Jeg er en kunstner. Nei, jeg kler meg ikke sært og lager heller ikke sære malerier og skulpturer bare for å bevise min grad av særhet og dermed passe inn i de kunstneriske miljøene, men jeg skaper kunst hver eneste dag. Kunst er så mangt, og selv om tekster og musikk er kunst av ypperste sort, og jeg driver med begge, er det faktisk ikke noen av dem jeg sikter til i dette tilfellet. Jeg sikter til mennesker.
Før du begynner å tenke i de slibrige baner, og tenker at jeg nå antyder at jeg lager mennesker hver dag, så er det ikke det jeg sikter til. Jeg er en kunstner, og hvert eneste menneske er et lerret for seg selv. Har du noen gang lurt på hvorfor enkelte mennesker kommer godt overens med hverandre, og andre ikke? Svarene er mange, men iblant dem finnes det spesielt ett svar jeg selv holder en knapp på.
Se for deg at du er en kunstner, og du beveger deg rundt med et malerskrin og en malerkost. Hvor skal du male, om du ikke har et lerret? Frykt ikke, for det finnes nok av dem - nemlig mennesker. I løpet av dagen møter man en rekke forskjellige av disse skapningene, og forsøker å male harmoniske bilder på deres lerret. Problemet er hvorvidt våre evner strekker til for å male på et lerret av den størrelsen som hver enkelt person tilsvarer. Enkelte lerret er for små til at vi kan klare å male detaljer, og motivet får rett og slett ikke plass innenfor de knøttsmå rammene. Andre lerret er for store og grandiose, noe som gjør det mer eller mindre umulig å fullføre maleriet i løpet av et liv, og dette fører antageligvis til et mindreverdighetskompleks, siden man føler seg underdanig en større makt. Jeg har aldri likt den følelsen.
Jeg har fortsatt problemer med å finne et lerret er av en passende størrelse. Alle bildene jeg maler blir fæle, og motivene er uforståelige smørjer som hverken jeg eller noen andre forstår seg på. Det virker som om maleriene er et kompass som peker meg i retning av en asosial livsstil, men jeg vil ikke gå i den retningen. Kanskje er det min skjebne å forlate menneskene her, og jakte etter noe annet for meg selv.
For min egen del håper jeg at det finnes et lerret der ute som passer for meg. Jeg har funnet flere gjennom min tid her på jorden, men regnet fra underbevissthetens skyer har skylt bort malingen fra deres overflater. Det finnes tydeligvis ikke noen lerreter igjen som holder på malingen over lenger tid. Malingen blir bare visket bort, og motivet som man har brukt utallige timer på å male, det bare visner hen og falmer ut i evigheten som en hvilken som helst anonym trivialitet uten mening eller hensikt. Jeg nekter å la det skje med mine malerier. Jeg vil at de skal vare evig. Jeg vil at min signatur skal stå igjen som et monument over min personlighet og mine kunstverk.
Hvorfor føler jeg at signaturen er i ferd med å viskes ut?
søndag 29. juli 2007
mandag 23. juli 2007
Drømmer om en fremtid som ikke er fjern
Jeg så henne inn i øynene. Hun så tilbake, før hun vendte seg om og løp som om selveste fanden jaget henne, men jeg var den eneste der. Hun løp av sted. Hun løp ut av livet mitt, uten å si et eneste adjø, eller komme med en eneste forklaring. Jeg ga henne mitt hjerte, og uten antydning til anger kastet hun det på bakken og tråkket på det med sine høyhælte sko. Hun viste seg å være en manifestasjon av alt jeg mislikte og avskydde i denne verdenen, men jeg ville gjort alt for henne. Som en mark åt hun seg inn i et råttent eple, og skapte det om til verdifull næring. Nå er jeg bare en ufullstendig og råtnende epleskrott som ligger på bakken og venter på at jeg sakte men sikkert skal forderves av tidens gang.
Nå tenker du kanskje at jeg har mistet alt håp for livet, og at jeg kutter håndleddet med barberblad kjøpt på 10-kroners-tilbud for å overdøve den indre smerten? Riktignok har jeg på meg svarte klær i øyeblikket, og musikken som lyder fra mine høytalere er ikke akkurat lystig, men jeg er da aldeles ikke noen sutrefant. Livet er fullt av farefulle hindre, og det er ikke alle man evner å hoppe over. Det hender man faller, og det hender at man brekker noen ben før man faller med hodet først ned i en sølepytt, men det er slikt man må lære seg å leve med. Det beste man kan gjøre er å komme seg opp igjen, og halte videre.
