Kjærlighet kommer i mange former. Enkelte ganger er den vill og heftig - og ikke nødvendigvis kun fysisk - mens den andre ganger er tilbaketrukken og restriktiv. Selv er jeg i altfor stor grad en rasjonalist, og jeg har opplevd at fornuft har en tendens til å utelukkes som noen del av kjærligheten. Ser man på disse kvalitetene uten kontraster, vil selvfølgelig mange mene at kjærlighet er det rene, spontane og uskyldige som rammer mennesker nesten som et virus, og som ikke kan kureres, fordi i møte med kjærligheten vil vel de fleste oppleve å føle seg forsvarsløse. Man er i alene i mørket med sine følelser, og kjærligheten er monsteret som skjuler seg i skyggene. Kjærligheten er det uvisse, og for mange vil derfor fornuften virke som en motpart til dette følelsesmessige (u)vesenet. Før var også jeg et nervevrak som fryktet mørket, for som alle mennesker, fryktet jeg det jeg ikke kjente til, og det finnes vel knapt et menneske på denne jord som vil våge å påstå at de kjenner kjærlighet. Intet menneske kan se i mørket.
Fornuften er i disse tider et ukjent vesen som mange velger å stille på lik linje med Nessie og diverse andre fantasifostere som den forstyrrede menneskehjernen har klart å pønske ut. Unge mennesker er av natur opposisjonelle mot samtiden, og gjennom tidene har dette stadig ført til digre omveltninger i kulturen så vel som menneskesynet. Menneskeheten er en middelaldrende skikkelse i identitetskrise, og det er så altfor tydelig i disse usikkerhetene. Ingenting er sikkert, og alt er vagt og viskøst. Hvem er vi? Eksisterer vi? Er menneskeheten på vei mot siden egen undergang, eller utvikler vi oss i en positiv retning? Svarene uteblir selvsagt, fordi den som eventuelt skulle vise seg å stå bak alt dette antageligvis avskyr rampelyset og holder seg lengst mulig unna vår sivilisasjon - muligens av frykt for å bli jaktet ned av Se og Hørs paparazzofotografer og moteeksperten Jan Thomas som vil gi den gamle karen en makeover. Hvem vet?
Frykt er en mektig følelse. La et menneske føle frykt, og frykten vil forderve grobunnen for alle andre følelser. Frykten vil med tiden vokse seg større enn kjærligheten, og igjen sitter ikke et standhaftig menneske, men et forsvarsløst dyr. Alle som har opplevd sorg eller smerte, burde vite at frykt er irrasjonalitet. Når et menneske er redd for mørket og det uvisse, har det som egentlig skulle fungert som en sikkerhetsmekanisme, tatt over hele mennesket og brutt med sin hensikt. Plutselig er det sikkerhetsmekanismen man beskytter, og ikke seg selv, og det er dette noen våger å sammenligne med kjærlighet. Ekte kjærlighet er alt annet enn dette, fordi man kan ikke elske noe man ikke kjenner. Man kan ikke stå i mørket, og skrike lovord til tomheten som man i sin fantasi har fylt med noe godt, for i virkeligheten vil mørket være like tomt som en fryktsom sjel. Et menneske som elsker det ukjente, vet vitterlig ikke hva det vil si å elske.
Selv stod jeg i mørket så altfor lenge, og skalv av redsel for hva det var som nærmet seg meg for å rive meg i filler. Jeg så for meg villdyr og monstre som pustet meg i nakken, og nakkehårene reiste seg av tanken. Til tider ville jeg bare dø, for uvissheten gjorde livet til et spill mot min egen pessimisme - et spill jeg bare ikke kunne vinne. Så til slutt hylte jeg ut i tomheten i min frustrasjon, og oppdaget til min store forbauselse at hylet ikke ga fra seg lyd. Lydbølger kan ikke bevege seg i tomheten, og det var da jeg forstod det hele: Mørket var ikke fylt med mine fantasifostre, men var i realiteten kun et enormt vakuum med meg i midten. Det eneste jeg hadde fryktet hele denne tiden var meg selv, og forstod det da min egen stemme ikke lenger var å høre noe sted. Jeg forstod det da jeg hadde blitt stum.
Vår godeste fysikervenn Albert Einstein sa i sin tid at vitenskap uten religion er lam, og at religion uten vitenskap er blind, og selv om mine tanker ikke tar utgangspunkt i hverken vitenskap eller religion, så grunner de i vitenskapens og religionens røtter, henholdsvis fornuft og følelser. Dersom man stripper vitenskapen for alt det overfladiske, er det fornuften som står i sentrum, og dersom man stripper religionen for alt det autoritære, finner man ut at det er følelsene som regjerer. Herr Einstein hadde så rett, så rett, men jeg vil heller legge vekten på de grunnleggende menneskelige kvalitetene, og ikke de dogmatiske fenomenene som religion og vitenskap utvilsomt er, for i bunn og grunn er de bare enkle skalkeskjul for det som mennesket egentlig dreier seg om. Jeg velger derfor i stedet å omformulere Einsteins læresetning om livet til å passe den mest fundamentale av alle sannheter: Fornuft uten kjærlighet er lam; kjærlighet uten fornuft er blind.
Jeg åpnet mine øyne, og så det vi alle hadde fryktet. Jeg åpnet min munn, og hørte igjen min egen stemme. Jeg så kjærligheten, og det er kun takket være fornuften. Fornuften lot meg bekjempe frykten, og når frykten var ute av spillet, satt jeg kun igjen med fornuften og følelsene. De omfavnet hverandre, og det var i dét øyeblikket at jeg lærte hva det var å elske. Det var i dét øyeblikket at kjærligheten ble skapt.
søndag 26. oktober 2008
tirsdag 7. oktober 2008
Cs-133
Søvnløshet kan være forårsaket av så mangt, og siden jeg tok meg selv i å ligge alene i denne kalde sengen og stirre tomt i taket, bestemte jeg meg for at mine tanker skulle dissekeres og granskes for å finne ut hva det er som hjemsøker min underbevissthet og ødelegger min relativt ubrukelige skjønnhetssøvn. Når man ligger i sengen og stirrer i taket, er det alltid en overhengende visshet i luften om at klokken tikker og går, og mens morgenen nærmer seg med stormskritt, ligger man selv i en tidløs koma som aldri kommer til noen ende. I løpet av én søvnløs natt, kan et menneske oppfinne hjulet, samvittigheten og iPoden på nytt, men denne natten er det ingen av disse tvilsomme oppfinnelsene som holder meg våken. I natt er det de selsomme egenskapene åpenhet og ærlighet som står på menyen, og hjernen min har (imot min vilje) påtatt seg rollen som servitør.
Hva er det med denne dagen som har gjort at nettopp ærlighet har fått en sentral rolle? Mitt liv er nå i en ventefase; et purgatorium; en bussholdeplass - om du vil - og hver bidige dag venter jeg på at et eller annet stort skal skje. En dag i mitt liv består nå hovedsakelig av venting, utsettelse og øving til en eksamen hvis eneste hensikt er å føre meg fra denne holdeplassen til neste, og hvem vet hva som venter meg der? Hadde situasjonen vært så enkel som den burde, så hadde jeg øvd noen timer om dagen, slik at jeg med kløkt og interesse hadde kommet meg gjennom denne eksamenen, men når motivasjonen mangler, blir situasjonen aldri slik som den burde vært. I stedet går dagene forbi, og når jeg legger meg i denne kalde sengen som natten før, er absolutt ingenting forandret. Kanskje er det derfor min hjerne ikke vil la meg sove - fordi denne dagen går inn i den endeløse rekken av tomme dager i mitt liv. Kanskje nekter den meg å falle tilbake i gamle vaner. Eller kanskje jeg bare burde unngått den koppen med kaffe i stad. Hvem vet?
Urban ensomhet er en sykdom som oppstår når mennesker blir presset for nært innpå hverandre mot deres vilje, og i dette landet vil det være en underdrivelse å kalle den en epidemi. Vi er omringet av mennesker døgnet rundt, og vennelisten på Facebook strekker seg ut i det uendelige, men noe så grunnleggende som et sosialt øyeblikk i tilværelsen er helt utelukket. Denne dagen har jeg ikke rørt meg utenfor døren, og det er ikke fordi jeg ikke har villet, men heller fordi jeg simpelthen ikke har hatt noe som helst å gjøre der ute, og dermed unngått å bruke krefter på å minne meg selv på dette sørgelige faktumet.
Det sies mye rart om livet og alle ingrediensene som utgjør denne digre mølja kalt verdenen, men om man er ærlig med seg selv, finner man ofte ut at mye av det som sies aldri i livet kunne stemt overens med den situasjonen man selv er i. Folk sier at tiden leger alle sår, men det er ikke slik uttrykket egentlig skulle vært. Tiden er aldri en faktor, for den er abstrakt. Et sekund defineres ved tiden for 9 192 631 770 svingninger i en bestemt stråling fra cesiumatomet Cs-133, og mens jeg øver til fysikkeksamenen, tar jeg meg selv i å spørre: "Hvor mange svingninger må til for å lege et sår?" Tiden leger ingen sår, og det er et faktum. Kun medisiner kan lege de største sår, og visse sår leges aldri helt. Visse sår er der for en grunn, og skal ikke leges. Tiden kan prøve, men Herr Cs-133 tilbyr liten trøst for et tynget sinn.
Ærlighet. Hvem er det jeg skal være ærlig mot? Du som leser dette, eller meg selv? Siden jeg ligger her, mutters alene i natten, er det vel først og fremst meg selv jeg prater til, og siden ærlighet kun er prat uten filter, er det nok meg selv jeg trenger å være ærlig med. Noe gjør at jeg ikke får sove, og jeg vet hva det er. Tør jeg være ærlig med meg selv og innrømme det, eller vil denne natten frarøve meg all min etterlengtede søvn?
Jeg er for trøtt til å holde ut dette lenger, så i stedet for å kverulere med min underbevissthet, får jeg vel heller gjøre som den vil, og få dette ut av verdenen. Den enkle grunnen til at jeg ikke får sove i natt, er at jeg ikke har noen varm kropp å ligge inntil, og den solitære kulden som trenger seg gjennom dyna og angriper min skjønnhetssøvn, den hviler aldri. Hver natt dukker den samme lengselen opp, men varmeovnen som jeg har forsøkt å benytte som erstatning gir ærlig talt ikke den samme typen varme som jeg er ute etter. Cesiumatomets stråling kan ikke varme et kaldt, ensomt sinn, men den kan koke skallet som sinnet oppbevares i. Tiden leger virkelig ingen sår; den får bare legningsprosessen til å virke lenger. Det er kaldt å sovne alene om natten når tiden er ens eneste kompanjong, men så lenge man er ærlig med seg selv, klarer man som regel å venne seg til kulden som hører et ensomt menneske til.
Hva er medisinen som kan lege dette såret som jeg har fått? Hva kan transformere denne frysende kulden til en behagelig varme? Hva kan gjøre et ensomt menneske tilfreds? Ikke hva, men hvem?
Svaret er deg.
lørdag 13. september 2008
Søknad på stilling som dyktig medarbeider
(Et utdrag fra undertegnedes streben etter drømmejobben hos en bokhandel hvis navn jeg skal unngå å nevne.)
Nå har det seg slik at stillingen jeg søker på antageligvis (men dessverre) ikke har tittelen ”dyktig medarbeider”, men da jeg så at dere etterlyste en slik, så tenkte jeg at jeg måtte fastslå at jeg er den dere leter etter. Det finnes få som er mer ivrige på å oppdage verdenen enn unge mennesker i midtlivskrise, men som studenter flest, har jeg dessverre ikke råd til å oppdage noe som helst med mine egne øyne. Valget faller da naturligvis på det nest beste alternativet, nemlig å lese de skildringene som andre mennesker har tatt seg tid til å skrible ned på papiret. Hungeren etter visdom og kunnskap sitter dypt i oss alle, og det kjekke med bøker er at man ofte kan se de forskjellige aspektene av de mest trivielle saker og ting. Selv noe så fantasiløst og begredelig som en jobbsøknad er å regne som en del av det allmektige parnasset, og da kan man vel ikke annet enn å bli fascinert?
