Solens Spirituelle Spire og Regnets Robuste Bue

Det fantes en gang et frø, og frøet lå i en blanding av gjørme og andre unevneligheter. Man skulle tro at forholdene var ideelle for å vokse seg stor og sterk, for dritt er tross alt full av næring, men for dette lille frøet var det absolutt ikke slik. Frøet lå og skjulte seg der nede i den uttørkede undergrunnen, og om ikke lenge ville den lille potensielle spiren møte sitt endelikt ved solens dehydrerende stråler. Uten hverken armer eller ben, lå frøet stille og rolig, nærmest svimeslått av heten. Det siste frøet tenkte på, var alt han ville gå glipp av. Han ville aldri oppleve å strekke seg etter solen som alle andre, for det eneste han visste om solen var at dens stråler var i ferd med å drepe ham. Han måtte dø for alle blomstenes glede, og akkurat da han hadde gitt seg hen til tanken, visnet livet i ham. Han ville aldri bli noen blomst.

Solen fortsatte å steke, og ingen merket seg at det lille frøet hadde dødd på innsiden, for det overfladiske skallet lå igjen som et monument over frøets hengivelse, men ingen oppdaget det. Blomstene vaiet og danset vals i vindens armer, og livet fortsatte som før, om enn uten det lille frøet. Ingen visste; ingen brydde seg.

Plutselig falt en dråpe fra himmelen, og blomstene reagerte med sjokk og vantro. Regnet begynte sakte men sikkert å spe sine vitale dråper utover marken, og på himmelen våknet regnbuen til live og viste vei til paradis. I det øyeblikket klarte en dråpe å grave seg ned til det døde frøet, og selv om håpet om frelse var borte for lengst, ble frøet med ett slynget ut av sin bevisstløse tilstand.

Fortumlet og forvirret over den plutselige utviklingen begynte frøet å kjenne på den deilige følelsen av vitalitet, og da fukten virkelig fikk omfavnet ham, slo han fra seg en spire. Raskere enn noe liv før ham, grov spiren seg opp mot overflaten, og stadig flere dråper nådde ham og gav ham liv. Som et stjerneskudd på jordas overflate, brøt spiren seg gjennom bakken, og så solens blide åsyn kombinert med regnets fallende armé i en eksplosjon av farger som en hyllest til livet. Før man visste ordet av det, var spiren blitt til en enorm og unik blomst som sto høyere enn alle andre.

Hver dag som gikk, vokste blomsten seg større og stadig skjønnere, og da de andre blomstene visnet i høstens mulm, sto han sterkere enn noensinne. Uansett vær og uansett forhold, fortsatte blomsten å vokse.

Før den siste av blomstenes artsfrender døde, spurte den ham om hvorfor han aldri slo seg til ro med å være en liten blomst på enga som alle andre. Blomsten smilte, og svarte at han aldri ville slutte å strekke seg etter regnbuen i all dens prakt, for det var den som gav ham livet. Den andre blomsten forsto ikke, og døde kort deretter.

Høsten nærmet seg slutten, og alt liv var blitt omgjort til død. Den grønne enga var transformert til en brun gravplass, og fargene som en gang dominerte, var nå ikke å finne noe sted. Men etter at alt liv hadde takket for seg, sto den ene blomsten fortsatt iblant alt det døde. Han hadde nådd himmelen, og fargene hans forente seg med regnbuens og skapte en orgie av liv og farger ulikt noe som før hadde eksistert. Mørket tok overhånd i det dagene ble korte, men regnbuen og blomsten holdt fast i hverandre. Nå fantes det håp der det før fantes intet, og for første gang i sitt liv, var blomsten virkelig lykkelig.

