Velkommen til Pandemoniet

Himmelen var ikke synlig her nede på jorden, for der oppe rådet nå skyene. Regnet høljet ned som armé av dommedagens budbringere, og lyden av deres tunge trinn var overalt. Det var intet sted å snu seg, hvor mørkets soldater ei konfronterte meg.
"Kom dere vekk!" skrek jeg, men stemmen druknet i lyden av dråpenes slag mot grusen på bakken. Jeg økte stadig tempoet bortover stien i skogen, men etter hvert som bakken ble brattere og våtere, nektet mine krefter meg å gjøre noe som helst. Skoene trampet ned i en uhellig miks av jord og vann, og skyenes soldater hoppet opp på mine bein. Det ble stadig tyngre å gå, men jeg måtte fortsette. Jeg kunne ikke gi opp her.

Jeg kom til toppen av bakken, og der kikket jeg utover byen i nattens ugjennomtrengelige mulm. Sakte men sikkert lot jeg meg føres mot kanten av stupet, og beina mine begynte å gli i det jeg tråkket på den såpeglatte fjelloverflaten. Forsiktig trådde jeg de siste skrittene, før jeg sto fjes til fjes med et mulig fall eller forfall. Jeg stirret ut i luften, og tittet på alle soldatene som falt fra himmelen. Som parasitter landet de på alt og alle, og infiserte dem med et mørke ulikt noe jeg hadde sett maken til. Mennesker ble fylt med sorg, smerte og ondskap, mens omgivelsene ble dekket av en uhygge og tomhet som en maling uten hverken farge eller følelser. Mørket senket seg over byen mens stillheten forble som den var. Byen ville ikke stå opp for seg selv, men ga opp i det mørket falt, og alt den etterlot seg var en stum lengten etter noe bedre. Jeg kunne se gnisten i byens øyne visne hen, og byen forfalt under mine føtter.

Regnjakken min hadde beskyttet meg mot skyenes soldater så altfor lenge. De forsøkte forgjeves å komme seg igjennom mine klær, og de ville aldri gi opp å prøve. Byen lå nå nærmest i ruiner, og de få vage lys som en gang skinte, var ikke lenger å se. Regnet hadde slukket ilden som brant i våre hjerter, men enda ville det ikke gi oss fred. Mørkets hærskarer ville ikke gi seg før vi alle hadde møtt vårt endelikt, og lyset en gang for alle forble dødt.

Jeg gråt. Jeg gråt for meg selv, for min by, og for lyset som jeg savnet. Tårene rant nedover kinnet, og banet seg gjennom de få soldater som hadde kommet seg til mitt kinn. Ingenting kunne stoppe tårene, men i det de nådde stupet, falt de ned på bakken med et smell. Tappert kjempet de for sin rett til livet, men soldatene rev dem i biter og spredte dem utover hele det kalde fjellet. Tårenes kamp nyttet ikke, og i byen fantes det ikke lenger håp.

Jeg vendte forsiktig ansiktet opp mot skyene, og regnet høljet ned på meg som om det forsøkte å drukne meg der jeg sto på kanten av fjelltoppen. Regnjakken var ubrukelig, så jeg rev den av meg og kastet den ned stupet. Den fløt så elegant gjennom luften mens soldatene danset en seiersdans på dens overflate. Regnet overfalte meg, og jeg kjente tyngden trekke meg ned mot det dype, mørke juvet som byen nå hadde blitt. Jeg strittet imot, og lukket øynene noen strakser for å fokusere på å holde meg stående. Beina mine verket, og musklene var spent så stramt at de nok kunne røket hvert øyeblikk.

I det jeg åpnet øynene igjen, og lot blikket gli over det pandemoniet som ventet meg der nede, smilte jeg. Plutselig klarte jeg å dra meg selv bakover, og unngå det fatale fallet som ville tilintetgjort meg i det jeg hadde nådd det havet av mørke og tomhet som ventet meg der nede. Det lille lyset som var i meg ville blitt revet i stykker av disse våte vasaller av mørket, og blitt spredt for alle vinder til det var så svakt at det ville slukke. Jeg kunne ikke la det skje.