Nå har det seg slik at stillingen jeg søker på antageligvis (men dessverre) ikke har tittelen ”dyktig medarbeider”, men da jeg så at dere etterlyste en slik, så tenkte jeg at jeg måtte fastslå at jeg er den dere leter etter. Det finnes få som er mer ivrige på å oppdage verdenen enn unge mennesker i midtlivskrise, men som studenter flest, har jeg dessverre ikke råd til å oppdage noe som helst med mine egne øyne. Valget faller da naturligvis på det nest beste alternativet, nemlig å lese de skildringene som andre mennesker har tatt seg tid til å skrible ned på papiret. Hungeren etter visdom og kunnskap sitter dypt i oss alle, og det kjekke med bøker er at man ofte kan se de forskjellige aspektene av de mest trivielle saker og ting. Selv noe så fantasiløst og begredelig som en jobbsøknad er å regne som en del av det allmektige parnasset, og da kan man vel ikke annet enn å bli fascinert?
Da jeg forsøkte å skrive en CV, falt det meg inn at den realistisk sett virker ganske stusselig. Hadde CVen vært en nøyaktig modell av den personen jeg er, måtte jeg slitt med spiseforstyrrelser og vært litt av en radmager kar, men heldigvis vet vi alle at det som står på papiret er hverken mer eller mindre enn vi selv gjør det til å være. Årsaken til at jeg ikke kan skryte av utallige attester fra utallige jobber i hytt og pine over hele vårt langstrakte land, er rett og slett den at jeg som dedikert student har villet satse alt på det ene som faktisk har noen betydning i tiden fremover – nemlig fremtiden. Med skolebøkene på vidt gap klarte jeg til slutt å opparbeide meg en gjennomsnittskarakter fra Sandefjord Videregående Skole på 5,43, og angrer fortsatt ikke på at jeg valgte å prioritere som jeg gjorde. Nå er dessverre ikke gymkarakteren noen god indikator på hvor kvalifisert jeg er til denne stillingen som dyktig medarbeider – det vil si, om jeg da ikke skal drive og løfte mye rundt på tunge esker og hoppe bukk over stabeler med pocket-utgaver av Håkan Nessers siste krimromaner, men dersom du ser på de karakterene som faktisk gir et greit skussmål av min kompetanse innenfor dette feltet, så ser det forbløffende bra ut. Jeg har 6ere i engelsk gjennom alle tre årene, 6er i spansk, og 6er i norsk skriftlig og muntlig. Nynorsken var jeg dessverre ikke fullt så heldig med, og der endte jeg opp med en tarvelig 5er. Eg er ikkje ein nynorsk-talar, og det får eg berre vere lei for.
Jeg har nylig kommet ut av en jobb som medarbeider på *sensurert* i Sandefjord, og må bare beklage at jeg ikke kan ha med noen attest derifra, da min tid der ble begrenset til litt over en måned. Ikke la dere skremme av den korte arbeidstiden, for dere kan tenke dere hvordan det er for en litteraturfrik å fikle med elektronisk utstyr rundt mennesker som prater på et fremmed dataspråk om de aller nyeste dataspillene. Da jeg jobbet for effektivt for resten av mitt team, ble jeg slengt veggimellom i de trange båsene, og klarte på min korte tid å jobbe som blant annet mobiltelefontester, laptop-reparatør og pakkesel – riktignok med varierende resultater. Én ting skal iallfall sies: Jeg var og er ingen døgenikt, og gjør det som skal gjøres så lenge jeg vet hvordan man gjør det. Når det gjelder innsiden av bærbare datamaskiner, på en annen side, så er det svært vanskelig å finne ut hva man skal gjøre – selv om man spør – og det var bare en av grunnene til at jeg heller bestemte meg for å prøve meg på en jobb som jeg føler jeg kunne fått noe ut av; en jobb som kunne fått noe ut av meg.
For tiden forsøker jeg selv å få utgitt en bok som jeg har skrevet og lagt mye kjærlighet bak, og om ikke annet, så føler jeg at dette gir meg mer enn nok kompetanse til å være den dyktige medarbeideren som dere søker. Nysgjerrig av natur, er jeg interessert i alle aspekter av bøkenes kretsløp – helt fra tankene bak til cellulose-stadiet til bokhyllene i alle Norges hjem, og vil veldig gjerne også kunne få være en del av formidlinga av all den kunnskapen som vår sivilisasjon har opparbeidet seg gjennom disse heidundrende millenniene. Det er der dere kommer inn i bildet. Ved å jobbe i en bokhandel vil jeg også kunne få sett litteraturen fra den mer pragmatiske siden, og selv om noen kanskje vil hevde at pragmatisme er nitrist sett i en slik sammenheng, så ser jeg helt klart dens betydning. Uten den ville ingen fått muligheten til å oppleve alt det som ble skrevet verden over – og noe mer nitrist enn den tanken finnes vel knapt?
Dette har utviklet seg til å bli en eneste lang digresjon, noe som kanskje kommer av min fascinasjon for digresjonens mester, den avdøde Herr Agnar Mykle, men jeg skal nå se å komme til poenget. Jeg har noen måneder å slå i hjel før jeg skal til Oslo eller Danmark for å studere psykologi, og ville veldig gjerne likt å kunne bruke disse månedene på noe som jeg faktisk interesserer meg for, samtidig som jeg får en kanskje beskjeden sum med penger. Dere, på en annen side, trenger motivert arbeidskraft, og har en beskjeden sum med penger å dele ut til den som skulle vise seg å inneha de påkrevde egenskapene. En slik avtale gagner alle.
Under 2. verdenskrig så ble bøker brent for å underminere kunnskap og visdom, men jeg er ingen antagonist i dette historiske presens, og brenner heller selv for bøker og alt det som det himmelske parnasset står for. Og med disse ordene konkluderer jeg dette lille stykket litteratur som forhåpentligvis har gitt dere et innblikk i hvordan denne jobbsøknaden er, sett fra mitt perspektiv. Mye kan sies om et menneske ut ifra ordene man presterer å skrive på et blankt ark, og nå føler jeg at mer enn nok er sagt om meg, så dere får ha lykke til med å finne en passende kandidat. Men husk – bare sånn for sikkerhets skyld – at det forhåpentligvis kun er jeg som søker på stillingen som dyktig medarbeider.
tirsdag 5. august 2008
Dømt til livstid
Det å savne noen er en majestetisk følelse. Menneskets natur tilsier at mye av den tiden vi tilbringer på denne jorden vil være dødtid uten noen annen logisk hensikt enn å skulle føre mennesket mot en uviss fremtid. Savn er løsningen på denne dødtiden. Si hva man vil om mennesket, men vi trenger alle noen å lengte etter. Selvstendighet påvirker den sosial statusen i en positiv grad, og dette vil være grunn nok for mange til å avskjerme seg helt fra andre mennesker følelsesmessig, men de vet ikke hvilken feil de begår. Selve begrepet "dødtid" har en begredelig klang til seg, men er det ikke slik at all tid er dødelig? Derfor velger jeg fra nå av å innføre et nytt begrep om den tiden man fordriver med å gjøre intet annet enn å savne et menneske: "livstid". Dessverre for min del så har dette begrepet blitt voldtatt av jurister og brukt mot sin hensikt, for livstid er ikke en betegnelse på et liv bak lås og lukke; livstid er den tiden av livet som man faktisk bruker på å leve. Tell din dødtid, menneske, for den avslører hvorvidt det du kaller et liv faktisk er det du påstår, eller om det er et timeglass uten sand.
En sjelden gang i livet så skjer det noe som forandrer alt. En sjelden gang i livet så møter man et menneske som griper dødtiden og gjør den levende. Doktorer er disse menneskene, om enn ikke med profesjonsutdanning, for de vekker en til live, og jager dødtiden på dør. Når øynene for første gang åpnes på ny etter å ha overlevd denne døden manifestert i livet, er det ikke en ny verden som åpenbarer seg, men et helt nytt perspektiv. Enkelte dager våkner man brått, og man blir abrupt revet ut av sine drømmer bare for å oppdage at det ikke er noe verdt å våkne for. Aldri mer. Etter at dette nye mennesket har blitt en del av livet, er hver bidige morgen en sjanse til å virkeliggjøre alle sine drømmer. Drømmer blir synonymt med livet.
Selv er jeg så heldig at jeg har møtt et slikt menneske. Det merkelige med disse menneskene er at de for mange er å oppfatte som helt ordinære mennesker. Man går forbi dem på gaten, og enser dem ikke fordi man er for opptatt med å leve ut sin dødtid, men de er der. Jeg tok en pause fra den dødtiden som hadde strukket seg gjennom hele mitt liv, og oppdaget at livet gikk meg forbi på gaten, og hun var den mest fantastiske skapningen jeg noensinne hadde sett eller møtt. Mange velger å uttrykke skjønnhet ved å si at den ikke kan beskrives med ord, men det kan den. Skjønnhet er hvert bidige ord jeg skriver. Det er skjønnheten og kjærligheten til mennesket som besitter den som gir meg kraften til å skrive noe i det hele tatt, og det er takket være henne at jeg er den jeg er i dag.
Det hender jeg savner henne. Å si at det hender er nok såpass underdrevet at man nesten kan kalle meg en løgner, men det er vel det medfødte behovet for selvstendighet eller iallfall den sosiale statusen som selvstendig som spiller inn. Jeg savner henne alltid. Hvert sekund jeg ikke tilbringer i henne nærvær er livstid, for selv om hun ikke er der, så er savnet nok til å vite at jeg lever. Det er gjennom savn vi virkelig uttrykker hva som betyr noe for oss, og dersom den biten livsvisdom som jeg nettopp fant på der er sann eller i det minste vis, må hun bety alt for meg. Hun gjør virkelig det.
Nå som jeg nærmer meg slutten av teksten, vil jeg gjerne si noen ord til verdenen, eller i dette tilfellet de to-tre menneskene som kommer til å lese denne uendelig lange digresjonen fra det som jeg egentlig ville si. Dere må vite at mens det finnes mye der ute som opptar dere, underholder dere, og gir dere midlertidig lykkerus, er det ikke dette som på noe vis gjør at man lever livet til det fulle. Livet kan ikke leves gjennom konstant lykke, for det finnes så mye annet her i verdenen som tilføyer livet det ekstra krydderet som skal til for å gjøre dødtid til livstid. Det krydderet er savn og lengsel. Smak på det, og du vil forstå, for det vekker de levende døde til live.
Helt til slutt vil jeg si noen ord til det mennesket som dømte meg til livstid, og den av dere det gjelder vil antageligvis og forhåpentligvis allerede vite hvem du er. Om vi en dag hadde gått hver vår vei, så ville hvert bidige sekund av hver bidige time vært livstid for meg, for uansett hvor du er eller jeg er, så vil du alltid være i mitt hjerte. Når det er sagt, så er det ikke det som kommer til å skje. Jeg vil nå gjerne innføre nok et begrep, men hva kan jeg kalle den tiden som jeg tilbringer med deg? Hva kan jeg kalle den tiden som jeg bruker min livstid på å drømme om? Livet vil jeg kalle den. Livet. Mitt liv skal ikke bestå kun av livstid, men også mengder av liv, for jeg ville aldri klart meg uten deg. Uten deg ville livstid vært dødtid. Uten deg ville jeg ikke vært meg selv. Uten deg ville livet vært intet. Men livet er ikke intet.
Livet er alt.
En sjelden gang i livet så skjer det noe som forandrer alt. En sjelden gang i livet så møter man et menneske som griper dødtiden og gjør den levende. Doktorer er disse menneskene, om enn ikke med profesjonsutdanning, for de vekker en til live, og jager dødtiden på dør. Når øynene for første gang åpnes på ny etter å ha overlevd denne døden manifestert i livet, er det ikke en ny verden som åpenbarer seg, men et helt nytt perspektiv. Enkelte dager våkner man brått, og man blir abrupt revet ut av sine drømmer bare for å oppdage at det ikke er noe verdt å våkne for. Aldri mer. Etter at dette nye mennesket har blitt en del av livet, er hver bidige morgen en sjanse til å virkeliggjøre alle sine drømmer. Drømmer blir synonymt med livet.
