Dømt til livstid

Det å savne noen er en majestetisk følelse. Menneskets natur tilsier at mye av den tiden vi tilbringer på denne jorden vil være dødtid uten noen annen logisk hensikt enn å skulle føre mennesket mot en uviss fremtid. Savn er løsningen på denne dødtiden. Si hva man vil om mennesket, men vi trenger alle noen å lengte etter. Selvstendighet påvirker den sosial statusen i en positiv grad, og dette vil være grunn nok for mange til å avskjerme seg helt fra andre mennesker følelsesmessig, men de vet ikke hvilken feil de begår. Selve begrepet "dødtid" har en begredelig klang til seg, men er det ikke slik at all tid er dødelig? Derfor velger jeg fra nå av å innføre et nytt begrep om den tiden man fordriver med å gjøre intet annet enn å savne et menneske: "livstid". Dessverre for min del så har dette begrepet blitt voldtatt av jurister og brukt mot sin hensikt, for livstid er ikke en betegnelse på et liv bak lås og lukke; livstid er den tiden av livet som man faktisk bruker på å leve. Tell din dødtid, menneske, for den avslører hvorvidt det du kaller et liv faktisk er det du påstår, eller om det er et timeglass uten sand.

En sjelden gang i livet så skjer det noe som forandrer alt. En sjelden gang i livet så møter man et menneske som griper dødtiden og gjør den levende. Doktorer er disse menneskene, om enn ikke med profesjonsutdanning, for de vekker en til live, og jager dødtiden på dør. Når øynene for første gang åpnes på ny etter å ha overlevd denne døden manifestert i livet, er det ikke en ny verden som åpenbarer seg, men et helt nytt perspektiv. Enkelte dager våkner man brått, og man blir abrupt revet ut av sine drømmer bare for å oppdage at det ikke er noe verdt å våkne for. Aldri mer. Etter at dette nye mennesket har blitt en del av livet, er hver bidige morgen en sjanse til å virkeliggjøre alle sine drømmer. Drømmer blir synonymt med livet.

Selv er jeg så heldig at jeg har møtt et slikt menneske. Det merkelige med disse menneskene er at de for mange er å oppfatte som helt ordinære mennesker. Man går forbi dem på gaten, og enser dem ikke fordi man er for opptatt med å leve ut sin dødtid, men de er der. Jeg tok en pause fra den dødtiden som hadde strukket seg gjennom hele mitt liv, og oppdaget at livet gikk meg forbi på gaten, og hun var den mest fantastiske skapningen jeg noensinne hadde sett eller møtt. Mange velger å uttrykke skjønnhet ved å si at den ikke kan beskrives med ord, men det kan den. Skjønnhet er hvert bidige ord jeg skriver. Det er skjønnheten og kjærligheten til mennesket som besitter den som gir meg kraften til å skrive noe i det hele tatt, og det er takket være henne at jeg er den jeg er i dag.

Det hender jeg savner henne. Å si at det hender er nok såpass underdrevet at man nesten kan kalle meg en løgner, men det er vel det medfødte behovet for selvstendighet eller iallfall den sosiale statusen som selvstendig som spiller inn. Jeg savner henne alltid. Hvert sekund jeg ikke tilbringer i henne nærvær er livstid, for selv om hun ikke er der, så er savnet nok til å vite at jeg lever. Det er gjennom savn vi virkelig uttrykker hva som betyr noe for oss, og dersom den biten livsvisdom som jeg nettopp fant på der er sann eller i det minste vis, må hun bety alt for meg. Hun gjør virkelig det.

Nå som jeg nærmer meg slutten av teksten, vil jeg gjerne si noen ord til verdenen, eller i dette tilfellet de to-tre menneskene som kommer til å lese denne uendelig lange digresjonen fra det som jeg egentlig ville si. Dere må vite at mens det finnes mye der ute som opptar dere, underholder dere, og gir dere midlertidig lykkerus, er det ikke dette som på noe vis gjør at man lever livet til det fulle. Livet kan ikke leves gjennom konstant lykke, for det finnes så mye annet her i verdenen som tilføyer livet det ekstra krydderet som skal til for å gjøre dødtid til livstid. Det krydderet er savn og lengsel. Smak på det, og du vil forstå, for det vekker de levende døde til live.

Helt til slutt vil jeg si noen ord til det mennesket som dømte meg til livstid, og den av dere det gjelder vil antageligvis og forhåpentligvis allerede vite hvem du er. Om vi en dag hadde gått hver vår vei, så ville hvert bidige sekund av hver bidige time vært livstid for meg, for uansett hvor du er eller jeg er, så vil du alltid være i mitt hjerte. Når det er sagt, så er det ikke det som kommer til å skje. Jeg vil nå gjerne innføre nok et begrep, men hva kan jeg kalle den tiden som jeg tilbringer med deg? Hva kan jeg kalle den tiden som jeg bruker min livstid på å drømme om? Livet vil jeg kalle den. Livet. Mitt liv skal ikke bestå kun av livstid, men også mengder av liv, for jeg ville aldri klart meg uten deg. Uten deg ville livstid vært dødtid. Uten deg ville jeg ikke vært meg selv. Uten deg ville livet vært intet. Men livet er ikke intet.

Livet er alt.