Jeg vendte meg bort fra stupet, og begynte å gå i motsatt retning. Det fantes ikke lenger håp for byen. Det fantes ikke lenger noe godt der. Det lille lyset som skinte i meg ville aldri klart å bekjempe de massive hærskarene som hadde overrumplet dem alle. I det jeg forlot synet av byen, og tok avstand fra det mørket som hadde samlet seg der, kjente jeg flammen i meg vokse seg større. Huden min ble tørr, og regnet holdt seg unna. Ved den minste berøring ville en mørkets dråpe fordampe og dø, og varmen steg fra hele min kropp. For hvert steg jeg tok ble flammen sterkere og varmere, mens byen ble begravd dypere i skygger hvert bidige sekund.

Jeg kommer til å vende tilbake for dere. Jeg kommer til å vende tilbake til byen. Jeg kommer til å vende tilbake til pandemoniet, men enn så lenge må dere klare dere selv. Ikke gi opp. Det finnes fortsatt håp. Lyset finnes fortsatt i dere alle, men det finnes ikke lenger brennstoff til å holde det i live. Noen kommer til å finne nytt brensel, og når det skjer, vil jeg være der for å tenne flammen. Jeg venter.

Genuin Godhet

Det finnes ikke lenger håp for de gode. Det er ikke til å komme forbi at overlevelsesinstinktet står høyt eller ligger dypt i menneskenes natur. Vi gjør det som må til for å overleve, og håper at vi kan få nytt noen endorfiner på kjøpet. Dyster måte å se på menneskeheten? Godt mulig, men i dette tilfellet er det nok den pessimistiske utsikten som er realiteten.

Det finnes ikke lenger håp for de gode, sa jeg. Det finnes ingen plass for de som kun har gode intensjoner og bare vil andre godt. Vi er simpelthen naive, og lider av en variaint av tilpasningsvansker. For når vi ikke klarer å ta til oss kyniske og nærmest apatiske holdninger til alt og alle - da må det jo være noe galt med oss? Vi lider av et medmenneskelig syndrom, og det finnes ingen kur for det.

Ingen er perfekte, sies det. Jeg ser på meg selv i speilet, og er villig til å akseptere at jeg ikke er perfekt. Jeg ser på tilfeldige forbipasserende, og jommen har ikke de også en eller annen form for særpreg, eller som andre ville kalt det: mangler. Muligens er perfeksjon kun et abstrakt begrep vi benytter oss av for å skape et evinnelig mindreverdighetskompleks, slik at vi til slutt godtar en tilstand vi egentlig er misfornøyd med. Det er litt som den samme, gamle regla om at vi bør tenke på barna i Afrika - bare en ekstrem motpol. Siden det finnes noe som er mye bedre enn meg, hvorfor skal jeg da forsøke å trosse status quo? Vel, min kjære venn, perfeksjon finnes i oss alle, men ikke på den måten vi selv tror. Perfeksjon er en illusjon vi har skapt; en demon vi har fremkalt fra Helvetes dypeste avgrunner, og vi har ingen engler til å kjempe imot.

Hvorfor har det seg egentlig at håpet har forsvunnet for oss gode? Det er enkelt og greit fordi konseptet om perfeksjon bidrar til å trykke ned de virkelige gode menneskene. Nå kommer selvfølgelig spørsmålet: Er jeg arrogant og narsissistisk som påstår at jeg er et godt menneske? Hvordan kan jeg våge å si noe sånt, når det finnes mennesker som er bedre? Det handler om selvinnsikt; evnen til å kunne se seg selv fra et relativt objektivt synspunkt, uten å dømme en selv i forhold til andre mennesker. Hvorfor skal det være galt å elske seg selv, om det er en uskreven lov at vi skal elske andre?

Én gang spurte en religiøs person meg: "Har du tenkt på å godta Jesus Kristus som din frelser?". Jeg svarte at jeg hadde tenkt på det, men at jeg kom frem til at jeg ville stå over tilbudet. Senere overhørte jeg den samme personen si at han - og visstnok alle andre - tenker hatfulle tanker på et daglig basis, og at man derfor trenger Guds tilgivelse for å ikke bli korrupt og ond. Da kom jeg til å tenke over min egen situasjon. Det som opptar mine tanker 24 timer i døgnet er bare kjærlighet og en trang etter å gjøre andre godt. Betyr dette at jeg ikke trenger Gud? Er jeg virkelig helt alene om dette? Er jeg virkelig et dårlig menneske fordi jeg ikke trenger Guds tilgivelse?

