Det begynte i det små. Det satt et menneske foran meg, og jeg lyttet, men lyttet ikke. Hjertet slo fortere enn vanlig, slik det hadde gjort den siste tiden, og hvert hjerteslag hakket i min innpust og utpust. Pusten var ikke livnærende eller beroligende, men en påminnelse om en uro som jeg av nødvendighet hadde forsøkt å døyve. For foran meg satt det et menneske som trengte en lytter, men her anstrengte jeg meg for selv å puste.
"Unnskyld, hva sa du?" spurte jeg den anonyme personen foran meg, som skulle være alt annet enn anonym, og tenkte samtidig at jeg ikke ønsket å høre svaret.
Det er noe ytterst menneskelig og intimt i to mennesker som samtaler om livets utfordringer, og som sammen ønsker å bli klokere enn de var da deres veier gikk parallelt, men aldri møttes. Hvorfor satt dette mennesket her, hos meg, og hva var det det ville? Kunne jeg bistå denne vandreren på vei gjennom livets slagmark, om så bare med en krykke for en stakket stund? Svarene uteble fra min indre dialog, og det var da det slo meg at noe hadde endret seg i mitt vesen de siste årene.
For to år siden fant jeg meg i samme stol, riktignok med et annet menneske, men med klare svar på spørsmålene om hvilken visdom jeg hadde å dele ut, og med nysgjerrighet for visdommen som lidelsen til motparten kunne avsløre for meg. Det var som et spill med ping-pong, der replikkene frem og tilbake avslørte noe mer enn solipsistiske sannheter. For hvert slag ble bordet større, og spillet avslørte uoppdaget terreng på kartet vi sammen brukte for å orientere oss om hvor det var vi skulle. Vi begynte med kartets midpunkt, og med en penn og lite skjønn skjønnskrift, skisserte jeg for meg selv på vegne av mennesket hvor vi befant oss, og så tok vi det derfra. Vi fant hverandre her, i dette øyeblikket, og skraverte et terreng som ble stadig mer gjenkjennelig for mennesket overfor meg. Det ble nikket, mhm-et og utvekslet tegn som bekreftet at kartet jeg så for meg, stemte med den veien som hadde ført mennesket fremfor meg, her og nå. Da, når kartet var tegnet, var ikke lenger lidelsen så skremmende, for mørket som hadde omkranset mennesket i sin fomlete ferd var nå skissert i farger, med veibeskrivelser og skilting som gjorde at fantasiens monstre stod frem som intet annet enn hindringer langs veien. Blottlagt for fortidens monstre, og med ansvar for fortidige og fremtidige veivalg, var vi til slutt to mennesker som måtte enes om hva dette kartet skulle bety for veien videre. Her satt mennesket, og der var reisen som var tilbakelagt. Historien avslørte mye om mennesket, men ikke alt. Mennesket hadde drømmer, som lå gjenglemt tidlig i reiseruten, druknet i Sorgens sjø og svidd til aske gjennom Smertens skjærsild. Drømmene kunne skimtes i stiene og veivalgene på kartet, men disse kjente ikke mennesket lenger igjen. Målet var vitterlig ikke en destinasjon i seg selv, men unngåelsen av destinasjoner tidligere besøkt. Mennesket ville flyte på flåte med flytevest over Sorgens sjø, og helle vann på Smertens skjærsild, slik at de aldri igjen kunne volde dem noen skade. Jeg kikket igjen på kartet, som fortsatt for meg vitnet om en ferd med en misjon. Alle veier ledet i samme retning, gjennom lidelse, gjennom tap, gjennom ensomhet, og det måtte da lede mot noe?
Svaret var tidvis ja. Enkelte drømmer kunne berges, mens noen måtte erklæres fortapte og regelrett fillerevne i kampen mot terrenget som var alt annet enn gjestmildt mot mennesker som ikke visste hvor de ønsket å reise. Svaret var tidvis nei. Livet som var levd var et evig gjentagende narrativ, der kartografene før meg heller ikke klarte å skissere noen videre vei som var annerledes fra den mennesket hadde gått så mange ganger før. Fortiden førte frem til nåtiden, som alltid førte tilbake. Kartet ble deskriptivt - ja, intet annet enn en suvenir fra reisen og et lidelsens memento, og mennesket kjente seg igjen. Gjennom lidelse er du skapt, og gjennom lidelse skal du forgå. Som kartograf nektet jeg å godta dette, og forsøkte å skissere nye retninger, men de gav ikke gjenklang med historien til fortelleren. Tragedien kunne jo ikke få en lykkelig slutt?
Jo, det kunne den. Trodde jeg. Håpet jeg. Ved min venstre side lå det mange kart, der veien førte ut av kartets omriss, ut i verden; ut i livet. Noen hadde jeg ikke bare gitt en krykke til deres videre ferd, men en allværsjakke, veianvisninger og kompass. Jeg ser dem for meg der ute, på vei gjennom ild og over sjø mot stadig nye destinasjoner, med et smil om deres fjes som ikke nødvendigvis signaliserer lykke, men vitenen om at reisen fører dem dit de skal.
Ved min høyre side lå det en ganske annen bunke med kart. Ikke var bunken noe større enn den andre, men den var stor nok til at et glimt i bunkens retning fikk hjertet til å slå litt raskere, og avledet meg også denne gangen fra virkelig å lytte til reisebeskrivelsen fra mennesket som nå satt foran meg. Et glimt var nok, for jeg trengte ikke engang å se på kartene for å minnes ferdene som er nedtegnet på dem. Hvert eneste kart uten en utvei er prentet inn i mitt vesen, om ikke annet enn ubevisst, som en viten om at ikke alle veier fører noe sted.
I dag var stolen overfor meg tom, og jeg forsøkte meg på å være min egen temporale kartograf. Kanskje har minnene, inntrykkene og historiene preget min erindring av min egen reise mer enn jeg hadde trodd. For da nåtden var markert, og fortiden skissert, fremstod retningen jeg begynte med inkongruent med noen av mine siste veivalg. Det var som om jeg hadde forsøkt å gå på vegne av menneskene som satt fremfor meg; forsøkt å tenke, føle og sanse det samme som dem på deres ferd, for å prøve å se en vei ut. I min empatiske hengemyr plasket jeg plutselig i en sjø som ikke var min egen, med lidelsen og smerten som eneste kompass. Under mine plaskende føtter spiste fisker fragmenter av drømmer som ikke var mine. Der lå jeg og duppet...
...helt til jeg fant meg selv sittende i en stol, foran en stol som var tom, med et kart i mitt fang. Dette kartet var mitt. Det fortalte om motgang og fremgang, gleder og sorger, topper og grøfter. Ved mine sider lå det to ulike bunker. I hvilken bunke skulle jeg legge mitt eget kart? Svaret var enkelt.
Det tok jeg med meg, reiste meg opp, og tok på meg allværsjakka. På vei ut døren tittet jeg tilbake, og smilte; men ikke av lykke.
Ferden går videre.
