Det er fint å være ung. Fordelene er ikke til å komme forbi, og det faktum at man har mange år med et tilhørende mangfold valgmulighter fremfor seg, gjør det hele til en dans på roser. Jeg skal unngå å bruke klisjeen som alle forventer i forbindelse med rosenes skarpe tilbehør, men som i de fleste vel anvendte metaforer, så er det et hint av sannhet skjult bak de utbrukte bildene. Torner er det nok av. Rent økonomisk sett står alle unge mennesker overfor et veiskille fra tidlig av; skal man velge å gå rett i arbeid, eller studere til ungdommen er en forbigått æra av livet, og pensjonisttilværelsen nærmer seg med stormskritt? Av uvisse grunner har jeg valgt den sistnevnte veien, men likevel har jeg valgt å jobbe ved siden av for å opprettholde en viss livsstandard, og fordi det gir verdifull yrkesrelevant erfaring. Litt ekstra penger i tillegg til det skarve studentlånet er ikke til å forakte.
Hva gjør man når man får litt penger til overs? Jeg er et medlem av disse ungdommene nåtildags, så selvsagt burde jeg prioritere de tidvis upraktiske tekniske duppedittene til Apple høyt i budsjettet, men i et klarhetsøyeblikk fikk jeg det for meg at jeg burde investere i noe litt mer langsiktig. Alle vet at de tekniske fruktproduktene har kortere holdbarhet enn deres økologiske navnebrødre. Noen visninger i Oslo senere, med et budsjett basert på tidligere forbruk, bestemte jeg meg for å våge meg til en lokal bank som var svært medgjørlig og imøtekommende. Til min store forbauselse så regnet mannen med økonomisk sans ut et annet budsjett, som på mystisk vis presterte å si at jeg kom til å gå flere tusen kroner i underskudd hver måned hvis renta steg litt. Jeg tittet på mitt budsjett, hvor jeg hadde tatt eventuelle renteøkninger med i betraktning, og fikk det ikke til å stemme. Det viste seg at det ikke var mannen i banken som hadde gjort noe galt, og heller ikke jeg. Det viste seg at det var noen litt høyere opp i systemet som hadde trukket noen grove antagelser om min økonomi. Makan til frekkhet.
Statens Institutt for Forbruksforskning er – som navnet tilsier – et institutt som sysselsetter seg med å forske på folks forbrukervaner. Så langt, så greit. Slik forskning er det helt klart behov for i våre dager. SIFO har ved hjelp av eksperter på ulike felt, samt deres forskning på forbruk, laget et såkalt standardbudsjett, som gir en grei oversikt over hva man må forvente å punge ut med dersom man vil leve et relativt normalt liv økonomisk sett, og disse utgiftspostene er normert etter alder. De sier altså noe om hvor mye en person i visse aldersgrupper behøver å bruke for å ha et sunt kosthold og et liv som innebærer litt fler utskeielser enn den ukentlige gullrekka på NRK. Inntekt er ikke noe normativt grunnlag ved utregning av disse utgiftene.
Fra økonomi til filosofi (jeg fortjener å vinne Nobelprisen i litteratur for å ha klart å flette disse to motpolene inn i hverandre): Har dere hørt om filosofen G. E. Moore? Frykt ikke – jeg har ikke hørt noe særlig om han selv. Likevel vet jeg såpass at han antageligvis var den første til å bruke begrepet “naturalistisk feilslutning”, et begrep alle som klarte å holde seg våkne gjennom forelesningsrekkene i examen philosophicum, burde ha fått med seg. Det er en feilslutning som går på at man trekker en normativ konklusjon, d.v.s. at noe burde være på en bestemt måte, fordi dette er den nåværende tilstanden. Hvis de fattige er fattige, ja, så burde de egentlig bare fortsette å være det. (Ikke siter meg på den, jeg bare eksemplifiserte.) En reversert utgave av dette uttrykket vil naturligvis innebære at man på basis av hvordan noe burde være, trekker konklusjoner om hvordan noe faktisk er. Kall det fornektende, kall det virkelighetsfjernt, men uansett hva man kaller det, så er det iallfall kontraintuitivt.