Ønsket som ble oppfylt

Et stjerneskudd skjøt over himmelen, og jeg ønsket meg noe. Med hendene plantet dypt i mine lommer, mens sommerens uforutsigbare vær blåste sine kalde vinder på meg, ruslet jeg bortover den tomme gaten i morgenlyset. Det var ikke en lyd å høre, og ikke et menneske å se noe sted. Jeg kunne ikke annet enn å smile av stjerneskuddet og det påfølgende ønsket, for jeg følte at det fantes håp – en følelse som hadde vært fremmed for meg de foregående månedene. Endelig fantes det et håp, og akkurat da jeg hadde et desperat behov for bekreftelse, entret et himmellegeme atmosfæren og lyste opp i mørket for meg. Jeg måtte smile.

Jeg kan naturligvis ikke avsløre hva jeg ønsket meg, for om jeg skal tro på overtroen, ville det diskvalifisert mitt ønske og ødelagt alt. Den dagen var en lykkelig dag, og til tross for smerten som hjemsøkte mitt ben på det mest ubeleilige tidspunktet noensinne, så var jeg tilfreds med å rusle en lang tur hjemover for meg selv. Jeg fikk en liten åpenbaring denne kvelden, som tok kvelertak på alle mine problemer og kvelte dem til de ikke lenger kunne puste. Jeg opplevde noe så unikt som et bitte lite glimt av plutselig selvinnsikt, og åpenbaringen gjaldt åpenbart kjærlighetens rolle i mitt liv.

Konklusjonen min den kvelden var rett og slett at kjærligheten ikke har noen rolle i mitt liv. Før du sukker, himler med øynene og slår hodet inn i nærmeste vegg i frustrasjon over min tilsynelatende pessimisme, så la meg nå fullføre det jeg skulle si. Jeg har merket en motvilje i min underbevissthet mot det å gå til anskaffelse av en såkalt partner, og først den natten forstod jeg hvorfor. Jeg tenkte tilbake på noe hjernen min hadde grublet over før, angående mine grunner til å skaffe en kjæreste. Alt jeg var ute etter var en jente som klarte å åpne dørene til mine gode sider, mine talenter og min dypt begravde kjærlighet, og for min del hadde alt annet lite å si.

Lenge har jeg merket at jeg har hatt problemer med å skille mellom vennskapelige og romantiske følelser, og årsaken til dette har jeg grublet over mang en søvnløs natt. Først den natten under stjerneskuddet forstod jeg alt. Alle mysteriene ble avklart i åpenbaringens lys, og de løse trådene i mitt liv ble nå vevd sammen til et rep av håp. Endelig hadde jeg svaret.

Jeg visste at alle mennesker – venner, kjærlighetsinteresser eller hva dem nå enn måtte finne på å være – kan åpne dører i meg, og siden jeg først og fremst er ute etter en døråpner, vil det jo være det samme om denne personen er en venn eller en kjæreste. Enhver person som klarer å åpne noen nye og spennende dører i meg ville derfor utløse en forunderlig mekanisme hvor jeg instinktivt forsøker å gripe etter denne personen for å holde fast på dem. Dette fører selvsagt til komplikasjoner i form av en forelskelse, og en venneperson som meg har aldri vært så god på det med å sjarmere jenter i verken senk eller seng. Det ender alltid med at jeg mister personen, og de dørene de én gang åpnet, forblir lukket for alltid. Jeg har lært av mine feil.

Kjærlighet er for meg en forsterket variant av vennskap, men så lenge jeg har en venn som klarer å bringe frem det beste i meg, så har jeg ærlig talt ikke behov for noen kjæreste. De fysiske intimitetene man får med kjærlighet finnes det liten grunn til å savne, når man til gjengjeld for deres fravær får muligheten til optimal utnyttelse av ens potensiale.

Den natten jeg så stjerneskuddet på himmelen, var jeg på vei hjem fra en kjær venn, og hun klarer alltid å bringe frem det beste i meg. Det er hun som åpner den største og viktigste døren i mitt sinn, og frigjør den virkelige meg og alt som hører med. Kjærlighet er ubrukelig for meg, for den har ikke lenger noen nytte. Kjærligheten var matrestene i mine tenner, og vennskapet var tannpirkeren.