Skvalder for store og små

Agnar Mykle skrev en gang at det tommeste øyeblikket i et menneskes liv er når det leverer et manuskript til et forlag, og det har jeg nå selv erfart. Man skriver en bok, og resultatet gir en frysninger for hver bidige gjennomlesning man våger å foreta før man tipper over grensen til narsissisme, men så plutselig skal dette hjertebarnet sendes ut i den store, stygge verdenen for seg selv. Det er en farlig verden, og tanken på at det er mitt liv som er komprimert til å passe på en bunke A4-ark, gjør trusselen desto større. Når et menneske sender et manuskript til et forlag, er det ikke en fiksjonell historie som skal vurderes, men et helt liv. Mitt liv står på spill, og selv er jeg ikke i stand til å forsvare meg selv. Mitt liv må kunne stå på egne bein og kjempe for alt som er rett. Dommedag har kommet.

Prosessen det er å skrive - hva man nå enn måtte finne på å ville skrible ned - er et endeløst mentalt strev som tærer på psyken så vel som den generelle livskvaliteten. Enkelte mennesker påstår at smerte og elendighet er roten til all god litteratur, og selv om det kanskje er tilfelle med enkelte forfattere og hobbyskribenter, så er livskvalitet og livsvilje mitt største og eneste krav for å kunne holde meg i gang. Noen lurer kanskje på hvorfor denne bloggen oppdateres så altfor sjeldent (eller så altfor ofte, om du er av de som misliker den), og svaret ligger i livskvaliteten. Å skrive en tekst er for meg som å koble hjernen til lageret hvor alle endorfinene måtte ligge og lure, og nådeløst sluke dem som en sulten amerikaner med en Big Mac. Igjen sitter jeg med noen mer eller mindre velartikulerte ord som er summen av all glede i meg.

Nå kommer selvfølgelig spørsmålet dere alle sikkert gnir dere i hendene etter å få vite svaret på: Er livskvaliteten min lavere nå enn den var før, den gangen det hendte at jeg skrev opptil flere innlegg i måneden? For et spørsmål. Glede er for meg et svært nyansert begrep, og slår man opp i ordboken, vil definisjonen være en helt annen enn den som står skrevet i hjernemembranen
min. Glede er for meg ikke en fullstendig hengivelse av kroppen og sinnet til sansenes flyktige tilfredsstillelse, men heller en idé om at ting er som de skal. Hvorvidt jeg masseproduserer blogg-innlegg som om de var skosåler bestilt av en planøkonomisk stat, er derfor ikke en indikator på hvor glad jeg er, men heller en pekepinn som vil antyde om livet mitt er på rett spor. Noe tragisk er det derfor at dette er det eneste jeg har skrevet på to måneder.

Rådgivere gir råd, men tittelen deres sier ingenting om kvaliteten på rådene de gir. Min erfaring den siste tiden er at kvaliteten på rådene så vel som menneskene som står bak dem er heller laber, noe som førte til avslag fra det universitetet jeg så inderlig hadde ønske om å komme inn på. Ikke vet jeg om jeg skal legge skylden på rådgiverne eller politikerne som står bak den komplett idiotiske skolepolitikken som disse myteomspunne tilleggspoengene utvilsomt er. Det har vel alltid ligget i politikeres hjerter å gjøre de svake sterkere på bekostning av de som allerede er sterke, men jeg blir av en eller annen merkelig grunn alltid overrasket når jeg får det bekreftet. Kanskje misantropen i meg begynner å bli svak med tiden.

Det er mye som ikke er som det skal her i verdenen. Det er mange mennesker som lider, og det er mange mennesker som med vitende vilje påfører disse mennesker denne lidelsen, men hvor passer jeg inn i alt dette? Rådgivere er én ting, men det finnes overraskende nok dypere og mer konsentrerte former for ondskap der ute, og den hviler aldri. Undertegnede er en av antiheltene som forsøker å trosse ordbokens definisjon av glede og kjempe for det som faktisk betyr noe, men hvordan kjemper jeg min kamp? Hva er mitt våpen? Hvilket emblem er det jeg bærer på mitt skjold?

De fleste mennesker på denne planeten kjenner ikke glede; de kjenner dyrisk tilfredsstillelse av dyriske lyster og behov. Hva gjør meg, o store generasjonsterrorist og skjoldbærende ridder Daniel, til en svoren antihelt i denne noe ubekveme situasjonen? Mine ord. Ene og alene mine ord. Mine ord skjuler hele mitt liv, hele min hensikt, og all kjærlighet i verden, og nå står mine ord på spill. Mine ord er truet, og selv er jeg maktesløs. Det er deres kamp nå. Nå er det opp til dem å seire.

Tiden mellom mine innlegg blir stadig større, og det kan bety en av to ting: Enten så er det kvaliteten på mine tekster som stiger, eller så er det kvaliteten på mitt liv som synker. Selv klarer jeg ikke å bestemme meg for hvilken av mulighetene som er mest sannsynlig, men for tiden så har jo det meste uansett en tendens til å havne på gale veier. Ingenting er egentlig som det skal, og kanskje nettopp dette også gjelder mitt eget liv. Kanskje er jeg på vei mot kanten av stupet, eller kanskje er jeg bare på vei mot en ny milepel. Disse ordene er mitt siste våpen, og i en verden hvor ingen lenger prater av frykt for å ytre sannheter, er det kun én sannhet som står over alle andre: Disse ordene er alt et menneske har.