X marks the spot

Det falt meg inn i dag at jeg ikke har skrevet en eneste tekst om kjærlighet de siste to årene, og for en selverklært kjærlighetsfanatiker var det en skremmende tanke å tenke. Mens jeg før fant det for godt å komme med jevnlige romantiske oppgulp som antageligvis ga halvparten av leserne mine diabetes type 2, kjenner jeg nå at det å skulle skrive en tekst om kjærlighet oppleves som umulig. Hvordan jeg har havnet i denne skrivesperregrøten (uten sukker, med altfor mye kanel), kan diskuteres, og mens jeg står til knærne i bitter fattigmannskost, tenkte jeg at jeg skulle gjøre nettopp dette. Man bekjemper vitterlig skrivesperre med å skrive. Det fungerer alltid.

Hva er det som har forandret seg siden den gang jeg var en kjærlighetens apostel? Mye. Ikke bare er jeg nå singel og dermed helt ute av stand til å fungere som et normalt menneske, for jeg har i tillegg gått til anskaffelse av verdens flotteste hund og begynt å jobbe. Dersom tiden ikke strakk til før, er tiden nå et fenomen som jeg simpelthen eksisterer innenfor. Plutselig har det gått fem timer uten at jeg helt vet eller forstår hva det er jeg har drevet med. Jeg lider kanskje under det å måtte vokse opp, som jo er en prosess som de færreste av oss forstår omfanget av før vi står midt oppi den. Tiden er konstant i sin størrelse, men midt oppi all denne tiden så vokser man som menneske helt til man har blitt så stor at tiden er noe man kun kan observere med et mentalt mikroskop. Her tramper jeg på sekunder, minutter og timer som grus under føttene, og de lager ikke en lyd i det jeg fortsetter å bevege meg fremover. Kanskje skulle ikke livet defineres ved tid, men ved prosessene som får oss til å gå videre på livets grussti?

Tidsopplevelsen er ikke det eneste som har forandret seg. I samtaler med min erindring av mitt fortidige selv, slår det meg at hele virkelighetsoppfatningen har endret seg drastisk. Mens jeg før var en drømmer på grensen til psykotisk (eller det man kanskje i disse dager kaller for "en kunstnersjel"), har hjernen slått seg mer til ro med rasjonalitet som en leveregel. Det hånden kan gripe om, for så å sende sanselige signaler til hjernen for videre prosessering, er det som nå virker fornuftig å basere livet på. Fornuftig sett, så er det jo faktisk det, men midt oppi denne håndfaste virkelighetstroen så mangler det alltid en konkret grunn til å fortsette sin ferd på grusstien. Eller trasker vi bare videre for opplevelsen av grus under våre føtter?

Prinsipper har mistet sin funksjon. Riktignok er de fortsatt til oppi dette nevrale kaoset for å veilede meg i de utallige situasjonene jeg presterer å rote meg borti, men mens de før var rigide slagplaner, er de nå kun løse skisser som gir en dytt i en eller annen retning. Kanskje er det erfaringen som har vist at det som oppfattes som absolutt aldri kan overføres til alle mulige situasjoner, og i så fall vil det bety at den svekkede prinsippfastheten er et tegn på tilpasning til en høyst uforutsigbar virkelighet. Likevel oppleves det hele som om jeg har mistet meg selv gradvis etter hvert som prinsippene har falmet, noe som vel betyr at det ikke er lurt å definere sin person ved prinsipper. Alternativet, som jeg nå i mye større grad velger å definere meg selv ved, er atferd. Men hva kom først - prinsippet eller atferden?

Jeg vil tro at jeg i min oppvekst merket meg at jeg foretrakk visse handlingsmønstre fremfor andre, enten via egne erfaringer eller ved observasjon av andres oppførsel. Etter hvert krystalliserte disse handlingsmønstrene seg så i form av idealer som jeg målte meg selv opp imot, med ulik grad av suksess. I stadig eldre alder er det naturlig at det vil være vanskeligere å se samsvar mellom egen atferd og idealer, da evnen til å se nyanser i verdenen og spesielt egen atferd er noe som utvikler seg over tid. Man vil være et godt menneske, men ser at konsekvensene av en atferd som opprinnelig sett var ment å være god, ikke alltid vil være i tråd med intensjonene som man hadde da man gjorde som man gjorde. Selv helgener og andre moralske idoler vil med deres handlinger skape mye grusomhet i verdenen, og det øyeblikket man innser at et ideal sjeldent skaper godhet i seg selv, er et rystende øyeblikk for enhver drømmer. Intensjonen om å gjøre godt, er aldri tilstrekkelig for å oppnå idealet om å være et godt menneske.

