Ingen trodde vel ærlig talt at vi kom til å overleve dette året. Svineinfluensaen, svineinfluensavaksinen og den ustabile økonomien har vel strengt tatt klart å mane frem pessimisten i de fleste av oss, men til tros for alle hindringer, har vi klart å overleve frem til nyttår, slik at vi nok et år kan nyte frykten for å få raketter i øyet. Med sikkerhetsbriller godt plassert foran øynene, står jeg godt innpakket i alskens klesplagg for det nye året, for dette vil med sikkerhet bli et turbulent år.
Kommer Obamas tropper til å finne freden de har lovet at de skal finne? Kommer Michael Bay til å slutte å lage filmer? Og kommer folk flest til å slutte å være så utrolig teite - som SV-politikere ville formulert det? Dersom vi levde i en idyllisk verden fri for bekymringer - et John Lennons utopi - ville svaret på disse spørsmålene ha vært ja. Dessverre er det altfor kort tid igjen til jeg må av gårde på et slikt nyttårskalas, så noen stereotypisk blogg fra meg blir nok dette ikke. Jeg skal ikke komme med kritikk av meg selv eller noen andre. Jeg skal heller ikke løse verdensproblemer. Jeg vil kun benytte anledningen til å ønske alle mine lesere - altså deg - et godt nytt år, og håpe at det blir et innholdsrikt år for oss alle. Siden mitt neste semester mildt sagt blir krevende, kan det godt hende at bloggingen lar vente på seg for en stund, men jeg skal prøve å snike meg unna min samvittighet og holde innleggsfrekvensen oppe.
Mine tanker går uansett ut til dere alle sammen, og husk: Se opp på rakettene, og ikke ned på dem - så burde dere være sikret en plass i det nye året!
torsdag 31. desember 2009
torsdag 17. desember 2009
Drøm søtt
Man skulle tro at drømmer var hugget i sten, slik de tales om i disse dager. Har man en drøm som strekker seg lenger enn sin egen selvgodhet, fortjener man plutselig en pris som anerkjennelse for sine overmenneskelige evner til å drømme en menneskelig drøm. Plutselig har medmenneskelighet blitt så sjeldent at et menneske som våger å ytre ordet håp i sin tale blir sett på som en messias som kan frelse alle fra apatiens evige søvn. Men hva er det virkelig man kan håpe å oppnå med en slik pris? Hva kan en skarve pris gjøre for å virkeliggjøre en drøm som er like flyktig som en politikers meninger? Var det i det hele tatt drømmen som var viktig – eller var det muligheten for at den en gang i fremtiden ikke lenger behøvde å være en drøm?
Det er vel liten tvil om hvem dette innlegget er siktet mot, men av litterære årsaker velger jeg å utelate hans navn og identitet – for ærlig talt ser jeg ikke hensikten med å inkludere dette når temaet er drømmer. Folk har en tendens til å henge seg opp i de menneskene de har falt for via medienes fortryllende filter, og vil endre deres oppfatning på selv de mest grunnleggende menneskelige dimensjoner dersom disse skulle avvike fra de samme dimensjonene hos personen de er betatt av. Siden personen dette innlegget er rettet mot har fått alle og enhver til å falle pladask, vil det være fordelaktig å utelate navn, da alt jeg skriver imot ham kun ville blitt motsagt av årsaker som ikke er relatert til argumentenes kvalitet, men til personens karakter. Gjerne omtaler man denne prosessen for kognitiv dissonans – og der fikk jeg jommen presset inn dagens dose psykologipensum også.
Jeg er glad i drømmer. Hvem er vel ikke det? På missekonkurranser påpeker gjerne politikeraspirantene at de er glade i store drømmer – drømmer om en bedre verden med fred og mindre fattigdom. Personlig ville jeg aldri våget å forsøke meg på å måle en drøm. Noen drømmer går på å lære seg å synge. Andre igjen, dreier seg om å slappe av på sofaen med kjæresten. I tillegg har man de som drømmene som dreier seg om å forandre verdenen – hva nå enn det vil si. Dette er kanskje flisespikkeri, men drømmer er vel av natur slik at de søker å forandre en tilstand i verdenen eller i seg selv til en litt annerledes tilstand, slik at verdenen man ser for seg som fin og idyllisk eller personen man skulle ønske man var - gjerne er ett steg nærmere å bli virkelig. Siden personen i seg selv er en del av verdenen, kan man derfor anta at det å forandre personen til en viss grad også vil bidra til en forandring i verdenen – om enn så lite merkbar at man i matematikken antageligvis ville rundet forandringen av til null. Likevel skjer en forandring, og det er vel derfor alskens mer eller mindre kvasi-intellektuelle folk (meg selv inkludert) gjerne sprader rundt og sier at man burde være den forandringen man vil se i verdenen. Mennesker er tross alt svært gode på flokkmentalitet, og trender sprer seg fort.