Hva ønsket jeg meg egentlig den natten? Ingenting. Ingenting for meg selv. Det ønsket gikk ut til mine kjære venner, og først og fremst til deg som klarte det umulige. Du vet hvem du er, og vit at jeg verdsetter hvert eneste sekund jeg tilbringer i ditt nærvær.

Ønsker kan gå i oppfyllelse. Det er du et levende bevis på.

Hvorfor holde seg unna kjærlighet?

Ok, som enkelte av dere kanskje har forstått, så lider jeg av et kronisk tankekaos-syndrom, og igår natt - rettere sagt klokka 4 om morgenen - lå jeg i sengen mens tankene kvelte min mye etterlengtede nattesøvn. Hva var det som drev og gnagde på hjernebarken min denne gangen, tro? Kjærlighet. Der sa jeg det. Og nei, før du vender om og flykter herifra av redsel for at det her skal bli til en tirade av pompøse, depressive utsagn angående min mangel på et kjærlighetsliv, så vit at det egentlig er det motsatte. Nei takk til klissete kjærlighetserklæringer som dratt ut av kiosklitteraturen på Rimi - ta heller en god porsjon med ekte, kontrastfylt virkelighet - slengt midt i fleisen.

Kjærligheten, eller kjærleiken som noen av våre kjære landsmenn kaller den, er et konsept som har vekket min interesse. Jeg kunne legge merke til mennesker rundt meg som slo seg sammen i et slags underlig fellesskap som tilsynelatende refereres til som et partnerskap, og jeg ble interessert i hva det hele egentlig innebar. De begynte med å flørte, før flørtingen utviklet seg videre til å bli kyssing, noe som igjen av og til ble etterfulgt av erotiske sengeaktiviteter. "Jaha," tenkte jeg. "Dette må jeg sjekke ut."

Det har seg at denne nysgjerrigheten førte meg inn i et vev av ekstreme tvangstanker, bedre kjent som en forelskelse, og vi vet alle hvordan de har en tendens til å ende opp. Nå skal ikke jeg prate og tjatte om mine mislykkede forsøk på å erobre kjærligheten, men heller komme med grunner til å ikke begi seg ut på slike håpløse kjærlighetstokter.

Folk har en tendens til å si at det er mye mer artig å være singel, fordi man kan gjøre det man vil. "Det man vil"? Hva betyr egentlig det? Det går vel ut på at man skal gjøre det man aller helst har lyst til å gjøre, og jeg må si at det er pussig om disse menneskene går inn i et forhold uten å egentlig ha lyst til det. Om et forhold fungerer som et fengsel, er mitt råd til dere som er i dette eventuelle forholdet, å komme dere så langt vekk som mulig. Et forhold bør heller fungere som en nøkkel til en dør som åpnes og avdekker en hel del nye muligheter. Uansett, det virker som om mange eventuelt får denne følelsen av at deres forhold fungerer som et fengsel, og dermed kan man se på det som en av mange gode grunner til å i det hele tatt holde seg unna.

Det kanskje mest overbevisende argumentet for meg er allikevel at utvalget er altfor begrenset. Ta det med ro, jenter, jeg mener ikke at dere er av laber kvalitet, men heller at de av dere som fantastiske - det være seg med tanke på utseende, personlighet eller begge - er uoppnåelige. Jenter tenker antageligvis det samme når det gjelder gutter. Det hender vel at man blir fortalt at man bør nøye seg med det man kan få, noe jeg personlig har blitt fortalt mange ganger av en rekke forskjellige personer, men hvem vil vel egentlig ta seg til takke med noen man ikke egentlig har lyst til å være sammen med? Vel, tydeligvis mange, men jeg er ikke en av dem, og derfor er valgmulighetene relativt få.