Min tidlige idolisering av kjærlighet var kanskje et eksempel på hvordan et rigid prinsipp ikke kan overleve i møte med omgivelser under stadige omveltninger. Romantikeren i meg står på en mental slette og skriker av full hals over det som har blitt gjort og det som bare tilsynelatende har skjedd, for hvordan kan det romantiske idealet forbli uendret i møte med ekte kjærlighet, og ekte kjærlighetssorg? Etter hvert som tiden ble et stadig mer ukontrollerbart konsept, ble mulighetene for å gi uttrykk for et romantisk ideal stadig færre, og i virkelighetens kunnskapsjag ble det romantiske idealet etter hvert så utvannet at det ikke lenger var kompatibelt med de faktiske handlingene. Den kognitive dissonansen som oppstod ga meg et enkelt valg: Skal jeg forandre idealet, eller skal jeg forandre atferden?

Jeg klarte aldri å fatte noen beslutning. I stedet valgte jeg å begrave romantikeren i en haug med singel og grus, i håp om at konflikten mellom realiteten og idealet ville løse seg etter hvert som ferden førte meg videre på grusstien. Kanskje ville det skje noe der ute i verdenen som løste konflikten for meg? Det som rasjonelt sett kanskje var en god løsning, viste seg å ikke være noen løsning i det hele tatt. Tiden løser ingen problemer så lenge du ikke er villig til å løse dem selv.

Hva har det blitt av mitt romantiske ideal? Jeg, som før definerte meg selv ene og alene i kjærlighetens tegn, måtte før eller siden ta et valg. Skulle det mentale idealet fortsette å definere meg, eller skulle jeg definere meg selv ut ifra den personen jeg kunne føle, sanse og se med mine egne øyne at jeg var?

Speilet lyver kanskje ikke, men øyet som beskuer speilet vil alltid forvrenge den informasjonen som mottas. I lys av at mine handlinger, som alle andres, vanskelig kan betegnes som kompatible med mentale, abstrakte idealer, har jeg konkludert med at det mest fornuftige vil være å fortsette jakten på det uoppnåelige og den ubegripelige virkeligheten som kanskje ikke finnes. Man kan prøve og feile så mye man vil, men standhaftighet vil alltid være drivstoffet som får den håpløse vandreren til å fortsette på sin vei til tross for alle fall og forfall. Destinasjonen er usikker, men idealet står prentet inn i hjernebarken som et skattekart uten noen X. Det er bare å dra frem spaden fra bukselomma, hente frem godtroen, og grave dypt i all grusen som du måtte komme over på din vandring på livets grusvei. Plutselig kan det hende du finner skatten som all din erfaring tilsa ikke burde eksistere, men når du da står med den i dine hender, vil all erfaring være foreldet og forkastet. "Du eksisterer virkelig," vil du si. "Du eksisterer."

Evig naiv

"I've been too honest with myself; I should have lied like everybody else," - Richard James Edwards

Selvinnsikt har alltid vært en tveegget egenskap å inneha for mennesker. Mens det på én side kan sies å være en essensiell kvalitet for vedlikeholde en relativt stabil psyke, kan selvinnsikt også være nødvendig for å fungere i sosiale kontekster hvor man til stadighet må sette seg inn i hvordan andre oppfatter en selv og reagerer på denne kunstige projeksjonen. Uten en realistisk forståelse av seg selv, vil forsøk på å forklare andres atferd i egen tilstedeværelse gjerne kunne bli noe mangelfull. Som selverklært vitenskapsentusiast så tenderer jeg å helle mot slike forsøk på å forstå en situasjon ut ifra både min egen og andres oppfatning av meg selv, samt mer eller mindre vellykkede forsøk på å dekode andre som måtte finne på å være i den nevnte situasjonen. Mens slike forsøk alltid kun vil forbli forsøk uten mulighet for å kryssjekke med andre, mer reliable mål, så velger jeg å tro at subjektiv persepsjon av en situasjon kan bidra til en forståelse som kanskje ikke har et allmenngyldig fundament, men som kan generaliseres til en selv og de situasjonene man måtte finne på å snuble over på livets eviglange slagmark av distanserte drømmer og håpefulle forsøk på erobre det usikre. Fyr løs!

