Kjærlighetens rasjonalitet

Kjærlighet kommer i mange former. Enkelte ganger er den vill og heftig - og ikke nødvendigvis kun fysisk - mens den andre ganger er tilbaketrukken og restriktiv. Selv er jeg i altfor stor grad en rasjonalist, og jeg har opplevd at fornuft har en tendens til å utelukkes som noen del av kjærligheten. Ser man på disse kvalitetene uten kontraster, vil selvfølgelig mange mene at kjærlighet er det rene, spontane og uskyldige som rammer mennesker nesten som et virus, og som ikke kan kureres, fordi i møte med kjærligheten vil vel de fleste oppleve å føle seg forsvarsløse. Man er i alene i mørket med sine følelser, og kjærligheten er monsteret som skjuler seg i skyggene. Kjærligheten er det uvisse, og for mange vil derfor fornuften virke som en motpart til dette følelsesmessige (u)vesenet. Før var også jeg et nervevrak som fryktet mørket, for som alle mennesker, fryktet jeg det jeg ikke kjente til, og det finnes vel knapt et menneske på denne jord som vil våge å påstå at de kjenner kjærlighet. Intet menneske kan se i mørket.

Fornuften er i disse tider et ukjent vesen som mange velger å stille på lik linje med Nessie og diverse andre fantasifostere som den forstyrrede menneskehjernen har klart å pønske ut. Unge mennesker er av natur opposisjonelle mot samtiden, og gjennom tidene har dette stadig ført til digre omveltninger i kulturen så vel som menneskesynet. Menneskeheten er en middelaldrende skikkelse i identitetskrise, og det er så altfor tydelig i disse usikkerhetene. Ingenting er sikkert, og alt er vagt og viskøst. Hvem er vi? Eksisterer vi? Er menneskeheten på vei mot siden egen undergang, eller utvikler vi oss i en positiv retning? Svarene uteblir selvsagt, fordi den som eventuelt skulle vise seg å stå bak alt dette antageligvis avskyr rampelyset og holder seg lengst mulig unna vår sivilisasjon - muligens av frykt for å bli jaktet ned av Se og Hørs paparazzofotografer og moteeksperten Jan Thomas som vil gi den gamle karen en makeover. Hvem vet?

Frykt er en mektig følelse. La et menneske føle frykt, og frykten vil forderve grobunnen for alle andre følelser. Frykten vil med tiden vokse seg større enn kjærligheten, og igjen sitter ikke et standhaftig menneske, men et forsvarsløst dyr. Alle som har opplevd sorg eller smerte, burde vite at frykt er irrasjonalitet. Når et menneske er redd for mørket og det uvisse, har det som egentlig skulle fungert som en sikkerhetsmekanisme, tatt over hele mennesket og brutt med sin hensikt. Plutselig er det sikkerhetsmekanismen man beskytter, og ikke seg selv, og det er dette noen våger å sammenligne med kjærlighet. Ekte kjærlighet er alt annet enn dette, fordi man kan ikke elske noe man ikke kjenner. Man kan ikke stå i mørket, og skrike lovord til tomheten som man i sin fantasi har fylt med noe godt, for i virkeligheten vil mørket være like tomt som en fryktsom sjel. Et menneske som elsker det ukjente, vet vitterlig ikke hva det vil si å elske.

Selv stod jeg i mørket så altfor lenge, og skalv av redsel for hva det var som nærmet seg meg for å rive meg i filler. Jeg så for meg villdyr og monstre som pustet meg i nakken, og nakkehårene reiste seg av tanken. Til tider ville jeg bare dø, for uvissheten gjorde livet til et spill mot min egen pessimisme - et spill jeg bare ikke kunne vinne. Så til slutt hylte jeg ut i tomheten i min frustrasjon, og oppdaget til min store forbauselse at hylet ikke ga fra seg lyd. Lydbølger kan ikke bevege seg i tomheten, og det var da jeg forstod det hele: Mørket var ikke fylt med mine fantasifostre, men var i realiteten kun et enormt vakuum med meg i midten. Det eneste jeg hadde fryktet hele denne tiden var meg selv, og forstod det da min egen stemme ikke lenger var å høre noe sted. Jeg forstod det da jeg hadde blitt stum.

Vår godeste fysikervenn Albert Einstein sa i sin tid at vitenskap uten religion er lam, og at religion uten vitenskap er blind, og selv om mine tanker ikke tar utgangspunkt i hverken vitenskap eller religion, så grunner de i vitenskapens og religionens røtter, henholdsvis fornuft og følelser. Dersom man stripper vitenskapen for alt det overfladiske, er det fornuften som står i sentrum, og dersom man stripper religionen for alt det autoritære, finner man ut at det er følelsene som regjerer. Herr Einstein hadde så rett, så rett, men jeg vil heller legge vekten på de grunnleggende menneskelige kvalitetene, og ikke de dogmatiske fenomenene som religion og vitenskap utvilsomt er, for i bunn og grunn er de bare enkle skalkeskjul for det som mennesket egentlig dreier seg om. Jeg velger derfor i stedet å omformulere Einsteins læresetning om livet til å passe den mest fundamentale av alle sannheter: Fornuft uten kjærlighet er lam; kjærlighet uten fornuft er blind.

Jeg åpnet mine øyne, og så det vi alle hadde fryktet. Jeg åpnet min munn, og hørte igjen min egen stemme. Jeg så kjærligheten, og det er kun takket være fornuften. Fornuften lot meg bekjempe frykten, og når frykten var ute av spillet, satt jeg kun igjen med fornuften og følelsene. De omfavnet hverandre, og det var i dét øyeblikket at jeg lærte hva det var å elske. Det var i dét øyeblikket at kjærligheten ble skapt.

