheter, med minimale midler, og mens man river ut mat fra hyllene på Kiwi i sin desperate søken etter matvarer som har gått ut på dato, tenker man at man kunne hatt det så mye bedre. “Jeg skulle heller valgt å jobbe,” tenker jeg bedrevitende om meg selv i fortiden. Så jeg valgte å ta meg en jobb, og investere i fremtiden slik at mitt fremtidige selv slapp å være like selvgod og bedrevitende i forhold til mitt nåværende selv. Det kan jeg bare glemme. Da SIFO fortalte meg hva jeg bruker i måneden på ulike utgifter, møtte jeg meg selv i døren. “Jøss", tenkte jeg. “Jeg går faktisk i minus hver måned.” Til min store lettelse slapp den eksistensielle angsten taket da jeg fikk sjekket kontoutskriftene igjen. Jeg gikk likevel ikke i minus. Hvorfor fortalte da SIFO meg at jeg gjorde det?

Jeg tar en råsjanse og regner med at ikke hukommelsen og/eller oppmerksomheter har falt helt ut helt ennå, og henviser til godeste Moore og hans uttrykk. Rettere sagt, jeg henviser til den langt mer virkelighetsfjerne reverste utgaven. Det viser seg nemlig at husholdningers egentlige budsjett har lite eller intet å si når banker nå skal ta opp søknad om boliglån til vurdering, på grunn av Finanstilsynets uheldige forsøk på å finne objektiv grunn for hvor mye en husholdning i gjennomsnitt bruker. For det første er ikke SIFOs standardbudsjett noe gjennomsnitt, og for det andre er den ikke normert etter inntekt, men alder. Derfor viser dette standardbudsjettet at jeg og flesteparten av mine studentkollegaer går i minus, fordi vi tjener ikke nok til å bruke alle pengene de mener at vi burde bruke. Når vi da går i banken, og Finanstilsynet har pålagt bankene å bruke SIFOs standardbudsjett som standard for alle husholdninger i landet, betyr det i praksis at de som har et lavere forbruk enn SIFOs standardbudsjett, får enorme problemer med å kunne ta noe lån, og dermed får betraktelig dårligere muligheter til å investere i sin fremtid. Og hvem er det som har et gjennomgående lavt forbruk? Nettopp. De fattige.

Jeg velger ikke å gå noe mer nøye inn på de grove feilslutningene de statlige organene har begått i dette tilfellet, for de taler egentlig for seg selv. De er enten et uttrykk for tvilsomme intensjoner om å øke klasseskillet mellom de rike og de fattige, eller rett og slett et uttrykk for genuint og dyptgående dårskap. Ærlig talt vet jeg ikke hvilken av delene jeg ønsker å tro på. Begge er i grunnen like deprimerende.

Det som likevel er positivt, og verdt å få med seg ut av hele denne saken, er noe vi alle kan lære av Finanstilsynet. Jeg har lært at det er helt ok å mene at siden noe burde være på en måte, så er det sånn. Min samboer og jeg har naturligvis ønsket å eie bolig lenge, og siden vi vil at det skal være sånn, så regner vi med at det også er sånn. Så nå eier vi boligen vi bor i, og har et enormt forbruk som tillater oss å spise på restaurant hver bidige dag. Hvis noen spør om hvordan vi fikk kjøpt boligen av Studentsamskipnaden i Oslo, eller hvordan vi har råd til å betale for dette slaraffenlivet, så vet jeg hva jeg skal svare.

“Spør SIFO og Finanstilsynet, for vi vet sannelig ikke.”

Ord mot ord

Før vi visste ordet av det, var vi der igjen. Nok en gang har en tegning prestert å skape nok bråk til å rive en befolkning i biter, og jeg tenkte i et av mine klartenkte øyeblikk at det kunne være morsomt å forsøke å se saken fra flere enn de to åpenbare sidene før man ser seg om etter en løsning. Løsninger tenderer ikke alltid til å befinne hos partene selv, men hos mennesker som står utenfor og ikke er påvirket av karakteristika ved situasjonen som er irrelevante for utfallet. Denne teksten er et forsøk på et slikt sideblikk.

