Byrden skal forfølge deg

Himmelen åpnet seg helt plutselig mens jeg stod med øynene vendt mot bakken, og jeg merket det ikke før det var for sent. Dommedag var kommet, og alle menneskene fra mitt liv var til stede for å følge med på rettsaken. Himmelen var rød som blodet i mitt hjerte, og regnet som fosset ned var likeså. Det var på tide å trosse de indre demonene som stod i min vei, for de hadde gjort det så altfor lenge, og det finnes kun én måte å bli kvitt dem på.

Jeg var omringet av mine nærmeste. De var der for meg, men de tilbød ingen støtte for denne situasjonen. Deres øyne var som mine pleide å være; vendt mot skitten og den kalde jorden mens et uendelig univers ventet over dem. De var statuer av solide falskheter og oppriktige løgner, og blodet dryppet ned på dem uten at de viste noen antydning til å bry seg. Mine øyne var nå vendt mot himmelen. Blodet regnet ned i mine øyne, og plutselig så jeg alt klarere enn før.

Mennesker har en tendens til å tro at de står maktesløse i kampen mot underbevisstheten om herredømme over sitt eget liv, og kanskje er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor. Vi påvirkes alle i en viss grad av menneskene og omgivelsene vi omgir oss med, og selv de selverklærte individualistene faller i denne fella ved å gjøre intet annet enn det motsatte av alt som er ortodoks. Ved å kjempe for hardt imot noe, transformeres de til det de engang kjempet imot, fordi underbevisstheten har en tendens til å forme personligheten etter tankene som farer gjennom hodet. For å kunne kjempe imot noe, må man derfor være såpass sterksindig at man ikke blir til sin egen verste fiende, og så sterksindige er det dessverre få som kan skryte av å være.

Visdom er evnen til å kunne reflektere over trivialiteter som andre tar for gitt, og gi det meningsløse en mening, og derfor spiller bevisstgjøring av sitt eget sinn også en enormt stor rolle. Underbevisstheten er det som vi visstnok ikke kan styre, for den styrer oss hvor hen vi går og hva enn vi gjør, men der kommer den røde tråden inn. Om man må være bevisstgjort for å kunne være vis, kan mennesker som ikke har kontroll over sin egen bevissthet virkelig kalles vise?

Alt kan virke så meningsløst og nytteløst til tider. Livet kan virke som et eneste stort gap som sluker alt og eventuelt gjør det om til nostalgisk ekskrement, og før man vet ordet av det, står man med dritt til halsen. Hver eneste handling virker betydningsløs fordi den ikke får noen umiddelbar effekt på verdenen, men hvorfor? Hvorfor skal hver eneste filleting ha så lite betydning, når den i virkeligheten kan ha alt å si? Her kommer refleksjon inn. Uten evnen til å reflektere over våre handlinger, vil handlingene miste sin effekt. Hva er en bil uten drivstoff? En container du kan oppholde deg i en god stund om du trenger et sted å være, men uten bensin, vil den aldri noensinne føre deg noe sted.

Det hender folk spør meg om hvorfor jeg gjør som jeg gjør, og jeg kommer som regel med en eller annen forenklet og lett forståelig grunn, for jeg vet at den egentlige grunnen til hver eneste lille filleting jeg gjør ville tatt en evighet å forklare. Jeg har mine grunner.

For å bekjempe sine indre demoner, er det viktig at man virkelig kjenner dem, og da jeg stod der i den blodige stormen, omringet av mine bekjente, kunne jeg ikke annet enn å føle at jeg visste hva jeg skulle gjøre for å overvinne disse demonene. Jeg vet hvem jeg er. Jeg vet hva jeg står for. Jeg vet at jeg aldri vil få oppleve noe normalt liv på grunn av dette, men jeg smiler uansett. Drømmen om å ta kontroll over mitt eget sinn og dermed omgivelsene jeg beveger meg i, er altfor stor og betydningsfull til at noe annet kan få meg ned.

Enkelte vil kanskje finne på å si at jeg ikke er åpen for nye ting, siden jeg forsøker å kontrollere det som foregår i mitt eget hode, og at jeg fordømmer ting jeg ikke vet noe om, men sannheten er at ethvert menneske trenger et fundament å bygge sin personlighet på. Uten dette fundamentet vil selv den mest robuste bygning falle ved et eventuelt jordskjelv, og derfor er det ikke rart at stadig flere mennesker blir deprimerte og ulykkelige. Vi er så besatt av effektivitet og lykke at vi hopper over denne fundamentale delen tross dens relevans, men vi vet alle at kun den sterkeste festning vil overleve tidens tann. Jeg er kun i ferd med å bygge den festningen.

Men alt er ikke fryd og gammen når man virkelig vet hvem man er. Underbevissthetens kode tar lang tid å knekke, og mens man forsøker å finne en sammenheng i disse uforståelige og kaotiske tankesmørjene, nærmer man seg kanten av stupet med sjumilssteg. Med bind for øynene er hvert eneste steg usikkert, og hver bidige gang foten treffer fast grunn, blir man alltid like lettet. Problemet er selvsagt at neste steg alltid kan være det siste...

Jeg vet hvem jeg er. Jeg kjenner til mine styrker så vel som mine svakheter. Det er ikke lenge siden det for første gang gikk opp for meg hva for et menneske jeg er, og for å være ærlig så skremte sannheten meg. Det var som å se i speilet og oppdage at det ikke var en refleksjon som stirret tilbake på meg, men den virkelige meg - sperret innenfor speilets fire rammer. Det speilet viser er ikke det alle andre ser, men det som ligger under overflaten og ulmer. Og hva er det som skjuler seg under overflaten? Noe så stort og betydningsfullt at verdenen ikke har sett noe lignende før, og det er det som skremmer meg. Om man vet med seg selv at man kan få utført store forandringer, er forandringene allerede så godt som gjennomført, og når mennesker blir møtt med slike enorme forandringer, vil de alltid bli offensive og kjempe tilbake. Det er én mann mot verdenen i en enorm kulturell revolusjon, men allikevel kjenner jeg håpet. Håpet er overveldende.

Jeg har blitt velsignet med en gave, men den er også en forbannelse. Det sies at alle er spesielle på hvert sitt vis, men det som skiller enkelte mennesker fra andre, det er ikke personligheten eller utseendet; det er drømmene. Jeg har en drøm, og drømmen er gaven og forbannelsen jeg må bære på gjennom livet som min byrde. Drømmen kunne fort blitt mitt kors, men nylig anskaffet håp har lært meg å ta kontroll over drømmen før den tok kontroll over meg og jeg hadde latt meg korsfeste. Drømmen er ikke lenger en lenke som holder meg bundet til alle andre, men nøkkelen som slipper meg fri. Endelig er jeg fri, og hånd i hånd med kjærligheten kan jeg forandre alt.

Blodet fortsetter å regne ned i mine øyne, og alle andres øyne er fortsatt vendt mot bakken. I mitt hode roper en stemme som oppfordrer til krig mot urettferdigheten og hykleriet som råder overalt, og først nå har jeg styrke til å kjempe. Jeg vender blikket vekk fra skyene som pøser blod ned over menneskene, og ser heller utover folkeskaren som står spredt utover horisonten som blodige statuetter. Alle er tyste, og stemmene er stumme. Stillheten er ikke lenger til å takle, og nå som jeg endelig har lært å bruke min stemme, roper jeg ut det min undertrykte drøm så altfor lenge har higet etter å skrike til alle og enhver.

Byrden skal forfølge deg hvor hen du går,
Den gleden som finnes skal du forbigå alle år,
Og solens sterke skinn vil komme til å blinde deg,
Mørket blir din beste venn,
Frem til den dag du reiser deg,
Og vender ryggen til det onde,
Og overvinner det som hindrer deg,
Mens kjærligheten lyser vei,
Da vil ingenting kunne stoppe deg.

Det Sorte Hull

Nylige psykologiske eksperimenter utført på meg selv har gitt meg ny informasjon om hva det er som bestemmer hvordan jeg er og ter meg. Ved å ha blitt utsatt for kjærlighetens enorme påvirkningskrefter i store doser de siste ukene, har jeg på sett og vis lært meg selv bedre å kjenne, for livet er som et eksperiment hvor man stadig tilfører nye elementer for å se hvordan de reagerer med de gamle. Hvordan reagerer kjærligheten med min karakter, som hele livet har gått og lengtet etter nettopp kjærligheten?

Da jeg våknet i dag, kan jeg sverge på at solen skinte på meg alene, for så mye livsgnist har jeg nok aldri opplevd å være i besittelse av. Tanken på at det finnes noen der ute man står så nær at man faktisk hører hjemme i den personens nærvær, finnes ikke lik noen annen tanke det er mulig for menneskets hjerne å tenke. Det er som om all mangel på mening og hensikt bare oppløses i den tynne luften foran meg, og tar form av en abstrakt skikkelse som jeg ikke kan navngi eller karakterisere på noe vis. Den abstrakte skikkelsen strekker hånden sin så langt inn i mitt tilsynelatende kalde og livløse hjerte, og gir meg elektrosjokk så alt blod igjen står fritt til å sirkulere i mitt følelsesregister. Ut slippes følelser, tanker og ideer jeg aldri hadde trodd jeg kunne sanse, men riktignok sanser jeg dem allikevel. Alt det abstrakte manifesterer seg i noe fysisk, og det fysiske rører ved meg like virkelig som vindens åndedrag. Fantasien blir virkelig.