Hva har skjedd med oss? Jeg spør ikke spørsmålet med en moraliserende pekefinger i fleisen på leseren, men med en bekymret mors omsorg. For hva har egentlig skjedd med oss? Til tross for at vi har det relativt fortreffelig her i landet, aner jeg en uro som ligger under hverdagen som ikke er til å komme unna. Vi er usikre. Vi er usikre på oss selv og den retningen vi har tatt. Vi er usikre på om våre drømmer har ført oss dit vi vil. Ting er tross alt som de alltid har vært, pluss et par nye produktserier fra Apple og en noe forbedret hygiene. Før hadde vi maktsyke ledere, skumle sykdommer og fattigdom, men nå er dere rike (merk “dere”; jeg er student), sykdommene er nye og kanskje ikke fullt så truende, og de maktsyke lederne har forstått at retorikk er Guds gave til politikken fordi det lar dem si én ting, men gjøre og mene noe annet. Hvorfor kappe hoder av proletariatet når man kan snakke nedlatende til dem slik at de tror de trenger deg? Verdenen har forandret seg, men forholdet mellom variablene har forblitt like. Kanskje er det derfor en drøm kan synes å bety så ufattelig mye?
For en drøm kan virkelig forandre mye. Hvordan er det egentlig denne forandringen finner sted? Er det slik at drømmen i egenskap av å være en opphøyd, abstrakt idé klarer å bryte barrieren mellom det fysiske og det åndelige og bidra til at verdenen forandres? Neppe. En drøm er en motivasjon. En drøm kan sparke en i baken og få en til å gjøre det som trengs for å realisere drømmen man drømte, fordi mennesker har en tendens til å ville virkeliggjøre bildene som dominerer deres tanker. Kort summert kan man si at en drøm er en del av en forandringsprosess, og drømmen må alltid etterfølges av en handling for at forandringen skal kunne inntreffe. Forandring uten drømmer er ganske enkelt lite gjennomtenkte utbrudd av spontane handlinger; drømmer uten forandring er simpelthen tomme håp. Håp trenger vi alle, men dersom håpene ikke har noen forankring i den virkeligheten vi lever i, vil de i lengden være maladaptive for oss selv så vel som alle andre rundt oss. Tro meg - jeg vil at verdenen skal bli et bedre sted for alle. Jeg vil at mennesket skal kunne leve i harmoni med seg selv og miljøet vi er en del av. Jeg vil mye, altså har jeg drømmer. Vi har vel alle drømmer i en eller annen form, og derfor er det jeg reagerer på at man gir priser til enkelte mennesker for deres drømmer. Men hvordan kan vel en pris for en vakker drøm være negativ?
Det kan jeg fortelle deg.
Hvem kan vel benekte at det skjer mye fælt på denne kloden? Mens jeg har skrevet dette innlegget har antageligvis mange, mange mennesker brutalt blitt fratatt livet. Mennesker viser gang på gang at deres evne til å ta livet av sine egne tilsynelatende er et naturtalent for mange. Kanskje er det da ikke så rart at de fleste drømmer mye, for ingen med vettet i behold vil vel ønske en slik verden? Et barn på fem år i et krigsherjet land som har opplevd å få begge foreldrene slaktet av andre mennesker, vil ganske sikkert drømme om en verden hvor folk ikke skader hverandre - og hva skiller i realiteten denne drømmen fra den drømmen et statsoverhode drømte? Har statsoverhodet gått gjennom så mye mer enn dette vesle barnet? Har barnets drømmer ingenting å si fordi barnet ikke har de samme mulighetene til innflytelse på verdenen som et statsoverhode? Er barnets drømmer virkelig betydningsløse? Allerede nå har antageligvis dere lesere begynt å tenke tilbake på mitt tidligere argument om drømmer som første ledd av en forandringsprosess - for det kan være lett å tro at et fattig barn uten midler har mindre mulighet til å forandre verdenen enn et statsoverhode som når ut til hele verdensbefolkningen. Denne antagelsen har kanskje noe i seg. Kanskje kan statsoverhodet handle med mer påvirkningskraft på verdenen. Kanskje kan statsoverhodet klare å realisere sin drøm. Kanskje. Men hvem våger å si at dette fattige barnet ikke kan påvirke verdenen i like stor grad? Hvem våger det?