Da saken om karikaturtegninger av islamprofeten Muhammed først skapte blest, tenkte jeg for meg selv at dette var en ideologisk krangel mellom religion og samfunnet for øvrig – en uoverensstemmelse som gjennom tidene har skapt svært lite annet enn bruduljer og krig. Personlig har jeg alltid følt meg trukket mellom tro og viten, og som Einstein i sin tid påpekte, er den ene uten den andre ubrukelig eller iallfall gørrkjedelig. Problemet oppstår når man setter saken på spissen, og samfunnet ser seg nødt til å utfordre religionens grenser. Samfunnet har alltid gjort dette, uavhengig av hva slags religion det dreier seg om, nettopp fordi religionen med sine noe snodige dogmer kan synes å være en blokade i veien mot utvikling.

Når religion og samfunn blir satt mot hverandre på den måten vi har sett den siste tiden og mange ganger før, vil meningene gjerne polariseres. Enten så er man på side med muslimene, eller så er man imot dem – en tanke som godeste Bush Jr. tydeligvis klarte å misjonere til mang et menneske. Det kan være fristende å ta parti i denne saken, men det blir for dumt å basere seg på enkelte religioner eller enkelte aviser i denne saken. For å komme frem til en løsning må man forsøke å se saken på en generell basis, og ikke la aspekter ved de enkelte aktørene i denne situasjonen sverte utfallet.

Alle har vi noe vi setter høyt. Ikke-religiøse mennesker så vel som religiøse mennesker – muligens med unntak av nihilistene – har noe eller noen de gjerne vil kjempe for, og dette kan for dem synes å være selve grunnen til at vi lever. For å holde ut trenger vi alle noe som driver oss, og det er selvsagt at enhver idé eller tanke som vi velger å leve for, vil synes å være hellig. Vi er mange mennesker på denne kloden, og alle lever vi ikke for de samme ideene. Vi har utallige religioner, samt utallige grunner til å fortsette vår hverdag, og når enkelte av disse grunnene hos ulike mennesker strider imot hverandre, er det selvsagt at konflikter vil oppstå. Slike konflikter fører dessverre sjeldent til løsninger, for før det har oppstått en dialog og blitt gjort et eneste forsøk på å føle empati, har partene terget seg opp og gjort seg klare til kamp. Dette skulle også vise seg å være tilfelle i dag.

Instinktivt var jeg ikke på side med de som mente at publisering av disse karikaturene var galt, fordi også jeg har noe som jeg holder hellig – nemlig ideen om utvikling av samfunnet gjennom konstant meningsveksling og konstant utfordring av utdaterte dogmer som har stagnert og grodd fast på vår ferd. Da disse menneskene protesterte mot publikasjoner som de fant støtende, tenkte jeg at dette var nok et eksempel på en konflikt mellom maksimer. Hvilken maksime som er riktig å følge er ikke noe man kan få et objektivt svar på, siden det her dreier seg om sannheter av en mer metafysisk art enn det man i vitenskapen per i dag kan komme frem til, og derfor blir dette bare ord mot ord.

Ord mot ord. Dette er et viktig poeng. Man bruker bare ikke makt i en slik konflikt. Man strekker seg ikke etter stridsøksen, samtidig som man heller ikke kan strekke seg etter lovgiverne – for rettferdig utvikling kan ikke inntreffe dersom man setter meninger i karantene og sier at de er farlige. Meninger skal være provoserende, og de skal gjøre vondt. Det er da man vet at ytringsfriheten fungerer som den skal. I Norge i dag har ytringsfriheten riktignok blitt et artefakt for museer, som vi viser til dersom vi vil skille oss selv fra andre mer uheldige land og kulturer. Kjære landsmenn – ytringsfriheten er mer enn et glansbilde; den er mer enn en medalje som vi viser til venner og bekjente for å påpeke vår modenhet og vår briljans; ytringsfriheten har faktisk også en funksjon.