Man er alene i sitt eget sinn, uansett hvordan man vender og vrir på det. Her er kun mørke, og mørket er mektigere enn mange liker å innse. Hele sinnet er et sort hull hvor alt av materie, minner og opplevelser blir sugd sammen og komprimert til en bitte liten bit masse, og til slutt så vil resultatet av alt dette alltid bli et mørke, men det behøver aldeles ikke være noe negativt. Som kontrasten svart er en samling av alle verdens farger, er dette sorte hullet en samling av absolutt alt som finnes i dette universet. Og nøkkelen til å omvende implosjonen, og få til en eksplosjon av kunnskap, visdom og logikk, er fantasien.

Så hva skjer når fantasien blir virkelighet? Hva skjer når alle løse tråder samles, og hele universet helt plutselig får en mening? Hva skjer når stjernene på himmelen helt plutselig ikke lenger føles så fjerne, og verdenen ikke lenger føles så tom? Da skapes noe så unikt og fantastisk at man aldri kunne trodd at det tilhørte denne nitriste og altfor realistiske virkeligheten.

Den abstrakte skikkelsen står fremfor meg. Jeg kan ikke se den, for sinnet er mørkelagt, men jeg føler den. Fantasien spiller meg et puss, og jeg begynner å forestille meg alt den fryktinngytende skikkelsen egentlig kan være. En stund benekter jeg dens eksistens, men jeg vet innerst inne at den står foran meg i mørket og venter. Det er tomt. Det er stille. Det er dødt.

Jeg åpner øynene, og en hel verden av lys og farger eksploderer ut av min fantasi. Tomheten eksploderer til alt, stillheten til musikk, og døden til sprudlende liv. Jeg har skapt et univers ut ifra mitt eget sorte hull, og ved siden av meg, i en fløyelsmyk seng, ligger skikkelsen jeg så lenge hadde følt, men aldri kunne sanse. Hun smiler til meg. Du smiler til meg. Det er du som fikk meg til å åpne øynene. Det er du som skapte verdenen, og alt levende har deg å takke for livet det ble skjenket. Mørket finnes fortsatt, men så lenge din skjønnhet holder mine øyne åpne, vil lyset for evig strømme inn og ut av mitt sinn, og du vil for alltid være stjernen som gjør at selv de mørkeste netter blir lyse som dagen. For den dagen jeg møtte deg, var dagen hele universet oppstod.

Kjærlighetens Afrodisiakum

En gang kom en narkoman uteligger som dunstet av ukegammelt fyll bort til meg, og begynte å prate om kjærlighet. Etter noen minutter med usammenhengende mumling, kom det frem at han var en tilhenger av den, og da han hadde forsøkt å stjele lommeboken min - men feilet - forsvant han tilbake inn i en busk for å gjøre sitt. Selv de narkomane slipper ikke unna kjærlighetens klør. "Hva er det ved kjærligheten som appellerer til folk?" undret jeg med hånden godt plassert på haken. "Er det den ekstatiske følelsen av å føle seg ønsket? Er det adrenalinet som strømmer til hjertet i det man krangler med kjæresten og får en blomstervase slengt i hodet? Eller er det et siste, desperat forsøk på å høre hjemme et sted?"

Mennesker pleier å reagere ganske forskjellig på kjærlighet. Enkelte mennesker rødmer såpass at de transformeres til en rød tulipan i kjærlighetens blomstring, mens andre tar den offensive vrien og sjarmerer byttet i senk eller seng. Motivene for menneskers søken etter kjærlighet er mange, og selv om det finnes enkelte unntak, er motivene ofte påvirket av selvvelvilje og egoisme. Det høres ganske kynisk ut, men det er nå slik kjærlighet har blitt i dette koselige og hedonistiske samfunnet.

Jeg kjente en person som gav opp kjærlighet etter gjentatte mer eller mindre mislykkede forsøk på å erobre denne ganske så sinnssvake drømmen. Hun forbannet alle menn, revurderte sin seksuelle legning, og vurderte seriøst å bli nonne. Hvordan hadde hun klart å samle opp alt dette sinnet? Hadde hun sett altfor mye på såpeserier, og innbilt seg at alle menn har ligget med hele nabolaget og vel så det?

Jeg spurte henne hva det var som frustrerte henne med oss menn. Etter at hun naturligvis hadde poengtert at jeg var et gyllent unntak, så sukket hun og åpnet seg opp. Midt i trynet fikk seg slengt mang en historie om mang en mann som på utspekulert vis vant prinsessa for så å slenge henne ned et endeløst stup. Med innlevelse glefset hun mot mennene som hun forestilte seg i mitt sted, og jeg satt målløs og inderlig forferdet igjen. Plutselig stoppet hun for å få igjen pusten, og hjernen min fikk endelig bearbeidet informasjonen hun hadde servert meg. Et lite øyeblikk vurderte jeg faktisk å bli det første mannlige medlemmet av Ottar. Jeg forstod min kjære venninne så altfor godt. For å vise frem mine overlegne matematiske og litterære evner, og dyrke min egen narsissisme, bestemte jeg meg for å slenge ut en matematisk metafor.

"Hvert enkelt individ er et tall så vel som et fortegn. Enkelte mennesker har mye å gi, og er høye tall, men et lite minustegn fremfor tallet kan endre så mye. Hvis to store tall med forskjellige fortegn blir ganget sammen, vil resultatet alltid bli negativt i en ekstrem grad. Den eneste måten man kan få det til å bli positivt på, er om fortegnene er like, for da låner faktorene av hverandre. Enten må begge gi, eller så må begge ta. Hvis bare én part gir, vil det aldri fungere."

Venninnen min funderte litt over det jeg sa, og nikket forstående mens hun antageligvis egentlig ikke skjønte bæret av mitt kvasi-intellektuelle skvalder. Etter den samtalen ble hun aseksuell, og mistet all tro på kjærlighet, for hun var sikker på at det ikke fantes en eneste mann med positivt fortegn. Bortsett fra meg, selvsagt.

Er det egentlig noen vits i å håpe? Vi liker alle å ruse oss på kjærlighet, og selv om man muligens blir en rusmisbruker som min kjære knarkervenn Herr Buskefukter Lommetyv, er vi rett og slett avhengige av det. "Hvorfor begynner folk med dop?" kan man jo lure, og svaret vil til syvende og sist være det samme som svaret på hvorfor vi interesserer oss for kjærlighet.

Kjærlighetens afrodisiakum er det mest avhengighetsdannende stoffet av dem alle, så om du er en av dem som støtter enkelte sosialisters absurde interesse for å verne alle og enhver mot alt, alle og enhver, så jobb for et forbud. Hvis ikke frykter jeg at klostrene snart vil få oppleve en ekstrem pågang. Jeg har allerede pakket kofferten og gjort meg klar til å dra, så farvel for nå. Vi sees om en måned eller to, skal du nok se. Ønsk meg lykke til med avrusningen!

Storebror Ser Deg

George Orwell skrev i 1948 boken "1984", en fremtidsvisjon av et samfunn hvor individet hadde blitt omgjort til intet annet enn et tannhjul i en gigantisk maskin hvis eneste formål var å gå rundt. For å forsikre seg om at ingen skulle bryte seg løs fra maskineriet, sørget ledelsen for å overvåke hele befolkningen hvert bidige sekund av deres liv. George Orwell forutså at verdenen ville bli et slikt dystopi i 1984, men nå har vi for lengst passert det omtalte året, og folk sier at Orwell tok feil. Jeg ser meg om etter potensielle spioner som vil melde meg til Storebror Staten, og våger til tross for noen lugubre personers nærvær å stille et spørsmål som ingen våger å komme med noe svar på: Tok George Orwell egentlig feil?

Vi bor nå i et hypermoderne samfunn, og har en velstand ulik noe vi tidligere har vært borti. Samtidig som velstanden øker, øker også interessen for hverdagslige og trivielle saker, som kjendisers ville påfunn og politikernes kamelsvelg, for ja, det har vel i grunn blitt en hverdagslig affære. Sikre tegn på at apokalypsen er nær, kan finnes hvor hen vi snur oss. Britney Spears som barberer av seg alt håret er selvfølgelig det første sikre tegnet på at vår sivilisasjon er i ferd med å kollapse, så det er bare å pakke kofferten og gjøre seg klar. Det underlige og særdeles underfundige med denne absurde interessen for uvesentligheter, er at det rett og slett er til for å underholde folket mens de oppfyller sin plikt som gode, oljede tannhjul i samfunnets maskineri. Hvor kjenner jeg igjen det fra, mon tro?