Det er aldri en god idé å starte en paragraf med uttrykket "Da jeg var ung..." grunnet det anekdotiske virkelmiddelets begrensede effekt for andre enn forfatteren selv, og av denne grunnen velger jeg å begynne paragrafen med en setning om hvor uhensiktsmessig et slikt virkemiddel kan være. Nå var det overstått. Da jeg var ung, nemlig, hadde jeg en masse drømmer. Jeg ville bli geolog, arkeolog (grunnet min håndfaste tro på at alle arkeologer hadde arbeidsvaner som Indiana Jones), forfatter, musiker og det meste som ikke innebar å jobbe med økonomi. Alle var de oppnåelige mål, og om vi har lært noe av dette århundrets overflødighet av selvhjelpslitteratur, så er det at vi kan oppnå alt vi noensinne kunne drømt om. Problemet med drømmer, har jeg nylig forstått, er ikke deres viskøse og vage natur, men deres enorme spredning. Innen et livsløp har de aller fleste av oss som er heldige nok til å bo i et utviklet land, flere muligheter til å velge og vrake fra livets smågodthylle av drømmer og deres potensial til å oppfylles. Som en storforbruker av smågodt kjenner jeg altfor godt til fenomenet med at noen av de assorterte slikkeriene ikke alltid er like kompatible. Ta for eksempel de sure føttene, som i og for seg selv setter spyttkjertlene i aktivitet. Sammen med sjokolade har jeg erfart at dette avrevne godterilemmet kan bli en særs ubehagelig opplevelse, fordi smakene går ikke så bra sammen. Jeg kan skylde på godteriet, eller jeg kan skylde på smaksløkene som i sin kulinariske frustrasjon ikke klarer å kombinere smakene til noe behagelig.

Drømmene vi har for våre liv fungerer likeledes - de har som hensikt å føre oss inn i livssituasjoner hvor vi trives (eller tror vi vil trives) i større grad enn vi gjør i den nåværende situasjonen. Man kan lure på hvorfor i all verden jeg som barn trodde eller håpet at det å bli geolog ville gjøre meg lykkelig, og jeg hadde vel mine grunner, men karakteristisk for meg var den enorme spredningen av drømmenes arbeidsfelt. Hvorfor nøye seg med én drøm, når man kan få alle oppfylt? Sant nok, jeg var naiv, og denne drømmende naiviteten kan vel sies å være skadelig i den grad den distraherer veien til noe enkelt mål, men det stoppet ikke meg i å drømme og miste fokus. Rasjonalitet fungerer dårlig på et bestemt barn.

Dette er ikke en tekst om barnslige forhåpninger om hva fremtiden skal bringe; tvert imot. Tidligere har jeg skrevet om at drømmer er ubetydelige i og for seg selv, og ikke betyr noe før man aktivt gjør noe for å realisere dem. Fortsatt vil jeg si meg delvis enig i dette, men i det siste har jeg forstått hvilken betydning drømmer kan ha på mine tankemønstre og dermed min reaksjon på det jeg møter i mitt svært så trivielle liv.

Skal jeg være svært romantisk, så vil jeg si at drømmer kan fungere som mentale retningslinjer for hvordan man skal komme seg fra A til B i livet, samt bidra med informasjon om hvorfor denne progresjonen er så viktig for personen. Mens drømmenes drivkraft er nødvendig rent psykologisk for å motivere oss til å få gjort noe som helst i denne verdenen som helst oppfordrer til nihilisme på alle plan, så har jeg opplevd mitt mangfold av drømmer som min største utfordring i møte med min egen fremtid. Nå som relativt voksen og moden, har enkelte av drømmeyrkene falt fra listen, mens andre har gjort en stormfull entré, og jeg har faktisk klart å slå meg mer eller mindre til ro med tanken på å ende opp som hjernekrymper. Hadde livet kun bestått av denne ene fasett - arbeidet - hadde jeg vært på god vei mot målet. (U)heldigvis har det seg også slik at vi mennesker har en naturlig aspirasjon om å bli superhelter i våre egne liv, som med strake armer og ben møter livet med kløkt og briljans, og som ved sin eksistens alene rokker ved selve fundamentet til vår kultur og vår tid. Alle har sine metoder for å realisere dette psykotiske synet på seg selv. Noen velger å bli politikere, for å kunne søke å oppnå denne grandiose narsissismen gjennom å eksplisitt kontrollere lovverket som de fleste av oss opererer innenfor. Likeledes kan man velge å fokusere på et hvilket som helst fagfelt eller aspekt av livet som man oppfatter som nødvendig for samfunnet og/eller en selv. Ved å forsikre seg om at det man driver med er livsviktig, skaper man en sirkulær rasjonalisering av sine egne handlinger, hvor man aldri helt kan vite om det var drømmen eller handlingen som kom først. Gratulerer, du har skapt en eksistensialistisk basis for ditt liv!