Hvis det er noe jeg misliker i denne verdenen, så er det tanker om menneskeverd som mangler konsistens - noe som vil si at jeg misliker praktisk talt de fleste eksisterende ideologier (se blant annet forrige innlegg). Vestens kultur er bygget på tanken om demokrati og såkalt likeverd. Dette vil si at ett menneskes mening skal ha like mye å si som et annet menneskes mening - uavhengig av uvesentlige detaljer som kjønn, rase og legning. Makt er også en slik detalj. Jeg forstår at visse mennesker som har nok makt eller penger til å kunne kjøpe seg tid i mediene døgnet rundt kanskje virker mer guddommelige enn oss dødelige som lever utenfor blikkboksen. Jeg forstår at det er lett å tro at et menneske med makt er et menneske som har stor mulighet til å handle. Jeg forstår altfor godt. Men hva er det egentlig vi som et samfunn besatt av likeverd egentlig begår i denne situasjonen? Vil ikke det å anerkjenne ett menneskes drøm på grunn av denne personens makt, og spytte på et annet menneskes drøm fordi dette mennesket har hatt det vondt og ikke har hatt mulighet til å opparbeide seg autoritet - egentlig virke som en gedigen krenkelse av hele vår kulturs syn på menneskeverd? Når var det drømmens kvalitet og autensitet ble påvirket av autoritet? Når var det en drøm ble verdt mer fordi den ble drømt av noen med retorikkens gudegave? Når ble en drøm så konsis at den kunne måles?
Kanskje er det ikke drømmen man har delt ut pris for. Kanskje er det denne mannens evne til å få folk til å drømme som har gjort han fortjent til en pris, og dette ville ærlig talt virket mer fornuftig - selv om det strengt tatt ikke gir noe mer positivt verdensbilde. Dersom det er av denne grunnen at prisen er tildelt ham, vil det i realiteten bety at vi som en art er ute av stand til å forstå at noe må gjøres mens vi stirrer selve ondskapen i øynene. Det vil i realiteten bety at vi ikke er i stand til å skape våre egne drømmer; vi kan kun se til våre ledere for å forstå hva der er som foregår utenfor vår egen dør. Ærlig talt vet jeg ikke hvilken årsak til denne prisen jeg foretrekker. Ærlig talt tror jeg ikke årsaken er viktig. Det som er viktig med denne saken er at man har valgt å formidle at kvaliteten på et menneskes drømmer er avhengig av menneskets makt, retoriske evner og økonomi.
Likeverd? Det er kun et begrep vi tar oss i å drømme om i ny og ne når vi opplever den urettferdigheten som regjerer i denne verdenen, og som blir så slående klar på dagens politiske scene. Fred er fint, men man får ingen priser for å drømme om likeverd - og godt er det. Ironien hadde vært for åpenbar dersom de gav en pris for å drømme om likeverd til et enkelt menneske, når drømmen drømmes av mange. Ingen har vel klart å artikulere denne ironien klarere enn George Orwell: "All animals are equal, but some animals are more equal than others."
Touché, Orwell, touché.
Det er vel liten tvil om hvem dette innlegget er siktet mot, men av litterære årsaker velger jeg å utelate hans navn og identitet – for ærlig talt ser jeg ikke hensikten med å inkludere dette når temaet er drømmer. Folk har en tendens til å henge seg opp i de menneskene de har falt for via medienes fortryllende filter, og vil endre deres oppfatning på selv de mest grunnleggende menneskelige dimensjoner dersom disse skulle avvike fra de samme dimensjonene hos personen de er betatt av. Siden personen dette innlegget er rettet mot har fått alle og enhver til å falle pladask, vil det være fordelaktig å utelate navn, da alt jeg skriver imot ham kun ville blitt motsagt av årsaker som ikke er relatert til argumentenes kvalitet, men til personens karakter. Gjerne omtaler man denne prosessen for kognitiv dissonans – og der fikk jeg jommen presset inn dagens dose psykologipensum også.