Det hender jeg plukker opp røret og ringer til venner for å få dem til å forsikre meg om at jeg ikke blir overvåket av tvilsomme statlige organer, men med en gang jeg hører en mistenkelig lyd i telefonen, slenger jeg på røret og søker dekning under nærmeste møblement. I en tid som dette finnes det ingen grenser for hva man kan gjøre med all den finurlige teknologien vi har klart å skape, og tenk på alle mulighetene de - hvem de nå enn er - har til å overvåke oss vanlige mennesker. Det mest effektive verktøyet for overvåkning er allikevel ikke teknologien, men menneskene. Vi har lover, normer, forbud, påbud, og alt som skal til for å forhindre at vi kan være og gjøre som vi vil. Og hvem er det som sørger for at alle disse reglene blir fulgt? Jo, det er meg, deg, og alle andre som er en del av dette samfunnet. Mennesker blir overvåket av deres medmennesker, og om deres atferd ikke stemmer overens med samtidens normer, da får man stemplet i panna at man er et sosialt avvik som andre bør se ned på og le av. Ja, om man ikke interesserer seg for sladder og trivielle ting, da har man et eller annet syndrom som gjør det umulig for en å sosialiseres. Takk Gud for at jeg ikke er som dem, tenker jeg mens jeg inhalerer støv fra gulvet under sofaen.

Etter å ha sneket meg opp fra mitt asyl, tar jeg på meg sekken, og benytter meg av apostlenes hester for å komme meg til skolen og lære om samfunnet. På veien møter jeg mennesker, og smiler til dem for å virke som en anstendig borger med kun gode intensjoner, men de går ikke på den. I stedet skuler de olmt i min retning mens de mumler noen uforståelige, men riktignok fæle gloser. Jeg smiler aldri til fremmede igjen.

Vel fremme på skolen får jeg lære om disse såkalte sosiale avvik, og at det er noe galt med dem fordi de ikke gjør som alle andre, og har meninger som skiller dem fra resten av flokken. Jeg grøsser av tanken, og undrer over hvordan det må være å være som dem. I slutten av økta får vi tilbake en prøve, og mine verste mareritt manifesterer seg foran mine øyne. Prøven gikk ad undas, og begrunnelsen var at de meningene jeg ytret var alt for underlige til å kunne tolereres. Jeg kjenner at jeg blir dårlig, og begynner å mistenke meg selv for å være et av de mye omtalte sosiale avvika. Neste friminutt tilbringer jeg alene i en mørk krok, mens jeg grubler over min rolle i dette enorme rollespillet. Nå som jeg kanskje var et sosialt avvik, så kunne jeg vel ikke omgås andre mennesker?

I det jeg kommer hjem, bestemmer jeg meg for at noe må gjøres. Jeg kan ikke la meg selv fortsette å vokse i den retningen jeg er i ferd med å vokse, så nå må jeg sosialisere meg før det er for sent. Jeg skrur på televisjonen, og ser på spenstige reality-show mens jeg hører på musikk fra det nyligste oppskrytte bandet, før jeg drar til butikken for å kjøpe meg et herlig sladderblad og brutalt myrde noen stakkars hjerneceller. Helt til slutt leser jeg noen spalter i tabloid-avisene som er skrevet av selverklærte samfunnskritikere med monotone meninger vi alle har hørt minst tusen ganger før. Jeg kjenner at jeg suger til meg tomme verdier og falske, politiske korrekte meninger som en svamp, og kjenner med en gang at jeg føler en voksende følelse for tilhørighet i mitt hjerte.

Fra og med nå skal jeg ringe til alle jeg kjenner for å prate om sladder og penger. Nå skal jeg bruke Internett for å spre mine kvasi-intellektuelle meninger til alle andre integrerte medlemmer av den nasjonale saueflokk. Nå skal jeg skrive om vårt perfekte samfunn som tilbyr alle gode borgere en idyllisk tilværelse, og få en toppkarakter på alle prøver som angår våre meninger. Tiden er inne for å gi seg hen til dette fantastiske samfunnet, én gang for alle.

Nei, George Orwell tok virkelig feil. Vi har det flott her i vårt koselige samfunn, og om det har seg slik at vi blir overvåket og kontrollert, så er det kun for vårt eget beste.

Nå går jeg til skolen hver dag uten å smile til noen, og jeg blir aldri mer møtt av sure blikk. Nå skriver jeg alltid det som er forventet at jeg skal skrive, og jeg har ikke lenger noen fornuftig mening med tilværelsen. Storebror ser oss alle, og det er ingenting vi kan gjøre for å unnslippe.

Men det Storebror ikke kan se, kan de aldri nå...

Solens Spirituelle Spire og Regnets Robuste Bue

Det fantes en gang et frø, og frøet lå i en blanding av gjørme og andre unevneligheter. Man skulle tro at forholdene var ideelle for å vokse seg stor og sterk, for dritt er tross alt full av næring, men for dette lille frøet var det absolutt ikke slik. Frøet lå og skjulte seg der nede i den uttørkede undergrunnen, og om ikke lenge ville den lille potensielle spiren møte sitt endelikt ved solens dehydrerende stråler. Uten hverken armer eller ben, lå frøet stille og rolig, nærmest svimeslått av heten. Det siste frøet tenkte på, var alt han ville gå glipp av. Han ville aldri oppleve å strekke seg etter solen som alle andre, for det eneste han visste om solen var at dens stråler var i ferd med å drepe ham. Han måtte dø for alle blomstenes glede, og akkurat da han hadde gitt seg hen til tanken, visnet livet i ham. Han ville aldri bli noen blomst.

Solen fortsatte å steke, og ingen merket seg at det lille frøet hadde dødd på innsiden, for det overfladiske skallet lå igjen som et monument over frøets hengivelse, men ingen oppdaget det. Blomstene vaiet og danset vals i vindens armer, og livet fortsatte som før, om enn uten det lille frøet. Ingen visste; ingen brydde seg.

Plutselig falt en dråpe fra himmelen, og blomstene reagerte med sjokk og vantro. Regnet begynte sakte men sikkert å spe sine vitale dråper utover marken, og på himmelen våknet regnbuen til live og viste vei til paradis. I det øyeblikket klarte en dråpe å grave seg ned til det døde frøet, og selv om håpet om frelse var borte for lengst, ble frøet med ett slynget ut av sin bevisstløse tilstand.

Fortumlet og forvirret over den plutselige utviklingen begynte frøet å kjenne på den deilige følelsen av vitalitet, og da fukten virkelig fikk omfavnet ham, slo han fra seg en spire. Raskere enn noe liv før ham, grov spiren seg opp mot overflaten, og stadig flere dråper nådde ham og gav ham liv. Som et stjerneskudd på jordas overflate, brøt spiren seg gjennom bakken, og så solens blide åsyn kombinert med regnets fallende armé i en eksplosjon av farger som en hyllest til livet. Før man visste ordet av det, var spiren blitt til en enorm og unik blomst som sto høyere enn alle andre.

Hver dag som gikk, vokste blomsten seg større og stadig skjønnere, og da de andre blomstene visnet i høstens mulm, sto han sterkere enn noensinne. Uansett vær og uansett forhold, fortsatte blomsten å vokse.

Før den siste av blomstenes artsfrender døde, spurte den ham om hvorfor han aldri slo seg til ro med å være en liten blomst på enga som alle andre. Blomsten smilte, og svarte at han aldri ville slutte å strekke seg etter regnbuen i all dens prakt, for det var den som gav ham livet. Den andre blomsten forsto ikke, og døde kort deretter.

Høsten nærmet seg slutten, og alt liv var blitt omgjort til død. Den grønne enga var transformert til en brun gravplass, og fargene som en gang dominerte, var nå ikke å finne noe sted. Men etter at alt liv hadde takket for seg, sto den ene blomsten fortsatt iblant alt det døde. Han hadde nådd himmelen, og fargene hans forente seg med regnbuens og skapte en orgie av liv og farger ulikt noe som før hadde eksistert. Mørket tok overhånd i det dagene ble korte, men regnbuen og blomsten holdt fast i hverandre. Nå fantes det håp der det før fantes intet, og for første gang i sitt liv, var blomsten virkelig lykkelig.

Ønsket som ble oppfylt

Et stjerneskudd skjøt over himmelen, og jeg ønsket meg noe. Med hendene plantet dypt i mine lommer, mens sommerens uforutsigbare vær blåste sine kalde vinder på meg, ruslet jeg bortover den tomme gaten i morgenlyset. Det var ikke en lyd å høre, og ikke et menneske å se noe sted. Jeg kunne ikke annet enn å smile av stjerneskuddet og det påfølgende ønsket, for jeg følte at det fantes håp – en følelse som hadde vært fremmed for meg de foregående månedene. Endelig fantes det et håp, og akkurat da jeg hadde et desperat behov for bekreftelse, entret et himmellegeme atmosfæren og lyste opp i mørket for meg. Jeg måtte smile.

