Fremsyn

Hele mitt liv har jeg fokusert på fremtiden. Hver eneste tanke som hjernen min konstruerer ut av synaptisk kaos dreier seg om noe som ligger fremfor meg i tid, uten at jeg riktig klarer å si hva det er jeg ser for meg der fremme som virker så fristende eller så skremmende at det behøver all denne oppmerksomheten. Enkelte dager utøver hjernen min det jeg velger å kalle konstruktiv katastrofetenkning, med det enkle formålet å forberede meg på mulige farer som ligger i det store tomrommet som vi alle dykker stadig dypere inn i for hvert sekund som går. Ikke alle dager er resultatet av katastrofetenkningen like konstruktiv, men teori og praksis er vitterlig to vidt forskjellige verdener som følger helt ulike sett med regler. Alternativet til katastrofetenkningen er det som nærmest kan kategoriseres som virkelighetsfjern optimisme, og representerer ved sitt nærvær en rus som overgår noe annet jeg har kjent i mitt liv. Disse to livssynene fungerer som to ulike utgangspunkt for enhver gryende dag, og synes å være bestemt av en følelse av hvordan livet kan sammenfattes det øyeblikket jeg motvillig åpner mine øyne for å trykke på slumre-knappen på alarmen. Hvordan denne dagen skulle bli, virket allerede avgjort de få sekundene etter at jeg våknet, da jeg summerte følelsene og tankene som svirret oppi hodet til en mal for de kommende timene. Slik har det alltid vært.

Ikke hver dag er lik den forrige. Naturligvis kan det virke som om det finnes lite nytt å utforske når vi har Wikipedia til å fortelle oss det meste om det meste - ja, vi søker vel alle å kunne seire i livets omgang med Trivial Pursuit? Heldigvis kan ikke livet defineres eller klassifiseres ene og alene ved forandringer i omgivelsene, men også ved forandringer ved vår personlighet og våre standpunkt til alt som finnes i våre omgivelser. Min timeplan forandrer seg ikke mye fra uke til uke, og tiden konsumeres generelt av jobb, utdanning, lesing, skriving, mer eller mindre alkoholisert sosialisering og alt det som folk har en tendens til å drive med. Det som kanskje kan være en sørgelighet som fører til mang en midtlivskrise hos forvirrede skrivebordseventyrere, føler jeg gir meg muligheten til å analysere det som forandrer seg på innsiden fremfor utsiden; utseendet og omgivelsene falmer vitterlig uansett.

Plutselig har livet fått en diger omveltning. Ting som før var skrevet i stein, har nå blitt knust til sand, og raskt renner sanden gjennom det proverbielle timeglasset. På et øyeblikk har timeglasset gått tomt, og igjen sitter man med en virkelighetsbrist som forstyrrer og rokker ved alt. Man trodde vitterlig at grunnen man stod på, ville være fast og stødig for alltid, men plutselig synker man i synkgjørmen som ble til mens man stod plantet så trygt og godt oppå den. Var det vekten av et menneskeliv som knuste den?

Enkelte mennesker lever for fortiden, enten fordi de har opplevd noe som var så vakkert at de ikke våger å håpe at noe lignende vil skje dem igjen, eller fordi det har skjedd dem noe så grusomt at de er redd for at noe lignende skal ryste ved dem på ny. Jeg har aldri vært noen av delene. Om dette kan skyldes en mangel på særskilt markante emosjonelle begivenheter eller en dårlig evne til å lære av sin fortid, vet jeg ikke noe om. Den slags selvinnsikt er forbeholdt asketer.

Nåtiden har heller aldri vært min tid. Behovet for fokus nødvendiggjør naturligvis nåtid som katalysatoren for frie valg, men som en evig drømmer med tidvis altfor lite bakkekontakt, har jeg innsett at mitt fokus ligger lenger fremme enn der det burde. I natur av mitt fokus velger jeg å kalle meg selv temporalt langsynt; jeg ser best det som ligger langt unna, og dårligere det som befinner seg tett opptil meg. Dessverre finnes det ikke korreksjon for slike skjevheter.