Hvorfor vil jeg egentlig ha en slik kjæreste til å begynne med? Jeg tenkte litt på det, men var litt usikker. Jeg gikk faktisk i flere år og tenkte på det, men først nylig kom jeg på et ærlig, godt svar. Hold dere for øynene, selverklærte romantikere, for her kommer en liten bit hard og nærmest kynisk virkelighet.

Jeg er ikke ute etter en perfekt jente. Jeg vil ikke ha en av de modellene som alle ser så opp til og beundrer. Jeg bryr meg ikke om jentas humor, popularitet, utseende eller personlighet. Det eneste jeg bryr meg om, er at denne jenta har den nøkkelen som skal til for å åpne den største av alle dører inni meg, som ingen har klart å åpne. Jeg vil ha den jenta som gir meg akkurat det jeg trenger for at jeg kan bli den jeg drømmer om å bli. Det er ikke bare noe jeg har lyst på; det er noe jeg har behov for. Et eller annet sted der ute finnes min Askepott, og hun har nøkkelen til de delene av min personlighet som jeg bare drømmer om å slippe løs. Jeg trenger henne for å kunne leve opp til mitt potensiale, og det er derfor jeg hele tiden har vært så bestemt på å finne henne. Inni meg skjuler det seg et forvirret geni med masse kjærlighet som bare venter på å slippes løs, men inntil den dagen er jeg bare en forvirret tufs som vandrer hvileløst rundt på jorden. Kanskje vil noen si at det er en egoistisk grunn til å ville treffe den rette, men uten den rette så er jeg ingenting. Jeg er bare en fange i min egen kropp, som venter på å bli sluppet løs, og kun én jente der ute har nøkkelen. Hva er oddsen for å finne henne?

Vi jakter alle på spøkelser her i den store, stygge verdenen, og hvem vet hva vi ender opp med å finne? Vi jakter på en drøm som ikke har noe fotfeste i virkeligheten, og forventer at den skal manifestere seg i et eksemplar av det motsatte (eller eventuelt samme) kjønn. Kanskje finnes den drømmen vi har skapt, og kanskje ikke. Noen mennesker klarer å lure seg selv til å tro at de er glad i mennesker de hater, og selv om illusjonen kanskje varer en stund, varer den ikke i en evighet, som sann kjærlighet gjør. Jeg klarer å se forskjell på virkeligheten og illusjonen, men alle sier til meg at jeg heller bør venne meg til illusjonen, fordi den er mye lettere å takle, og - ikke minst - mye lettere å finne.

Så jeg står der, midt i jaktsesongen, med et mål i sikte, og en spent bue i hånden - klar til å skyte en av Amors piler på et bytte som alle lovpriser, men som jeg bare ikke kan se det store ved. Men plutselig, langt der borte i horisonten, skimter jeg noe som får min umiddelbare oppmerksomhet. Helt for seg selv, i den avsidesliggende delen av menneskehetens natur, står en fantastisk enhjørning i all sin prakt og glorie. Alle menneskene rundt meg roper på meg og sier at jeg bør sikte på den rotta eller hva det nå enn er de vil at jeg skal skyte på, men istedet slakker jeg buen sakte, og vender den ned mot bakken. "Det her gidder jeg ikke," tenker jeg, og begynner å vandre mot den fjerne horisont for å jakte på den store legenden som ingen vil prate om. Bak meg høres skrikene og hylene av menneskene som forteller meg at jeg er gal, men snart falmer de ut og svinner hen, i det jeg trår inn i ukjente farvann. Med øynene lukket går jeg ut på en farefull ferd, på jakt etter den eneste kuren som finnes for den sykdommen jeg lider av. Jeg trenger den nøkkelen for å kunne smile. Jeg trenger den nøkkelen for å kunne bli det jeg drømmer om. Jeg trenger den nøkkelen for å bli fri.

Nå har jeg gått meg vill.