Jeg kan naturligvis ikke avsløre hva jeg ønsket meg, for om jeg skal tro på overtroen, ville det diskvalifisert mitt ønske og ødelagt alt. Den dagen var en lykkelig dag, og til tross for smerten som hjemsøkte mitt ben på det mest ubeleilige tidspunktet noensinne, så var jeg tilfreds med å rusle en lang tur hjemover for meg selv. Jeg fikk en liten åpenbaring denne kvelden, som tok kvelertak på alle mine problemer og kvelte dem til de ikke lenger kunne puste. Jeg opplevde noe så unikt som et bitte lite glimt av plutselig selvinnsikt, og åpenbaringen gjaldt åpenbart kjærlighetens rolle i mitt liv.

Konklusjonen min den kvelden var rett og slett at kjærligheten ikke har noen rolle i mitt liv. Før du sukker, himler med øynene og slår hodet inn i nærmeste vegg i frustrasjon over min tilsynelatende pessimisme, så la meg nå fullføre det jeg skulle si. Jeg har merket en motvilje i min underbevissthet mot det å gå til anskaffelse av en såkalt partner, og først den natten forstod jeg hvorfor. Jeg tenkte tilbake på noe hjernen min hadde grublet over før, angående mine grunner til å skaffe en kjæreste. Alt jeg var ute etter var en jente som klarte å åpne dørene til mine gode sider, mine talenter og min dypt begravde kjærlighet, og for min del hadde alt annet lite å si.

Lenge har jeg merket at jeg har hatt problemer med å skille mellom vennskapelige og romantiske følelser, og årsaken til dette har jeg grublet over mang en søvnløs natt. Først den natten under stjerneskuddet forstod jeg alt. Alle mysteriene ble avklart i åpenbaringens lys, og de løse trådene i mitt liv ble nå vevd sammen til et rep av håp. Endelig hadde jeg svaret.

Jeg visste at alle mennesker – venner, kjærlighetsinteresser eller hva dem nå enn måtte finne på å være – kan åpne dører i meg, og siden jeg først og fremst er ute etter en døråpner, vil det jo være det samme om denne personen er en venn eller en kjæreste. Enhver person som klarer å åpne noen nye og spennende dører i meg ville derfor utløse en forunderlig mekanisme hvor jeg instinktivt forsøker å gripe etter denne personen for å holde fast på dem. Dette fører selvsagt til komplikasjoner i form av en forelskelse, og en venneperson som meg har aldri vært så god på det med å sjarmere jenter i verken senk eller seng. Det ender alltid med at jeg mister personen, og de dørene de én gang åpnet, forblir lukket for alltid. Jeg har lært av mine feil.

Kjærlighet er for meg en forsterket variant av vennskap, men så lenge jeg har en venn som klarer å bringe frem det beste i meg, så har jeg ærlig talt ikke behov for noen kjæreste. De fysiske intimitetene man får med kjærlighet finnes det liten grunn til å savne, når man til gjengjeld for deres fravær får muligheten til optimal utnyttelse av ens potensiale.

Den natten jeg så stjerneskuddet på himmelen, var jeg på vei hjem fra en kjær venn, og hun klarer alltid å bringe frem det beste i meg. Det er hun som åpner den største og viktigste døren i mitt sinn, og frigjør den virkelige meg og alt som hører med. Kjærlighet er ubrukelig for meg, for den har ikke lenger noen nytte. Kjærligheten var matrestene i mine tenner, og vennskapet var tannpirkeren.

Hva ønsket jeg meg egentlig den natten? Ingenting. Ingenting for meg selv. Det ønsket gikk ut til mine kjære venner, og først og fremst til deg som klarte det umulige. Du vet hvem du er, og vit at jeg verdsetter hvert eneste sekund jeg tilbringer i ditt nærvær.

Ønsker kan gå i oppfyllelse. Det er du et levende bevis på.

Hvorfor holde seg unna kjærlighet?

Ok, som enkelte av dere kanskje har forstått, så lider jeg av et kronisk tankekaos-syndrom, og igår natt - rettere sagt klokka 4 om morgenen - lå jeg i sengen mens tankene kvelte min mye etterlengtede nattesøvn. Hva var det som drev og gnagde på hjernebarken min denne gangen, tro? Kjærlighet. Der sa jeg det. Og nei, før du vender om og flykter herifra av redsel for at det her skal bli til en tirade av pompøse, depressive utsagn angående min mangel på et kjærlighetsliv, så vit at det egentlig er det motsatte. Nei takk til klissete kjærlighetserklæringer som dratt ut av kiosklitteraturen på Rimi - ta heller en god porsjon med ekte, kontrastfylt virkelighet - slengt midt i fleisen.

Kjærligheten, eller kjærleiken som noen av våre kjære landsmenn kaller den, er et konsept som har vekket min interesse. Jeg kunne legge merke til mennesker rundt meg som slo seg sammen i et slags underlig fellesskap som tilsynelatende refereres til som et partnerskap, og jeg ble interessert i hva det hele egentlig innebar. De begynte med å flørte, før flørtingen utviklet seg videre til å bli kyssing, noe som igjen av og til ble etterfulgt av erotiske sengeaktiviteter. "Jaha," tenkte jeg. "Dette må jeg sjekke ut."

Det har seg at denne nysgjerrigheten førte meg inn i et vev av ekstreme tvangstanker, bedre kjent som en forelskelse, og vi vet alle hvordan de har en tendens til å ende opp. Nå skal ikke jeg prate og tjatte om mine mislykkede forsøk på å erobre kjærligheten, men heller komme med grunner til å ikke begi seg ut på slike håpløse kjærlighetstokter.

Folk har en tendens til å si at det er mye mer artig å være singel, fordi man kan gjøre det man vil. "Det man vil"? Hva betyr egentlig det? Det går vel ut på at man skal gjøre det man aller helst har lyst til å gjøre, og jeg må si at det er pussig om disse menneskene går inn i et forhold uten å egentlig ha lyst til det. Om et forhold fungerer som et fengsel, er mitt råd til dere som er i dette eventuelle forholdet, å komme dere så langt vekk som mulig. Et forhold bør heller fungere som en nøkkel til en dør som åpnes og avdekker en hel del nye muligheter. Uansett, det virker som om mange eventuelt får denne følelsen av at deres forhold fungerer som et fengsel, og dermed kan man se på det som en av mange gode grunner til å i det hele tatt holde seg unna.

Det kanskje mest overbevisende argumentet for meg er allikevel at utvalget er altfor begrenset. Ta det med ro, jenter, jeg mener ikke at dere er av laber kvalitet, men heller at de av dere som fantastiske - det være seg med tanke på utseende, personlighet eller begge - er uoppnåelige. Jenter tenker antageligvis det samme når det gjelder gutter. Det hender vel at man blir fortalt at man bør nøye seg med det man kan få, noe jeg personlig har blitt fortalt mange ganger av en rekke forskjellige personer, men hvem vil vel egentlig ta seg til takke med noen man ikke egentlig har lyst til å være sammen med? Vel, tydeligvis mange, men jeg er ikke en av dem, og derfor er valgmulighetene relativt få.

Hvorfor vil jeg egentlig ha en slik kjæreste til å begynne med? Jeg tenkte litt på det, men var litt usikker. Jeg gikk faktisk i flere år og tenkte på det, men først nylig kom jeg på et ærlig, godt svar. Hold dere for øynene, selverklærte romantikere, for her kommer en liten bit hard og nærmest kynisk virkelighet.

Jeg er ikke ute etter en perfekt jente. Jeg vil ikke ha en av de modellene som alle ser så opp til og beundrer. Jeg bryr meg ikke om jentas humor, popularitet, utseende eller personlighet. Det eneste jeg bryr meg om, er at denne jenta har den nøkkelen som skal til for å åpne den største av alle dører inni meg, som ingen har klart å åpne. Jeg vil ha den jenta som gir meg akkurat det jeg trenger for at jeg kan bli den jeg drømmer om å bli. Det er ikke bare noe jeg har lyst på; det er noe jeg har behov for. Et eller annet sted der ute finnes min Askepott, og hun har nøkkelen til de delene av min personlighet som jeg bare drømmer om å slippe løs. Jeg trenger henne for å kunne leve opp til mitt potensiale, og det er derfor jeg hele tiden har vært så bestemt på å finne henne. Inni meg skjuler det seg et forvirret geni med masse kjærlighet som bare venter på å slippes løs, men inntil den dagen er jeg bare en forvirret tufs som vandrer hvileløst rundt på jorden. Kanskje vil noen si at det er en egoistisk grunn til å ville treffe den rette, men uten den rette så er jeg ingenting. Jeg er bare en fange i min egen kropp, som venter på å bli sluppet løs, og kun én jente der ute har nøkkelen. Hva er oddsen for å finne henne?