Ting har forandret seg. De har forandret seg ganske kraftig. Ved anledninger som denne, der et gedigent hamskifte finner sted i livet, er det ikke uvanlig at man føler seg som en passiv tilskuer til forandringer i verdenen som er utenfor personlig kontroll. Det er tross alt ikke en enkel oppgave å kartlegge forandringene og deres ringvirkninger i omverdenen og en selv. Flere ganger har jeg tatt meg selv i å stirre tomt, men likevel tankefullt på en hvit vegg i flere minutter om gangen. Det å stirre mot den tilsynelatende tomheten en uforanderlig flate kan skjule gir en nøytral grunn å bearbeide alle disse forandringene mot. Her, i denne veggen med en horisontal sprekk i tapetet, skjuler det konstante en mulighet til å avsløre de ukjente variablenes korrekte verdier. Verdenen er vitterlig en eneste stor likning. Variablenes natur forandres naturligvis over tid. Uansett om vi forsøker å holde fast ved enkelte av variablenes verdier som om de skulle vært konstante, vil tidens likning snart vise at disse verdien ikke lenger får likningen til å gå opp; noe har forandret seg. Vi kan henge oss opp i enkeltverdier som passer inn i helheten på et bestemt tidspunkt fordi vi liker denne tilstanden godt. Under visse omstendigheter føler vi oss bedre enn ellers, og dette lærer vi fort. Vi lærer å internalisere disse omstendighetene, og søke å oppfylle dem selv om verdenen utenfor har forandret seg og omstendighetene ikke lenger eksisterer. Kan det da være fornuftig å fokusere på en fortid som tilfredsstilte den gang da, og heller ignorere nåtiden og forventninger om fremtiden? Burde man virkelig ofre fremtidens utallige muligheter på fortidens stigmatiserende, men lykkebringende alter?

Tidens pil gjør det spørsmålet enkelt. På merkelig vis som ingen helt kan forklare, fortsetter vi alle å bli dyttet inn i fremtiden, uansett hvor mye vi forsøker å leve i fortiden, men fortiden lar sitt nærvær merkes. Spøkelsene av våre tidligere selv dukker opp der man minst venter dem, og forteller om valg som burde vært fattet annerledes enn de ble. "Kanskje burde jeg gjort dét, kanskje burde jeg ikke gjort dette." Spøkelsene er mange, og de søker kun å slå seg til ro med de avgjørelser som er fattet, og som ikke kan gjøres om på. De kan aldri forandre situasjonene som skapte dem, men så var det heller aldri poenget. Poenget er at fortiden skal oppfattes annerledes i lys av nåtidens åpenbaringer, og det fortsetter den stadig å gjøre. Etter flere år kan man forstå den sanne betydningen av små, tilsynelatende ubetydelige valg, men valgene kan aldri fattes på nytt. Hva er så vitsen med dette konseptet vi kaller fri vilje, dersom handlingenes sanne konsekvenser aldri helt lar seg avdekke, og vi foretar våre valg i blinde?

Utilitaristene kan gå og legge seg. Ja, det er tross alt altfor sent for hovne akademikere, men jeg mente det opprinnelig i en overført betydning. Konsekvenser er i og for seg viktige, men et elendig grunnlag for avgjørelser. Med mindre man er ute etter særlige konkrete resultater, vil enhver avgjørelse være preget av et temporalt nærsyn, selv for de av oss som våger å påstå at de er temporalt langsynte. Vi forstår rett og slett ikke omfanget av våre handlingers ettervirkninger. Av denne grunnen kan det virke relativt håpløst å fokusere så iherdig på fremtiden, for det som ligger der fremme er helt vilkårlig. Uansett hva jeg velger å gjøre i nåtiden, basert på mine tidligere erfaringer med omverdenen, kan jeg aldri predikere noe annet enn det som akkurat er i ferd med å skje rett foran nesetippen min. Alt jeg vet om mine handlinger er at de får konsekvenser. Konsekvensenes natur og omfang vil lenge forbli et mysterium, inntil jeg én dag muligens tar dem igjen og forstår om valget jeg tok den gang da utartet seg som jeg hadde håpet.

