Forløsning fryder

Den som påstår at de kjenner ondskap, har på et eller annet tidspunkt vært ondskapens beste venn, og den som påstår at de kjenner godhet, kan man like godt kalle en løgner - for godhet er så godt som utryddet fra planeten. Godhet har blitt erstattet av lykke, og selv om noen vil påstå de går hånd i hånd, vil jeg si at de i denne virkeligheten heller fungerer som antonymer. Det finnes ingen lykke for de gode, og lykken frarøver de fleste dydigheten. Vi er en gedigen saueflokk som har blitt forløst fra det gode, og ulven fører oss rett inn i hans mektige grep. Hvis Gud er god, så er han sannelig død.

Hele dette universet er en smørje av mislykkede forsøk på å erobre lykkelige drømmer. Det er umulig å snu seg noe sted uten at man blir møtt av mennesker som hadde hatt det bedre om de var døde enn om de var levende, og det får en jo til å undre: Hva er det egentlig vi driver med? Vi er så lykkelige her vi smiler og ler av dem som mangler den lykken vi tilsynelatende har klart å opparbeide oss ved å fordumme synet på hva som egentlig er det gode liv, og så kaller vi oss intellektuelt begavede? Det blir litt som om å belønne en ape for at den hiver en banan i hodet på en av sine artsfrender, og oppnår lykke som et resultat av dette. I så fall, gir man den virkelig flere bananer?

Jeg er lei av å se på denne sivilisasjonen i et stadig mer pessimistisk lys, men hva annet kan man gjøre? Folk som leser det jeg skriver og hører det jeg sier må tro at jeg er en dyster og misantropisk psykopat som planlegger å erobre verdenen, og selv om jeg riktignok er en misantrop, vil jeg neppe kalle meg en pessimist. Jeg er av natur den personen som står opp om morgenen med et smil, og danser nedover gaten i eufori over det meste som måtte falle meg inn. Problemet er bare at det alltid er natt når jeg våkner, og på gatene ligger det strødd resirkulerte verdier og menneskelig avfall. Det er umulig å danse når man står opp til knærne i løfter om en bedre verden. Det vet alle. Hadde noen bare våget å ta løftene på alvor og faktisk gjort dem til handlinger, ville vi kanskje vært på god vei. Det nærmeste menneskene kommer til å gjøre nettopp dette, er vel å rake sammen løftene og kaste dem i nærmeste søppeldunk, slik at vi gjennom historiens gang kan få dem resirkulert og servert på ny fra selverklærte radikalister som lover likhet og lykke for alle. Den reelle lykken uteblir alltid, og likheten er alt vi sitter igjen med. Jeg er lei av likhet. Jeg vil ha ekte lykke.

Det finnes håp. Der det finnes liv, finnes det håp, og selv om det tilsynelatende ikke finnes liv igjen i denne gedigne saueflokken, så finnes det uansett litt. Noen velger å definere liv som det å eksistere, men jeg er uenig. Liv er evnen og muligheten til å forandre omgivelsene og menneskene rundt seg - og det simpelthen ved å eksistere. Eksistens er ikke selve definisjonen på liv, som noen velger å påstå, men liv i seg selv er det eneste som kan forandre eksistensen. Når jeg nå sier at det finnes lite liv igjen i menneskeheten, forstår du kanskje hva jeg mener. Hvor mange er det egentlig som lever? Hvor mange er det egentlig som våger å leve for å forandre eksistensen til noe bedre? Jeg våger å påstå at det er få. Jeg våger å påstå at de stadig blir færre. Det har blitt en synd å skape kontrovers, og å stille spørsmål ved alt det onde som utgjør vår menneskelige maurtue, så liv har med andre ord blitt forbudt. Vi har blitt forløst fra livet. Nå eksisterer vi for å dø; ikke for å leve. Nå dør vi for en tom eksistens; ikke for livet. Nå lever vi for ingenting.

Er jeg et romvesen? Hvis jeg hadde vært en noenlunde logisk person, ville jeg nok konkludert med at jeg naturligvis kun er et menneske, men logikken i meg har menneskene tatt knekken på for lengst. Jeg stiller dette spørsmålet fordi de som går meg forbi på gaten ikke er som meg. Av en eller annen grunn er jeg den eneste som sitter fast i haugene med brutte løfter og tapte drømmer, mens alle andre bare går over dem som om de var laget av papp. Det er som om disse drømmene ikke betyr noe som helst for dem. I stedet for å ta et reelt oppgjør med syndene som korrumperer menneskeheten, velger dem å gjøre syndene om til dyder, og selv om verdenen ikke har forandret seg et fnugg, feirer vi at vi har kommet over vår fortids spøkelser og blitt bedre enn våre forfedre. Ondskap er nå et nødvendig onde som har blitt godtatt og strengt tatt nødvendig for å overleve, mens godhet er ansett som en svakhet. Betingelsesløs sex er en dyd, mens ordentlig romantikk er en synd. Plutselig har hele verdenen blitt dydig, og alene sitter jeg og noen få andre uheldige som syndere. Alt jeg ville var å gjøre verdenen et bedre sted, og det, min kjære venn, er den største synden av dem alle.

