Huff, dere. Livet skjer.
Overraskende nok har jeg skrevet mye siden siste tekst som ble publisert her, i det alderdommen tydeligvis fører med seg behov for å se tilbake og trekke linjer fra nedstøvede refleksjoner og gjenglemte minner til en nåtid som fremstår nesten bisarr i lys av fortiden. Veien er lang fra en nevrotisk ungdom på gutterommet i Sandefjord til en nevrotisk nevropsykolog med doktorgrad i Oslo, men her er jeg nå.
I et svakt øyeblikk (som varte noen måneder), kuraterte jeg et utvalg av gamle tekster i kombinasjon med flere nye (upubliserte) tekster, med et klart autobiografisk preg med kun tidvis allmenn interesse. Av frykt for at usagte personlige sannheter skulle skape rabalder som jeg ikke har ork eller tid til midt i et personlig hamskifte, har boken blitt liggende som en PDF siden. Kanskje en dag vil den se dagens lys, eller kanskje ikke.
I et annet liv, hypotetisk og parallelt til dette, satset jeg videre på lidenskapen som preget tenårene mer enn noen annen: Musikken. Uhorvelige timer ble brukt i tenårene på å klimpre, drille riff og komponere låter med musikalske ambisjoner langt forbi eget ferdighetsnivå, foreviget gjennom dårlige lydopptak og multi-instrumentale GuitarPro-filer med tacky midi-lyd. I dette andre, forestilte livet ble jeg ikke akademiker og kliniker, men brukte tyveårene på å videreføre min egen livsberetning fra tenårene ved å rendyrke musikken.
Det er ikke dette livet.
Vi mennesker kan ha behov for å se livene våre i en sammenheng, som en tidslinje som forteller en unison fortelling med en tråd som er iallfall en nyanse av rød. Kanskje er det derfor jeg har børstet støvet av alle de gamle komposisjonene, og dristet meg til å gjøre noe utenfor egen komfortsone.
Du finner meg ikke blant de mest ukritiske optimistene til kunstig intelligens. Spesielt kritisk er jeg nok til bruk av KI for å generere dårlige imitasjoner av litteratur, kunst og musikk uten formål, sjel eller egenart. Samtidig tok jeg meg i å kjenne på et behov for å gjøre noe med mine gamle komposisjoner, som en måte å videreføre arven etter alle de timene med gitarene på gutterommet. Så jeg inngikk en pakt med djevelen.
Under dekke av pseudonymet Dances with Dysthymia har jeg utgitt et album titulert "Delight in Darkness" (referansen er vel åpenbar). Samtlige låter er mine originale komposisjoner, foret til Suno enten som lydinnspillinger eller midi-låter, med beskrevne stilarter slik jeg originalt hørte låtene for meg. Tro meg - det ligger noen tusener av forferdelige forsøk på å gjenskape disse låtene inne på Suno, men med nok tålmodighet og standhaftighet har det blitt et album med låter som jeg selv kjenner igjen fra mine egne tenår. Alle tekstene fra de originale låtene er utelatt, og det er ingen vokal, rett og slett av hensyn til de originale tekstenes tenåringssvulstighet og undertegnedes mangelfulle karaoketrening de siste femten årene. Låtene er i stedet gitt titler som plasserer dem i en autobiografisk beretning om hvem jeg var, og hvordan jeg kom meg gjennom alt det jeg skulle komme meg gjennom mer eller mindre uten bedre vitende.
Ja, navlebeskuende er det, men det er du vel vant til om du befinner deg her.
Gi det en sjanse, om du har likt noe av det jeg har skrevet. Kanskje vil du kjenne igjen en og annen stemning, om ikke annet.