Cs-133

Søvnløshet kan være forårsaket av så mangt, og siden jeg tok meg selv i å ligge alene i denne kalde sengen og stirre tomt i taket, bestemte jeg meg for at mine tanker skulle dissekeres og granskes for å finne ut hva det er som hjemsøker min underbevissthet og ødelegger min relativt ubrukelige skjønnhetssøvn. Når man ligger i sengen og stirrer i taket, er det alltid en overhengende visshet i luften om at klokken tikker og går, og mens morgenen nærmer seg med stormskritt, ligger man selv i en tidløs koma som aldri kommer til noen ende. I løpet av én søvnløs natt, kan et menneske oppfinne hjulet, samvittigheten og iPoden på nytt, men denne natten er det ingen av disse tvilsomme oppfinnelsene som holder meg våken. I natt er det de selsomme egenskapene åpenhet og ærlighet som står på menyen, og hjernen min har (imot min vilje) påtatt seg rollen som servitør.

Hva er det med denne dagen som har gjort at nettopp ærlighet har fått en sentral rolle? Mitt liv er nå i en ventefase; et purgatorium; en bussholdeplass - om du vil - og hver bidige dag venter jeg på at et eller annet stort skal skje. En dag i mitt liv består nå hovedsakelig av venting, utsettelse og øving til en eksamen hvis eneste hensikt er å føre meg fra denne holdeplassen til neste, og hvem vet hva som venter meg der? Hadde situasjonen vært så enkel som den burde, så hadde jeg øvd noen timer om dagen, slik at jeg med kløkt og interesse hadde kommet meg gjennom denne eksamenen, men når motivasjonen mangler, blir situasjonen aldri slik som den burde vært. I stedet går dagene forbi, og når jeg legger meg i denne kalde sengen som natten før, er absolutt ingenting forandret. Kanskje er det derfor min hjerne ikke vil la meg sove - fordi denne dagen går inn i den endeløse rekken av tomme dager i mitt liv. Kanskje nekter den meg å falle tilbake i gamle vaner. Eller kanskje jeg bare burde unngått den koppen med kaffe i stad. Hvem vet?

Urban ensomhet er en sykdom som oppstår når mennesker blir presset for nært innpå hverandre mot deres vilje, og i dette landet vil det være en underdrivelse å kalle den en epidemi. Vi er omringet av mennesker døgnet rundt, og vennelisten på Facebook strekker seg ut i det uendelige, men noe så grunnleggende som et sosialt øyeblikk i tilværelsen er helt utelukket. Denne dagen har jeg ikke rørt meg utenfor døren, og det er ikke fordi jeg ikke har villet, men heller fordi jeg simpelthen ikke har hatt noe som helst å gjøre der ute, og dermed unngått å bruke krefter på å minne meg selv på dette sørgelige faktumet.

Det sies mye rart om livet og alle ingrediensene som utgjør denne digre mølja kalt verdenen, men om man er ærlig med seg selv, finner man ofte ut at mye av det som sies aldri i livet kunne stemt overens med den situasjonen man selv er i. Folk sier at tiden leger alle sår, men det er ikke slik uttrykket egentlig skulle vært. Tiden er aldri en faktor, for den er abstrakt. Et sekund defineres ved tiden for 9 192 631 770 svingninger i en bestemt stråling fra cesiumatomet Cs-133, og mens jeg øver til fysikkeksamenen, tar jeg meg selv i å spørre: "Hvor mange svingninger må til for å lege et sår?" Tiden leger ingen sår, og det er et faktum. Kun medisiner kan lege de største sår, og visse sår leges aldri helt. Visse sår er der for en grunn, og skal ikke leges. Tiden kan prøve, men Herr Cs-133 tilbyr liten trøst for et tynget sinn.

Ærlighet. Hvem er det jeg skal være ærlig mot? Du som leser dette, eller meg selv? Siden jeg ligger her, mutters alene i natten, er det vel først og fremst meg selv jeg prater til, og siden ærlighet kun er prat uten filter, er det nok meg selv jeg trenger å være ærlig med. Noe gjør at jeg ikke får sove, og jeg vet hva det er. Tør jeg være ærlig med meg selv og innrømme det, eller vil denne natten frarøve meg all min etterlengtede søvn?

Jeg er for trøtt til å holde ut dette lenger, så i stedet for å kverulere med min underbevissthet, får jeg vel heller gjøre som den vil, og få dette ut av verdenen. Den enkle grunnen til at jeg ikke får sove i natt, er at jeg ikke har noen varm kropp å ligge inntil, og den solitære kulden som trenger seg gjennom dyna og angriper min skjønnhetssøvn, den hviler aldri. Hver natt dukker den samme lengselen opp, men varmeovnen som jeg har forsøkt å benytte som erstatning gir ærlig talt ikke den samme typen varme som jeg er ute etter. Cesiumatomets stråling kan ikke varme et kaldt, ensomt sinn, men den kan koke skallet som sinnet oppbevares i. Tiden leger virkelig ingen sår; den får bare legningsprosessen til å virke lenger. Det er kaldt å sovne alene om natten når tiden er ens eneste kompanjong, men så lenge man er ærlig med seg selv, klarer man som regel å venne seg til kulden som hører et ensomt menneske til.

Hva er medisinen som kan lege dette såret som jeg har fått? Hva kan transformere denne frysende kulden til en behagelig varme? Hva kan gjøre et ensomt menneske tilfreds? Ikke hva, men hvem?

Svaret er deg.