Forandringer. Ordet er vanskelig å definere. For at noe skal kunne gå fra én tilstand til en annen, må man først anta at det i det hele tatt finnes noenlunde definerte og stabile tilstander. Kun da kan man gå med på at en forandring er mulig. Som godeste Descartes i sin tid var opptatt av, må man i sin søken etter sannhet sette spørsmålstegn ved alt man ikke kan vite med sikkerhet, og denne metodiske tvilen er nødvendig for at man ikke skal bygge sitt teoretiske byggverk på en usann grunnmur som vi slå sprekker med tiden. Det er lett å anta at ting forandrer seg. Med årene føler vel de fleste av oss at visdommen vokser proporsjonalt med vommen, og hvis tilstander kan variere, trekker man gjerne slutningen at det finnes bestemte tilstander som det kan veksles mellom. Forandringer er et begrep som brukes mye i denne verdenen, og for å forsøke å opplyse meg selv om hva det vil si å forandre seg, vil jeg nå diskutere hele begrepet fra grunnen av.
Jeg vil begynne med å trekke en aritmetisk analogi. La oss se for oss at en tilstand t kan defineres ved ligningen "t = a + b + c", hvor a, b og c er egenskapene som utgjør t. Folk ser gjerne på egenskaper ved en tilstand som konstanter, slik at t for en bestemt situasjon alltid vil være den samme. Dersom man opplever en tilstand som samsværer med egenskapene a og b, men ikke c, tenker man seg gjerne at det er snakk om en annen tilstand. Hva så, hvis man i stedet for å se på egenskapene som konstanter, ser på dem som variabler, mens man vurderer tilstanden som konstant. Beholder man da den samme ligningen, vil man se at tilstanden kan være en hvilken som helst konstant tilstand, med varierende egenskaper. Denne tilstanden velger jeg å kalle universaltilstanden, og det aller meste kan sies å ha en slik konstant. Vi kan tenke oss at alt levende og dødt har en spesifikk universaltilstand, og denne tilstanden har en rekke spesifikke egenskapsvariabler. Eksempelvis kan man si at en person er snill, mens man på en annen side ikke kan si det samme om en stein, med mindre man har en svært livlig fantasi.
Ved å bruke ordet variabel, vil nok noen hevde at forandring nå allikevel er en del av ligningen, men dette vil jeg gjerne forklare mer inngående. La oss se for oss at en mann er på jobb og behandler en kollega dårlig, men da han kommer hjem, er han grei og medgjørlig mot kone og barn. Få observatører har fullstendig oversikt over alle aspekter av en situasjon, og derfor ville den som så mannen på jobb, kunne vurdere ham som ilter og sur, mens den som så ham i hjemmet, ville tenkt annerledes. En observatør som kunne observert begge situasjonene ville kanskje sagt at personen forandret seg da han kom hjem, men hva så når personen vender tilbake til jobben, og man opplever at han ikke lenger er like medgjørlig som han var hjemme? Kan man si at personen forandrer seg, eller vil det være mer fornuftig å anta at personen i stedet varierer mellom egenskaper?
I kvantefysikken har man gjort oppdagelser om hvordan atomer tar til seg eller avgir energi, og det viser seg så vidt man vet at dette skjer i såkalte kvanter, eller bestemte energimengder som sendes ut og inntas. Hvert stoff har en rekke energitilstander som det kan veksles mellom, og det kun dersom stoffet blir tilstrekkelig eksitert, vil det kunne gå til en høyere energitilstand, og det finnes ingen gradvis overgang. Disse energinivåene er spesifikke for hvert enkelt stoff, og er derfor en variabel som er med på å utgjøre universaltilstanden for det enkelte stoff.
Nå er det slik at man i psykologien regner med at situasjonens påvirkning på et individ er essensiell for å forstå atferd, men hvis det er slik, så kan vel situasjonens stimuli tenkes å tilsvare en viss energimengde. Dersom et gitt menneskes universaltilstand eksiteres til et visst nivå av familiesituasjonen, og til et annet av en jobbsituasjon, vil det ikke være ulogisk å tenke seg at forandringene i realiteten er flere sider av samme sak. Det vi hos karrieremennesket beskriver som aggresivitet, kan på hjemmebane kanskje beskrives som omsorg. Hvem vet hva det er ved en person vi er vitne til, når vi kun ser et enkelt nivå?