Jeg er glad i drømmer. Hvem er vel ikke det? På missekonkurranser påpeker gjerne politikeraspirantene at de er glade i store drømmer – drømmer om en bedre verden med fred og mindre fattigdom. Personlig ville jeg aldri våget å forsøke meg på å måle en drøm. Noen drømmer går på å lære seg å synge. Andre igjen, dreier seg om å slappe av på sofaen med kjæresten. I tillegg har man de som drømmene som dreier seg om å forandre verdenen – hva nå enn det vil si. Dette er kanskje flisespikkeri, men drømmer er vel av natur slik at de søker å forandre en tilstand i verdenen eller i seg selv til en litt annerledes tilstand, slik at verdenen man ser for seg som fin og idyllisk eller personen man skulle ønske man var - gjerne er ett steg nærmere å bli virkelig. Siden personen i seg selv er en del av verdenen, kan man derfor anta at det å forandre personen til en viss grad også vil bidra til en forandring i verdenen – om enn så lite merkbar at man i matematikken antageligvis ville rundet forandringen av til null. Likevel skjer en forandring, og det er vel derfor alskens mer eller mindre kvasi-intellektuelle folk (meg selv inkludert) gjerne sprader rundt og sier at man burde være den forandringen man vil se i verdenen. Mennesker er tross alt svært gode på flokkmentalitet, og trender sprer seg fort.
Hva har skjedd med oss? Jeg spør ikke spørsmålet med en moraliserende pekefinger i fleisen på leseren, men med en bekymret mors omsorg. For hva har egentlig skjedd med oss? Til tross for at vi har det relativt fortreffelig her i landet, aner jeg en uro som ligger under hverdagen som ikke er til å komme unna. Vi er usikre. Vi er usikre på oss selv og den retningen vi har tatt. Vi er usikre på om våre drømmer har ført oss dit vi vil. Ting er tross alt som de alltid har vært, pluss et par nye produktserier fra Apple og en noe forbedret hygiene. Før hadde vi maktsyke ledere, skumle sykdommer og fattigdom, men nå er dere rike (merk “dere”; jeg er student), sykdommene er nye og kanskje ikke fullt så truende, og de maktsyke lederne har forstått at retorikk er Guds gave til politikken fordi det lar dem si én ting, men gjøre og mene noe annet. Hvorfor kappe hoder av proletariatet når man kan snakke nedlatende til dem slik at de tror de trenger deg? Verdenen har forandret seg, men forholdet mellom variablene har forblitt like. Kanskje er det derfor en drøm kan synes å bety så ufattelig mye?
For en drøm kan virkelig forandre mye. Hvordan er det egentlig denne forandringen finner sted? Er det slik at drømmen i egenskap av å være en opphøyd, abstrakt idé klarer å bryte barrieren mellom det fysiske og det åndelige og bidra til at verdenen forandres? Neppe. En drøm er en motivasjon. En drøm kan sparke en i baken og få en til å gjøre det som trengs for å realisere drømmen man drømte, fordi mennesker har en tendens til å ville virkeliggjøre bildene som dominerer deres tanker. Kort summert kan man si at en drøm er en del av en forandringsprosess, og drømmen må alltid etterfølges av en handling for at forandringen skal kunne inntreffe. Forandring uten drømmer er ganske enkelt lite gjennomtenkte utbrudd av spontane handlinger; drømmer uten forandring er simpelthen tomme håp. Håp trenger vi alle, men dersom håpene ikke har noen forankring i den virkeligheten vi lever i, vil de i lengden være maladaptive for oss selv så vel som alle andre rundt oss. Tro meg - jeg vil at verdenen skal bli et bedre sted for alle. Jeg vil at mennesket skal kunne leve i harmoni med seg selv og miljøet vi er en del av. Jeg vil mye, altså har jeg drømmer. Vi har vel alle drømmer i en eller annen form, og derfor er det jeg reagerer på at man gir priser til enkelte mennesker for deres drømmer. Men hvordan kan vel en pris for en vakker drøm være negativ?
Det kan jeg fortelle deg.