Tidligere nevnte jeg så vidt den evige striden mellom tro og viten, og selv om den i dette tilfellet kanskje kan virke irrelevant, så bygger konflikten vi ser i dag i bunn og grunn på dette evige spørsmålet om hva som er riktig. Ytringsfrihet er et konsept som er nødvendig i land hvor man i stor grad verdsetter vitenskapen og dens prinsipper, fordi vitenskapen i sin natur er under utvikling. Hver dag oppdages det nye fakta om alt mellom himmel og jord – fakta som i mange tilfeller vil stride med de maksimer og ideologiske konsepter som religioner allerede har bestemt seg for å tro på. Før i tiden var det gjerne de religiøse som satt med makten, og det er derfor ikke overraskende at vitenskapsmenn gjerne ble drept for det de trodde på og måtte dø som martyrer fordi de søkte sannheter som kunne støte andre. Jorda var ikke universets sentrum; det var det sola som var. Det virker absurd å måtte gi sitt liv for å komme med slike relativt uskyldige påstander om tingenes tilstand, men grunnen var ene og alene at vitenskapen ved å søke etter sannheten, presterte å skade virkelighetssynet til mange, mange mennesker. Hvordan hadde du følt det om noen kom og fortalte deg at alt du hadde trodd på hele ditt liv, og alt du hadde bygget ditt liv rundt – var en eneste stor løgn?

Mange blir sinte når noen utfordrer deres virkelighet. Noen vil til og med drepe for å beskytte deres verdensbilde. Ytringsfriheten har den funksjon at den skal likestille alle ytringer og alle påstander, slik at ingen skal måtte frykte for sitt liv når de kommer med en påstand om en tilstand i verdenen som kan eller ikke kan være sann. Dersom vi vil at samfunnet skal fortsette å utvikle seg, blir det for dumt å snakke om ytringsfrihet med begrensninger, da alle som kan sitt om konseptet forstår at en ytringsfrihet med begrensninger ikke er noen ytringsfrihet i det hele tatt. Så fort noen skal regulere hva som er lov og hva som ikke er lov til å mene, har vi begått den samme feiltagelsen som de religiøse som gjennom tidene har tatt livet av mange vitenskapsmenn og dissidenter. I et sivilisert samfunn setter man ord mot ord, ikke våpen og lover mot ord.

I den dagsaktuelle situasjonen, på en annen side, opplever jeg at ordene som benyttes ikke har noe annet fundament enn trusler og fremmedfrykt. Når muslimer protesterer mot publiseringen av karikaturene, er det heldigvis kun et mindretall som mener at man burde ty til vold, men det ligger heller ikke noe mer bak de fleste av protestene enn et ønske om å stoppe publikasjonene. I ettertid har mange ikke-muslimer i tillegg reagert kraftig på disse protestene fordi deres mål strider med det de refererer til som ytringsfriheten, men heller ikke mange av disse virker interessert i dialog. Selvsagt kan motivasjonene bak en slik publikasjon være tvilsomme, da vi alle kjenner altfor godt til tabloidenes evige søken etter flere lesere. Det er vel heller tvilsomt at disse tegningene har blitt publisert med et ønske om reflektert debatt. Likevel - dette er en sak om en konflikt mellom to maksimer, og som jeg tidligere har påpekt gang på gang, kan ikke en slik konflikt løses med makt. Det kan selvfølgelig være til bry at man i dette samfunnet kan utfordre enhver tro uten represalier, for det gjør at ingen meninger og ingen trossystemer får bevege seg helt fritt uten kritikk – men det er nå slik samfunnet utvikler seg. Enten man tilhører islam, kristendommen eller noen annen religion, eller tror på vitenskapen, mennesket eller noen annen idé, må man tåle at ens verdier blir utfordret - man burde vitterlig ønske utfordringen velkommen. Personlig skulle jeg simpelthen ønske at utfordringene og kritikken generelt gikk på et dypere plan enn det primitive, dyriske nivået de har holdt så langt. “Enten er du med oss, eller imot oss,” er en kategorisering som kanskje fungerer for mennesker som er mer opptatt av gruppetilhørighet enn sannhet, men det fungerer ikke for mennesker som gjerne vil komme seg noe nærmere en bedre verden for oss alle. Man må tross alt ikke vinne en diskusjon for å få noe ut av den.

Det gjør vondt å bli utfordret. Ingen liker å se deres verdier tråkket på og utfordret av mennesker som ikke deler deres syn på verdenen, men den smerten tillater oss forsøksvis å beskytte og potensielt forbedre det virkelighetssynet vi måtte være i besittelse av. Ingen vil vel leve et liv basert på en løgn - enn om det er et liv i trygghet?