Vi jakter alle på spøkelser her i den store, stygge verdenen, og hvem vet hva vi ender opp med å finne? Vi jakter på en drøm som ikke har noe fotfeste i virkeligheten, og forventer at den skal manifestere seg i et eksemplar av det motsatte (eller eventuelt samme) kjønn. Kanskje finnes den drømmen vi har skapt, og kanskje ikke. Noen mennesker klarer å lure seg selv til å tro at de er glad i mennesker de hater, og selv om illusjonen kanskje varer en stund, varer den ikke i en evighet, som sann kjærlighet gjør. Jeg klarer å se forskjell på virkeligheten og illusjonen, men alle sier til meg at jeg heller bør venne meg til illusjonen, fordi den er mye lettere å takle, og - ikke minst - mye lettere å finne.

Så jeg står der, midt i jaktsesongen, med et mål i sikte, og en spent bue i hånden - klar til å skyte en av Amors piler på et bytte som alle lovpriser, men som jeg bare ikke kan se det store ved. Men plutselig, langt der borte i horisonten, skimter jeg noe som får min umiddelbare oppmerksomhet. Helt for seg selv, i den avsidesliggende delen av menneskehetens natur, står en fantastisk enhjørning i all sin prakt og glorie. Alle menneskene rundt meg roper på meg og sier at jeg bør sikte på den rotta eller hva det nå enn er de vil at jeg skal skyte på, men istedet slakker jeg buen sakte, og vender den ned mot bakken. "Det her gidder jeg ikke," tenker jeg, og begynner å vandre mot den fjerne horisont for å jakte på den store legenden som ingen vil prate om. Bak meg høres skrikene og hylene av menneskene som forteller meg at jeg er gal, men snart falmer de ut og svinner hen, i det jeg trår inn i ukjente farvann. Med øynene lukket går jeg ut på en farefull ferd, på jakt etter den eneste kuren som finnes for den sykdommen jeg lider av. Jeg trenger den nøkkelen for å kunne smile. Jeg trenger den nøkkelen for å kunne bli det jeg drømmer om. Jeg trenger den nøkkelen for å bli fri.

Nå har jeg gått meg vill.

Sosial Kunst

Jeg er en kunstner. Nei, jeg kler meg ikke sært og lager heller ikke sære malerier og skulpturer bare for å bevise min grad av særhet og dermed passe inn i de kunstneriske miljøene, men jeg skaper kunst hver eneste dag. Kunst er så mangt, og selv om tekster og musikk er kunst av ypperste sort, og jeg driver med begge, er det faktisk ikke noen av dem jeg sikter til i dette tilfellet. Jeg sikter til mennesker.

Før du begynner å tenke i de slibrige baner, og tenker at jeg nå antyder at jeg lager mennesker hver dag, så er det ikke det jeg sikter til. Jeg er en kunstner, og hvert eneste menneske er et lerret for seg selv. Har du noen gang lurt på hvorfor enkelte mennesker kommer godt overens med hverandre, og andre ikke? Svarene er mange, men iblant dem finnes det spesielt ett svar jeg selv holder en knapp på.

Se for deg at du er en kunstner, og du beveger deg rundt med et malerskrin og en malerkost. Hvor skal du male, om du ikke har et lerret? Frykt ikke, for det finnes nok av dem - nemlig mennesker. I løpet av dagen møter man en rekke forskjellige av disse skapningene, og forsøker å male harmoniske bilder på deres lerret. Problemet er hvorvidt våre evner strekker til for å male på et lerret av den størrelsen som hver enkelt person tilsvarer. Enkelte lerret er for små til at vi kan klare å male detaljer, og motivet får rett og slett ikke plass innenfor de knøttsmå rammene. Andre lerret er for store og grandiose, noe som gjør det mer eller mindre umulig å fullføre maleriet i løpet av et liv, og dette fører antageligvis til et mindreverdighetskompleks, siden man føler seg underdanig en større makt. Jeg har aldri likt den følelsen.

Jeg har fortsatt problemer med å finne et lerret er av en passende størrelse. Alle bildene jeg maler blir fæle, og motivene er uforståelige smørjer som hverken jeg eller noen andre forstår seg på. Det virker som om maleriene er et kompass som peker meg i retning av en asosial livsstil, men jeg vil ikke gå i den retningen. Kanskje er det min skjebne å forlate menneskene her, og jakte etter noe annet for meg selv.

For min egen del håper jeg at det finnes et lerret der ute som passer for meg. Jeg har funnet flere gjennom min tid her på jorden, men regnet fra underbevissthetens skyer har skylt bort malingen fra deres overflater. Det finnes tydeligvis ikke noen lerreter igjen som holder på malingen over lenger tid. Malingen blir bare visket bort, og motivet som man har brukt utallige timer på å male, det bare visner hen og falmer ut i evigheten som en hvilken som helst anonym trivialitet uten mening eller hensikt. Jeg nekter å la det skje med mine malerier. Jeg vil at de skal vare evig. Jeg vil at min signatur skal stå igjen som et monument over min personlighet og mine kunstverk.

Hvorfor føler jeg at signaturen er i ferd med å viskes ut?

Drømmer om en fremtid som ikke er fjern

Jeg så henne inn i øynene. Hun så tilbake, før hun vendte seg om og løp som om selveste fanden jaget henne, men jeg var den eneste der. Hun løp av sted. Hun løp ut av livet mitt, uten å si et eneste adjø, eller komme med en eneste forklaring. Jeg ga henne mitt hjerte, og uten antydning til anger kastet hun det på bakken og tråkket på det med sine høyhælte sko. Hun viste seg å være en manifestasjon av alt jeg mislikte og avskydde i denne verdenen, men jeg ville gjort alt for henne. Som en mark åt hun seg inn i et råttent eple, og skapte det om til verdifull næring. Nå er jeg bare en ufullstendig og råtnende epleskrott som ligger på bakken og venter på at jeg sakte men sikkert skal forderves av tidens gang.

Nå tenker du kanskje at jeg har mistet alt håp for livet, og at jeg kutter håndleddet med barberblad kjøpt på 10-kroners-tilbud for å overdøve den indre smerten? Riktignok har jeg på meg svarte klær i øyeblikket, og musikken som lyder fra mine høytalere er ikke akkurat lystig, men jeg er da aldeles ikke noen sutrefant. Livet er fullt av farefulle hindre, og det er ikke alle man evner å hoppe over. Det hender man faller, og det hender at man brekker noen ben før man faller med hodet først ned i en sølepytt, men det er slikt man må lære seg å leve med. Det beste man kan gjøre er å komme seg opp igjen, og halte videre.

Jeg drømmer mye. I natt drømte jeg om henne. Jeg drømte at hun som bokstavelig talt løp ut av mitt liv sendte meg et brev. Lenge påstod hun at hun hadde sendt et brev til meg, med ordre om at det skulle leveres en eller annen gang i slutten av juni eller begynnelsen av juli. Fristen har gått ut. Jeg har ikke fått noe brev fra henne, og hun prater ikke lenger med meg. Jeg åpnet brevet i mine drømmer, som en telepatisk beskjed fra henne til meg, og ble helt skjelven i knærna. Brevet bestod av to lapper hvis innhold ikke lenger er meg kjent. Det eneste jeg husker var at jeg ble knust, men lettet; lettet for at hun ville ta et siste farvel med meg. Den dagen som fulgte ble grusom.

Jeg vil ikke lenger høre noe om kjærlighet. Misforstå meg ikke; jeg liker kjærlighet, og det er lite som gjør meg så varm og god på innsiden som forelskede mennesker, men det er bare noe ved hele konseptet som bare gjør meg kvalm. Jeg synes ikke at kjærlighet lenger virker noe givende, for alle har lyst til å få, og ingen vil gi. Allikevel fortsetter vi å prøve oss, i håp om at vi møter en partner som ikke er helt og holdent egosentrisk, men så finner man etter mange år ut at det ikke finnes noen slike personer igjen, for de få av dem som fantes, har endt opp som galninger på en eller annen lukket avdeling. Grunnen til at vi mennesker fascinerer oss så mye for denne kjærligheten, er nok at den faktisk klarer å kombinere seksualitet med mystikk, og mennesker har gjennom tiden fått erklært deres forkjærlighet for begge disse emnene nok av ganger.

Det hender jeg blir bitter av å tenke på min egen situasjon. Alle finner noen de tilsynelatende elsker av hele deres hjerte, men etter bare noen korte uker, måneder eller år så finner de ut at deres hjerte kanskje ikke var så stort. Mitt problem er at mitt hjerte er altfor stort, og muligens er mennesker redde for å gå seg vill i det. Noe av det verste jeg vet er når folk sier at jeg er for snill for denne verdenen, at jeg er perfekt og diverse annet godsnakkende tullprat. Det gjør alt mye verre. Det får meg til å tro at det fortsatt finnes håp for meg på denne fronten, og selv om håp alltid er en god ting, begynner det å gå meg på nervene. Kjærlighet er ikke for alle, og det er absolutt ikke det eneste som er verdt å kjempe for her i verdenen. Jeg tror at mine katastrofale og definitivt mislykkede forsøk på å erobre kjærlighet er et altfor tydelig tegn på at dette ikke er mitt domene, og det er ikke noe jeg kommer til å sture noe særlig over.