Hvem kan vel benekte at det skjer mye fælt på denne kloden? Mens jeg har skrevet dette innlegget har antageligvis mange, mange mennesker brutalt blitt fratatt livet. Mennesker viser gang på gang at deres evne til å ta livet av sine egne tilsynelatende er et naturtalent for mange. Kanskje er det da ikke så rart at de fleste drømmer mye, for ingen med vettet i behold vil vel ønske en slik verden? Et barn på fem år i et krigsherjet land som har opplevd å få begge foreldrene slaktet av andre mennesker, vil ganske sikkert drømme om en verden hvor folk ikke skader hverandre - og hva skiller i realiteten denne drømmen fra den drømmen et statsoverhode drømte? Har statsoverhodet gått gjennom så mye mer enn dette vesle barnet? Har barnets drømmer ingenting å si fordi barnet ikke har de samme mulighetene til innflytelse på verdenen som et statsoverhode? Er barnets drømmer virkelig betydningsløse? Allerede nå har antageligvis dere lesere begynt å tenke tilbake på mitt tidligere argument om drømmer som første ledd av en forandringsprosess - for det kan være lett å tro at et fattig barn uten midler har mindre mulighet til å forandre verdenen enn et statsoverhode som når ut til hele verdensbefolkningen. Denne antagelsen har kanskje noe i seg. Kanskje kan statsoverhodet handle med mer påvirkningskraft på verdenen. Kanskje kan statsoverhodet klare å realisere sin drøm. Kanskje. Men hvem våger å si at dette fattige barnet ikke kan påvirke verdenen i like stor grad? Hvem våger det?
Hvis det er noe jeg misliker i denne verdenen, så er det tanker om menneskeverd som mangler konsistens - noe som vil si at jeg misliker praktisk talt de fleste eksisterende ideologier (se blant annet forrige innlegg). Vestens kultur er bygget på tanken om demokrati og såkalt likeverd. Dette vil si at ett menneskes mening skal ha like mye å si som et annet menneskes mening - uavhengig av uvesentlige detaljer som kjønn, rase og legning. Makt er også en slik detalj. Jeg forstår at visse mennesker som har nok makt eller penger til å kunne kjøpe seg tid i mediene døgnet rundt kanskje virker mer guddommelige enn oss dødelige som lever utenfor blikkboksen. Jeg forstår at det er lett å tro at et menneske med makt er et menneske som har stor mulighet til å handle. Jeg forstår altfor godt. Men hva er det egentlig vi som et samfunn besatt av likeverd egentlig begår i denne situasjonen? Vil ikke det å anerkjenne ett menneskes drøm på grunn av denne personens makt, og spytte på et annet menneskes drøm fordi dette mennesket har hatt det vondt og ikke har hatt mulighet til å opparbeide seg autoritet - egentlig virke som en gedigen krenkelse av hele vår kulturs syn på menneskeverd? Når var det drømmens kvalitet og autensitet ble påvirket av autoritet? Når var det en drøm ble verdt mer fordi den ble drømt av noen med retorikkens gudegave? Når ble en drøm så konsis at den kunne måles?
Kanskje er det ikke drømmen man har delt ut pris for. Kanskje er det denne mannens evne til å få folk til å drømme som har gjort han fortjent til en pris, og dette ville ærlig talt virket mer fornuftig - selv om det strengt tatt ikke gir noe mer positivt verdensbilde. Dersom det er av denne grunnen at prisen er tildelt ham, vil det i realiteten bety at vi som en art er ute av stand til å forstå at noe må gjøres mens vi stirrer selve ondskapen i øynene. Det vil i realiteten bety at vi ikke er i stand til å skape våre egne drømmer; vi kan kun se til våre ledere for å forstå hva der er som foregår utenfor vår egen dør. Ærlig talt vet jeg ikke hvilken årsak til denne prisen jeg foretrekker. Ærlig talt tror jeg ikke årsaken er viktig. Det som er viktig med denne saken er at man har valgt å formidle at kvaliteten på et menneskes drømmer er avhengig av menneskets makt, retoriske evner og økonomi.
Likeverd? Det er kun et begrep vi tar oss i å drømme om i ny og ne når vi opplever den urettferdigheten som regjerer i denne verdenen, og som blir så slående klar på dagens politiske scene. Fred er fint, men man får ingen priser for å drømme om likeverd - og godt er det. Ironien hadde vært for åpenbar dersom de gav en pris for å drømme om likeverd til et enkelt menneske, når drømmen drømmes av mange. Ingen har vel klart å artikulere denne ironien klarere enn George Orwell: "All animals are equal, but some animals are more equal than others."
Touché, Orwell, touché.
Abonner på:
Innlegg (Atom)