Jeg drømmer mye. I natt drømte jeg om henne. Jeg drømte at hun som bokstavelig talt løp ut av mitt liv sendte meg et brev. Lenge påstod hun at hun hadde sendt et brev til meg, med ordre om at det skulle leveres en eller annen gang i slutten av juni eller begynnelsen av juli. Fristen har gått ut. Jeg har ikke fått noe brev fra henne, og hun prater ikke lenger med meg. Jeg åpnet brevet i mine drømmer, som en telepatisk beskjed fra henne til meg, og ble helt skjelven i knærna. Brevet bestod av to lapper hvis innhold ikke lenger er meg kjent. Det eneste jeg husker var at jeg ble knust, men lettet; lettet for at hun ville ta et siste farvel med meg. Den dagen som fulgte ble grusom.
Jeg vil ikke lenger høre noe om kjærlighet. Misforstå meg ikke; jeg liker kjærlighet, og det er lite som gjør meg så varm og god på innsiden som forelskede mennesker, men det er bare noe ved hele konseptet som bare gjør meg kvalm. Jeg synes ikke at kjærlighet lenger virker noe givende, for alle har lyst til å få, og ingen vil gi. Allikevel fortsetter vi å prøve oss, i håp om at vi møter en partner som ikke er helt og holdent egosentrisk, men så finner man etter mange år ut at det ikke finnes noen slike personer igjen, for de få av dem som fantes, har endt opp som galninger på en eller annen lukket avdeling. Grunnen til at vi mennesker fascinerer oss så mye for denne kjærligheten, er nok at den faktisk klarer å kombinere seksualitet med mystikk, og mennesker har gjennom tiden fått erklært deres forkjærlighet for begge disse emnene nok av ganger.
Det hender jeg blir bitter av å tenke på min egen situasjon. Alle finner noen de tilsynelatende elsker av hele deres hjerte, men etter bare noen korte uker, måneder eller år så finner de ut at deres hjerte kanskje ikke var så stort. Mitt problem er at mitt hjerte er altfor stort, og muligens er mennesker redde for å gå seg vill i det. Noe av det verste jeg vet er når folk sier at jeg er for snill for denne verdenen, at jeg er perfekt og diverse annet godsnakkende tullprat. Det gjør alt mye verre. Det får meg til å tro at det fortsatt finnes håp for meg på denne fronten, og selv om håp alltid er en god ting, begynner det å gå meg på nervene. Kjærlighet er ikke for alle, og det er absolutt ikke det eneste som er verdt å kjempe for her i verdenen. Jeg tror at mine katastrofale og definitivt mislykkede forsøk på å erobre kjærlighet er et altfor tydelig tegn på at dette ikke er mitt domene, og det er ikke noe jeg kommer til å sture noe særlig over.
I det siste har mine drømmer vært preget av negativitet, og selv om det ikke er snakk om mareritt, kan det vel neppe sies å være noe altfor annerledes. Det sies at drømmer er hjernens måte å oppsummere dagens hendelser på, og om det virkelig er slik, bør jeg kanskje begynne å bekymre meg litt. Drømmene blir stadig mørkere, nettene blir stadig lengre, og dagene gir meg en bitter ettersmak av urettferdighet. Jeg drømmer om min nåværende situasjon, men jeg kan bare håpe at drømmene mine snart tar en ny vending, og at virkeligheten følger etter.
Nå tenker du kanskje at jeg har mistet alt håp for livet, og at jeg kutter håndleddet med barberblad kjøpt på 10-kroners-tilbud for å overdøve den indre smerten? Riktignok har jeg på meg svarte klær i øyeblikket, og musikken som lyder fra mine høytalere er ikke akkurat lystig, men jeg er da aldeles ikke noen sutrefant. Livet er fullt av farefulle hindre, og det er ikke alle man evner å hoppe over. Det hender man faller, og det hender at man brekker noen ben før man faller med hodet først ned i en sølepytt, men det er slikt man må lære seg å leve med. Det beste man kan gjøre er å komme seg opp igjen, og halte videre.
