Det er enkelt å undervurdere livet. Ikke bare er det enkelt, men det er også blitt en rigid norm som uten en lyd har lagt seg under vår kultur som et teppe. Kanskje skyldes det overbefolkning på vennelistene på Facebook, eller muligens den endeløse tingliggjøringen av menneskers liv og påfølgende død i mediene. Lenge har samfunnskritikere - eller rettere sagt mediekritikere - gått hardt ut mot ukebladtendensene som sakte men sikkert begynte å okkupere mer og mer plass i tabloidavisene. Selv har jeg reagert på dette, og personlig synes jeg at det er liten tvil om at medienes rolle som vakthund og "den fjerde statsmakt" for lengst er utdatert og mildt sagt forgjeves. I disse dager handler disse merkelappene mer om illusjoner av hensikt i journalistikken enn det gjør om gjenspeiling av den virkeligheten som befinner seg utenfor døren. Før mine digresjoner fører meg helt av sporet og ut i eksistensielle trakter, burde jeg i stedet klargjøre hva det er som står på agendaen i dag. I dag vender jeg tilbake til et emne som er like tabu å nevne som det er populært, og derfor overrasker jeg vel ingen når jeg sier at dette innlegget skal ta for seg menneskeverd. Før jeg faller i klisjeenes felle og begynner å stille spørsmål om hva et menneske er verdt i monetære eller kamelmessige valuta, må jeg gi meg selv et oppfriskende klask i fjeset og vekke meg fra klisjeenes drømmelignende tilstand. Alle som kjenner til markedøkonomiens regler vet vel vitterlig at verdi avgjøres av etterspørsel og tilgjengelighet, og siden tilgjengeligheten av menneskeliv i disse dager er så åpenbart overflødig, og etterspørselen er på et rekordlavt nivå, klarer de fleste å forstå at menneskeverd ikke lenger er hensiktsmessig å prate om dersom vi vil opprettholde vår illusjon av hensikt. For hva var vel egentlig et menneskeliv noensinne verdt?
Tidvis opplever jeg det som tungt å leve. Nå er det ikke slik at jeg er uten hjem eller nære venner som bryr seg, og takk og lov for det, men det er alltid en utfordring å møte verdenen som venter utenfor døren. Sånn sett forstår jeg journalistene. Har man et menneskesyn som avviker helt fra det man møter der ute, blir noe så enkelt som å skru på televisjonen en utfordring. De fleste av oss søker vitterlig et korrekt bilde av verdenen, og når man da konstant blir minnet på at dette bildet kan være like uvanlig som det er korrekt, vet man ikke hvem man skal stole på. Iblant er det vanskelig å skille mellom når det vil være fordelaktig å høre på flertallet og når man burde holde seg til det som virker fornuftig, fordi mennesker tross alt alltid har vært spesielt flinke til å konstatere at de er alt annet enn fornuftige. Av tidligere innlegg og tidligere diskusjoner med venner (dere vet hvem dere er) har det kommet klart og tydelig frem hva slags tanker jeg har om logikken - eller mangelen på den - bak demokrati. Å hevde at flertallet har rett på grunn av deres kvantitet blir like dogmatisk som å hevde at homofili er galt fordi det står skrevet i en antikk bok. I grunnen er begge deler like krenkende mot ideen om menneskers frihet og autonomi.
Sosial validering - som det så fint kalles på fagspråket - er et nyttig verktøy i situasjoner som er av liten betydning, og går nemlig ut på at man ser til andre for å vurdere om en mening eller handling er riktig. Mener naboen at gresset skal være 11,5 mm langt hele sommeren, så må det jo tross alt være sant. Problemet oppstår når denne typen sammenligning benyttes i situasjoner som er alt annet enn trivielle. Hva skjer hvis naboen viser seg å ha alvorlige virkelighetsforstyrrelser, og man regulerer sine meninger på eksempelvis politikk etter denne naboens meninger? Tidvis må man vel spørre seg selv om det er nettopp dette som har vært tilfellet i politikkens tilstand i dag, men det er en annen sak. Sosial validering kan bringe med seg fordeler som sosial godkjenning, men vil i en del tilfeller gi et forvrengt syn på virkeligheten og - ikke minst - mennesket.
Knapt en dag går forbi uten at en avis rapporterer om en katastrofe. "Fem hundre mennesker døde i flyulykke." Det får det hele til å høres så ubetydelig ut. I en setning på intet mer enn seks ord, har man oppsummert skjebnen til mennesker som hadde levd varierte liv, og som med deres liv hadde håpet å få til så mye mer enn de noensinne rakk. Tiden strakk aldri til for dem. Arven de etterlater til verdenen kan virke liten og lite signifikant, når deres liv blir kvantifisert på denne måten. Alle disse enkeltmenneskene med navn blir gjort navnløse og telles opp som gjenstander. Ett menneske, to mennesker, tre mennesker. Ett syltetøyglass, to syltetøyglass, tre syltetøyglass. Hvis det er noe jeg har lært, så er det at man i virkeligheten ikke kan uttrykke et menneske i flertall. Et menneske er alltid noe for seg selv. Et menneske har alltid et liv med muligheter. Et menneske har alltid et navn.