Det finnes nok mange andre gode mennesker der ute i verden, og selv om noen av dem er religiøse, vil jeg tro at mange av dem ikke tror på annet enn kjærlighetens makt. Og i disse dager er det vel nesten verre å tro på kjærlighet enn det er å tro på et flyvende spaghetti-monster? Om vi ikke er gode mennesker i ordenes religiøse forstand, hva er vi så? En hybrid av engel og demon? Kanskje falske budbringere? Eller kanskje vi rett og slett er leiemordere for Gud? Kanskje vi ble plassert her for å konfrontere og bekjempe den ondskapen som råder i vår verden?

Sjansen er allikevel stor for at vi bare er et relativt ubetydelig sandkorn av liv og røre, på vidstrakt strand uten noen ende i sikte. Hvorfor skal vi da gidde å bry oss om noe som helst? Kan vi ikke bare hate og drepe hverandre, og skape et koselig, lite dystopi her på jord? Det finnes faktisk mennesker som velger å frastå fra slike handlinger fordi de synes det er galt, og ikke fordi de frykter en eventuell reprimande som måtte følge, og vi er her for å rydde opp. Vi skjuler oss iblant dere, med masker på. Vi er overalt, men først og fremst i deres hjerter.

Hvorfor bry seg om vi bare er ubetydelige vesener uten mål og mening? Fordi dette, mitt kjære medmenneske, er alt vi har.

Russisk Dukke

Det finnes et sted hvor svarene vi søker ligger og venter på oss. Svarene finnes - det er bare så vanskelig å nå frem til dem at det er få som gidder å prøve. Som russiske dukker, blir spørsmålene flere og flere desto dypere man dykker, og til tider blir det vel vanskelig å tro at det i det hele tatt finnes noen kjerne. Kanskje vil man til slutt møte på en blindvei, og finne ut at spørsmålene ikke skjuler noe svar. Kanskje alt som vil møte oss i det vi åpner den siste dukken, er et tomt vakum. Mange forsøker antageligvis aldri å grave seg helt ned til rota, for hva er det som finnes der nede som er verdt å bruke tiden på? Røttene strekker seg dypt ned i avgrunnene; steder vi hverken kan føle eller se, og det er her vår personlighet suger til seg sin næring. Høres det ikke litt skummelt ut at vi vokser oss store ved hjelp av en indre næringskilde vi absolutt ikke kjenner til?

Det hender jeg sitter på toppen av et lite fjell her i byen, og skuer utover havet og husene, og skogene som omkranser det hele. Beina mine dingler på kanten mens jeg forgjeves forsøker å plystre med fuglene som kvitrer rundt meg. Sommeren har på ny gjort sin entré, og det sprudler over av liv der nede i den urbane fontene av stress og støy. Jeg liker meg bedre her oppe. Fuglene får det hele til å virke så mye bedre. Avstanden til alt som skjer der nede er overveldende, men frihetsfølelsen er virkelig berusende. Jeg kan se bittesmå mennesker rusle rundt på gatene. De ligner på maur.

Langt borti horisonten hvor det absolutt ikke finnes noe skille mellom himmel og hav, seiler en skute. Det ser ut som om den flyter på himmelen, og er virkelig det eneste eteriske som det er å se ved dette bildet. Før jeg vet ordet av det så er det borte, og det er den hviskende og forførende vinden som førte den vekk. Jeg sukker, og øynene glir tilbake på byen i all dens prakt og pompøse glorie. Vent litt. Hva var det jeg egentlig tenkte på?


Å ja, det er sant... Jeg tenkte på personlighetens røtter. Hvor er det egentlig de strekker seg? Mange New Age-entusiaster vil nok allerede nå begynne å rope ut at vi alle har vår opprinnelse i en kosmisk enhet, mens de kristne på sin side antageligvis vil påstå at det er Gud som bestemmer hvordan vi alle skal bli. Nå er jeg hverken kristen eller en New Age-entusiast, så jeg merket for litt siden at det fantes et lite hull i min kunnskap på akkurat det området. Derfor fant jeg ut at jeg skulle forsøke å åpne noen flere russiske dukker.