Selv er jeg så heldig at jeg har møtt et slikt menneske. Det merkelige med disse menneskene er at de for mange er å oppfatte som helt ordinære mennesker. Man går forbi dem på gaten, og enser dem ikke fordi man er for opptatt med å leve ut sin dødtid, men de er der. Jeg tok en pause fra den dødtiden som hadde strukket seg gjennom hele mitt liv, og oppdaget at livet gikk meg forbi på gaten, og hun var den mest fantastiske skapningen jeg noensinne hadde sett eller møtt. Mange velger å uttrykke skjønnhet ved å si at den ikke kan beskrives med ord, men det kan den. Skjønnhet er hvert bidige ord jeg skriver. Det er skjønnheten og kjærligheten til mennesket som besitter den som gir meg kraften til å skrive noe i det hele tatt, og det er takket være henne at jeg er den jeg er i dag.
Det hender jeg savner henne. Å si at det hender er nok såpass underdrevet at man nesten kan kalle meg en løgner, men det er vel det medfødte behovet for selvstendighet eller iallfall den sosiale statusen som selvstendig som spiller inn. Jeg savner henne alltid. Hvert sekund jeg ikke tilbringer i henne nærvær er livstid, for selv om hun ikke er der, så er savnet nok til å vite at jeg lever. Det er gjennom savn vi virkelig uttrykker hva som betyr noe for oss, og dersom den biten livsvisdom som jeg nettopp fant på der er sann eller i det minste vis, må hun bety alt for meg. Hun gjør virkelig det.
Nå som jeg nærmer meg slutten av teksten, vil jeg gjerne si noen ord til verdenen, eller i dette tilfellet de to-tre menneskene som kommer til å lese denne uendelig lange digresjonen fra det som jeg egentlig ville si. Dere må vite at mens det finnes mye der ute som opptar dere, underholder dere, og gir dere midlertidig lykkerus, er det ikke dette som på noe vis gjør at man lever livet til det fulle. Livet kan ikke leves gjennom konstant lykke, for det finnes så mye annet her i verdenen som tilføyer livet det ekstra krydderet som skal til for å gjøre dødtid til livstid. Det krydderet er savn og lengsel. Smak på det, og du vil forstå, for det vekker de levende døde til live.
Helt til slutt vil jeg si noen ord til det mennesket som dømte meg til livstid, og den av dere det gjelder vil antageligvis og forhåpentligvis allerede vite hvem du er. Om vi en dag hadde gått hver vår vei, så ville hvert bidige sekund av hver bidige time vært livstid for meg, for uansett hvor du er eller jeg er, så vil du alltid være i mitt hjerte. Når det er sagt, så er det ikke det som kommer til å skje. Jeg vil nå gjerne innføre nok et begrep, men hva kan jeg kalle den tiden som jeg tilbringer med deg? Hva kan jeg kalle den tiden som jeg bruker min livstid på å drømme om? Livet vil jeg kalle den. Livet. Mitt liv skal ikke bestå kun av livstid, men også mengder av liv, for jeg ville aldri klart meg uten deg. Uten deg ville livstid vært dødtid. Uten deg ville jeg ikke vært meg selv. Uten deg ville livet vært intet. Men livet er ikke intet.
Livet er alt.
fredag 1. august 2008
Skvalder for store og små
Agnar Mykle skrev en gang at det tommeste øyeblikket i et menneskes liv er når det leverer et manuskript til et forlag, og det har jeg nå selv erfart. Man skriver en bok, og resultatet gir en frysninger for hver bidige gjennomlesning man våger å foreta før man tipper over grensen til narsissisme, men så plutselig skal dette hjertebarnet sendes ut i den store, stygge verdenen for seg selv. Det er en farlig verden, og tanken på at det er mitt liv som er komprimert til å passe på en bunke A4-ark, gjør trusselen desto større. Når et menneske sender et manuskript til et forlag, er det ikke en fiksjonell historie som skal vurderes, men et helt liv. Mitt liv står på spill, og selv er jeg ikke i stand til å forsvare meg selv. Mitt liv må kunne stå på egne bein og kjempe for alt som er rett. Dommedag har kommet.
Prosessen det er å skrive - hva man nå enn måtte finne på å ville skrible ned - er et endeløst mentalt strev som tærer på psyken så vel som den generelle livskvaliteten. Enkelte mennesker påstår at smerte og elendighet er roten til all god litteratur, og selv om det kanskje er tilfelle med enkelte forfattere og hobbyskribenter, så er livskvalitet og livsvilje mitt største og eneste krav for å kunne holde meg i gang. Noen lurer kanskje på hvorfor denne bloggen oppdateres så altfor sjeldent (eller så altfor ofte, om du er av de som misliker den), og svaret ligger i livskvaliteten. Å skrive en tekst er for meg som å koble hjernen til lageret hvor alle endorfinene måtte ligge og lure, og nådeløst sluke dem som en sulten amerikaner med en Big Mac. Igjen sitter jeg med noen mer eller mindre velartikulerte ord som er summen av all glede i meg.
Nå kommer selvfølgelig spørsmålet dere alle sikkert gnir dere i hendene etter å få vite svaret på: Er livskvaliteten min lavere nå enn den var før, den gangen det hendte at jeg skrev opptil flere innlegg i måneden? For et spørsmål. Glede er for meg et svært nyansert begrep, og slår man opp i ordboken, vil definisjonen være en helt annen enn den som står skrevet i hjernemembranen
min. Glede er for meg ikke en fullstendig hengivelse av kroppen og sinnet til sansenes flyktige tilfredsstillelse, men heller en idé om at ting er som de skal. Hvorvidt jeg masseproduserer blogg-innlegg som om de var skosåler bestilt av en planøkonomisk stat, er derfor ikke en indikator på hvor glad jeg er, men heller en pekepinn som vil antyde om livet mitt er på rett spor. Noe tragisk er det derfor at dette er det eneste jeg har skrevet på to måneder.
Rådgivere gir råd, men tittelen deres sier ingenting om kvaliteten på rådene de gir. Min erfaring den siste tiden er at kvaliteten på rådene så vel som menneskene som står bak dem er heller laber, noe som førte til avslag fra det universitetet jeg så inderlig hadde ønske om å komme inn på. Ikke vet jeg om jeg skal legge skylden på rådgiverne eller politikerne som står bak den komplett idiotiske skolepolitikken som disse myteomspunne tilleggspoengene utvilsomt er. Det har vel alltid ligget i politikeres hjerter å gjøre de svake sterkere på bekostning av de som allerede er sterke, men jeg blir av en eller annen merkelig grunn alltid overrasket når jeg får det bekreftet. Kanskje misantropen i meg begynner å bli svak med tiden.
Det er mye som ikke er som det skal her i verdenen. Det er mange mennesker som lider, og det er mange mennesker som med vitende vilje påfører disse mennesker denne lidelsen, men hvor passer jeg inn i alt dette? Rådgivere er én ting, men det finnes overraskende nok dypere og mer konsentrerte former for ondskap der ute, og den hviler aldri. Undertegnede er en av antiheltene som forsøker å trosse ordbokens definisjon av glede og kjempe for det som faktisk betyr noe, men hvordan kjemper jeg min kamp? Hva er mitt våpen? Hvilket emblem er det jeg bærer på mitt skjold?
De fleste mennesker på denne planeten kjenner ikke glede; de kjenner dyrisk tilfredsstillelse av dyriske lyster og behov. Hva gjør meg, o store generasjonsterrorist og skjoldbærende ridder Daniel, til en svoren antihelt i denne noe ubekveme situasjonen? Mine ord. Ene og alene mine ord. Mine ord skjuler hele mitt liv, hele min hensikt, og all kjærlighet i verden, og nå står mine ord på spill. Mine ord er truet, og selv er jeg maktesløs. Det er deres kamp nå. Nå er det opp til dem å seire.
Tiden mellom mine innlegg blir stadig større, og det kan bety en av to ting: Enten så er det kvaliteten på mine tekster som stiger, eller så er det kvaliteten på mitt liv som synker. Selv klarer jeg ikke å bestemme meg for hvilken av mulighetene som er mest sannsynlig, men for tiden så har jo det meste uansett en tendens til å havne på gale veier. Ingenting er egentlig som det skal, og kanskje nettopp dette også gjelder mitt eget liv. Kanskje er jeg på vei mot kanten av stupet, eller kanskje er jeg bare på vei mot en ny milepel. Disse ordene er mitt siste våpen, og i en verden hvor ingen lenger prater av frykt for å ytre sannheter, er det kun én sannhet som står over alle andre: Disse ordene er alt et menneske har.
Prosessen det er å skrive - hva man nå enn måtte finne på å ville skrible ned - er et endeløst mentalt strev som tærer på psyken så vel som den generelle livskvaliteten. Enkelte mennesker påstår at smerte og elendighet er roten til all god litteratur, og selv om det kanskje er tilfelle med enkelte forfattere og hobbyskribenter, så er livskvalitet og livsvilje mitt største og eneste krav for å kunne holde meg i gang. Noen lurer kanskje på hvorfor denne bloggen oppdateres så altfor sjeldent (eller så altfor ofte, om du er av de som misliker den), og svaret ligger i livskvaliteten. Å skrive en tekst er for meg som å koble hjernen til lageret hvor alle endorfinene måtte ligge og lure, og nådeløst sluke dem som en sulten amerikaner med en Big Mac. Igjen sitter jeg med noen mer eller mindre velartikulerte ord som er summen av all glede i meg.
Nå kommer selvfølgelig spørsmålet dere alle sikkert gnir dere i hendene etter å få vite svaret på: Er livskvaliteten min lavere nå enn den var før, den gangen det hendte at jeg skrev opptil flere innlegg i måneden? For et spørsmål. Glede er for meg et svært nyansert begrep, og slår man opp i ordboken, vil definisjonen være en helt annen enn den som står skrevet i hjernemembranen
min. Glede er for meg ikke en fullstendig hengivelse av kroppen og sinnet til sansenes flyktige tilfredsstillelse, men heller en idé om at ting er som de skal. Hvorvidt jeg masseproduserer blogg-innlegg som om de var skosåler bestilt av en planøkonomisk stat, er derfor ikke en indikator på hvor glad jeg er, men heller en pekepinn som vil antyde om livet mitt er på rett spor. Noe tragisk er det derfor at dette er det eneste jeg har skrevet på to måneder.
Rådgivere gir råd, men tittelen deres sier ingenting om kvaliteten på rådene de gir. Min erfaring den siste tiden er at kvaliteten på rådene så vel som menneskene som står bak dem er heller laber, noe som førte til avslag fra det universitetet jeg så inderlig hadde ønske om å komme inn på. Ikke vet jeg om jeg skal legge skylden på rådgiverne eller politikerne som står bak den komplett idiotiske skolepolitikken som disse myteomspunne tilleggspoengene utvilsomt er. Det har vel alltid ligget i politikeres hjerter å gjøre de svake sterkere på bekostning av de som allerede er sterke, men jeg blir av en eller annen merkelig grunn alltid overrasket når jeg får det bekreftet. Kanskje misantropen i meg begynner å bli svak med tiden.
Det er mye som ikke er som det skal her i verdenen. Det er mange mennesker som lider, og det er mange mennesker som med vitende vilje påfører disse mennesker denne lidelsen, men hvor passer jeg inn i alt dette? Rådgivere er én ting, men det finnes overraskende nok dypere og mer konsentrerte former for ondskap der ute, og den hviler aldri. Undertegnede er en av antiheltene som forsøker å trosse ordbokens definisjon av glede og kjempe for det som faktisk betyr noe, men hvordan kjemper jeg min kamp? Hva er mitt våpen? Hvilket emblem er det jeg bærer på mitt skjold?
De fleste mennesker på denne planeten kjenner ikke glede; de kjenner dyrisk tilfredsstillelse av dyriske lyster og behov. Hva gjør meg, o store generasjonsterrorist og skjoldbærende ridder Daniel, til en svoren antihelt i denne noe ubekveme situasjonen? Mine ord. Ene og alene mine ord. Mine ord skjuler hele mitt liv, hele min hensikt, og all kjærlighet i verden, og nå står mine ord på spill. Mine ord er truet, og selv er jeg maktesløs. Det er deres kamp nå. Nå er det opp til dem å seire.