I det siste har mine drømmer vært preget av negativitet, og selv om det ikke er snakk om mareritt, kan det vel neppe sies å være noe altfor annerledes. Det sies at drømmer er hjernens måte å oppsummere dagens hendelser på, og om det virkelig er slik, bør jeg kanskje begynne å bekymre meg litt. Drømmene blir stadig mørkere, nettene blir stadig lengre, og dagene gir meg en bitter ettersmak av urettferdighet. Jeg drømmer om min nåværende situasjon, men jeg kan bare håpe at drømmene mine snart tar en ny vending, og at virkeligheten følger etter.

Erklær meg likegyldig

Mennesker vil i sin søken etter svar alltid hevde at det finnes en grunn for ting som skjer, uansett om de er av den oppfatningen at det står noe religiøst eller bare rent vitenskapelig bak det hele. Det er alltid godt å ha noe å gjemme seg bak, for vi aner tross alt absolutt ingenting. Her vandrer vi sporadisk rundt i mørket med utstrakte hender i håp om å treffe på noen som også treffer på oss uten å sparke oss i leggen og løpe i en annen retning. "Det er skjebnen", sier vi.

Jeg tror på en skjebne. Jeg tviler ikke ett sekund på et det står noe mer bak hver eneste lille filleting vi driver med her nede, men tro hjelper lite i det virkelige liv. Når man står i møte med det som er fysisk og manifestert for våre øyne, finnes det få unnskyldninger som er gode nok å komme med om man psykisk sett føler seg som om man har vært i en dusj i et intergalaktisk fengsel for planeter, og tilfeldigvis mistet såpen mens den aller største av planetene sto rett bak deg med et slibrig smil og en gedigen ereksjon på størrelse med Pluto og vel så det. Mental helse er visst kun en unnskyldning for å slippe å dra på jobben dagen etter en real fyllekule, og som juleaften, handler det hele om å få utløp for alle følelser innenfor én spesifikk gruppe på kortest mulig tid, slik at man ikke trenger å plages med dem resten av året. Om juleaften gir man gaver til andre, og får gaver tilbake, så man er ikke en gjerrigknark. På mandag har man vondt i hodet etter et altfor stort inntak av alkoholholdig drikke, og føler seg litt nedfor - ergo tar man seg fri og føler at de psykiske problemene i samfunnet blir tatt hånd om. Brød og sirkus, min venn...

Trivialitetene har tatt makten over hele vår verden. Hva som kan kjennetegnes som trivialiteter kan kanskje diskuteres, og noen vil kanskje si at alt utenom overlevelse er meningsløst, men sist jeg sjekket, hadde menneskeheten utviklet seg forbi det primitive urstadiet hvor kvaliteten på livet hadde lite eller ingenting å si. Kanskje har vi blitt bortskjemte, men jeg ser ikke noe galt i at vi faktisk nyter de få rundene rundt solen som vi får oppleve før vi møter vårt endelikt. Denne såkalte utviklingen har jo ført til at vi verdsetter med sofistikerte saker og ting, det være seg kreativitet eller medmenneskelighet, men alt dette som har med rangering av forskjellige typer handlinger og følelser gjør meg gal. Hva er vitsen med å hjelpe folk, om det eneste de kommer til å gjøre for resten av livet er å forfalle?

I det siste har jeg ikke sett noen mening i noe som helst. Denne typen resonnement er kanskje med på å ødelegge det lille snev av håp man hadde for verdenen, for det gir egentlig et inntrykk av at hele vårt samfunn bare er en gedigen maurtue, og uansett hva man gjør for å påvirke den, vil alle de andre maurene alltid gjøre sitt beste for å få den tilbake i den standen den var tidligere. Tuen vokser seg større - antallet maur likeså, men alt er i bunn og grunn det samme som før. Ingen verdens ting forandrer noe som helst, men det trenger da aldeles ikke være slik? Det er vi selv som har forårsaket denne tilstanden. Stabilitet går fremfor kvalitet, og i dette tilfellet er disse egenskapene faktisk ikke to sider av samme sak. Den ilden i våre hjerter som før brant for frihet, brenner nå for trygghet, og friheten er intet annet enn et gjenferd fra en fordums tid.

Jeg oppfordrer alle unge mennesker til å våkne fra deres trygge, bevisstløse tilstand, og nekte å ta imot ordre og informasjon intravenøst, for det finnes ting som fortsatt betyr noe. Riv ut ledningene og krev noe håndfast! Hele denne forbannede generasjonen er i ferd med å forfalle, og det eneste som er verre enn å forårsake dens forfall, er å tillate det - for det er vi som tilhører den. Jeg oppfordrer ikke til politikk, for det har kun som formål å endre samfunnet, og ikke menneskene som utgjør det. Vi trenger en kulturell revolusjon. Vi trenger noen som kan ta tak i folk og riste litt vett inn i dem før de tar knekken på både seg selv og alle andre.

Vi har klatret opp et enormt fjell, og det blri stadig tyngre å puste for hver meter høyere vi går. Oksygenbeholderen er tom, luften er som is, og det finnes ingen ende i sikte. Vi har lagt oss ned for å dø. Se nå å komme deg opp på beina igjen og komme deg ned fra det hersens fjellet, for fjellet er ikke bygd av stein, men arroganse og giftig egoisme. Det eneste vi gjør ved å klatre det er å bevise for oss selv at vi er guder i vårt eget sinn, og slike smålige konkurranser vil bare føre til vår undergang.

Erklær meg likegyldig og apatisk, for jeg bryr meg ikke om Idol.

Velkommen til Pandemoniet

Himmelen var ikke synlig her nede på jorden, for der oppe rådet nå skyene. Regnet høljet ned som armé av dommedagens budbringere, og lyden av deres tunge trinn var overalt. Det var intet sted å snu seg, hvor mørkets soldater ei konfronterte meg.
"Kom dere vekk!" skrek jeg, men stemmen druknet i lyden av dråpenes slag mot grusen på bakken. Jeg økte stadig tempoet bortover stien i skogen, men etter hvert som bakken ble brattere og våtere, nektet mine krefter meg å gjøre noe som helst. Skoene trampet ned i en uhellig miks av jord og vann, og skyenes soldater hoppet opp på mine bein. Det ble stadig tyngre å gå, men jeg måtte fortsette. Jeg kunne ikke gi opp her.

Jeg kom til toppen av bakken, og der kikket jeg utover byen i nattens ugjennomtrengelige mulm. Sakte men sikkert lot jeg meg føres mot kanten av stupet, og beina mine begynte å gli i det jeg tråkket på den såpeglatte fjelloverflaten. Forsiktig trådde jeg de siste skrittene, før jeg sto fjes til fjes med et mulig fall eller forfall. Jeg stirret ut i luften, og tittet på alle soldatene som falt fra himmelen. Som parasitter landet de på alt og alle, og infiserte dem med et mørke ulikt noe jeg hadde sett maken til. Mennesker ble fylt med sorg, smerte og ondskap, mens omgivelsene ble dekket av en uhygge og tomhet som en maling uten hverken farge eller følelser. Mørket senket seg over byen mens stillheten forble som den var. Byen ville ikke stå opp for seg selv, men ga opp i det mørket falt, og alt den etterlot seg var en stum lengten etter noe bedre. Jeg kunne se gnisten i byens øyne visne hen, og byen forfalt under mine føtter.

Regnjakken min hadde beskyttet meg mot skyenes soldater så altfor lenge. De forsøkte forgjeves å komme seg igjennom mine klær, og de ville aldri gi opp å prøve. Byen lå nå nærmest i ruiner, og de få vage lys som en gang skinte, var ikke lenger å se. Regnet hadde slukket ilden som brant i våre hjerter, men enda ville det ikke gi oss fred. Mørkets hærskarer ville ikke gi seg før vi alle hadde møtt vårt endelikt, og lyset en gang for alle forble dødt.

Jeg gråt. Jeg gråt for meg selv, for min by, og for lyset som jeg savnet. Tårene rant nedover kinnet, og banet seg gjennom de få soldater som hadde kommet seg til mitt kinn. Ingenting kunne stoppe tårene, men i det de nådde stupet, falt de ned på bakken med et smell. Tappert kjempet de for sin rett til livet, men soldatene rev dem i biter og spredte dem utover hele det kalde fjellet. Tårenes kamp nyttet ikke, og i byen fantes det ikke lenger håp.

Jeg vendte forsiktig ansiktet opp mot skyene, og regnet høljet ned på meg som om det forsøkte å drukne meg der jeg sto på kanten av fjelltoppen. Regnjakken var ubrukelig, så jeg rev den av meg og kastet den ned stupet. Den fløt så elegant gjennom luften mens soldatene danset en seiersdans på dens overflate. Regnet overfalte meg, og jeg kjente tyngden trekke meg ned mot det dype, mørke juvet som byen nå hadde blitt. Jeg strittet imot, og lukket øynene noen strakser for å fokusere på å holde meg stående. Beina mine verket, og musklene var spent så stramt at de nok kunne røket hvert øyeblikk.