Jeg drømmer mye. I natt drømte jeg om henne. Jeg drømte at hun som bokstavelig talt løp ut av mitt liv sendte meg et brev. Lenge påstod hun at hun hadde sendt et brev til meg, med ordre om at det skulle leveres en eller annen gang i slutten av juni eller begynnelsen av juli. Fristen har gått ut. Jeg har ikke fått noe brev fra henne, og hun prater ikke lenger med meg. Jeg åpnet brevet i mine drømmer, som en telepatisk beskjed fra henne til meg, og ble helt skjelven i knærna. Brevet bestod av to lapper hvis innhold ikke lenger er meg kjent. Det eneste jeg husker var at jeg ble knust, men lettet; lettet for at hun ville ta et siste farvel med meg. Den dagen som fulgte ble grusom.
Jeg vil ikke lenger høre noe om kjærlighet. Misforstå meg ikke; jeg liker kjærlighet, og det er lite som gjør meg så varm og god på innsiden som forelskede mennesker, men det er bare noe ved hele konseptet som bare gjør meg kvalm. Jeg synes ikke at kjærlighet lenger virker noe givende, for alle har lyst til å få, og ingen vil gi. Allikevel fortsetter vi å prøve oss, i håp om at vi møter en partner som ikke er helt og holdent egosentrisk, men så finner man etter mange år ut at det ikke finnes noen slike personer igjen, for de få av dem som fantes, har endt opp som galninger på en eller annen lukket avdeling. Grunnen til at vi mennesker fascinerer oss så mye for denne kjærligheten, er nok at den faktisk klarer å kombinere seksualitet med mystikk, og mennesker har gjennom tiden fått erklært deres forkjærlighet for begge disse emnene nok av ganger.
Det hender jeg blir bitter av å tenke på min egen situasjon. Alle finner noen de tilsynelatende elsker av hele deres hjerte, men etter bare noen korte uker, måneder eller år så finner de ut at deres hjerte kanskje ikke var så stort. Mitt problem er at mitt hjerte er altfor stort, og muligens er mennesker redde for å gå seg vill i det. Noe av det verste jeg vet er når folk sier at jeg er for snill for denne verdenen, at jeg er perfekt og diverse annet godsnakkende tullprat. Det gjør alt mye verre. Det får meg til å tro at det fortsatt finnes håp for meg på denne fronten, og selv om håp alltid er en god ting, begynner det å gå meg på nervene. Kjærlighet er ikke for alle, og det er absolutt ikke det eneste som er verdt å kjempe for her i verdenen. Jeg tror at mine katastrofale og definitivt mislykkede forsøk på å erobre kjærlighet er et altfor tydelig tegn på at dette ikke er mitt domene, og det er ikke noe jeg kommer til å sture noe særlig over.
I det siste har mine drømmer vært preget av negativitet, og selv om det ikke er snakk om mareritt, kan det vel neppe sies å være noe altfor annerledes. Det sies at drømmer er hjernens måte å oppsummere dagens hendelser på, og om det virkelig er slik, bør jeg kanskje begynne å bekymre meg litt. Drømmene blir stadig mørkere, nettene blir stadig lengre, og dagene gir meg en bitter ettersmak av urettferdighet. Jeg drømmer om min nåværende situasjon, men jeg kan bare håpe at drømmene mine snart tar en ny vending, og at virkeligheten følger etter.
onsdag 18. juli 2007
Erklær meg likegyldig
Mennesker vil i sin søken etter svar alltid hevde at det finnes en grunn for ting som skjer, uansett om de er av den oppfatningen at det står noe religiøst eller bare rent vitenskapelig bak det hele. Det er alltid godt å ha noe å gjemme seg bak, for vi aner tross alt absolutt ingenting. Her vandrer vi sporadisk rundt i mørket med utstrakte hender i håp om å treffe på noen som også treffer på oss uten å sparke oss i leggen og løpe i en annen retning. "Det er skjebnen", sier vi.
