En gang kom en narkoman uteligger som dunstet av ukegammelt fyll bort til meg, og begynte å prate om kjærlighet. Etter noen minutter med usammenhengende mumling, kom det frem at han var en tilhenger av den, og da han hadde forsøkt å stjele lommeboken min - men feilet - forsvant han tilbake inn i en busk for å gjøre sitt. Selv de narkomane slipper ikke unna kjærlighetens klør. "Hva er det ved kjærligheten som appellerer til folk?" undret jeg med hånden godt plassert på haken. "Er det den ekstatiske følelsen av å føle seg ønsket? Er det adrenalinet som strømmer til hjertet i det man krangler med kjæresten og får en blomstervase slengt i hodet? Eller er det et siste, desperat forsøk på å høre hjemme et sted?"
Mennesker pleier å reagere ganske forskjellig på kjærlighet. Enkelte mennesker rødmer såpass at de transformeres til en rød tulipan i kjærlighetens blomstring, mens andre tar den offensive vrien og sjarmerer byttet i senk eller seng. Motivene for menneskers søken etter kjærlighet er mange, og selv om det finnes enkelte unntak, er motivene ofte påvirket av selvvelvilje og egoisme. Det høres ganske kynisk ut, men det er nå slik kjærlighet har blitt i dette koselige og hedonistiske samfunnet.
Jeg kjente en person som gav opp kjærlighet etter gjentatte mer eller mindre mislykkede forsøk på å erobre denne ganske så sinnssvake drømmen. Hun forbannet alle menn, revurderte sin seksuelle legning, og vurderte seriøst å bli nonne. Hvordan hadde hun klart å samle opp alt dette sinnet? Hadde hun sett altfor mye på såpeserier, og innbilt seg at alle menn har ligget med hele nabolaget og vel så det?
Jeg spurte henne hva det var som frustrerte henne med oss menn. Etter at hun naturligvis hadde poengtert at jeg var et gyllent unntak, så sukket hun og åpnet seg opp. Midt i trynet fikk seg slengt mang en historie om mang en mann som på utspekulert vis vant prinsessa for så å slenge henne ned et endeløst stup. Med innlevelse glefset hun mot mennene som hun forestilte seg i mitt sted, og jeg satt målløs og inderlig forferdet igjen. Plutselig stoppet hun for å få igjen pusten, og hjernen min fikk endelig bearbeidet informasjonen hun hadde servert meg. Et lite øyeblikk vurderte jeg faktisk å bli det første mannlige medlemmet av Ottar. Jeg forstod min kjære venninne så altfor godt. For å vise frem mine overlegne matematiske og litterære evner, og dyrke min egen narsissisme, bestemte jeg meg for å slenge ut en matematisk metafor.
"Hvert enkelt individ er et tall så vel som et fortegn. Enkelte mennesker har mye å gi, og er høye tall, men et lite minustegn fremfor tallet kan endre så mye. Hvis to store tall med forskjellige fortegn blir ganget sammen, vil resultatet alltid bli negativt i en ekstrem grad. Den eneste måten man kan få det til å bli positivt på, er om fortegnene er like, for da låner faktorene av hverandre. Enten må begge gi, eller så må begge ta. Hvis bare én part gir, vil det aldri fungere."
Venninnen min funderte litt over det jeg sa, og nikket forstående mens hun antageligvis egentlig ikke skjønte bæret av mitt kvasi-intellektuelle skvalder. Etter den samtalen ble hun aseksuell, og mistet all tro på kjærlighet, for hun var sikker på at det ikke fantes en eneste mann med positivt fortegn. Bortsett fra meg, selvsagt.
Er det egentlig noen vits i å håpe? Vi liker alle å ruse oss på kjærlighet, og selv om man muligens blir en rusmisbruker som min kjære knarkervenn Herr Buskefukter Lommetyv, er vi rett og slett avhengige av det. "Hvorfor begynner folk med dop?" kan man jo lure, og svaret vil til syvende og sist være det samme som svaret på hvorfor vi interesserer oss for kjærlighet.
Kjærlighetens afrodisiakum er det mest avhengighetsdannende stoffet av dem alle, så om du er en av dem som støtter enkelte sosialisters absurde interesse for å verne alle og enhver mot alt, alle og enhver, så jobb for et forbud. Hvis ikke frykter jeg at klostrene snart vil få oppleve en ekstrem pågang. Jeg har allerede pakket kofferten og gjort meg klar til å dra, så farvel for nå. Vi sees om en måned eller to, skal du nok se. Ønsk meg lykke til med avrusningen!
