Da jeg satt på toget hjem fra Tigerstaden i dag, kom jeg til å tenke på at dere ivrige og verdsatte lesere ikke har fått deres månedlige dose med høykulturelt fjas fra dette hold på en stund, og konkluderte dermed med at jeg måtte gå til motmæle mot denne dårlige samvittigheten som alltid henger over mine skuldre. Denne gangen vil jeg vike fra min ellers ganske så pompøse stil, simpelthen fordi jeg får nok akademiske inntrykk fra o mektige Universitetet i Oslo. For en gangs skyld vil jeg forsøke å være triviell, og jeg må bare få advare så tidlig som mulig at tidligere forsøk på nettopp dette har vist seg å være katastrofale.
Folk pleier ofte å skrive om hva som skjer i livene deres når de skal være hverdagslige, noe som er forståelig, da livet gjerne er preget av hverdagslighet. I disse livene pleier det gjerne å foregå mye spenstig. Folk har venner, kjærester, alkoholholdige varer, familier, kjæledyr, hobbier, sykdommer og jobber, og de er ikke redde for å fortelle om dem. Så hvor skal jeg begynne, når jeg skal følge denne oppskriften? Kjærligheten er jo et naturlig sted å begynne, da det ser ut til at det meste både begynner og slutter der uansett. Jeg er ikke singel (jeg simpelthen hørte dere alle sukke vemodige nå), og er sammen med min kjæreste – naturlig nok. Jeg opplever henne som det mest fantastiske mennesket på jord, og jeg har merkelig nok æren av å være sammen med henne. Mon tro om det er en korrelasjon mellom disse faktorene? Kan det være at hun er det flotteste mennesket på jord fordi hun er sammen med meg, eller er hun sammen med meg fordi hun er det flotteste mennesket på jord? Det er sannelig ikke godt å si. Jeg liker i grunn begge mulighetene.
Når folk legger ut om kjærligheten, pleier det å være naturlig å prate om denne bestialske aktiviteten som akademikere selvsagt aldri utøver, som gjerne foregår i sengen, på taket eller hvor man nå enn skulle befinne seg til enhver tid. Av frykt for at sladderpressen skal jakte meg ned og eksponere mine sexvaner, vil jeg bare poengtere overfor dere alle at jeg ikke gjør slikt (blunk). Dere forstår.
Så er det vennskap. Vennskap, ja, det kan man si mye om. Nå er det dessverre slik at “man” antyder mennesker generelt, og jeg er nok ikke dette generelle mennesket man da sikter til. Når sant skal være sagt, så har det blitt altfor lite tid til disse betydningsfulle båndene man gjerne knytter til tilfeldige mennesker som tilfeldigvis skulle gå en forbi. Jeg står opp til umenneskelige tider omtrent hver dag, reiser to timer med tog, er på diverse forelesninger og seminarer i flere timer, reiser to timer med tog tilbake, og bruker resten av tiden på pugging og denne bloggens første punkt. Kjærligheten altså, ikke sexen. Slikt gjør jeg da ikke (blunk). Selv om tiden er knapp, så er det jo en del mennesker som står mitt proverbielle hjerte nært, selv om hjertet som regel er ganske langt unna dem - om man skal regne distanse. Av og til går det dager, uker, ja – til og med måneder, mellom hver gang jeg prater med disse menneskene, og det gjør meg trist at tiden ikke strekker seg lenger enn den gjør. Personlig synes jeg at tiden bør skjerpe seg.
Alkohol, vil mange si, er en minst like stor del av studentlivet som pensum, men dersom jeg skulle konsumert alkohol tilsvarende størrelsen på de bøkene vi leser, måtte jeg nok blitt pumpet hver eneste dag. Heldigvis for meg så har jeg alltid opplevd dette rusmiddelet som litt oppskrytt og kjedelig, så fraværet bryr meg egentlig svært lite. Ofte hører man historier om mennesker som inntar denne væsken, for så å begi seg ut på litt eventyr av en noe snodig sort. Folk danser med hverandre, banker hverandre, bruker hverandre og misbruker hverandre, Merk deg at alle aktivitetene involverer ordet “hverandre”. Det er vel derfor man kaller alkohol for et sosialt rusmiddel
Hobbier har jeg massevis av. Dessverre er ikke håndtverk ett av dem, for da kunne jeg jo publisert denne bloggen på gode, gamle VGBlogg, men det er nok av andre hobbier å velge imellom. Mine tre gitarer blir brukt i ny og ne, og jeg har samlet meg opp 4-5 år med erfaring på det feltet. Dessverre har tiden heller ikke strukket til for min musikalske side, så de sangene jeg en gang kunne spille, har jeg mer eller mindre glemt. Men jeg er flink; bare litt for glemsk. Av de andre hobbiene, kan jo denne skrivingen nevnes. Jeg skriver dessverre mye mindre enn jeg en gang pleide, noe som igjen skyldes denne tidsklemma, men det får jeg (og de få av dere som har overlevd så langt i teksten) leve med.
Magen min romler. Fyren ved siden av meg på toget ble tatt for manglende billett, og spilte på at han var utlending som forstod hverken språket eller “NSB sine prosedyrer”, hva nå enn det skulle bety. Han foran meg klødde seg akkurat i øret, men så ikke ut til å finne noe av verdi der inne. Nå er vi i Holmestrand, så det er bare femti minutter til jeg er tilbake i gamle, kapitalistiske Sandefjord. Magen min romler mer intenst. Nå får jeg legge ned denne datamaskinen og lese litt pensum mens jeg har tid.
Konklusjon: Livet er spennnende for en pendlende student.