Tiden mellom mine innlegg blir stadig større, og det kan bety en av to ting: Enten så er det kvaliteten på mine tekster som stiger, eller så er det kvaliteten på mitt liv som synker. Selv klarer jeg ikke å bestemme meg for hvilken av mulighetene som er mest sannsynlig, men for tiden så har jo det meste uansett en tendens til å havne på gale veier. Ingenting er egentlig som det skal, og kanskje nettopp dette også gjelder mitt eget liv. Kanskje er jeg på vei mot kanten av stupet, eller kanskje er jeg bare på vei mot en ny milepel. Disse ordene er mitt siste våpen, og i en verden hvor ingen lenger prater av frykt for å ytre sannheter, er det kun én sannhet som står over alle andre: Disse ordene er alt et menneske har.
lørdag 7. juni 2008
Sysifos og jeg
Der var du. Der befant du deg i en glorie av min kjærlighets hengivenhet, men her var jeg. Her var jeg, skilt fra deg på grunn av et ord; en av verdenens største feiltagelser. Feilen var ikke min; ei heller var den din. Feilen lå i ordet. Feilen lå i verdenen som hadde grepet ordets betydning og revet den i filler. Det er lenge siden, og alle vet at tiden går fremover. Hvert sekund fører oss vekk fra vår fortid, men Sysifos dytter fremdeles sin stein opp bakken, vel vitende om at den er dømt til å trille ned igjen. Ordet jeg sikter til er grunnen til at Sysifos fortsetter sin evige streben etter det umulige. Ordet er jeg sikter til er den største hemmeligheten i menneskehetens historie, og av alle mennesker er det kun Sysifos og jeg som vet hva den er. Vil du vite hemmeligheten? Vil du vite hva som holder Sysifos i live? Vil du vite hvilket ord det er som holder meg gående gjennom Helvete så vel som Himmelen? Vil du virkelig vite?
La oss begynne med starten. I begynnelsen var ordet, og ordet gjennomsyret vår verden som et virus, men viruset var skapt for å verne oss mot andre, mer harmfulle virus som vi måtte møte på vår vei mot det store intet. Når man er liten, hører man mennesker prate om ordet med ærefrykt og en anelse nysgjerrighet, som om de til tross for deres beundring for ordet, egentlig ikke vet hva det innebærer eller betyr - da vi ble skapt fikk vi da sannelig ikke med oss noen ordbok. Fra tidlig av forstår man at det finnes få mysterier som er mer ambiguøse enn det ene, store mysteriet som man tidlig lærer å respektere som en dyd, og man lærer at det ikke finnes noen konkrete svar. "Svar er for de usikre", sier de, og lever deres liv i en vedvarende sikkerhet.
Når man vokser opp, lærer man å trivialisere ordet og de som følger det. Alle begynner å prate om ordet som om det plutselig har blitt en skam å ytre det. Tidens tann har tært på ordet, og det som én gang var en dyd, er nå blitt en synd. De få som velger å trosse normene og ta ordet i bruk, vet godt at de vil bli plassert i gapestokken og bli spyttet på av tilfeldige forbipasserende med en høyere moral enn dem selv, men de gjør det likevel. Som ungdom begynner man å stille spørsmål ved dette, men aldri finner man noe svar.
Etter hvert begynner brikkene å falle på plass, og da man trer over i voksenlivets tilværelse, forstår man hvorfor de alle viser en slik ærbødighet for noe så abstrakt som et ord. Menneskene respekterer ordet fordi det er det eneste som holder dem fra å ta kniven fatt og skjære over strupene på sine medmennesker, men frykter det fordi det er så mye større enn noen av dem noen gang vil bli. Ordet er et berg av følelser, men vissheten om at berget før eller siden kan bli eruptivt, gjør at ingen egentlig våger å bestige det. Langt der oppe på fjellet ruller en stein nedover, og bak steinen står Sysifos. For n-te gang har han forsøkt å nå toppen, men nok en gang må han beseiret vende nedover; tilbake til den lune og grunne menneskeheten før han igjen skal søke oppover mot de uendelige høydene.
Fjellet er kjærlighet, men hva som skjuler seg på toppen av kjærlighetens tind, er det ingen som vet. Spør du et ungt og naivt menneske, vil du få høre at kjærlighet er en stige til himmelen; spør du et voksent og erfarent menneske, vil du få høre at kjærlighet er en evig nedoverbakke. Spør ikke noen av dem, for de vet ikke bedre. Kjærlighet er hverken en vei til glede eller en vei til desperasjon; kjærlighet er en kombinasjon.
På bakken står jeg med alle andre og ser opp på kjærligheten, og mine medmennesker slenger hånende bemerkninger til Sysifos i hans ensomhet og desperasjon. Han fortsetter å trille sin stein opp mot et ukjent mål. Hva er det han leter etter? Hva er det han håper å finne på toppen av fjellet? Ingen vet, og nettopp derfor er det de iakttar Sysifos med forakt. "Sløsing av tid," kaller de det, og fnyser av tanken på slik ugagn. "Sløsing av liv."
Men hvem er du, ditt menneske som står så trygt på en grunn hvis høyde ikke strekker seg høyere enn den grunne dybden av ditt sinn? Hvem er du til å dømme det mennesket som higer etter en verden som er bedre enn den du bebor og støtter med ditt liv? Hvem er du til å kalle en helt for en dåre, når dåren strekker seg mot himmelen og du strekker deg mot din grav?
Jeg tar et steg ut fra mengden som står ved foten av det mektige berget, og skuer opp mot en topp som jeg egentlig ikke kan se. Steinen til Sysifos stopper opp noen få meter foran meg og resten av flokken, og da Sysifos tar igjen steinen, enser han ikke engang alle menneskene som ser på ham med hat i blikket. Sysifos vet hva han må gjøre, og sukker tungt da han legger hendene på steinens rue overflate, men før han har rukket å begynne, står jeg ved hans side. Han trenger ikke spørre, for han ser i mine øyne at jeg er dømt til den samme skjebne som ham selv, og smiler av den vissheten. Jeg legger mine hender på steinen, skuer opp mot himmelen, og dytter med alle mine krefter.
Sysifos og jeg, vi gjør ikke dette fordi vi føler vi må, men vi gjør det fordi vi er dømt til en evighet i hva noen vil kalle Helvetes pinsler. Ingen rettsak har dømt oss, og noen gud har vel aldri brydd seg med våre saker, så hvem er det så som har dømt oss til vår skjebne? Det har vi gjort selv. Vi er dømt til å bestige fjellet fordi vi av natur aldri vil være fornøyd med en flat verden uten hverken høyde eller dybde, og fordi de uendelige mulighetene som venter oss der oppe på fjellet aldri vil slutte å hjemsøke våre drømmer, og det er derfor vi velger å leve våre liv i en vedvarende usikkerhet. "Svar er for de usikre," sier de som står på bakken og beundrer oss med en ettersmak av avsky, mens de skjelver i knærne av frykt for den frihet som ville frarøvet dem sikkerheten. Den friheten er mitt drivstoff.
Jeg bestiger fjellet med en byrde, og den byrden er vissheten om at jeg kanskje vil feile i mitt forsøk på å nå toppen. Kanskje vil menneskehetens medfødte tyngdekraft igjen trekke meg ned på samme nivå som alle andre i deres tiltaksløse hverdag fylt med drømmer som aldri går i oppfyllelse, men vet du hva? Drømmer er ikke ment for å være abstrakte fantasier som ikke har noe rotfeste i virkeligheten; drømmer er ment som tidlige skisser for hvordan våre liv kan bli dersom vi fortsetter å prøve og fortsetter å hige etter toppen av det tilsynelatende uendelig høye fjellet. Alle sammen drømmer vi, men det som skiller meg og Sysifos fra alle andre, er at vi søker å realisere våre drømmer; vi søker hemmeligheten som skjuler seg på toppen av kjærlighetens tind. Så vi ruller vår stein oppover, og smiler til tross for den overbærende følelsen av utmattelse, for vi kan med én hånd på hjertet og én hånd på steinen si at det er det beste vi noensinne vil gjøre i løpet av våre korte, viskøse liv.
La oss begynne med starten. I begynnelsen var ordet, og ordet gjennomsyret vår verden som et virus, men viruset var skapt for å verne oss mot andre, mer harmfulle virus som vi måtte møte på vår vei mot det store intet. Når man er liten, hører man mennesker prate om ordet med ærefrykt og en anelse nysgjerrighet, som om de til tross for deres beundring for ordet, egentlig ikke vet hva det innebærer eller betyr - da vi ble skapt fikk vi da sannelig ikke med oss noen ordbok. Fra tidlig av forstår man at det finnes få mysterier som er mer ambiguøse enn det ene, store mysteriet som man tidlig lærer å respektere som en dyd, og man lærer at det ikke finnes noen konkrete svar. "Svar er for de usikre", sier de, og lever deres liv i en vedvarende sikkerhet.
Når man vokser opp, lærer man å trivialisere ordet og de som følger det. Alle begynner å prate om ordet som om det plutselig har blitt en skam å ytre det. Tidens tann har tært på ordet, og det som én gang var en dyd, er nå blitt en synd. De få som velger å trosse normene og ta ordet i bruk, vet godt at de vil bli plassert i gapestokken og bli spyttet på av tilfeldige forbipasserende med en høyere moral enn dem selv, men de gjør det likevel. Som ungdom begynner man å stille spørsmål ved dette, men aldri finner man noe svar.
Etter hvert begynner brikkene å falle på plass, og da man trer over i voksenlivets tilværelse, forstår man hvorfor de alle viser en slik ærbødighet for noe så abstrakt som et ord. Menneskene respekterer ordet fordi det er det eneste som holder dem fra å ta kniven fatt og skjære over strupene på sine medmennesker, men frykter det fordi det er så mye større enn noen av dem noen gang vil bli. Ordet er et berg av følelser, men vissheten om at berget før eller siden kan bli eruptivt, gjør at ingen egentlig våger å bestige det. Langt der oppe på fjellet ruller en stein nedover, og bak steinen står Sysifos. For n-te gang har han forsøkt å nå toppen, men nok en gang må han beseiret vende nedover; tilbake til den lune og grunne menneskeheten før han igjen skal søke oppover mot de uendelige høydene.
Fjellet er kjærlighet, men hva som skjuler seg på toppen av kjærlighetens tind, er det ingen som vet. Spør du et ungt og naivt menneske, vil du få høre at kjærlighet er en stige til himmelen; spør du et voksent og erfarent menneske, vil du få høre at kjærlighet er en evig nedoverbakke. Spør ikke noen av dem, for de vet ikke bedre. Kjærlighet er hverken en vei til glede eller en vei til desperasjon; kjærlighet er en kombinasjon.
På bakken står jeg med alle andre og ser opp på kjærligheten, og mine medmennesker slenger hånende bemerkninger til Sysifos i hans ensomhet og desperasjon. Han fortsetter å trille sin stein opp mot et ukjent mål. Hva er det han leter etter? Hva er det han håper å finne på toppen av fjellet? Ingen vet, og nettopp derfor er det de iakttar Sysifos med forakt. "Sløsing av tid," kaller de det, og fnyser av tanken på slik ugagn. "Sløsing av liv."
Men hvem er du, ditt menneske som står så trygt på en grunn hvis høyde ikke strekker seg høyere enn den grunne dybden av ditt sinn? Hvem er du til å dømme det mennesket som higer etter en verden som er bedre enn den du bebor og støtter med ditt liv? Hvem er du til å kalle en helt for en dåre, når dåren strekker seg mot himmelen og du strekker deg mot din grav?
Jeg tar et steg ut fra mengden som står ved foten av det mektige berget, og skuer opp mot en topp som jeg egentlig ikke kan se. Steinen til Sysifos stopper opp noen få meter foran meg og resten av flokken, og da Sysifos tar igjen steinen, enser han ikke engang alle menneskene som ser på ham med hat i blikket. Sysifos vet hva han må gjøre, og sukker tungt da han legger hendene på steinens rue overflate, men før han har rukket å begynne, står jeg ved hans side. Han trenger ikke spørre, for han ser i mine øyne at jeg er dømt til den samme skjebne som ham selv, og smiler av den vissheten. Jeg legger mine hender på steinen, skuer opp mot himmelen, og dytter med alle mine krefter.