Jeg står der med den ytterste dukken, og den bærer et bilde som eridentisk med meg selv. Alle mine ytre kvaliteter og mangler blir åpenbart foran meg. men det er ikke det jeg er interessert i. Jeg vrir dukken rundt på midten, og drar ut den neste.

Hva lurte seg så under der tro? Ikke overraskende var det personligheten. Denne dukken var fryktelig abstrakt, og man skulle tro at noen hadde dynket den i alle regnbuens farger. Jeg studerer dukken en stund, men synes også at denne blir litt kjedelig og forutsigbar etter en stund. Personligheten har ofte en tendens til å være minst like overfladisk som selve overflaten, fordi mange aldri lar noen komme forbi det som vises på utsiden. Jeg forsøker igjen, og åpner enda en dukke.

Nå begynner vi vel å nærme oss noe? Vel, skal jeg være ærlig, så vet jeg ikke. Mange sier at barndommen har så mye å si når det gjelder hva slags menneske man blir, og selv om det til en viss grad stemmer, er det en tosidet sak. Barndommen legger fundamentet, men bygger ikke noen ordentlig struktur. Inni den forrige dukken lurte det seg en barnedukke, og den stirrer nesten melankolsk tilbake på meg mens jeg funderer over dens mange mulige betydninger. Man kan ikke henge igjen i fortiden, for den fortiden finnes ikke lenger, så jeg lukker øynene og åpner dukken.

Konfrontasjon. Et menneske uten noen form for konfrontasjon, er et menneske uten verdier. Man ser det overalt - mennesker som hele livet har levd uten noen form for indre strid, og den eneste psykologiske utviklingen de opplever er den de får gjennom sosialisering blant folkemassene. Disse menneskene ender ofte opp uten verdier, prinsipper eller ordentlige følelser, for et menneske som aldri har følt ordentlig smerte, kan aldri føle ordentlig glede. Slik har det seg at mennesker som aldri har opplevd en konfrontasjon av sine indre strider, aldri kan oppleve en real tilfredshet med seg selv. Jeg åpner en dukke til.

Hva ligger inni den neste dukken? Hva er det egentlig som er roten til alle våre mangler og kvaliteter? Hva er årsaken til at vi er som vi er?

Den neste og siste dukken inneholder kun en dukke hvis overflate er et speil. Her finnes ingen næring for sjelen - kun innbilt gjødsel. Det finnes ingen kjerne - bare en refleksjon.

Evig Solskinn

Idag våknet jeg, som du sannsynligvis har merket deg allerede, og i det jeg våknet så kjente jeg at noe manglet. Nei, det var ikke en kjæreste å ligge ved siden av og elske, men det var frisk luft. Jeg gispet etter luft, og forsøkte å få noe brukbar oksygen ut av luften i rommet, men det skjedde først etter at jeg fikk åpnet vinduet og døren. Grunnen til at jeg velger å ha vinduet lukket er rett og slett at en luguber tyv har lusket rundt i området i det siste, og jeg vil nødig våkne til at en ekkel narkoman står og kikker inn på meg. Nå er jeg iallefall forberedt på den eventuelle situasjonen, og om noen prøver å komme seg inn her, vil de få et mikrofonstativ i fleisen.

Det var en gang en rimelig kjent gruppe som sa at det eneste man trenger er kjærlighet. Joda, som en svoren romantiker så er det noe jeg gjerne vil være enig i, men nå for tiden så har jeg merket at jeg faktisk også har et sterkt behov for inntak av væsker. Jeg har drukket flere liter vann idag for å holde tritt med solens dehydrerende effekt, og når min kropp i tillegg er abnormalt varm, så blir konsekvensene katastrofale. Jeg liker å si at min varme kropp skyldes min varmhjertige natur, men egentlig skyldes det nok et altfor godt blodomløp.

En av mine favorittfilmer er "Eternal Sunshine of the Spotless Mind", og tittelen fikk meg akkurat i dette øyeblikk til å tenke. Nå har det vært mer eller mindre evig solskinn de siste to ukene, og kroppen min er på randen av å transformeres til en sviske. Hva om kjærlighet kan ha en lignende effekt på sinnet?

Jeg er betatt - det er det ikke til å legge skjul på. Utallige ganger har jeg gått igjennom det evinnelige maset og fjaset som kjærlighet fører med seg, og etter at jeg har blitt avslått, følger alltid en periode hvor jeg sverger at jeg skal konvertere meg til aseksualitet. Det skal ikke mye til for å skjønne hvordan det har gått. Jeg faller, blir avslått, fornekter min seksualitet, og så gjentar jeg hele denne prosessen fra start til begynnelse. Man lærer da vitterlig ikke av sine feil?