Språk og Identitet

Menneske er nokre kranglete organismar som diskuterer alt ifrå sokkemotar til den ideelle konsistensa til kvitosten, og dei pleier ikkje gje seg før opponenten har eti orda sine så vel som sokkane. Alle har ein identitet vi klamrar oss til, og han følgjer oss uansett kvar vi gøymer oss. Eg forsøkte i går å springe frå han, men han var ein mykje betre løpar enn eg hadde trudd. Nå skal eg som eit siste desperate forsøk på å kvitte meg med identiteten min, forsøkje å krangle han i senk – som alle sømmelege menneske ville gjort. Det finst mange som seier at språk er identitet, men dei bør ete orda deira. Språk er det einaste vapen som kan overvinne identiteten, om ein veit korleis ein skal bruke det, og eg veit.

Ein venn av meg kommenterte for nokre dagar sia at eg skriv og talar tilnærmingsvis likt bokmål, sjølv om eg opprinneleg kjem frå Vestfold. Personleg hadde eg ikkje lagt merke til at eg tala så fint, men då eg samanlikna meg med han, fann eg ut at eg sa korkje ”bilær” eller ”båtær”, men ”biler” og ”båter”. Vennen min spurde meg om eg hadde budd på ein anna planet heile livet, og eg tenkte litt over det, medan vennen la ut om at eg burde skamme meg over at eg hadde neglisjert identiteten min. ”Kva for ein identitet?” spurde eg meg sjølv. Heile livet mitt hadde eg lesi bøker på bokmål, og som ein liten gut følte eg aldri for å vere med dei andre galningane som sprang rundt og sa ”bilær” og ”båtær” som om dei åtte språket. Eg isolerte meg frå omverda, og begynte å skrive tekstar på bokmål for å frelse verda frå denne forferdelege utviklinga. På desse åra har eg nok bare begynt å tale bokmål. Då eg forsøkte å seie dette til vennen min, starta han å slå meg i hovudet med nokre ”lekebilær”, som han tilfeldigvis hadde med seg. Eg tok til motmæle, og begynte å slå han i hovudet med ei ordbok. Han svima av før meg, så eg reknar med at eg vann diskusjonen.

Eg er av natur glad i språk. Som liten forstod eg at forskjellige språk gav forskjellige mogelegheiter, og avgjorde at eg måtte lære meg engelsk i tillegg til bokmål. Stor var då overraskinga då eg sa til systera mi før vi skulle på butikken: ”Are you ready? Let’s go!” Eg var fem år. Sjølv om eg i ein ung alder begynte å lære meg eit anna språk, har eg alltid vori nøye med å halde dei to språka åtskild. Nokon seier at dette er ein frykteleg konservativ haldning, og at språket uansett er i konstant utvikling utan at vi kan gjere noko med det. Ålreit, språk utviklar seg heile tida, men då europearane for fyrste gang kom til Amerika og forsøkte å øydeleggje heile indianer-kulturen, kunne ein nok seie at han bare var i utvikling. Øydelegging er tross alt ein naturleg utvikling, og det er ingenting gale med det, vel?

Eg forstår kvifor menneske seier at språk er identitet, fordi språket faktisk er det som lærer oss å tenkje og formulere draumane våre – og kva ville vi vori utan dei? I dag kan eg tale norsk og engelsk reint, men også ein gebrokken spansk, og eg ser på kvart språk som eit musikkinstrument. Alle instrument uttrykkjer dei same tonane, men dei uttrykkjer dei på helt forskjellige vis, og om ein prøver å gjenskape tonane til eit piano på trommer, vil det bare verke mot hensikta si. Eg veit kva for nokre instrument eg spelar, og kjenner dei lydane dei lagar i symfonien som verda er.

Namnet mitt er Daniel. Eg kjem frå Vestfold, men talar og skriv bokmål. Sjela mi ligg i bokmålet, og eg vil alltid seie ”biler” når eg blir spurt om kva dei dingsane med fire hjul blir kalt. Utan bokmål hadde eg ikkje hatt nokon identitet, men den vil eg veldig gjerne behalde utan at nokon skal seie at eg må skrive eller tala annleis.

Oi, eg har visst skrivi heile denne teksten på nynorsk. Der øydela eg identiteten min, gitt. Pytt, pytt, eg kan alltids skaffe meg ein ny.

En Ode til en Venn

Kanskje er det slik at jeg er relativt ulik
Alle andre mennesker som går på denne jord,
Kanskje er jeg unik,
Og kanskje en dag vil jeg vokse meg stor.

Ikke glem, min kjære venn,
Alle tårer, hver en klem,
Vi delte sammen, og vil dele igjen,
For hvert øyeblikk som glipper,
For hvert hjerte som slår,
For hvert øye som våkner,
For hver glede vi får,
Vil vi sammen stå igjen.

Og når du en dag våkner,
Og føler deg glemt,
Av venner, av mennesker,
Med minner fortrengt,
Står jeg over deg,
Som en engel i nød,
Du glemte meg bort,
Men ei er jeg død.

Og dagen du føler,
At du alene står,
Følg ikke mørket,
Dit hvor smerten rår,
For jeg kan bekjempe,
Alle minner og sår,
Jeg vil følge deg,
Gjennom aske og ild,
Og helvete attpåtil,
Jeg vil følge deg hvor hen du går.

Kanskje er det slik at jeg er relativt ulik,
Alle mennesker som har gått på denne jord,
Men den dagen de vender sin rygg og går,
Den dagen menneskeheten heller salt i ditt sår,
Så aldri glem den som alene står,
For deg vil jeg følge,
Hvor hen du vil gå,
Så gå.