Jeg tror på en skjebne. Jeg tviler ikke ett sekund på et det står noe mer bak hver eneste lille filleting vi driver med her nede, men tro hjelper lite i det virkelige liv. Når man står i møte med det som er fysisk og manifestert for våre øyne, finnes det få unnskyldninger som er gode nok å komme med om man psykisk sett føler seg som om man har vært i en dusj i et intergalaktisk fengsel for planeter, og tilfeldigvis mistet såpen mens den aller største av planetene sto rett bak deg med et slibrig smil og en gedigen ereksjon på størrelse med Pluto og vel så det. Mental helse er visst kun en unnskyldning for å slippe å dra på jobben dagen etter en real fyllekule, og som juleaften, handler det hele om å få utløp for alle følelser innenfor én spesifikk gruppe på kortest mulig tid, slik at man ikke trenger å plages med dem resten av året. Om juleaften gir man gaver til andre, og får gaver tilbake, så man er ikke en gjerrigknark. På mandag har man vondt i hodet etter et altfor stort inntak av alkoholholdig drikke, og føler seg litt nedfor - ergo tar man seg fri og føler at de psykiske problemene i samfunnet blir tatt hånd om. Brød og sirkus, min venn...
Trivialitetene har tatt makten over hele vår verden. Hva som kan kjennetegnes som trivialiteter kan kanskje diskuteres, og noen vil kanskje si at alt utenom overlevelse er meningsløst, men sist jeg sjekket, hadde menneskeheten utviklet seg forbi det primitive urstadiet hvor kvaliteten på livet hadde lite eller ingenting å si. Kanskje har vi blitt bortskjemte, men jeg ser ikke noe galt i at vi faktisk nyter de få rundene rundt solen som vi får oppleve før vi møter vårt endelikt. Denne såkalte utviklingen har jo ført til at vi verdsetter med sofistikerte saker og ting, det være seg kreativitet eller medmenneskelighet, men alt dette som har med rangering av forskjellige typer handlinger og følelser gjør meg gal. Hva er vitsen med å hjelpe folk, om det eneste de kommer til å gjøre for resten av livet er å forfalle?
I det siste har jeg ikke sett noen mening i noe som helst. Denne typen resonnement er kanskje med på å ødelegge det lille snev av håp man hadde for verdenen, for det gir egentlig et inntrykk av at hele vårt samfunn bare er en gedigen maurtue, og uansett hva man gjør for å påvirke den, vil alle de andre maurene alltid gjøre sitt beste for å få den tilbake i den standen den var tidligere. Tuen vokser seg større - antallet maur likeså, men alt er i bunn og grunn det samme som før. Ingen verdens ting forandrer noe som helst, men det trenger da aldeles ikke være slik? Det er vi selv som har forårsaket denne tilstanden. Stabilitet går fremfor kvalitet, og i dette tilfellet er disse egenskapene faktisk ikke to sider av samme sak. Den ilden i våre hjerter som før brant for frihet, brenner nå for trygghet, og friheten er intet annet enn et gjenferd fra en fordums tid.
Jeg oppfordrer alle unge mennesker til å våkne fra deres trygge, bevisstløse tilstand, og nekte å ta imot ordre og informasjon intravenøst, for det finnes ting som fortsatt betyr noe. Riv ut ledningene og krev noe håndfast! Hele denne forbannede generasjonen er i ferd med å forfalle, og det eneste som er verre enn å forårsake dens forfall, er å tillate det - for det er vi som tilhører den. Jeg oppfordrer ikke til politikk, for det har kun som formål å endre samfunnet, og ikke menneskene som utgjør det. Vi trenger en kulturell revolusjon. Vi trenger noen som kan ta tak i folk og riste litt vett inn i dem før de tar knekken på både seg selv og alle andre.
Vi har klatret opp et enormt fjell, og det blri stadig tyngre å puste for hver meter høyere vi går. Oksygenbeholderen er tom, luften er som is, og det finnes ingen ende i sikte. Vi har lagt oss ned for å dø. Se nå å komme deg opp på beina igjen og komme deg ned fra det hersens fjellet, for fjellet er ikke bygd av stein, men arroganse og giftig egoisme. Det eneste vi gjør ved å klatre det er å bevise for oss selv at vi er guder i vårt eget sinn, og slike smålige konkurranser vil bare føre til vår undergang.
Erklær meg likegyldig og apatisk, for jeg bryr meg ikke om Idol.