I det jeg åpnet øynene igjen, og lot blikket gli over det pandemoniet som ventet meg der nede, smilte jeg. Plutselig klarte jeg å dra meg selv bakover, og unngå det fatale fallet som ville tilintetgjort meg i det jeg hadde nådd det havet av mørke og tomhet som ventet meg der nede. Det lille lyset som var i meg ville blitt revet i stykker av disse våte vasaller av mørket, og blitt spredt for alle vinder til det var så svakt at det ville slukke. Jeg kunne ikke la det skje.

Jeg vendte meg bort fra stupet, og begynte å gå i motsatt retning. Det fantes ikke lenger håp for byen. Det fantes ikke lenger noe godt der. Det lille lyset som skinte i meg ville aldri klart å bekjempe de massive hærskarene som hadde overrumplet dem alle. I det jeg forlot synet av byen, og tok avstand fra det mørket som hadde samlet seg der, kjente jeg flammen i meg vokse seg større. Huden min ble tørr, og regnet holdt seg unna. Ved den minste berøring ville en mørkets dråpe fordampe og dø, og varmen steg fra hele min kropp. For hvert steg jeg tok ble flammen sterkere og varmere, mens byen ble begravd dypere i skygger hvert bidige sekund.

Jeg kommer til å vende tilbake for dere. Jeg kommer til å vende tilbake til byen. Jeg kommer til å vende tilbake til pandemoniet, men enn så lenge må dere klare dere selv. Ikke gi opp. Det finnes fortsatt håp. Lyset finnes fortsatt i dere alle, men det finnes ikke lenger brennstoff til å holde det i live. Noen kommer til å finne nytt brensel, og når det skjer, vil jeg være der for å tenne flammen. Jeg venter.

Genuin Godhet

Det finnes ikke lenger håp for de gode. Det er ikke til å komme forbi at overlevelsesinstinktet står høyt eller ligger dypt i menneskenes natur. Vi gjør det som må til for å overleve, og håper at vi kan få nytt noen endorfiner på kjøpet. Dyster måte å se på menneskeheten? Godt mulig, men i dette tilfellet er det nok den pessimistiske utsikten som er realiteten.

Det finnes ikke lenger håp for de gode, sa jeg. Det finnes ingen plass for de som kun har gode intensjoner og bare vil andre godt. Vi er simpelthen naive, og lider av en variaint av tilpasningsvansker. For når vi ikke klarer å ta til oss kyniske og nærmest apatiske holdninger til alt og alle - da må det jo være noe galt med oss? Vi lider av et medmenneskelig syndrom, og det finnes ingen kur for det.

Ingen er perfekte, sies det. Jeg ser på meg selv i speilet, og er villig til å akseptere at jeg ikke er perfekt. Jeg ser på tilfeldige forbipasserende, og jommen har ikke de også en eller annen form for særpreg, eller som andre ville kalt det: mangler. Muligens er perfeksjon kun et abstrakt begrep vi benytter oss av for å skape et evinnelig mindreverdighetskompleks, slik at vi til slutt godtar en tilstand vi egentlig er misfornøyd med. Det er litt som den samme, gamle regla om at vi bør tenke på barna i Afrika - bare en ekstrem motpol. Siden det finnes noe som er mye bedre enn meg, hvorfor skal jeg da forsøke å trosse status quo? Vel, min kjære venn, perfeksjon finnes i oss alle, men ikke på den måten vi selv tror. Perfeksjon er en illusjon vi har skapt; en demon vi har fremkalt fra Helvetes dypeste avgrunner, og vi har ingen engler til å kjempe imot.

Hvorfor har det seg egentlig at håpet har forsvunnet for oss gode? Det er enkelt og greit fordi konseptet om perfeksjon bidrar til å trykke ned de virkelige gode menneskene. Nå kommer selvfølgelig spørsmålet: Er jeg arrogant og narsissistisk som påstår at jeg er et godt menneske? Hvordan kan jeg våge å si noe sånt, når det finnes mennesker som er bedre? Det handler om selvinnsikt; evnen til å kunne se seg selv fra et relativt objektivt synspunkt, uten å dømme en selv i forhold til andre mennesker. Hvorfor skal det være galt å elske seg selv, om det er en uskreven lov at vi skal elske andre?

Én gang spurte en religiøs person meg: "Har du tenkt på å godta Jesus Kristus som din frelser?". Jeg svarte at jeg hadde tenkt på det, men at jeg kom frem til at jeg ville stå over tilbudet. Senere overhørte jeg den samme personen si at han - og visstnok alle andre - tenker hatfulle tanker på et daglig basis, og at man derfor trenger Guds tilgivelse for å ikke bli korrupt og ond. Da kom jeg til å tenke over min egen situasjon. Det som opptar mine tanker 24 timer i døgnet er bare kjærlighet og en trang etter å gjøre andre godt. Betyr dette at jeg ikke trenger Gud? Er jeg virkelig helt alene om dette? Er jeg virkelig et dårlig menneske fordi jeg ikke trenger Guds tilgivelse?

Det finnes nok mange andre gode mennesker der ute i verden, og selv om noen av dem er religiøse, vil jeg tro at mange av dem ikke tror på annet enn kjærlighetens makt. Og i disse dager er det vel nesten verre å tro på kjærlighet enn det er å tro på et flyvende spaghetti-monster? Om vi ikke er gode mennesker i ordenes religiøse forstand, hva er vi så? En hybrid av engel og demon? Kanskje falske budbringere? Eller kanskje vi rett og slett er leiemordere for Gud? Kanskje vi ble plassert her for å konfrontere og bekjempe den ondskapen som råder i vår verden?

Sjansen er allikevel stor for at vi bare er et relativt ubetydelig sandkorn av liv og røre, på vidstrakt strand uten noen ende i sikte. Hvorfor skal vi da gidde å bry oss om noe som helst? Kan vi ikke bare hate og drepe hverandre, og skape et koselig, lite dystopi her på jord? Det finnes faktisk mennesker som velger å frastå fra slike handlinger fordi de synes det er galt, og ikke fordi de frykter en eventuell reprimande som måtte følge, og vi er her for å rydde opp. Vi skjuler oss iblant dere, med masker på. Vi er overalt, men først og fremst i deres hjerter.

Hvorfor bry seg om vi bare er ubetydelige vesener uten mål og mening? Fordi dette, mitt kjære medmenneske, er alt vi har.

Russisk Dukke

Det finnes et sted hvor svarene vi søker ligger og venter på oss. Svarene finnes - det er bare så vanskelig å nå frem til dem at det er få som gidder å prøve. Som russiske dukker, blir spørsmålene flere og flere desto dypere man dykker, og til tider blir det vel vanskelig å tro at det i det hele tatt finnes noen kjerne. Kanskje vil man til slutt møte på en blindvei, og finne ut at spørsmålene ikke skjuler noe svar. Kanskje alt som vil møte oss i det vi åpner den siste dukken, er et tomt vakum. Mange forsøker antageligvis aldri å grave seg helt ned til rota, for hva er det som finnes der nede som er verdt å bruke tiden på? Røttene strekker seg dypt ned i avgrunnene; steder vi hverken kan føle eller se, og det er her vår personlighet suger til seg sin næring. Høres det ikke litt skummelt ut at vi vokser oss store ved hjelp av en indre næringskilde vi absolutt ikke kjenner til?

Det hender jeg sitter på toppen av et lite fjell her i byen, og skuer utover havet og husene, og skogene som omkranser det hele. Beina mine dingler på kanten mens jeg forgjeves forsøker å plystre med fuglene som kvitrer rundt meg. Sommeren har på ny gjort sin entré, og det sprudler over av liv der nede i den urbane fontene av stress og støy. Jeg liker meg bedre her oppe. Fuglene får det hele til å virke så mye bedre. Avstanden til alt som skjer der nede er overveldende, men frihetsfølelsen er virkelig berusende. Jeg kan se bittesmå mennesker rusle rundt på gatene. De ligner på maur.

Langt borti horisonten hvor det absolutt ikke finnes noe skille mellom himmel og hav, seiler en skute. Det ser ut som om den flyter på himmelen, og er virkelig det eneste eteriske som det er å se ved dette bildet. Før jeg vet ordet av det så er det borte, og det er den hviskende og forførende vinden som førte den vekk. Jeg sukker, og øynene glir tilbake på byen i all dens prakt og pompøse glorie. Vent litt. Hva var det jeg egentlig tenkte på?


