Der var du. Der befant du deg i en glorie av min kjærlighets hengivenhet, men her var jeg. Her var jeg, skilt fra deg på grunn av et ord; en av verdenens største feiltagelser. Feilen var ikke min; ei heller var den din. Feilen lå i ordet. Feilen lå i verdenen som hadde grepet ordets betydning og revet den i filler. Det er lenge siden, og alle vet at tiden går fremover. Hvert sekund fører oss vekk fra vår fortid, men Sysifos dytter fremdeles sin stein opp bakken, vel vitende om at den er dømt til å trille ned igjen. Ordet jeg sikter til er grunnen til at Sysifos fortsetter sin evige streben etter det umulige. Ordet er jeg sikter til er den største hemmeligheten i menneskehetens historie, og av alle mennesker er det kun Sysifos og jeg som vet hva den er. Vil du vite hemmeligheten? Vil du vite hva som holder Sysifos i live? Vil du vite hvilket ord det er som holder meg gående gjennom Helvete så vel som Himmelen? Vil du virkelig vite?
La oss begynne med starten. I begynnelsen var ordet, og ordet gjennomsyret vår verden som et virus, men viruset var skapt for å verne oss mot andre, mer harmfulle virus som vi måtte møte på vår vei mot det store intet. Når man er liten, hører man mennesker prate om ordet med ærefrykt og en anelse nysgjerrighet, som om de til tross for deres beundring for ordet, egentlig ikke vet hva det innebærer eller betyr - da vi ble skapt fikk vi da sannelig ikke med oss noen ordbok. Fra tidlig av forstår man at det finnes få mysterier som er mer ambiguøse enn det ene, store mysteriet som man tidlig lærer å respektere som en dyd, og man lærer at det ikke finnes noen konkrete svar. "Svar er for de usikre", sier de, og lever deres liv i en vedvarende sikkerhet.
Når man vokser opp, lærer man å trivialisere ordet og de som følger det. Alle begynner å prate om ordet som om det plutselig har blitt en skam å ytre det. Tidens tann har tært på ordet, og det som én gang var en dyd, er nå blitt en synd. De få som velger å trosse normene og ta ordet i bruk, vet godt at de vil bli plassert i gapestokken og bli spyttet på av tilfeldige forbipasserende med en høyere moral enn dem selv, men de gjør det likevel. Som ungdom begynner man å stille spørsmål ved dette, men aldri finner man noe svar.
Etter hvert begynner brikkene å falle på plass, og da man trer over i voksenlivets tilværelse, forstår man hvorfor de alle viser en slik ærbødighet for noe så abstrakt som et ord. Menneskene respekterer ordet fordi det er det eneste som holder dem fra å ta kniven fatt og skjære over strupene på sine medmennesker, men frykter det fordi det er så mye større enn noen av dem noen gang vil bli. Ordet er et berg av følelser, men vissheten om at berget før eller siden kan bli eruptivt, gjør at ingen egentlig våger å bestige det. Langt der oppe på fjellet ruller en stein nedover, og bak steinen står Sysifos. For n-te gang har han forsøkt å nå toppen, men nok en gang må han beseiret vende nedover; tilbake til den lune og grunne menneskeheten før han igjen skal søke oppover mot de uendelige høydene.
Fjellet er kjærlighet, men hva som skjuler seg på toppen av kjærlighetens tind, er det ingen som vet. Spør du et ungt og naivt menneske, vil du få høre at kjærlighet er en stige til himmelen; spør du et voksent og erfarent menneske, vil du få høre at kjærlighet er en evig nedoverbakke. Spør ikke noen av dem, for de vet ikke bedre. Kjærlighet er hverken en vei til glede eller en vei til desperasjon; kjærlighet er en kombinasjon.
På bakken står jeg med alle andre og ser opp på kjærligheten, og mine medmennesker slenger hånende bemerkninger til Sysifos i hans ensomhet og desperasjon. Han fortsetter å trille sin stein opp mot et ukjent mål. Hva er det han leter etter? Hva er det han håper å finne på toppen av fjellet? Ingen vet, og nettopp derfor er det de iakttar Sysifos med forakt. "Sløsing av tid," kaller de det, og fnyser av tanken på slik ugagn. "Sløsing av liv."
Men hvem er du, ditt menneske som står så trygt på en grunn hvis høyde ikke strekker seg høyere enn den grunne dybden av ditt sinn? Hvem er du til å dømme det mennesket som higer etter en verden som er bedre enn den du bebor og støtter med ditt liv? Hvem er du til å kalle en helt for en dåre, når dåren strekker seg mot himmelen og du strekker deg mot din grav?
Jeg tar et steg ut fra mengden som står ved foten av det mektige berget, og skuer opp mot en topp som jeg egentlig ikke kan se. Steinen til Sysifos stopper opp noen få meter foran meg og resten av flokken, og da Sysifos tar igjen steinen, enser han ikke engang alle menneskene som ser på ham med hat i blikket. Sysifos vet hva han må gjøre, og sukker tungt da han legger hendene på steinens rue overflate, men før han har rukket å begynne, står jeg ved hans side. Han trenger ikke spørre, for han ser i mine øyne at jeg er dømt til den samme skjebne som ham selv, og smiler av den vissheten. Jeg legger mine hender på steinen, skuer opp mot himmelen, og dytter med alle mine krefter.
Sysifos og jeg, vi gjør ikke dette fordi vi føler vi må, men vi gjør det fordi vi er dømt til en evighet i hva noen vil kalle Helvetes pinsler. Ingen rettsak har dømt oss, og noen gud har vel aldri brydd seg med våre saker, så hvem er det så som har dømt oss til vår skjebne? Det har vi gjort selv. Vi er dømt til å bestige fjellet fordi vi av natur aldri vil være fornøyd med en flat verden uten hverken høyde eller dybde, og fordi de uendelige mulighetene som venter oss der oppe på fjellet aldri vil slutte å hjemsøke våre drømmer, og det er derfor vi velger å leve våre liv i en vedvarende usikkerhet. "Svar er for de usikre," sier de som står på bakken og beundrer oss med en ettersmak av avsky, mens de skjelver i knærne av frykt for den frihet som ville frarøvet dem sikkerheten. Den friheten er mitt drivstoff.
Jeg bestiger fjellet med en byrde, og den byrden er vissheten om at jeg kanskje vil feile i mitt forsøk på å nå toppen. Kanskje vil menneskehetens medfødte tyngdekraft igjen trekke meg ned på samme nivå som alle andre i deres tiltaksløse hverdag fylt med drømmer som aldri går i oppfyllelse, men vet du hva? Drømmer er ikke ment for å være abstrakte fantasier som ikke har noe rotfeste i virkeligheten; drømmer er ment som tidlige skisser for hvordan våre liv kan bli dersom vi fortsetter å prøve og fortsetter å hige etter toppen av det tilsynelatende uendelig høye fjellet. Alle sammen drømmer vi, men det som skiller meg og Sysifos fra alle andre, er at vi søker å realisere våre drømmer; vi søker hemmeligheten som skjuler seg på toppen av kjærlighetens tind. Så vi ruller vår stein oppover, og smiler til tross for den overbærende følelsen av utmattelse, for vi kan med én hånd på hjertet og én hånd på steinen si at det er det beste vi noensinne vil gjøre i løpet av våre korte, viskøse liv.