Uansett så er ikke avslagene det som jeg reagerer sterkest på, men kjærlighetens effekt på min personlighet og mitt sinn. Om jeg har et talent innenfor kreative områder - noe som helt klart kan diskuteres - så blir disse evnene totalt ødelagt av Amors bedøvende piler. Kjærlighetens solskinn tørker ut kreativiteten, og jeg kan simpelthen føle hvordan intellektet blir sugd ut av meg. Nei, dere mennesker hvis hjerner alltid er satt i koffert-modus, det er ikke alltid bra å bli sugd når det er snakk om kjærlighet. Jeg trenger desperat en mental vannkilde, for uten vann vil jeg tørke ut, visne hen og dø. Hva er egentlig viktigst? Kjærlighet eller følelsen av at man gjør noe verdifullt?

Solen skinner, men idag kom det skyer. Jeg håper på regn. Jeg trenger regn.

Tabula Rasa

Mitt navn er Daniel, og jeg kommer fra en nitrist by kalt Sandefjord. I disse dager skinner solen på himmelen, og varmen er til tider uutholdelig, men noen sol har virkelig ikke skint inni sandefjordingenes hjerter på år og dag. Vi blir brunere og brunere mens vi absorberer de hasardiøse UV-strålene man hører så mye om nå for tiden, mens våre hjerter stadig slår svakere og svakere. Vi er kroneksempelet på en moderne by i vekst. Vi er essensen av samfunnets nedfall og forfall. Vi er en gruppe med mennesker uten antydning til hverken prinsipper eller verdier, og det er vi stolte av.

Da jeg var liten, likte jeg å se på film. Det var ingenting som var så spennende som å se filmer med høy aldersgrense i skjul, og bli forbløffet over hva de voksne kunne kose seg med av underholdning. Da jeg var åtte år, falt jeg pladask for Evil Dead-filmene, og som du sikkert har skjønt av tittelen, var de nok ikke ment for barn. Jeg husker at jeg satt og så på filmene om og om igjen, mens andre barn på min alder så på Løvenes Konge og sang Hakuna Matata. Riktignok skapte ikke dette noen varige men i mitt sinn, iallefall ikke merkbart, og jeg utviklet meg faktisk ikke til å bli noen sinnsyk massemorder med en sult etter å drepe – til tross for min noe absurde filmsmak. Idag er disse filmene fortsatt blant mine favoritter, og jeg blir rent nostalgisk når hovedpersonen Ash tar til sitt trofaste haglegevær og skyter noen middelalder-zombier i filler. Ah, minner...

Apropos minner fra fortiden – jeg har bodd her i byen hele mitt liv, og har faktisk aldri satt min fot utenfor Skandinavia. Hva i all verden er det jeg har drevet med istedet da? Nei, jeg har ikke bare sett på voldelige B-filmer fra 80-tallet, jeg har faktisk vært ute og reist litt også. Om man ser bortifra harry-turene til Sverige for å kjøpe godteri og... vel, godteri, så har jeg i grunn bare reist mest rundt i Midt-Norge. Fjellturer med telt og en trofast veteran-campingvogn har det blitt nok av, og av dem blir det nok mange fler i tiden fremover. Jeg er et villmarksmenneske, og til tross for min fryktelige fobi for alt som har med maur å gjøre, er det derfor alltid godt å være ute i naturen. Bare ikke plasser meg i nærheten av en maurtue, for da tar jeg halen mellom beina og løper som en sosialist fra skolen.

Idag prater jeg bare om tull, men ha litt tålmodighet. Dette vil være en blogg hvis innhold faktisk vil ha en sammenheng, og dette er pilot-innlegget. Spørsmål vil bli spurt, hjerneceller vil bli vekket til live, samt slått til døde ved eventuell frustrert hodebanking, men først og fremst vil dette være en blogg som omhandler det å være en prinsippfast person i en stadig forandrende verden. Formørkning fryder, for når solen er borte, angriper vampyrene.

Mitt navn er Daniel, og jeg skal infisere din hjerne med mitt sprøyt.