Sysifos og jeg, vi gjør ikke dette fordi vi føler vi må, men vi gjør det fordi vi er dømt til en evighet i hva noen vil kalle Helvetes pinsler. Ingen rettsak har dømt oss, og noen gud har vel aldri brydd seg med våre saker, så hvem er det så som har dømt oss til vår skjebne? Det har vi gjort selv. Vi er dømt til å bestige fjellet fordi vi av natur aldri vil være fornøyd med en flat verden uten hverken høyde eller dybde, og fordi de uendelige mulighetene som venter oss der oppe på fjellet aldri vil slutte å hjemsøke våre drømmer, og det er derfor vi velger å leve våre liv i en vedvarende usikkerhet. "Svar er for de usikre," sier de som står på bakken og beundrer oss med en ettersmak av avsky, mens de skjelver i knærne av frykt for den frihet som ville frarøvet dem sikkerheten. Den friheten er mitt drivstoff.
Jeg bestiger fjellet med en byrde, og den byrden er vissheten om at jeg kanskje vil feile i mitt forsøk på å nå toppen. Kanskje vil menneskehetens medfødte tyngdekraft igjen trekke meg ned på samme nivå som alle andre i deres tiltaksløse hverdag fylt med drømmer som aldri går i oppfyllelse, men vet du hva? Drømmer er ikke ment for å være abstrakte fantasier som ikke har noe rotfeste i virkeligheten; drømmer er ment som tidlige skisser for hvordan våre liv kan bli dersom vi fortsetter å prøve og fortsetter å hige etter toppen av det tilsynelatende uendelig høye fjellet. Alle sammen drømmer vi, men det som skiller meg og Sysifos fra alle andre, er at vi søker å realisere våre drømmer; vi søker hemmeligheten som skjuler seg på toppen av kjærlighetens tind. Så vi ruller vår stein oppover, og smiler til tross for den overbærende følelsen av utmattelse, for vi kan med én hånd på hjertet og én hånd på steinen si at det er det beste vi noensinne vil gjøre i løpet av våre korte, viskøse liv.
onsdag 28. mai 2008
Uendeligheten begynner her
"Så sent har vel aldri solen stått på himmelen?" Tanken runget mens gutten pustet inn duften av varm kvae fra sine hender. Granen stod vel tyve meter over bakken som det mektigste treet i hele den vidstrakte skogen, og helt i toppen satt den unge gutten med en utsikt som ingen andre. "En slik høyde har vel inget menneske noensinne klatret?" spurte gutten seg selv mens kveldssolen sank ned i horisonten. Han trengte ikke noe svar, og han trengte ingen bekreftelse; han trengte kun utsikten mot uendeligheten.
"Så pen har han aldri vært," tenkte hun som lå inntil sin sovende kjæreste. Han smattet og leet på seg i søvne, men armen var fortsatt godt plantet rundt hennes midje. Aldri skulle hun unnslippe så lenge hun selv følte seg fri i hans armer, og det gjorde hun. "Et slikt menneske har vel aldri noen kjent?" spurte hun seg selv i sine tanker, mens kjæresten fortsatte å drømme. Hun trengte ikke noe svar, og hun trengte ikke noen ring på sin finger for å vite at han var den rette. Den ringen hans omfavnelse nå dannet rundt henne var så mye kraftigere enn en forlovelsesring noensinne kunne vært; den var uendelig.
"Så lykkelige har vi aldri følt oss," tenkte paret mens de beundret det drømmende barnet fra en glipe i døra. Lyset fra glipen seg inn på den lille gutten, og mørket var maktesløs mot kjærligheten som kikket inn på ham. Paret holdt hverandre, og der inne, omkranset av mørket, lå beviset på kjærlighetens krefter. "Noe så stort har vel ingen noensinne opplevd?" I det lille barnet var deres kjærlighet manifestert, og de trengte ikke si noen ting for å vite hva det betød. De trengte ikke ord, for i det lille barnet lå det skjult en visshet om at kjærligheten aldri skulle svinne hen; kjærligheten var sikret en plass i uendeligheten.
Hva er egentlig uendeligheten? Er det følelsen av et øyeblikk på toppen av verdenen som aldri tar slutt? Er det der kjærligheten brytes ned som kompost for fremtidige elskere? Eller er det der tomheten tar slutt og altet begynner? Gutten som satt og våket over de tusen sovende sinn satt inne med svaret, og det kom til uttrykk gjennom et uskyldig, lite smil. Jenta som lå i armene til sin kjæreste visste også svaret, og det kom til uttrykk gjennom et kyss. Foreldrene som beundret sin levende refleksjon hadde visst svaret siden dagen barnet ble født, og det kom til uttrykk gjennom en overbærende stillhet. De visste alle at uendeligheten ikke var noe fjernt, men noe som de opplevde på en daglig basis. For solen gikk ned, drømmen tok slutt, og barnet våknet, men igjen var allikevel et spor av tilværelsens evige forandring.
Gutten satt i tretoppen da mørket falt over landskapet, og kjente igjen på duften av kvae fra sine hender. Solstrålene som før hadde holdt ham varm, hadde nå måttet slå retrett, men smilet på guttens fjes forble. Uendeligheten lå i den konstante utviklingen som påvirket dem alle, og da gutten tenkte tanken, klatret han sakte men sikkert ned fra treet, og gikk hjem. Og da han sovnet i sitt mørke rom, var det med et smil på sitt fjes.
"Så pen har han aldri vært," tenkte hun som lå inntil sin sovende kjæreste. Han smattet og leet på seg i søvne, men armen var fortsatt godt plantet rundt hennes midje. Aldri skulle hun unnslippe så lenge hun selv følte seg fri i hans armer, og det gjorde hun. "Et slikt menneske har vel aldri noen kjent?" spurte hun seg selv i sine tanker, mens kjæresten fortsatte å drømme. Hun trengte ikke noe svar, og hun trengte ikke noen ring på sin finger for å vite at han var den rette. Den ringen hans omfavnelse nå dannet rundt henne var så mye kraftigere enn en forlovelsesring noensinne kunne vært; den var uendelig.
"Så lykkelige har vi aldri følt oss," tenkte paret mens de beundret det drømmende barnet fra en glipe i døra. Lyset fra glipen seg inn på den lille gutten, og mørket var maktesløs mot kjærligheten som kikket inn på ham. Paret holdt hverandre, og der inne, omkranset av mørket, lå beviset på kjærlighetens krefter. "Noe så stort har vel ingen noensinne opplevd?" I det lille barnet var deres kjærlighet manifestert, og de trengte ikke si noen ting for å vite hva det betød. De trengte ikke ord, for i det lille barnet lå det skjult en visshet om at kjærligheten aldri skulle svinne hen; kjærligheten var sikret en plass i uendeligheten.
Hva er egentlig uendeligheten? Er det følelsen av et øyeblikk på toppen av verdenen som aldri tar slutt? Er det der kjærligheten brytes ned som kompost for fremtidige elskere? Eller er det der tomheten tar slutt og altet begynner? Gutten som satt og våket over de tusen sovende sinn satt inne med svaret, og det kom til uttrykk gjennom et uskyldig, lite smil. Jenta som lå i armene til sin kjæreste visste også svaret, og det kom til uttrykk gjennom et kyss. Foreldrene som beundret sin levende refleksjon hadde visst svaret siden dagen barnet ble født, og det kom til uttrykk gjennom en overbærende stillhet. De visste alle at uendeligheten ikke var noe fjernt, men noe som de opplevde på en daglig basis. For solen gikk ned, drømmen tok slutt, og barnet våknet, men igjen var allikevel et spor av tilværelsens evige forandring.
Gutten satt i tretoppen da mørket falt over landskapet, og kjente igjen på duften av kvae fra sine hender. Solstrålene som før hadde holdt ham varm, hadde nå måttet slå retrett, men smilet på guttens fjes forble. Uendeligheten lå i den konstante utviklingen som påvirket dem alle, og da gutten tenkte tanken, klatret han sakte men sikkert ned fra treet, og gikk hjem. Og da han sovnet i sitt mørke rom, var det med et smil på sitt fjes.
torsdag 8. mai 2008
Gud er død
Til alle tider har det vært slik at mennesket har strebet etter å realisere sine drømmer for å oppnå full utnyttelse av sitt potensial, og dette er, i følge en rekke filosofer og psykologer, det som skiller mennesker fra dyr. Dyr lever ensformige liv hvis eneste hensikt for oss ser ut til å være å spise, gjøre fra seg og formere seg, mens mennesker visstnok skal ha utviklet seg forbi dette stadiet. Mennesker har drømmer og håp, og muligheten til å velge hvordan en selv vil være. Hva hvis jeg påstår at våre liv er minst like overfladiske og hensiktsløse som livet til kua som beiter på enga? Hva hvis jeg påstår at mennesket er intet annet enn et eneste stort reproduksjonsorgan med identitetskrise? Hva så?
Vi lever i et relativt komplekst samfunn, hvor vi leser bøker for å virke sofistikerte, drikker vin for å virke dannede, og har sex fordi vi rett og slett ikke har noe bedre å ta oss til. I et slikt samfunn er det kanskje ikke så vanskelig å forstå at mennesker er frigjort fra sosiale konvensjoner, for hadde det eksistert en slik ramme, så ville ikke alle mennesker løpt løpsk som rabiate bikkjer i løpetiden. Av alle aldersgrupper, er det spesielt ungdommen som er flinke til å kaste fra seg alle anstendige normer så vel som klesplagg, og dette er, i følge høyt utviklede ungdom selv, en helt naturlig del av livet. De har rett. Det er en naturlig del av livet, men det for dyr som ikke kan se noen hensikt i etikk og moral, og hvem passer vel ikke bedre inn under den beskrivelsen enn nettopp ungdommen?
Selv har jeg aldri følt noe stort behov for å ha seksuell kontakt med mer eller mindre alle jeg møter på min vei, og jeg har heller aldri hatt noe behov for å gå til anskaffelse av diverse kjønnssykdommer for å hevde min seksualitet blant en flokk med våryre kaniner. Jeg er litt rar sånn. For å gå den sex-fikserte russebevegelsen imot, bestemte jeg meg derfor for å danne en antiruss-bevegelse. Den første knuta låt som følger: "Ha seksuelt samkvem med minst hundre personer på én kveld, og få alskens lugubre seksuelt overførbare sykdommer i underlivet." Merkelig nok er det ingen som har vist interesse for å være med på denne bevegelsen. Kanskje folk endelig har lært seg betydningen av ironi, selv om det nok er litt for mye å forvente i russetida.
Hva er egentlig denne seksuelle frigjøringen alle prater om for tiden? Hvor hen jeg vender blikket blir jeg møtt av disse høyt utviklede ungdommene, og plutselig griper en frigjort jente seg fast i benet mitt og gnikker seg mot det. Mens jeg forsøker å riste henne av meg, klarer jeg ikke unngå å tenke at disse såkalte frigjorte kanskje heller burde vært i bånd. Etter å ha drasset rundt på denne jenta en stund, blir jeg endelig kvitt henne da hun får øye på en likesinnet. De hopper i halmen der og da, og jeg løper hjem og heller desinfiserende middel over hele benet. Man vet aldri hvor frittgående ungdom har vært hen, vet du.
For å være ærlig så er jeg litt lei av alt dette maset om sex. Det virker som om alt mennesker gjør nå for tiden er motivert av muligheten til å ha mer sex. Dersom en gutt smiler til deg på gata, kan du være sikker på at han allerede har avkledd deg i tankene. Dersom en jente gir deg et kompliment, kan du være sikker på at det er fordi hun er litt amorøs og trenger assistanse. Dersom et menneske gjør noe i det hele tatt, så kan du være sikker på at det er fordi det har et akutt overskudd av afrodisiakum, og intet annet. Jeg tror det finnes et ord for slikt. Instinkt?
Det var en gang for lenge, lenge siden, i et land langt, langt borte, at det fantes noe som het kjærlighet. Kjærlighet var det som gav sex sin hensikt, og som gjorde at mennesker klarte å heve seg over instinktet. Kjærlighet var det som lot mennesker drømme, og som gav dem en mulighet til å oppleve paradis. Kjærlighet var alt.