Det ville vært galt av meg å avfeie alle teorier om forandring fordi det finnes et alternativ som kan virke reelt ut ifra min personlige, lite objektive resonnering, og derfor vil jeg ikke påstå at forandring er et fenomen som aldri finner sted. Om man ser på en overgang mellom to tilstander som forandring eller variasjon, handler egentlig om hvilket synspunkt det er vi velger å innta når vi skal observere. De fleste vil kanskje lure på hvorfor i all verden jeg har sløst bort så mange minutter av deres liv på å legge ut om begrepet forandring, men jeg lover at det hele har en betydning.
Folk prater ofte om forandring. Enkelte sier at den fryder, mens andre igjen har en intens frykt for den. Unge mennesker drømmer om å skape den, mens gamle mennesker påstår at den ikke eksisterer, og at alt forblir som det var den gang de var unge. I politikken har man et skille som går ut på hva folk mener om forandring. De konservative vil at ingenting skal forandre seg, mens de radikale kun prater om forandring som et fremmed fenomen de egentlig ikke vet noe som helst om, men som de liker å diskutere. Kjæreste Barack Obama brukte forandring i det amerikanske valget som sitt symbol, og folket tenkte at forandring fra den gode gamle Busken måtte være en god ting, så de valgte ham. Ideen om forandring klarer å styre våre liv, for uten mulighet til forandring, vil vi ikke ha noen kontroll over vår egen situasjon. Dersom vi skal klare å få tilbake denne kontrollen, må man klare å få en oversikt over hva det er som styrer oss, og hvordan denne makten kan utnyttes til gode for enkeltmennesket.
Kan det være slik at ingenting forandrer seg? Hadde jeg hatt bedre kunnskap om emnet, ville jeg gitt et svar, men jeg vil ikke falle i frelserfellen og love noen meningen med livet. Men noen spørsmål kan jeg ikke dy meg for å stille. Kan det virkelig hende at alt i denne verdenen har en universaltilstand, og at disse universaltilstandene til sammen utgjør den ultimate universaltilstanden; alt? Reagerer mennesker egentlig bare på symbolsk energi som slippes fra andre mennesker og objekter, som igjen eksiterer dem til forskjellige nivåer av dem selv?
Jeg vet ikke lenger hvor jeg skulle med denne teksten. Noe sier meg at dette egentlig er en avhandling om min positive negativitet til alt som har med mennesker å gjøre, men det vil være nytteløst å prøve å få noe ut av det. Ser jeg tilbake på denne teksten forstår jeg knapt hva jeg har skrevet selv. I mine øyne, så er forandring simpelthen et begrep vi har funnet på for at vi skal se håp i fremtiden. Dersom man har det vondt, finnes det ingenting som senker sjansene for at man kaster inn håndkleet som troen på dette begrepet. Ved å holde fast ved muligheten for forandring, knebles vi ikke av illusjonen om en deterministisk skjebne, og står i stedet frie til gjøre med våre liv som vi vil.
Min tidligere modell, hvor jeg sammenlignet et menneske med et atom, duger rett og slett ikke til annet enn å skape sammenhenger som ikke er der, fordi et menneske har én fundamental egenskap som uansett ikke ville passet med en slik modell - evnen til å skape. Kanskje er det slik at mennesker ikke forandrer seg, og kanskje er det slik at ingenting egentlig gjør det, men så lenge mennesker kan ødelegge - noe de gjennom tidene har vist seg mer enn skikkede til - og så lenge mennesker kan gjenskape, trenger vi ikke et begrep som forandring for at ting skal bli bedre. Mennesker må ikke forandre seg for å gjøre fremtiden noe bedre enn nåtiden; de må lære å gjenskape seg selv. Den som gjenskaper seg selv som det man ønsker å bli, vil på ett eller flere vis gjenskape - eller kanskje til og med forandre - hele verdenen.