Ved mitt hyggelige besøk i banken ble jeg, som tidligere nevnt, introdusert for min nye venn SIFO, som etter nye retningslinjer fra Finanstilsynet, tydeligvis har blitt fast inventar på samtlige skrivebord på bankenes datamaskiner. Det har seg nå slik at Finanstilsynet har sendt ut retningslinjer til bankene, som kort og greit forklarer hvordan bankene må slutte å være så dumsnille og låne bort til alt og alle som klarer å avtale et møte med banken. Tross alt var det vel det som var årsaken til finanskrisa, hvis jeg har forstått det mer eller mindre korrekt. Hva gjorde så folk når de forstod at de ikke kunne nedbetale et lån som var vel over deres betjeningsevne? Jo, de benyttet selvsagt den varemerkede amerikanske forsvarsmetoden, og saksøkte banken. I følge SIFO hadde de jo absolutt ikke råd til å nedbetale noe lån, ei heller leve, så hvordan kunne banken være så slem og manipulativ at de gav dem et lån likevel?
Jeg nevnte innledningsvis at jeg var og stadig fortsetter å være student, og de fleste vet hvordan det er å være student. Man bor i insititusjonaliserte student-hybler og –leiligheter, med minimale midler, og mens man river ut mat fra hyllene på Kiwi i sin desperate søken etter matvarer som har gått ut på dato, tenker man at man kunne hatt det så mye bedre. “Jeg skulle heller valgt å jobbe,” tenker jeg bedrevitende om meg selv i fortiden. Så jeg valgte å ta meg en jobb, og investere i fremtiden slik at mitt fremtidige selv slapp å være like selvgod og bedrevitende i forhold til mitt nåværende selv. Det kan jeg bare glemme. Da SIFO fortalte meg hva jeg bruker i måneden på ulike utgifter, møtte jeg meg selv i døren. “Jøss", tenkte jeg. “Jeg går faktisk i minus hver måned.” Til min store lettelse slapp den eksistensielle angsten taket da jeg fikk sjekket kontoutskriftene igjen. Jeg gikk likevel ikke i minus. Hvorfor fortalte da SIFO meg at jeg gjorde det?
Jeg tar en råsjanse og regner med at ikke hukommelsen og/eller oppmerksomheter har falt helt ut helt ennå, og henviser til godeste Moore og hans uttrykk. Rettere sagt, jeg henviser til den langt mer virkelighetsfjerne reverste utgaven. Det viser seg nemlig at husholdningers egentlige budsjett har lite eller intet å si når banker nå skal ta opp søknad om boliglån til vurdering, på grunn av Finanstilsynets uheldige forsøk på å finne objektiv grunn for hvor mye en husholdning i gjennomsnitt bruker. For det første er ikke SIFOs standardbudsjett noe gjennomsnitt, og for det andre er den ikke normert etter inntekt, men alder. Derfor viser dette standardbudsjettet at jeg og flesteparten av mine studentkollegaer går i minus, fordi vi tjener ikke nok til å bruke alle pengene de mener at vi burde bruke. Når vi da går i banken, og Finanstilsynet har pålagt bankene å bruke SIFOs standardbudsjett som standard for alle husholdninger i landet, betyr det i praksis at de som har et lavere forbruk enn SIFOs standardbudsjett, får enorme problemer med å kunne ta noe lån, og dermed får betraktelig dårligere muligheter til å investere i sin fremtid. Og hvem er det som har et gjennomgående lavt forbruk? Nettopp. De fattige.
Jeg velger ikke å gå noe mer nøye inn på de grove feilslutningene de statlige organene har begått i dette tilfellet, for de taler egentlig for seg selv. De er enten et uttrykk for tvilsomme intensjoner om å øke klasseskillet mellom de rike og de fattige, eller rett og slett et uttrykk for genuint og dyptgående dårskap. Ærlig talt vet jeg ikke hvilken av delene jeg ønsker å tro på. Begge er i grunnen like deprimerende.
Det som likevel er positivt, og verdt å få med seg ut av hele denne saken, er noe vi alle kan lære av Finanstilsynet. Jeg har lært at det er helt ok å mene at siden noe burde være på en måte, så er det sånn. Min samboer og jeg har naturligvis ønsket å eie bolig lenge, og siden vi vil at det skal være sånn, så regner vi med at det også er sånn. Så nå eier vi boligen vi bor i, og har et enormt forbruk som tillater oss å spise på restaurant hver bidige dag. Hvis noen spør om hvordan vi fikk kjøpt boligen av Studentsamskipnaden i Oslo, eller hvordan vi har råd til å betale for dette slaraffenlivet, så vet jeg hva jeg skal svare.
“Spør SIFO og Finanstilsynet, for vi vet sannelig ikke.”