For min egen del har denne selvrealiseringen vist seg å være det området av livet jeg behersker med minst kløkt og bragd. Politikk? Retorikk. Kunst? Narsissisme. Religion? Tvangstanker. Nå er jeg riktignok ikke helt uten ervervede verdier, selv om de verdiene som har tålt tidens og rasjonalitetens tann omtrent utelukkende er de som tar for seg personlige forhold. Av en eller annen snodig psykologisk grunn har jeg funnet mening i det å konversere med andre mennesker om hva det er de finner mening i å gjøre og prate om. Grunnet min tidvise tendens til å isolere meg sosialt, hadde denne fascinasjonen blitt konvertert til et enormt behov for å ha ett enkelt menneske hvis person og hvis drømmer jeg kunne lære å kjenne og elske gjennom den gode samtalens kunst. Uten at jeg var klar over det, hadde jeg blitt avhengig av den mest avhengighetsdannende rusen som finnes, nemlig det å finne mening i å elske et annet menneske. Kjærlighet er verdens flotteste eksistensialistiske verktøy så lenge det finnes to parter i et forhold som begge elsker hverandre like høyt. Dersom dette kriteriet innfris, vil drømmen om å gjøre den andre personen lykkelig sørge for at denne naivitetens runddans fortsetter lenge, inntil én av partene spenner benet på den andre.

Jeg, i all min naivitet, så på denne runddansen som en evighetsmaskin, hvor den ene drømmerens drivkraft sørger for å mate den andre drømmeren med nok energi til å bevege den opprinnelige drømmeren like langt som han eller hun opprinnelig beveget seg. Sagt litt mindre uforståelig: Resiprositet. Ok, sagt enda mindre uforståelig: Gjensidighet. Gjensidighet i eksistensialistisk forstand kan vel sies å virke som en markedstransaksjon, hvor man håper at anvendt innsats noenlunde tilsvarer verdien av den økte følelsen av mening som er tilført livet.

Det mest skremmende tidspunktet i alle menneskers liv er det øyeblikket det vokser en tvil om dette vilkårlige valgte elementet av mange, som for dem kan synes å tilføye livet mening.

Utførte jeg virkelig noe viktig med all denne innsatsen og all denne energien?

...
...
...

Nja.

2011

Populismen har igjen inntatt Formørkning Fryder, denne gangen i form av den opphetede debatten rundt Datalagringsdirektivet som nå har fått gjennomslag av de mange kloke hodene på Stortinget. Finn frem høygaflene og faklene, så skal vi sammen sørge for at politikerne blir jaget tilbake til året de så veldig, veldig lengter tilbake til. Ja, jeg snakker selvfølgelig om 1984. Nei, dette blir ikke et innlegg om hvordan Orwells profeti blir oppfylt noe forsinket, og om at Storebror ser deg og til syvende og sist kommer til å få deg til å underkaste deg ham før han skyter deg i hodet. Etterpåklok spoiler-alert til de av dere som har tenkt til å lese boken, forresten. Litterære henvisninger av denne arten har jeg gått lei, og vender heller snuten (he-he) mot det nåværende året: 2011.

La meg se. Norge er et demokratisk land. Med dette mener jeg ikke begrepets opprinnelige betydning, nemlig at flesteparten av folket kan være med på å bestemme saker direkte, men et representativt demokrati hvor man stemmer på kandidater som står for noenlunde like prinsipper og standpunkt som en selv, hvorpå disse skal representere hver og en av oss når avgjørelser skal fattes på nasjonalt plan. Et slikt system kan sies å være praktisk på grunnlag av den selvsagte befolkningsveksten vi har opplevd de siste århundrene, men også fordi dagens samfunn og stater har en rekke utfordringer som må løses som en enhet av de utøvende maktene. Mange av disse oppgavene er noe mannen og kvinnen i gata ikke har tid, energi eller interesse av å sette seg inn i, og det er derfor svært praktisk at man kan stemme frem representanter til å fatte slike avgjørelser for seg. Naturligvis vil valgte representantenes standpunkt avvike fra velgernes egentlige syn på visse av disse sakene, da de tilsynelatende små sakene sjeldent tiltrekker seg mange stemmer midt oppi valgsmørja. Det vi i disse dager er vitne til i forbindelse med Datalagringsdirektivet kan sies å være resultatet av denne prinsipielle svakheten med representativt demokrati.