Jeg tror på en skjebne. Jeg tviler ikke ett sekund på et det står noe mer bak hver eneste lille filleting vi driver med her nede, men tro hjelper lite i det virkelige liv. Når man står i møte med det som er fysisk og manifestert for våre øyne, finnes det få unnskyldninger som er gode nok å komme med om man psykisk sett føler seg som om man har vært i en dusj i et intergalaktisk fengsel for planeter, og tilfeldigvis mistet såpen mens den aller største av planetene sto rett bak deg med et slibrig smil og en gedigen ereksjon på størrelse med Pluto og vel så det. Mental helse er visst kun en unnskyldning for å slippe å dra på jobben dagen etter en real fyllekule, og som juleaften, handler det hele om å få utløp for alle følelser innenfor én spesifikk gruppe på kortest mulig tid, slik at man ikke trenger å plages med dem resten av året. Om juleaften gir man gaver til andre, og får gaver tilbake, så man er ikke en gjerrigknark. På mandag har man vondt i hodet etter et altfor stort inntak av alkoholholdig drikke, og føler seg litt nedfor - ergo tar man seg fri og føler at de psykiske problemene i samfunnet blir tatt hånd om. Brød og sirkus, min venn...
Trivialitetene har tatt makten over hele vår verden. Hva som kan kjennetegnes som trivialiteter kan kanskje diskuteres, og noen vil kanskje si at alt utenom overlevelse er meningsløst, men sist jeg sjekket, hadde menneskeheten utviklet seg forbi det primitive urstadiet hvor kvaliteten på livet hadde lite eller ingenting å si. Kanskje har vi blitt bortskjemte, men jeg ser ikke noe galt i at vi faktisk nyter de få rundene rundt solen som vi får oppleve før vi møter vårt endelikt. Denne såkalte utviklingen har jo ført til at vi verdsetter med sofistikerte saker og ting, det være seg kreativitet eller medmenneskelighet, men alt dette som har med rangering av forskjellige typer handlinger og følelser gjør meg gal. Hva er vitsen med å hjelpe folk, om det eneste de kommer til å gjøre for resten av livet er å forfalle?
I det siste har jeg ikke sett noen mening i noe som helst. Denne typen resonnement er kanskje med på å ødelegge det lille snev av håp man hadde for verdenen, for det gir egentlig et inntrykk av at hele vårt samfunn bare er en gedigen maurtue, og uansett hva man gjør for å påvirke den, vil alle de andre maurene alltid gjøre sitt beste for å få den tilbake i den standen den var tidligere. Tuen vokser seg større - antallet maur likeså, men alt er i bunn og grunn det samme som før. Ingen verdens ting forandrer noe som helst, men det trenger da aldeles ikke være slik? Det er vi selv som har forårsaket denne tilstanden. Stabilitet går fremfor kvalitet, og i dette tilfellet er disse egenskapene faktisk ikke to sider av samme sak. Den ilden i våre hjerter som før brant for frihet, brenner nå for trygghet, og friheten er intet annet enn et gjenferd fra en fordums tid.
Jeg oppfordrer alle unge mennesker til å våkne fra deres trygge, bevisstløse tilstand, og nekte å ta imot ordre og informasjon intravenøst, for det finnes ting som fortsatt betyr noe. Riv ut ledningene og krev noe håndfast! Hele denne forbannede generasjonen er i ferd med å forfalle, og det eneste som er verre enn å forårsake dens forfall, er å tillate det - for det er vi som tilhører den. Jeg oppfordrer ikke til politikk, for det har kun som formål å endre samfunnet, og ikke menneskene som utgjør det. Vi trenger en kulturell revolusjon. Vi trenger noen som kan ta tak i folk og riste litt vett inn i dem før de tar knekken på både seg selv og alle andre.
Vi har klatret opp et enormt fjell, og det blri stadig tyngre å puste for hver meter høyere vi går. Oksygenbeholderen er tom, luften er som is, og det finnes ingen ende i sikte. Vi har lagt oss ned for å dø. Se nå å komme deg opp på beina igjen og komme deg ned fra det hersens fjellet, for fjellet er ikke bygd av stein, men arroganse og giftig egoisme. Det eneste vi gjør ved å klatre det er å bevise for oss selv at vi er guder i vårt eget sinn, og slike smålige konkurranser vil bare føre til vår undergang.
Erklær meg likegyldig og apatisk, for jeg bryr meg ikke om Idol.
Abonner på:
Innlegg (Atom)