Hvor tok navnet veien hen?
Jeg har et problem med ideologier. Ja, gjør klar faklene og høygaflene, og fyr løs deres kruttsalver mot meg, populistpolitikere fra alle Norges partier. Hva er så problemet med disse heidundrende ideologiene? Innledningsvis fortalte jeg at denne teksten skulle ta for seg menneskeverd, og der har du svaret. Ideologier nedvurderer menneskeliv. Enkelte særdeles paranoide mennesker har de siste årene uttrykt en frykt for at det finnes grupper med mennesker som sitter bak sceneteppet og trekker i trådene til politikere, og selv om denne noe snodige bekymringen skulle vise seg å være sann, så er det virkelig det minste av våre problemer. Vårt største problem er ideologiene, for disse trekker i trådene til alle og enhver. Delvis kan man hevde at slike ideologier er intet annet enn den tidligere omtalte sosiale valideringen bragt til et høyere nivå, fordi det er vel liten tvil om at frykten alle ideologiske mennesker føler for motstand skyldes at de trenger godkjenning; de trenger å vite at mennesker er enig med dem - mer enn de trenger å vite at de har rett. Personlig er jeg en rakker for sannhet.
Alle ismer har det til felles at de organiserer verdenen i et bestemt hierarki eller en bestemt struktur (som i nihilismens og anarkismens særskilte eksempel bunner ut i at det ikke finnes noen struktur), gjerne utledet fra et bestemt dogme som anses som viktigere enn alle andre. Sånn sett fungerer ismer på akkurat samme vis som religion. Problemet er at en isme aldri kan fange kompleksiteten som hører virkeligheten til. Liker man å påføre eller bli påført smerte fremfor alt annet, ja, så er man vel sadomasochist. Liker man å danse på blomsterenger med blomster i håret, ja, så er man vel sosialist. Og liker man å drikke alkohol, er man vel tilhenger av alkoholismen. Alt går greit så langt, men folk stopper ikke der. Folk stopper ikke før deres misjon om å frelse verdenen ved å få alle til å bli som dem har blitt fullbyrdet, og der har du alle ideologiers grunnleggende feil. Det finnes ikke en kakeform som alle menneskeliv passer inn i, og er det dette man søker etter, så får man bli medlem av en kult. Noen sannhet vil man aldri finne om man nekter å akseptere at naboen er et annet menneske enn en selv. Men så var det kanskje ikke sannhet man var ute etter når man så til naboen. Kanskje var det vel bare et ønske om å høre hjemme.
Hva vil så et menneskeliv innebære? Svaret på dette spørsmålet er så fundamentalt at det på mange vis er årsaken til en moralsk lov som står høyere enn alle andre, nemlig at man ikke skal myrde et annet menneske. Hvorfor er det så galt å drepe? Ikke tenk juridisk; tenk moralsk. Hvis mennesket bare er et nummer; et kvanfifiserbart, livløst objekt, hvorfor skal vi bry oss? Fordi mennesket aldri noensinne var livløst. Et bankende hjerte er og vil forhåpentligvis aldri bli det som karakteriserer et menneskeliv, for det som gjør et menneskeliv unikt er alle drømmene for sin fremtid og mulighetene til å oppfylle disse. Alt et bankende hjerte kan fortelle deg er at noe lever. Sånn sett er en levende rotte likestilt med et levende menneske. Forskjellen utgjøres av potensialet.
Overalt foregår det mord for tiden, og da er det ikke snakk om den typen mord som får hjertet til å stoppe, men den typen som får livsgnisten til å slukke. Hvor hen man vender sitt blikk, blir man møtt av meningsmisjonærer som klart og konsist påstår at de har funnet svaret på meningen med livet, og de vil dele det med alle og enhver. Noen mennesker faller for det, enten fordi de sårt trenger svar eller fordi de ikke klarer å motstå fristelsen til å høre hjemme et sted. I prosessen så hender det fort at man mister oversikten over hva det er man virkelig vil, og hva det er som må til for å virkeliggjøre sine drømmer. Det er vel ikke helt uvirkelig å hevde at det meningsmisjonærer i bunn og grunn driver med er mord. De stopper ikke hjerter, men tar fra dem grunnen til at de banker. Og hva var vel et liv - i grunnen - uten muligheten til å virkeliggjøre den fremtiden man så for seg i sine drømmer?