Så plutselig kom det en gjeng med ungdommer som ville dyrke hedonismen, og sex ble deres gud. De kjempet en lang kamp for retten til å ligge med hvem som helst, når som helst, og hvor som helst, for det var, i følge dem selv, et uttrykk for en kjærlighet som verdenen manglet. For meg er det nærmest blasfemi. Mennesker bør få lov til å si hva de vil, men å kalle betingelsesløs sex med mennesker man knapt kjenner for kjærlighet, er bare galt. Denne driften er et instinkt, og mennesker - dyriske som de er - reagerer naturligvis helt spontant på dette instinktet, uten å overveie det ett sekund. Når denne generasjonen har vokst opp, vær du sikker på at kjærlighet vil ha fått en ny definisjon i ordboka: "Sex."
Jeg er enig med de som påstår at det som skiller mennesker fra dyr, er deres drømmer så vel som muligheten til å velge hvordan man skal handle i møte med et instinkt. Mennesker kan selv velge hvem de vil være, mens dyr på mange måter bare er et resultat av omgivelsene og omstendighetene de er født inn i. Sist jeg var på byen, var jeg omringet av ville dyr som aldri hadde hørt ordet kjærlighet, og noen drømmer hadde de ikke. Ungdommen i dag har blitt seksuelt frigjort, men ved å sette all fokuset på det seksuelle, har de prestert å kvele kjærligheten. Hele menneskeheten er en eneste stor orgie, og kjærligheten har blitt ofret til deres avgud og gullkalv, nemlig sexen. Mennesket har med den seksuelle frigjøringen gjort den meningsløse tilværelsen komplett, og mennesker har blitt til dyr. Kjærligheten er min gud, men som Nietzsche i sin tid sa: "Gud er død."
Vi lever i et relativt komplekst samfunn, hvor vi leser bøker for å virke sofistikerte, drikker vin for å virke dannede, og har sex fordi vi rett og slett ikke har noe bedre å ta oss til. I et slikt samfunn er det kanskje ikke så vanskelig å forstå at mennesker er frigjort fra sosiale konvensjoner, for hadde det eksistert en slik ramme, så ville ikke alle mennesker løpt løpsk som rabiate bikkjer i løpetiden. Av alle aldersgrupper, er det spesielt ungdommen som er flinke til å kaste fra seg alle anstendige normer så vel som klesplagg, og dette er, i følge høyt utviklede ungdom selv, en helt naturlig del av livet. De har rett. Det er en naturlig del av livet, men det for dyr som ikke kan se noen hensikt i etikk og moral, og hvem passer vel ikke bedre inn under den beskrivelsen enn nettopp ungdommen?
Selv har jeg aldri følt noe stort behov for å ha seksuell kontakt med mer eller mindre alle jeg møter på min vei, og jeg har heller aldri hatt noe behov for å gå til anskaffelse av diverse kjønnssykdommer for å hevde min seksualitet blant en flokk med våryre kaniner. Jeg er litt rar sånn. For å gå den sex-fikserte russebevegelsen imot, bestemte jeg meg derfor for å danne en antiruss-bevegelse. Den første knuta låt som følger: "Ha seksuelt samkvem med minst hundre personer på én kveld, og få alskens lugubre seksuelt overførbare sykdommer i underlivet." Merkelig nok er det ingen som har vist interesse for å være med på denne bevegelsen. Kanskje folk endelig har lært seg betydningen av ironi, selv om det nok er litt for mye å forvente i russetida.
Hva er egentlig denne seksuelle frigjøringen alle prater om for tiden? Hvor hen jeg vender blikket blir jeg møtt av disse høyt utviklede ungdommene, og plutselig griper en frigjort jente seg fast i benet mitt og gnikker seg mot det. Mens jeg forsøker å riste henne av meg, klarer jeg ikke unngå å tenke at disse såkalte frigjorte kanskje heller burde vært i bånd. Etter å ha drasset rundt på denne jenta en stund, blir jeg endelig kvitt henne da hun får øye på en likesinnet. De hopper i halmen der og da, og jeg løper hjem og heller desinfiserende middel over hele benet. Man vet aldri hvor frittgående ungdom har vært hen, vet du.
For å være ærlig så er jeg litt lei av alt dette maset om sex. Det virker som om alt mennesker gjør nå for tiden er motivert av muligheten til å ha mer sex. Dersom en gutt smiler til deg på gata, kan du være sikker på at han allerede har avkledd deg i tankene. Dersom en jente gir deg et kompliment, kan du være sikker på at det er fordi hun er litt amorøs og trenger assistanse. Dersom et menneske gjør noe i det hele tatt, så kan du være sikker på at det er fordi det har et akutt overskudd av afrodisiakum, og intet annet. Jeg tror det finnes et ord for slikt. Instinkt?
Det var en gang for lenge, lenge siden, i et land langt, langt borte, at det fantes noe som het kjærlighet. Kjærlighet var det som gav sex sin hensikt, og som gjorde at mennesker klarte å heve seg over instinktet. Kjærlighet var det som lot mennesker drømme, og som gav dem en mulighet til å oppleve paradis. Kjærlighet var alt.
Så plutselig kom det en gjeng med ungdommer som ville dyrke hedonismen, og sex ble deres gud. De kjempet en lang kamp for retten til å ligge med hvem som helst, når som helst, og hvor som helst, for det var, i følge dem selv, et uttrykk for en kjærlighet som verdenen manglet. For meg er det nærmest blasfemi. Mennesker bør få lov til å si hva de vil, men å kalle betingelsesløs sex med mennesker man knapt kjenner for kjærlighet, er bare galt. Denne driften er et instinkt, og mennesker - dyriske som de er - reagerer naturligvis helt spontant på dette instinktet, uten å overveie det ett sekund. Når denne generasjonen har vokst opp, vær du sikker på at kjærlighet vil ha fått en ny definisjon i ordboka: "Sex."
Jeg er enig med de som påstår at det som skiller mennesker fra dyr, er deres drømmer så vel som muligheten til å velge hvordan man skal handle i møte med et instinkt. Mennesker kan selv velge hvem de vil være, mens dyr på mange måter bare er et resultat av omgivelsene og omstendighetene de er født inn i. Sist jeg var på byen, var jeg omringet av ville dyr som aldri hadde hørt ordet kjærlighet, og noen drømmer hadde de ikke. Ungdommen i dag har blitt seksuelt frigjort, men ved å sette all fokuset på det seksuelle, har de prestert å kvele kjærligheten. Hele menneskeheten er en eneste stor orgie, og kjærligheten har blitt ofret til deres avgud og gullkalv, nemlig sexen. Mennesket har med den seksuelle frigjøringen gjort den meningsløse tilværelsen komplett, og mennesker har blitt til dyr. Kjærligheten er min gud, men som Nietzsche i sin tid sa: "Gud er død."
fredag 29. februar 2008
Forløsning fryder
Den som påstår at de kjenner ondskap, har på et eller annet tidspunkt vært ondskapens beste venn, og den som påstår at de kjenner godhet, kan man like godt kalle en løgner - for godhet er så godt som utryddet fra planeten. Godhet har blitt erstattet av lykke, og selv om noen vil påstå de går hånd i hånd, vil jeg si at de i denne virkeligheten heller fungerer som antonymer. Det finnes ingen lykke for de gode, og lykken frarøver de fleste dydigheten. Vi er en gedigen saueflokk som har blitt forløst fra det gode, og ulven fører oss rett inn i hans mektige grep. Hvis Gud er god, så er han sannelig død.
Hele dette universet er en smørje av mislykkede forsøk på å erobre lykkelige drømmer. Det er umulig å snu seg noe sted uten at man blir møtt av mennesker som hadde hatt det bedre om de var døde enn om de var levende, og det får en jo til å undre: Hva er det egentlig vi driver med? Vi er så lykkelige her vi smiler og ler av dem som mangler den lykken vi tilsynelatende har klart å opparbeide oss ved å fordumme synet på hva som egentlig er det gode liv, og så kaller vi oss intellektuelt begavede? Det blir litt som om å belønne en ape for at den hiver en banan i hodet på en av sine artsfrender, og oppnår lykke som et resultat av dette. I så fall, gir man den virkelig flere bananer?
Jeg er lei av å se på denne sivilisasjonen i et stadig mer pessimistisk lys, men hva annet kan man gjøre? Folk som leser det jeg skriver og hører det jeg sier må tro at jeg er en dyster og misantropisk psykopat som planlegger å erobre verdenen, og selv om jeg riktignok er en misantrop, vil jeg neppe kalle meg en pessimist. Jeg er av natur den personen som står opp om morgenen med et smil, og danser nedover gaten i eufori over det meste som måtte falle meg inn. Problemet er bare at det alltid er natt når jeg våkner, og på gatene ligger det strødd resirkulerte verdier og menneskelig avfall. Det er umulig å danse når man står opp til knærne i løfter om en bedre verden. Det vet alle. Hadde noen bare våget å ta løftene på alvor og faktisk gjort dem til handlinger, ville vi kanskje vært på god vei. Det nærmeste menneskene kommer til å gjøre nettopp dette, er vel å rake sammen løftene og kaste dem i nærmeste søppeldunk, slik at vi gjennom historiens gang kan få dem resirkulert og servert på ny fra selverklærte radikalister som lover likhet og lykke for alle. Den reelle lykken uteblir alltid, og likheten er alt vi sitter igjen med. Jeg er lei av likhet. Jeg vil ha ekte lykke.
Det finnes håp. Der det finnes liv, finnes det håp, og selv om det tilsynelatende ikke finnes liv igjen i denne gedigne saueflokken, så finnes det uansett litt. Noen velger å definere liv som det å eksistere, men jeg er uenig. Liv er evnen og muligheten til å forandre omgivelsene og menneskene rundt seg - og det simpelthen ved å eksistere. Eksistens er ikke selve definisjonen på liv, som noen velger å påstå, men liv i seg selv er det eneste som kan forandre eksistensen. Når jeg nå sier at det finnes lite liv igjen i menneskeheten, forstår du kanskje hva jeg mener. Hvor mange er det egentlig som lever? Hvor mange er det egentlig som våger å leve for å forandre eksistensen til noe bedre? Jeg våger å påstå at det er få. Jeg våger å påstå at de stadig blir færre. Det har blitt en synd å skape kontrovers, og å stille spørsmål ved alt det onde som utgjør vår menneskelige maurtue, så liv har med andre ord blitt forbudt. Vi har blitt forløst fra livet. Nå eksisterer vi for å dø; ikke for å leve. Nå dør vi for en tom eksistens; ikke for livet. Nå lever vi for ingenting.
Er jeg et romvesen? Hvis jeg hadde vært en noenlunde logisk person, ville jeg nok konkludert med at jeg naturligvis kun er et menneske, men logikken i meg har menneskene tatt knekken på for lengst. Jeg stiller dette spørsmålet fordi de som går meg forbi på gaten ikke er som meg. Av en eller annen grunn er jeg den eneste som sitter fast i haugene med brutte løfter og tapte drømmer, mens alle andre bare går over dem som om de var laget av papp. Det er som om disse drømmene ikke betyr noe som helst for dem. I stedet for å ta et reelt oppgjør med syndene som korrumperer menneskeheten, velger dem å gjøre syndene om til dyder, og selv om verdenen ikke har forandret seg et fnugg, feirer vi at vi har kommet over vår fortids spøkelser og blitt bedre enn våre forfedre. Ondskap er nå et nødvendig onde som har blitt godtatt og strengt tatt nødvendig for å overleve, mens godhet er ansett som en svakhet. Betingelsesløs sex er en dyd, mens ordentlig romantikk er en synd. Plutselig har hele verdenen blitt dydig, og alene sitter jeg og noen få andre uheldige som syndere. Alt jeg ville var å gjøre verdenen et bedre sted, og det, min kjære venn, er den største synden av dem alle.