Så hvorfor fokusere på fremtiden, når den alltid er uviss?

Enkelt.

Jeg søker etter noe.
Jeg vet ikke hva det er jeg søker.
Jeg vet ikke hvor det jeg søker befinner seg.
Jeg vet ikke når jeg finner det jeg søker.
Alt jeg vet er at det finnes. Der fremme. Et sted.


Dagens spørsmål: Hva er det beste potetgullet du vet om?

Dagens sang: The Streets - Trust me

Velkommen... tilbake?

Etter mye av ingenting er tiden endelig inne for en oppdatering på bloggen Linnea Myhre hater å elske å hate, bloggen som fikk VOE til å pensjonere seg i en alder av femten, og bloggen som får enhver rosa moteblogger til å gå av moten. Som dere kanskje ser, har bloggen fått en betydelig makeover. Ikke bare har bakgrunnen gått fra helsvart til en litt mindre svart og mer pretensiøs stil, for også innholdet vil vise seg å være preget av en lysere fremtreden. Se, det er til og med litt rosa skrift over her for å tilfredsstille den enorme etterspørselen etter fargen i samtidens bloggverden. Jeg er nesten stolt av meg selv.

I et forsøk på å få en struktur på en bohemlignende hverdag som student, vil denne bloggen dekke et behov for faste holdepunkter i hverdagen min bortsett fra søvn, mat, jobb og alt det man sikkert kunne trengt litt mindre av i hverdagen. Kanskje det til og med blir oppdateringer oftere enn månedlig. Hvem vet? Fremtiden har mye spennende i vente.

"Hvorfor et slikt vågalt comeback?" lurer dere kanskje på. "Hvorfor ikke slutte mens man er på topp?" Det er to gode spørsmål, og som de fleste gode spørsmål, finnes det et godt svar. (Inderlig godt at jeg er ferdig med examen philosophicum for lengst; hvis ikke hadde jeg vel strøket for å mene det lille snevet av sannhet.) Svaret er enkelt: Jeg kjeder meg. Uansett hvor spennende noen måtte synes det er med kvalitativ metode innenfor psykologi, klarer ikke denne vesle skrotten av en hjerne å være helt enig. Nøkkelen til suksess i karrierelivet kan vel sies å være utholdenhet på tross av nitriste aspekter ved faget man driver med, men med et enormt behov for å føle at alt jeg gjør skal ha en funksjon eller iallfall en illusjon av en hensikt, så får jeg heller prioritere personlig vekst fremfor suksess. Personlig vekst satser jeg på å oppnå ved å fokusere på de små tingene i livet, som livssyn og sånt.

I mine yngre bloggdager hadde jeg opptil 15 000 lesere om dagen. I kid you not. Det skal sies at dette var rundt den tiden VGBlogg var det store, og moderatorene omfavnet mine tekster hver gang jeg skrev intetsigende innlegg som egentlig var mer ment som tidsfordriv enn faktisk lesestoff. (Jøss. Egentlig ganske likt VGs egne artikler, når jeg tenker meg om.) Likevel - det er den slags tekster som slår an hos den jevne befolkning, og hvis jeg noensinne skal få tilsendt sminkepunger og forespørsler om å bli med på Charterfeber som avdanket kjendis, så må jeg inngå et kompromiss med meg selv og mine prinsipper. Kanskje får jeg ty til populærbloggmentalitet som anbefalinger av sanger fra VG-lista på slutten av hvert innlegg, avsluttende spørsmål til leserne, samt bilder av meg selv i utfordrende positurer med bildetekster som med dårlig humor forsøker å dekke over det faktum at jeg er litt i overkant glad i å vise meg frem?

Dagens spørsmål: Har du noen gang mistet en tusj?

Dagens sang: Fatboy Slim - Don't let the man get you down.