Å ja, det er sant... Jeg tenkte på personlighetens røtter. Hvor er det egentlig de strekker seg? Mange New Age-entusiaster vil nok allerede nå begynne å rope ut at vi alle har vår opprinnelse i en kosmisk enhet, mens de kristne på sin side antageligvis vil påstå at det er Gud som bestemmer hvordan vi alle skal bli. Nå er jeg hverken kristen eller en New Age-entusiast, så jeg merket for litt siden at det fantes et lite hull i min kunnskap på akkurat det området. Derfor fant jeg ut at jeg skulle forsøke å åpne noen flere russiske dukker.

Jeg står der med den ytterste dukken, og den bærer et bilde som eridentisk med meg selv. Alle mine ytre kvaliteter og mangler blir åpenbart foran meg. men det er ikke det jeg er interessert i. Jeg vrir dukken rundt på midten, og drar ut den neste.

Hva lurte seg så under der tro? Ikke overraskende var det personligheten. Denne dukken var fryktelig abstrakt, og man skulle tro at noen hadde dynket den i alle regnbuens farger. Jeg studerer dukken en stund, men synes også at denne blir litt kjedelig og forutsigbar etter en stund. Personligheten har ofte en tendens til å være minst like overfladisk som selve overflaten, fordi mange aldri lar noen komme forbi det som vises på utsiden. Jeg forsøker igjen, og åpner enda en dukke.

Nå begynner vi vel å nærme oss noe? Vel, skal jeg være ærlig, så vet jeg ikke. Mange sier at barndommen har så mye å si når det gjelder hva slags menneske man blir, og selv om det til en viss grad stemmer, er det en tosidet sak. Barndommen legger fundamentet, men bygger ikke noen ordentlig struktur. Inni den forrige dukken lurte det seg en barnedukke, og den stirrer nesten melankolsk tilbake på meg mens jeg funderer over dens mange mulige betydninger. Man kan ikke henge igjen i fortiden, for den fortiden finnes ikke lenger, så jeg lukker øynene og åpner dukken.

Konfrontasjon. Et menneske uten noen form for konfrontasjon, er et menneske uten verdier. Man ser det overalt - mennesker som hele livet har levd uten noen form for indre strid, og den eneste psykologiske utviklingen de opplever er den de får gjennom sosialisering blant folkemassene. Disse menneskene ender ofte opp uten verdier, prinsipper eller ordentlige følelser, for et menneske som aldri har følt ordentlig smerte, kan aldri føle ordentlig glede. Slik har det seg at mennesker som aldri har opplevd en konfrontasjon av sine indre strider, aldri kan oppleve en real tilfredshet med seg selv. Jeg åpner en dukke til.

Hva ligger inni den neste dukken? Hva er det egentlig som er roten til alle våre mangler og kvaliteter? Hva er årsaken til at vi er som vi er?

Den neste og siste dukken inneholder kun en dukke hvis overflate er et speil. Her finnes ingen næring for sjelen - kun innbilt gjødsel. Det finnes ingen kjerne - bare en refleksjon.

Evig Solskinn

Idag våknet jeg, som du sannsynligvis har merket deg allerede, og i det jeg våknet så kjente jeg at noe manglet. Nei, det var ikke en kjæreste å ligge ved siden av og elske, men det var frisk luft. Jeg gispet etter luft, og forsøkte å få noe brukbar oksygen ut av luften i rommet, men det skjedde først etter at jeg fikk åpnet vinduet og døren. Grunnen til at jeg velger å ha vinduet lukket er rett og slett at en luguber tyv har lusket rundt i området i det siste, og jeg vil nødig våkne til at en ekkel narkoman står og kikker inn på meg. Nå er jeg iallefall forberedt på den eventuelle situasjonen, og om noen prøver å komme seg inn her, vil de få et mikrofonstativ i fleisen.

Det var en gang en rimelig kjent gruppe som sa at det eneste man trenger er kjærlighet. Joda, som en svoren romantiker så er det noe jeg gjerne vil være enig i, men nå for tiden så har jeg merket at jeg faktisk også har et sterkt behov for inntak av væsker. Jeg har drukket flere liter vann idag for å holde tritt med solens dehydrerende effekt, og når min kropp i tillegg er abnormalt varm, så blir konsekvensene katastrofale. Jeg liker å si at min varme kropp skyldes min varmhjertige natur, men egentlig skyldes det nok et altfor godt blodomløp.

En av mine favorittfilmer er "Eternal Sunshine of the Spotless Mind", og tittelen fikk meg akkurat i dette øyeblikk til å tenke. Nå har det vært mer eller mindre evig solskinn de siste to ukene, og kroppen min er på randen av å transformeres til en sviske. Hva om kjærlighet kan ha en lignende effekt på sinnet?

Jeg er betatt - det er det ikke til å legge skjul på. Utallige ganger har jeg gått igjennom det evinnelige maset og fjaset som kjærlighet fører med seg, og etter at jeg har blitt avslått, følger alltid en periode hvor jeg sverger at jeg skal konvertere meg til aseksualitet. Det skal ikke mye til for å skjønne hvordan det har gått. Jeg faller, blir avslått, fornekter min seksualitet, og så gjentar jeg hele denne prosessen fra start til begynnelse. Man lærer da vitterlig ikke av sine feil?

Uansett så er ikke avslagene det som jeg reagerer sterkest på, men kjærlighetens effekt på min personlighet og mitt sinn. Om jeg har et talent innenfor kreative områder - noe som helt klart kan diskuteres - så blir disse evnene totalt ødelagt av Amors bedøvende piler. Kjærlighetens solskinn tørker ut kreativiteten, og jeg kan simpelthen føle hvordan intellektet blir sugd ut av meg. Nei, dere mennesker hvis hjerner alltid er satt i koffert-modus, det er ikke alltid bra å bli sugd når det er snakk om kjærlighet. Jeg trenger desperat en mental vannkilde, for uten vann vil jeg tørke ut, visne hen og dø. Hva er egentlig viktigst? Kjærlighet eller følelsen av at man gjør noe verdifullt?

Solen skinner, men idag kom det skyer. Jeg håper på regn. Jeg trenger regn.

Tabula Rasa

Mitt navn er Daniel, og jeg kommer fra en nitrist by kalt Sandefjord. I disse dager skinner solen på himmelen, og varmen er til tider uutholdelig, men noen sol har virkelig ikke skint inni sandefjordingenes hjerter på år og dag. Vi blir brunere og brunere mens vi absorberer de hasardiøse UV-strålene man hører så mye om nå for tiden, mens våre hjerter stadig slår svakere og svakere. Vi er kroneksempelet på en moderne by i vekst. Vi er essensen av samfunnets nedfall og forfall. Vi er en gruppe med mennesker uten antydning til hverken prinsipper eller verdier, og det er vi stolte av.

Da jeg var liten, likte jeg å se på film. Det var ingenting som var så spennende som å se filmer med høy aldersgrense i skjul, og bli forbløffet over hva de voksne kunne kose seg med av underholdning. Da jeg var åtte år, falt jeg pladask for Evil Dead-filmene, og som du sikkert har skjønt av tittelen, var de nok ikke ment for barn. Jeg husker at jeg satt og så på filmene om og om igjen, mens andre barn på min alder så på Løvenes Konge og sang Hakuna Matata. Riktignok skapte ikke dette noen varige men i mitt sinn, iallefall ikke merkbart, og jeg utviklet meg faktisk ikke til å bli noen sinnsyk massemorder med en sult etter å drepe – til tross for min noe absurde filmsmak. Idag er disse filmene fortsatt blant mine favoritter, og jeg blir rent nostalgisk når hovedpersonen Ash tar til sitt trofaste haglegevær og skyter noen middelalder-zombier i filler. Ah, minner...

Apropos minner fra fortiden – jeg har bodd her i byen hele mitt liv, og har faktisk aldri satt min fot utenfor Skandinavia. Hva i all verden er det jeg har drevet med istedet da? Nei, jeg har ikke bare sett på voldelige B-filmer fra 80-tallet, jeg har faktisk vært ute og reist litt også. Om man ser bortifra harry-turene til Sverige for å kjøpe godteri og... vel, godteri, så har jeg i grunn bare reist mest rundt i Midt-Norge. Fjellturer med telt og en trofast veteran-campingvogn har det blitt nok av, og av dem blir det nok mange fler i tiden fremover. Jeg er et villmarksmenneske, og til tross for min fryktelige fobi for alt som har med maur å gjøre, er det derfor alltid godt å være ute i naturen. Bare ikke plasser meg i nærheten av en maurtue, for da tar jeg halen mellom beina og løper som en sosialist fra skolen.

Idag prater jeg bare om tull, men ha litt tålmodighet. Dette vil være en blogg hvis innhold faktisk vil ha en sammenheng, og dette er pilot-innlegget. Spørsmål vil bli spurt, hjerneceller vil bli vekket til live, samt slått til døde ved eventuell frustrert hodebanking, men først og fremst vil dette være en blogg som omhandler det å være en prinsippfast person i en stadig forandrende verden. Formørkning fryder, for når solen er borte, angriper vampyrene.

Mitt navn er Daniel, og jeg skal infisere din hjerne med mitt sprøyt.