Hele dette universet er en smørje av mislykkede forsøk på å erobre lykkelige drømmer. Det er umulig å snu seg noe sted uten at man blir møtt av mennesker som hadde hatt det bedre om de var døde enn om de var levende, og det får en jo til å undre: Hva er det egentlig vi driver med? Vi er så lykkelige her vi smiler og ler av dem som mangler den lykken vi tilsynelatende har klart å opparbeide oss ved å fordumme synet på hva som egentlig er det gode liv, og så kaller vi oss intellektuelt begavede? Det blir litt som om å belønne en ape for at den hiver en banan i hodet på en av sine artsfrender, og oppnår lykke som et resultat av dette. I så fall, gir man den virkelig flere bananer?
Jeg er lei av å se på denne sivilisasjonen i et stadig mer pessimistisk lys, men hva annet kan man gjøre? Folk som leser det jeg skriver og hører det jeg sier må tro at jeg er en dyster og misantropisk psykopat som planlegger å erobre verdenen, og selv om jeg riktignok er en misantrop, vil jeg neppe kalle meg en pessimist. Jeg er av natur den personen som står opp om morgenen med et smil, og danser nedover gaten i eufori over det meste som måtte falle meg inn. Problemet er bare at det alltid er natt når jeg våkner, og på gatene ligger det strødd resirkulerte verdier og menneskelig avfall. Det er umulig å danse når man står opp til knærne i løfter om en bedre verden. Det vet alle. Hadde noen bare våget å ta løftene på alvor og faktisk gjort dem til handlinger, ville vi kanskje vært på god vei. Det nærmeste menneskene kommer til å gjøre nettopp dette, er vel å rake sammen løftene og kaste dem i nærmeste søppeldunk, slik at vi gjennom historiens gang kan få dem resirkulert og servert på ny fra selverklærte radikalister som lover likhet og lykke for alle. Den reelle lykken uteblir alltid, og likheten er alt vi sitter igjen med. Jeg er lei av likhet. Jeg vil ha ekte lykke.
Det finnes håp. Der det finnes liv, finnes det håp, og selv om det tilsynelatende ikke finnes liv igjen i denne gedigne saueflokken, så finnes det uansett litt. Noen velger å definere liv som det å eksistere, men jeg er uenig. Liv er evnen og muligheten til å forandre omgivelsene og menneskene rundt seg - og det simpelthen ved å eksistere. Eksistens er ikke selve definisjonen på liv, som noen velger å påstå, men liv i seg selv er det eneste som kan forandre eksistensen. Når jeg nå sier at det finnes lite liv igjen i menneskeheten, forstår du kanskje hva jeg mener. Hvor mange er det egentlig som lever? Hvor mange er det egentlig som våger å leve for å forandre eksistensen til noe bedre? Jeg våger å påstå at det er få. Jeg våger å påstå at de stadig blir færre. Det har blitt en synd å skape kontrovers, og å stille spørsmål ved alt det onde som utgjør vår menneskelige maurtue, så liv har med andre ord blitt forbudt. Vi har blitt forløst fra livet. Nå eksisterer vi for å dø; ikke for å leve. Nå dør vi for en tom eksistens; ikke for livet. Nå lever vi for ingenting.
Er jeg et romvesen? Hvis jeg hadde vært en noenlunde logisk person, ville jeg nok konkludert med at jeg naturligvis kun er et menneske, men logikken i meg har menneskene tatt knekken på for lengst. Jeg stiller dette spørsmålet fordi de som går meg forbi på gaten ikke er som meg. Av en eller annen grunn er jeg den eneste som sitter fast i haugene med brutte løfter og tapte drømmer, mens alle andre bare går over dem som om de var laget av papp. Det er som om disse drømmene ikke betyr noe som helst for dem. I stedet for å ta et reelt oppgjør med syndene som korrumperer menneskeheten, velger dem å gjøre syndene om til dyder, og selv om verdenen ikke har forandret seg et fnugg, feirer vi at vi har kommet over vår fortids spøkelser og blitt bedre enn våre forfedre. Ondskap er nå et nødvendig onde som har blitt godtatt og strengt tatt nødvendig for å overleve, mens godhet er ansett som en svakhet. Betingelsesløs sex er en dyd, mens ordentlig romantikk er en synd. Plutselig har hele verdenen blitt dydig, og alene sitter jeg og noen få andre uheldige som syndere. Alt jeg ville var å gjøre verdenen et bedre sted, og det, min kjære venn, er den største synden av dem alle.
søndag 24. februar 2008
Språk og Identitet
Menneske er nokre kranglete organismar som diskuterer alt ifrå sokkemotar til den ideelle konsistensa til kvitosten, og dei pleier ikkje gje seg før opponenten har eti orda sine så vel som sokkane. Alle har ein identitet vi klamrar oss til, og han følgjer oss uansett kvar vi gøymer oss. Eg forsøkte i går å springe frå han, men han var ein mykje betre løpar enn eg hadde trudd. Nå skal eg som eit siste desperate forsøk på å kvitte meg med identiteten min, forsøkje å krangle han i senk – som alle sømmelege menneske ville gjort. Det finst mange som seier at språk er identitet, men dei bør ete orda deira. Språk er det einaste vapen som kan overvinne identiteten, om ein veit korleis ein skal bruke det, og eg veit.
Ein venn av meg kommenterte for nokre dagar sia at eg skriv og talar tilnærmingsvis likt bokmål, sjølv om eg opprinneleg kjem frå Vestfold. Personleg hadde eg ikkje lagt merke til at eg tala så fint, men då eg samanlikna meg med han, fann eg ut at eg sa korkje ”bilær” eller ”båtær”, men ”biler” og ”båter”. Vennen min spurde meg om eg hadde budd på ein anna planet heile livet, og eg tenkte litt over det, medan vennen la ut om at eg burde skamme meg over at eg hadde neglisjert identiteten min. ”Kva for ein identitet?” spurde eg meg sjølv. Heile livet mitt hadde eg lesi bøker på bokmål, og som ein liten gut følte eg aldri for å vere med dei andre galningane som sprang rundt og sa ”bilær” og ”båtær” som om dei åtte språket. Eg isolerte meg frå omverda, og begynte å skrive tekstar på bokmål for å frelse verda frå denne forferdelege utviklinga. På desse åra har eg nok bare begynt å tale bokmål. Då eg forsøkte å seie dette til vennen min, starta han å slå meg i hovudet med nokre ”lekebilær”, som han tilfeldigvis hadde med seg. Eg tok til motmæle, og begynte å slå han i hovudet med ei ordbok. Han svima av før meg, så eg reknar med at eg vann diskusjonen.
Eg er av natur glad i språk. Som liten forstod eg at forskjellige språk gav forskjellige mogelegheiter, og avgjorde at eg måtte lære meg engelsk i tillegg til bokmål. Stor var då overraskinga då eg sa til systera mi før vi skulle på butikken: ”Are you ready? Let’s go!” Eg var fem år. Sjølv om eg i ein ung alder begynte å lære meg eit anna språk, har eg alltid vori nøye med å halde dei to språka åtskild. Nokon seier at dette er ein frykteleg konservativ haldning, og at språket uansett er i konstant utvikling utan at vi kan gjere noko med det. Ålreit, språk utviklar seg heile tida, men då europearane for fyrste gang kom til Amerika og forsøkte å øydeleggje heile indianer-kulturen, kunne ein nok seie at han bare var i utvikling. Øydelegging er tross alt ein naturleg utvikling, og det er ingenting gale med det, vel?
Eg forstår kvifor menneske seier at språk er identitet, fordi språket faktisk er det som lærer oss å tenkje og formulere draumane våre – og kva ville vi vori utan dei? I dag kan eg tale norsk og engelsk reint, men også ein gebrokken spansk, og eg ser på kvart språk som eit musikkinstrument. Alle instrument uttrykkjer dei same tonane, men dei uttrykkjer dei på helt forskjellige vis, og om ein prøver å gjenskape tonane til eit piano på trommer, vil det bare verke mot hensikta si. Eg veit kva for nokre instrument eg spelar, og kjenner dei lydane dei lagar i symfonien som verda er.
Namnet mitt er Daniel. Eg kjem frå Vestfold, men talar og skriv bokmål. Sjela mi ligg i bokmålet, og eg vil alltid seie ”biler” når eg blir spurt om kva dei dingsane med fire hjul blir kalt. Utan bokmål hadde eg ikkje hatt nokon identitet, men den vil eg veldig gjerne behalde utan at nokon skal seie at eg må skrive eller tala annleis.
Oi, eg har visst skrivi heile denne teksten på nynorsk. Der øydela eg identiteten min, gitt. Pytt, pytt, eg kan alltids skaffe meg ein ny.
lørdag 2. februar 2008
En Ode til en Venn
Kanskje er det slik at jeg er relativt ulik
Alle andre mennesker som går på denne jord,
Kanskje er jeg unik,
Og kanskje en dag vil jeg vokse meg stor.
Ikke glem, min kjære venn,
Alle tårer, hver en klem,
Vi delte sammen, og vil dele igjen,
For hvert øyeblikk som glipper,
For hvert hjerte som slår,
For hvert øye som våkner,
For hver glede vi får,
Vil vi sammen stå igjen.
Og når du en dag våkner,
Og føler deg glemt,
Av venner, av mennesker,
Med minner fortrengt,
Står jeg over deg,
Som en engel i nød,
Du glemte meg bort,
Men ei er jeg død.
Og dagen du føler,
At du alene står,
Følg ikke mørket,
Dit hvor smerten rår,
For jeg kan bekjempe,
Alle minner og sår,
Jeg vil følge deg,
Gjennom aske og ild,
Og helvete attpåtil,
Jeg vil følge deg hvor hen du går.
Kanskje er det slik at jeg er relativt ulik,
Alle mennesker som har gått på denne jord,
Men den dagen de vender sin rygg og går,
Den dagen menneskeheten heller salt i ditt sår,
Så aldri glem den som alene står,
For deg vil jeg følge,
Hvor hen du vil gå,
Så gå.
Alle andre mennesker som går på denne jord,
Kanskje er jeg unik,
Og kanskje en dag vil jeg vokse meg stor.
Ikke glem, min kjære venn,
Alle tårer, hver en klem,
Vi delte sammen, og vil dele igjen,
For hvert øyeblikk som glipper,
For hvert hjerte som slår,
For hvert øye som våkner,
For hver glede vi får,
Vil vi sammen stå igjen.
Og når du en dag våkner,
Og føler deg glemt,
Av venner, av mennesker,
Med minner fortrengt,
Står jeg over deg,
Som en engel i nød,
Du glemte meg bort,
Men ei er jeg død.
Og dagen du føler,
At du alene står,
Følg ikke mørket,
Dit hvor smerten rår,
For jeg kan bekjempe,
Alle minner og sår,
Jeg vil følge deg,
Gjennom aske og ild,
Og helvete attpåtil,
Jeg vil følge deg hvor hen du går.
Kanskje er det slik at jeg er relativt ulik,
Alle mennesker som har gått på denne jord,
Men den dagen de vender sin rygg og går,
Den dagen menneskeheten heller salt i ditt sår,
Så aldri glem den som alene står,
For deg vil jeg følge,
Hvor hen du vil gå,
Så gå.
søndag 13. januar 2008
Kom til Eden
Jeg kjente en gang til et spøkelse som het Juli, etter sommermåneden. Hun hjemsøkte mitt hjem hver natt, og mine tanker hver dag. Som en uinvitert gjest var hennes tilstedeværelse like tydelig for meg som min egen, og på sett og vis føltes det ut som om det var henne som hørte hjemme der, og ikke jeg. Jeg hadde okkupert hennes hjem, men vi levde våre liv og etterliv relativt separat - bortsett fra ett og annet tilfeldig møte i gangene.
En gang jeg skulle legge meg, merket jeg at Juli lå i sengen. Jeg oppdaget at dynen løftet seg for hvert åndedrag hun tok, og turte ikke å legge meg inntil henne. Hun virket så fredelig, selv om jeg hverken kunne se eller høre henne. Det var som om hun sov, for aldri igjen å skulle våkne - og på sett og vis var det akkurat slik det lå an. Dagen etter ville hun være borte fra sengen, men noe særlig mer levende ville hun aldri være. Den natten fikk jeg ikke sove. Jeg ble sittende inntil veggen og beundre skjønnheten av det jeg ikke kunne se, med et smil om mitt fjes. Smilet døde ut med morgenlysets entré.
