George Orwell skrev i 1948 boken "1984", en fremtidsvisjon av et samfunn hvor individet hadde blitt omgjort til intet annet enn et tannhjul i en gigantisk maskin hvis eneste formål var å gå rundt. For å forsikre seg om at ingen skulle bryte seg løs fra maskineriet, sørget ledelsen for å overvåke hele befolkningen hvert bidige sekund av deres liv. George Orwell forutså at verdenen ville bli et slikt dystopi i 1984, men nå har vi for lengst passert det omtalte året, og folk sier at Orwell tok feil. Jeg ser meg om etter potensielle spioner som vil melde meg til Storebror Staten, og våger til tross for noen lugubre personers nærvær å stille et spørsmål som ingen våger å komme med noe svar på: Tok George Orwell egentlig feil?
Vi bor nå i et hypermoderne samfunn, og har en velstand ulik noe vi tidligere har vært borti. Samtidig som velstanden øker, øker også interessen for hverdagslige og trivielle saker, som kjendisers ville påfunn og politikernes kamelsvelg, for ja, det har vel i grunn blitt en hverdagslig affære. Sikre tegn på at apokalypsen er nær, kan finnes hvor hen vi snur oss. Britney Spears som barberer av seg alt håret er selvfølgelig det første sikre tegnet på at vår sivilisasjon er i ferd med å kollapse, så det er bare å pakke kofferten og gjøre seg klar. Det underlige og særdeles underfundige med denne absurde interessen for uvesentligheter, er at det rett og slett er til for å underholde folket mens de oppfyller sin plikt som gode, oljede tannhjul i samfunnets maskineri. Hvor kjenner jeg igjen det fra, mon tro?
Det hender jeg plukker opp røret og ringer til venner for å få dem til å forsikre meg om at jeg ikke blir overvåket av tvilsomme statlige organer, men med en gang jeg hører en mistenkelig lyd i telefonen, slenger jeg på røret og søker dekning under nærmeste møblement. I en tid som dette finnes det ingen grenser for hva man kan gjøre med all den finurlige teknologien vi har klart å skape, og tenk på alle mulighetene de - hvem de nå enn er - har til å overvåke oss vanlige mennesker. Det mest effektive verktøyet for overvåkning er allikevel ikke teknologien, men menneskene. Vi har lover, normer, forbud, påbud, og alt som skal til for å forhindre at vi kan være og gjøre som vi vil. Og hvem er det som sørger for at alle disse reglene blir fulgt? Jo, det er meg, deg, og alle andre som er en del av dette samfunnet. Mennesker blir overvåket av deres medmennesker, og om deres atferd ikke stemmer overens med samtidens normer, da får man stemplet i panna at man er et sosialt avvik som andre bør se ned på og le av. Ja, om man ikke interesserer seg for sladder og trivielle ting, da har man et eller annet syndrom som gjør det umulig for en å sosialiseres. Takk Gud for at jeg ikke er som dem, tenker jeg mens jeg inhalerer støv fra gulvet under sofaen.
Etter å ha sneket meg opp fra mitt asyl, tar jeg på meg sekken, og benytter meg av apostlenes hester for å komme meg til skolen og lære om samfunnet. På veien møter jeg mennesker, og smiler til dem for å virke som en anstendig borger med kun gode intensjoner, men de går ikke på den. I stedet skuler de olmt i min retning mens de mumler noen uforståelige, men riktignok fæle gloser. Jeg smiler aldri til fremmede igjen.
Vel fremme på skolen får jeg lære om disse såkalte sosiale avvik, og at det er noe galt med dem fordi de ikke gjør som alle andre, og har meninger som skiller dem fra resten av flokken. Jeg grøsser av tanken, og undrer over hvordan det må være å være som dem. I slutten av økta får vi tilbake en prøve, og mine verste mareritt manifesterer seg foran mine øyne. Prøven gikk ad undas, og begrunnelsen var at de meningene jeg ytret var alt for underlige til å kunne tolereres. Jeg kjenner at jeg blir dårlig, og begynner å mistenke meg selv for å være et av de mye omtalte sosiale avvika. Neste friminutt tilbringer jeg alene i en mørk krok, mens jeg grubler over min rolle i dette enorme rollespillet. Nå som jeg kanskje var et sosialt avvik, så kunne jeg vel ikke omgås andre mennesker?
I det jeg kommer hjem, bestemmer jeg meg for at noe må gjøres. Jeg kan ikke la meg selv fortsette å vokse i den retningen jeg er i ferd med å vokse, så nå må jeg sosialisere meg før det er for sent. Jeg skrur på televisjonen, og ser på spenstige reality-show mens jeg hører på musikk fra det nyligste oppskrytte bandet, før jeg drar til butikken for å kjøpe meg et herlig sladderblad og brutalt myrde noen stakkars hjerneceller. Helt til slutt leser jeg noen spalter i tabloid-avisene som er skrevet av selverklærte samfunnskritikere med monotone meninger vi alle har hørt minst tusen ganger før. Jeg kjenner at jeg suger til meg tomme verdier og falske, politiske korrekte meninger som en svamp, og kjenner med en gang at jeg føler en voksende følelse for tilhørighet i mitt hjerte.
Fra og med nå skal jeg ringe til alle jeg kjenner for å prate om sladder og penger. Nå skal jeg bruke Internett for å spre mine kvasi-intellektuelle meninger til alle andre integrerte medlemmer av den nasjonale saueflokk. Nå skal jeg skrive om vårt perfekte samfunn som tilbyr alle gode borgere en idyllisk tilværelse, og få en toppkarakter på alle prøver som angår våre meninger. Tiden er inne for å gi seg hen til dette fantastiske samfunnet, én gang for alle.
Nei, George Orwell tok virkelig feil. Vi har det flott her i vårt koselige samfunn, og om det har seg slik at vi blir overvåket og kontrollert, så er det kun for vårt eget beste.
Nå går jeg til skolen hver dag uten å smile til noen, og jeg blir aldri mer møtt av sure blikk. Nå skriver jeg alltid det som er forventet at jeg skal skrive, og jeg har ikke lenger noen fornuftig mening med tilværelsen. Storebror ser oss alle, og det er ingenting vi kan gjøre for å unnslippe.
Men det Storebror ikke kan se, kan de aldri nå...
