Som en syklon har tiden sveipet inn over oss i det sosiale lavtrykket, og 2020 endes med et fuktig brak av en storm som gir få assosiasjoner til julefred og nisser. Det føles nesten satirisk, der vi tildekker våre sanne ansikter med tøystykker for å unngå å innånde hverandres virale medpassasjerer, og smører antibac som svir på hendene fordi den heldigvis også svir vekk det meste av mikroorganismer (men ikke Noro-virus - så ikke glem å vaske hendene iblant). Som en tam metafor hentet fra en ungdomsskoletentamen, fremhever det bare noe banalt og åpenbart ved å heve det fem abstraksjonsnivåer høyere enn man burde. Avstanden oss imellom har lenge føltes stor - til tider altoppslukende - men i dag har vi da vitterlig ministerpålagte avstandskrav som iallfall gjør det eksplisitt og håndgripelig. Én meter minst, men helst to. Helst enda flere, med mindre du har tenkt å dekke deg til.
Det føles parodisk, men er i grunnen ikke det. Fremmedgjøringen hadde allerede begynt før samfunnet stengte ned. Det var bare to lignende prosesser som sammenfalt i tid, der den ene forsterket effekten av den andre. Tidlig om morgenen er det et sukk som frarøver oss våre drømmer - ikke lenger et gjesp. Det er intet lys når gardinene trekkes til side, og verdenen trenger ikke lenger gjennom.
Formørkningen er fullkommen.
