Det falt meg inn i dag at jeg ikke har skrevet en eneste tekst om kjærlighet de siste to årene, og for en selverklært kjærlighetsfanatiker var det en skremmende tanke å tenke. Mens jeg før fant det for godt å komme med jevnlige romantiske oppgulp som antageligvis ga halvparten av leserne mine diabetes type 2, kjenner jeg nå at det å skulle skrive en tekst om kjærlighet oppleves som umulig. Hvordan jeg har havnet i denne skrivesperregrøten (uten sukker, med altfor mye kanel), kan diskuteres, og mens jeg står til knærne i bitter fattigmannskost, tenkte jeg at jeg skulle gjøre nettopp dette. Man bekjemper vitterlig skrivesperre med å skrive. Det fungerer alltid.
Hva er det som har forandret seg siden den gang jeg var en kjærlighetens apostel? Mye. Ikke bare er jeg nå singel og dermed helt ute av stand til å fungere som et normalt menneske, for jeg har i tillegg gått til anskaffelse av verdens flotteste hund og begynt å jobbe. Dersom tiden ikke strakk til før, er tiden nå et fenomen som jeg simpelthen eksisterer innenfor. Plutselig har det gått fem timer uten at jeg helt vet eller forstår hva det er jeg har drevet med. Jeg lider kanskje under det å måtte vokse opp, som jo er en prosess som de færreste av oss forstår omfanget av før vi står midt oppi den. Tiden er konstant i sin størrelse, men midt oppi all denne tiden så vokser man som menneske helt til man har blitt så stor at tiden er noe man kun kan observere med et mentalt mikroskop. Her tramper jeg på sekunder, minutter og timer som grus under føttene, og de lager ikke en lyd i det jeg fortsetter å bevege meg fremover. Kanskje skulle ikke livet defineres ved tid, men ved prosessene som får oss til å gå videre på livets grussti?
Tidsopplevelsen er ikke det eneste som har forandret seg. I samtaler med min erindring av mitt fortidige selv, slår det meg at hele virkelighetsoppfatningen har endret seg drastisk. Mens jeg før var en drømmer på grensen til psykotisk (eller det man kanskje i disse dager kaller for "en kunstnersjel"), har hjernen slått seg mer til ro med rasjonalitet som en leveregel. Det hånden kan gripe om, for så å sende sanselige signaler til hjernen for videre prosessering, er det som nå virker fornuftig å basere livet på. Fornuftig sett, så er det jo faktisk det, men midt oppi denne håndfaste virkelighetstroen så mangler det alltid en konkret grunn til å fortsette sin ferd på grusstien. Eller trasker vi bare videre for opplevelsen av grus under våre føtter?
Prinsipper har mistet sin funksjon. Riktignok er de fortsatt til oppi dette nevrale kaoset for å veilede meg i de utallige situasjonene jeg presterer å rote meg borti, men mens de før var rigide slagplaner, er de nå kun løse skisser som gir en dytt i en eller annen retning. Kanskje er det erfaringen som har vist at det som oppfattes som absolutt aldri kan overføres til alle mulige situasjoner, og i så fall vil det bety at den svekkede prinsippfastheten er et tegn på tilpasning til en høyst uforutsigbar virkelighet. Likevel oppleves det hele som om jeg har mistet meg selv gradvis etter hvert som prinsippene har falmet, noe som vel betyr at det ikke er lurt å definere sin person ved prinsipper. Alternativet, som jeg nå i mye større grad velger å definere meg selv ved, er atferd. Men hva kom først - prinsippet eller atferden?
Jeg vil tro at jeg i min oppvekst merket meg at jeg foretrakk visse handlingsmønstre fremfor andre, enten via egne erfaringer eller ved observasjon av andres oppførsel. Etter hvert krystalliserte disse handlingsmønstrene seg så i form av idealer som jeg målte meg selv opp imot, med ulik grad av suksess. I stadig eldre alder er det naturlig at det vil være vanskeligere å se samsvar mellom egen atferd og idealer, da evnen til å se nyanser i verdenen og spesielt egen atferd er noe som utvikler seg over tid. Man vil være et godt menneske, men ser at konsekvensene av en atferd som opprinnelig sett var ment å være god, ikke alltid vil være i tråd med intensjonene som man hadde da man gjorde som man gjorde. Selv helgener og andre moralske idoler vil med deres handlinger skape mye grusomhet i verdenen, og det øyeblikket man innser at et ideal sjeldent skaper godhet i seg selv, er et rystende øyeblikk for enhver drømmer. Intensjonen om å gjøre godt, er aldri tilstrekkelig for å oppnå idealet om å være et godt menneske.
Min tidlige idolisering av kjærlighet var kanskje et eksempel på hvordan et rigid prinsipp ikke kan overleve i møte med omgivelser under stadige omveltninger. Romantikeren i meg står på en mental slette og skriker av full hals over det som har blitt gjort og det som bare tilsynelatende har skjedd, for hvordan kan det romantiske idealet forbli uendret i møte med ekte kjærlighet, og ekte kjærlighetssorg? Etter hvert som tiden ble et stadig mer ukontrollerbart konsept, ble mulighetene for å gi uttrykk for et romantisk ideal stadig færre, og i virkelighetens kunnskapsjag ble det romantiske idealet etter hvert så utvannet at det ikke lenger var kompatibelt med de faktiske handlingene. Den kognitive dissonansen som oppstod ga meg et enkelt valg: Skal jeg forandre idealet, eller skal jeg forandre atferden?
Jeg klarte aldri å fatte noen beslutning. I stedet valgte jeg å begrave romantikeren i en haug med singel og grus, i håp om at konflikten mellom realiteten og idealet ville løse seg etter hvert som ferden førte meg videre på grusstien. Kanskje ville det skje noe der ute i verdenen som løste konflikten for meg? Det som rasjonelt sett kanskje var en god løsning, viste seg å ikke være noen løsning i det hele tatt. Tiden løser ingen problemer så lenge du ikke er villig til å løse dem selv.
Hva har det blitt av mitt romantiske ideal? Jeg, som før definerte meg selv ene og alene i kjærlighetens tegn, måtte før eller siden ta et valg. Skulle det mentale idealet fortsette å definere meg, eller skulle jeg definere meg selv ut ifra den personen jeg kunne føle, sanse og se med mine egne øyne at jeg var?
Speilet lyver kanskje ikke, men øyet som beskuer speilet vil alltid forvrenge den informasjonen som mottas. I lys av at mine handlinger, som alle andres, vanskelig kan betegnes som kompatible med mentale, abstrakte idealer, har jeg konkludert med at det mest fornuftige vil være å fortsette jakten på det uoppnåelige og den ubegripelige virkeligheten som kanskje ikke finnes. Man kan prøve og feile så mye man vil, men standhaftighet vil alltid være drivstoffet som får den håpløse vandreren til å fortsette på sin vei til tross for alle fall og forfall. Destinasjonen er usikker, men idealet står prentet inn i hjernebarken som et skattekart uten noen X. Det er bare å dra frem spaden fra bukselomma, hente frem godtroen, og grave dypt i all grusen som du måtte komme over på din vandring på livets grusvei. Plutselig kan det hende du finner skatten som all din erfaring tilsa ikke burde eksistere, men når du da står med den i dine hender, vil all erfaring være foreldet og forkastet. "Du eksisterer virkelig," vil du si. "Du eksisterer."