Da klokken hadde blitt åtte, hadde hun forsvunnet. Dynen lå igjen på sin vanlige plass, sengen var på ny tilgjengelig for meg, og alt var tilbake til slik det en gang var.
Jeg kunne ikke annet enn å savne henne.
Alle mennesker har sin oppfatning av hva som er paradis. Den dagen forandret hun min oppfatning. Alt det hverdagslige har mistet den betydningen det kanskje aldri hadde, for mens jeg gjør alt det som kreves av meg, tar jeg meg selv i å tenke på henne hvert eneste sekund. Jeg lurer på hvor hun er, og hva det er som opptar hennes etterliv. Vet hun hvem jeg er? Har hun merket min tilstedeværelse som jeg har merket hennes, eller er det jeg som er spøkelset i hennes soverom? Tankene fordøyer meg.
Neste natt lå hun i sengen som natten før, men jeg kunne se at hun ikke sov. Dynen fløt i lufta, og jeg hørte lyden av gråting. Jeg sto foran sengen og kikket ned på henne selv om jeg ikke kunne se henne.
"Hva er det som plager deg?" spurte jeg. Hun sluttet å gråte, men hikstet i et forsøk på å samle sin pust og sine tanker. Det ble stille.
"Hvem sa det?" Hun reiste seg opp, og da hun forsvant ut av sengen kunne jeg ikke lenger se henne. "Er du ham?" spurte hun som om hun kjente meg igjen. Stemmen oppstod rett foran mitt fjes. Hun så på meg, men visste det ikke.
"Jeg er ham." Jeg visste ikke hva mer jeg skulle si, og følelsen av uvisshet var nok gjensidig, for hun ble stum som om hun var paralysert av frykt. "Ikke vær redd."
"Jeg er ikke redd. Jeg er bare trist." Stemmen hennes var dynket i sorg, men også en uforklarlig harmoni.
"Hvorfor er du trist?" Jeg hørte et sukk.
"Fordi jeg har dødd og kommet til paradis, bare for å finne ut at paradis er fryktelig oppskrytt. Jeg levde hele mitt liv i håp om at alt skulle bli bedre når det tok slutt, og fryktet derfor aldri døden. Nå forstår jeg at jeg kanskje burde gjort det," fortalte hun. Hun brøt ut i tårer, og jeg forsøkte å omfavne henne, men det var intet å gripe i.
"Hva er så galt med paradis?"
"Man er alene om det," svarte hun etter et hikst. "Drømmen om paradis blir virkeliggjort individuelt, men uten noen å dele det hele med, forstår jeg ikke hva som er vitsen."
"Det høres ut som om du prater om denne verdenen," bemerket jeg, "for jeg føler meg akkurat likedan. Alle rundt meg lever i en kollektiv verden som jeg aldri har vært noen del av, men allikevel er jeg her." Hun snufset, og det føltes ut som om hun forsøkte å klemme meg, men jeg kjente det ikke.
"Jeg kom hit fordi jeg ville finne noen å dele mitt paradis med, men jeg forblir usynlig for dere levende mennesker uansett hvor jeg går og hva jeg gjør. Kun du har sett meg. Hvordan klarte du det?" Det var et spørsmål jeg ikke visste svaret på. Jeg kom ikke på noen absurd, men allikevel rasjonell begrunnelse for hvordan jeg klarte å sanse henne, annet enn den mest rasjonelle av dem alle.
"Jeg bare åpnet mine øyne."
"Og da så du meg?"
"Da følte jeg deg." Jeg smilte, og håpet at hun gjorde det samme.
"Jeg er trøtt," hvisket Juli inn i mitt øre som om hun visste akkurat hvor det var. "Bli med meg til paradis. Kom til Eden med meg." Det var et sinnssvakt forslag, men jeg klarte ikke å motstå å tenke at det var det riktige å gjøre.
"Jeg har et liv..."
"Du vil fortsatt ha ditt liv, selv om jeg mangler mitt. Alt du trenger å gjøre er å legge deg inntil meg. Kjærligheten vil bringe oss sammen." Jeg tenkte over det, og kunne bare ikke finne noe negativt ved det.
"Det ville vært meg en ære," sa jeg med et smil, og holdt ut hånden min mot hennes usynlige skikkelse. Jeg kjente hånden hennes gli inn i min, og da hun la seg i sengen, fulgte jeg etter. Der lå vi - sammen, men adskilt av forskjellige virkeligheter. Jeg eksisterte i min verden, og hun eksisterte i hennes, men hånd i hånd eksisterte vi sammen.
Plutselig manifesterte hun seg ved siden av meg, og hennes skjønnhet var overveldende. Hun kikket på meg med de nydeligste øyne, og smilte akkurat som meg, bare hundre ganger søtere. Jeg holdt fast i hennes hånd, og hun holdt fast i min.
"Jeg tror nettopp jeg fant mitt paradis," hvisket hun som om vi skjulte oss for resten av verdenen. Jeg smilte, og strøk henne mykt på kinnet. Det var da vi kysset.
"Og jeg fant nettopp mitt."
Neste morgen våknet jeg av at solen lyste meg i fjeset, og hun var borte. Hånden min holdt intet annet enn luft; en levning av paradiset, og jeg savnet henne allerede. Jeg gråt og lengtet, men det hjalp ikke. Rommet var like tomt som før. Jeg satte meg opp på sengekanten, og myste tomt ut vinduet.
"Og så returnerte jeg til Helvete." Solen blendet meg, så jeg reiste meg opp og kledde på meg. Jeg åpnet døren, og kikket tilbake på sengen før jeg gikk ut. "Ingenting kan skille våre følelser," hvisket jeg til henne som om hun faktisk var der. Stillheten svarte. Jeg smilte med tårevåte øyne, og lukket døren bak meg.
Kom til Eden. Der venter jeg på deg.
En gang jeg skulle legge meg, merket jeg at Juli lå i sengen. Jeg oppdaget at dynen løftet seg for hvert åndedrag hun tok, og turte ikke å legge meg inntil henne. Hun virket så fredelig, selv om jeg hverken kunne se eller høre henne. Det var som om hun sov, for aldri igjen å skulle våkne - og på sett og vis var det akkurat slik det lå an. Dagen etter ville hun være borte fra sengen, men noe særlig mer levende ville hun aldri være. Den natten fikk jeg ikke sove. Jeg ble sittende inntil veggen og beundre skjønnheten av det jeg ikke kunne se, med et smil om mitt fjes. Smilet døde ut med morgenlysets entré.
Da klokken hadde blitt åtte, hadde hun forsvunnet. Dynen lå igjen på sin vanlige plass, sengen var på ny tilgjengelig for meg, og alt var tilbake til slik det en gang var.
Jeg kunne ikke annet enn å savne henne.
Alle mennesker har sin oppfatning av hva som er paradis. Den dagen forandret hun min oppfatning. Alt det hverdagslige har mistet den betydningen det kanskje aldri hadde, for mens jeg gjør alt det som kreves av meg, tar jeg meg selv i å tenke på henne hvert eneste sekund. Jeg lurer på hvor hun er, og hva det er som opptar hennes etterliv. Vet hun hvem jeg er? Har hun merket min tilstedeværelse som jeg har merket hennes, eller er det jeg som er spøkelset i hennes soverom? Tankene fordøyer meg.
Neste natt lå hun i sengen som natten før, men jeg kunne se at hun ikke sov. Dynen fløt i lufta, og jeg hørte lyden av gråting. Jeg sto foran sengen og kikket ned på henne selv om jeg ikke kunne se henne.
"Hva er det som plager deg?" spurte jeg. Hun sluttet å gråte, men hikstet i et forsøk på å samle sin pust og sine tanker. Det ble stille.
"Hvem sa det?" Hun reiste seg opp, og da hun forsvant ut av sengen kunne jeg ikke lenger se henne. "Er du ham?" spurte hun som om hun kjente meg igjen. Stemmen oppstod rett foran mitt fjes. Hun så på meg, men visste det ikke.
"Jeg er ham." Jeg visste ikke hva mer jeg skulle si, og følelsen av uvisshet var nok gjensidig, for hun ble stum som om hun var paralysert av frykt. "Ikke vær redd."
"Jeg er ikke redd. Jeg er bare trist." Stemmen hennes var dynket i sorg, men også en uforklarlig harmoni.
"Hvorfor er du trist?" Jeg hørte et sukk.
"Fordi jeg har dødd og kommet til paradis, bare for å finne ut at paradis er fryktelig oppskrytt. Jeg levde hele mitt liv i håp om at alt skulle bli bedre når det tok slutt, og fryktet derfor aldri døden. Nå forstår jeg at jeg kanskje burde gjort det," fortalte hun. Hun brøt ut i tårer, og jeg forsøkte å omfavne henne, men det var intet å gripe i.
"Hva er så galt med paradis?"
"Man er alene om det," svarte hun etter et hikst. "Drømmen om paradis blir virkeliggjort individuelt, men uten noen å dele det hele med, forstår jeg ikke hva som er vitsen."
"Det høres ut som om du prater om denne verdenen," bemerket jeg, "for jeg føler meg akkurat likedan. Alle rundt meg lever i en kollektiv verden som jeg aldri har vært noen del av, men allikevel er jeg her." Hun snufset, og det føltes ut som om hun forsøkte å klemme meg, men jeg kjente det ikke.
"Jeg kom hit fordi jeg ville finne noen å dele mitt paradis med, men jeg forblir usynlig for dere levende mennesker uansett hvor jeg går og hva jeg gjør. Kun du har sett meg. Hvordan klarte du det?" Det var et spørsmål jeg ikke visste svaret på. Jeg kom ikke på noen absurd, men allikevel rasjonell begrunnelse for hvordan jeg klarte å sanse henne, annet enn den mest rasjonelle av dem alle.
"Jeg bare åpnet mine øyne."
"Og da så du meg?"
"Da følte jeg deg." Jeg smilte, og håpet at hun gjorde det samme.
"Jeg er trøtt," hvisket Juli inn i mitt øre som om hun visste akkurat hvor det var. "Bli med meg til paradis. Kom til Eden med meg." Det var et sinnssvakt forslag, men jeg klarte ikke å motstå å tenke at det var det riktige å gjøre.
"Jeg har et liv..."
"Du vil fortsatt ha ditt liv, selv om jeg mangler mitt. Alt du trenger å gjøre er å legge deg inntil meg. Kjærligheten vil bringe oss sammen." Jeg tenkte over det, og kunne bare ikke finne noe negativt ved det.
"Det ville vært meg en ære," sa jeg med et smil, og holdt ut hånden min mot hennes usynlige skikkelse. Jeg kjente hånden hennes gli inn i min, og da hun la seg i sengen, fulgte jeg etter. Der lå vi - sammen, men adskilt av forskjellige virkeligheter. Jeg eksisterte i min verden, og hun eksisterte i hennes, men hånd i hånd eksisterte vi sammen.
Plutselig manifesterte hun seg ved siden av meg, og hennes skjønnhet var overveldende. Hun kikket på meg med de nydeligste øyne, og smilte akkurat som meg, bare hundre ganger søtere. Jeg holdt fast i hennes hånd, og hun holdt fast i min.
"Jeg tror nettopp jeg fant mitt paradis," hvisket hun som om vi skjulte oss for resten av verdenen. Jeg smilte, og strøk henne mykt på kinnet. Det var da vi kysset.
"Og jeg fant nettopp mitt."
Neste morgen våknet jeg av at solen lyste meg i fjeset, og hun var borte. Hånden min holdt intet annet enn luft; en levning av paradiset, og jeg savnet henne allerede. Jeg gråt og lengtet, men det hjalp ikke. Rommet var like tomt som før. Jeg satte meg opp på sengekanten, og myste tomt ut vinduet.
"Og så returnerte jeg til Helvete." Solen blendet meg, så jeg reiste meg opp og kledde på meg. Jeg åpnet døren, og kikket tilbake på sengen før jeg gikk ut. "Ingenting kan skille våre følelser," hvisket jeg til henne som om hun faktisk var der. Stillheten svarte. Jeg smilte med tårevåte øyne, og lukket døren bak meg.
Kom til Eden. Der venter jeg på deg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)