Hvem var det som stemte på Arbeiderpartiet og Høyre på grunnlag av deres iherdige innsats for personvernet til befolkningen? Hvem var det som stemte på noe parti av denne grunnen? Jeg forventer at det sitter få lesere med hendene i luften i dette øyeblikket, og det er naturlig. Jeg gjorde det ikke selv. Personvern er som mange mindre kampsaker på det viset at det kan sammenlignes med tikronerstilbud på ICA Maxi. Til vanlig, hvor mye penger bruker man på leverpostei i måneden? Ved å generalisere ut ifra min egen subjektive økonomiske situasjon (noe de statlige organene har vist seg å være veldig flinke til), så velger jeg å tro at det ikke er mye. Likevel blir jeg alltid overrasket over hvor mange bokser med leverpostei mennesker klarer å få med seg i armkrokene mens de løper rabiate mot kassene med dollartegn i øynene og desperasjon i blikket, bare fordi prisen er satt ned med et par kroner fra normalprisen.

Poenget med den tvilsomme parallellen til forbrukerhverdagen er enkelt: Mennesker reagerer sterkt på muligheter for gevinst og trusler om tap, selv om det er snakk om gevinster og tap på områder som har virket heller trivielle inntil øyeblikket muligheten åpenbarte seg. Joda, man skjuler inntastingen av PIN-koden i minibanken, og selger ikke passet sitt til høystbydende på Ebay, men likevel må vi stadig oppdatere Facebook-kontoen med informasjon om hva vi gjør, hvor vi gjør det, og hvor lenge vi har tenkt å gjøre det (tolk som dere vil). Dette er et argument jeg har hørt fra personer som støtter eller er likegyldige til innføringen av Datalagringsdirektivet, og jo, det er et fornuftig argument. Hacking av personers Facebook- og mail-kontoer vil nok kunne gi minst like mye sårbar informasjon som den som vil bli lagret som et resultat av DLD, men dette argumentet kan kun brukes dersom mennesker betraktes som datamaskiner som består ene og alene av informasjon som kan brukes og misbrukes. Uansett hvor fascinerende jeg synes kognitiv vitenskap er, kan jeg ikke unngå å mene at det er mer til et menneske enn en datamaskin.

Hvorfor legger mennesker ut informasjon om seg selv på Internett? Til dét kan det være mangfoldige grunner. Blant annet handler det om at man vil formidle noe om sitt eget liv og sin egen personlighet til bekjente eller mennesker man gjerne vil bli kjent med. Alternativt er det bare tidsfordriv som man egentlig ikke tenker over konsekvensene av, noe som helt sikkert er tilfellet for mange. For min egen del benytter jeg Internett hovedsakelig til å kommunisere med bekjente, og publiserer nok noe informasjon som kan være å betrakte som sårbar og som sikkert kan misbrukes på et eller annet snodig vis. Sannheten er vel at slik informasjon finnes om oss alle, og derfor må vi som enkeltindivider fatte en beslutning om hva vi våger å utlevere til den store, stygge, digitale ulven. Dette er en beslutning som angår oss personlig, og skal derfor ene og alene være fattet av oss. I mine øyne er dette en rettighet som er hevet over enhver lov som er fattet av noen representant til noen tid. Hva dere synes, får være opp til dere.

Datalagringsdirektivet har som formål å lagre informasjon om menneskers bruk av teknologi, dette for potensielt å kunne benyttes til å fange kriminelle. Mye av denne informasjonen lagres allerede i dag, blant annet i forbindelse med fakturering av mobiltelefoni, og dette er hyppig anvendt som et argument for at det ikke vil bli noen stor forandring. Likevel vil det nå, etter at direktivet ble vedtatt, bli slik at informasjonen i følge loven må lagres en viss periode, mens det tidligere var slik at informasjon måtte bli slettet innen en viss periode. Ikke er det stor forskjell på periodene det er snakk om, men det er direktivets tydeliggjøring av Statens kontroll over informasjon knyttet til enkeltindivider som bekymrer meg. Mens vi alle og enhver kan velge om vi vil inngå en avtale med mobiloperatører, mer eller mindre vitende om at de naturligvis må lagre informasjon om samtaler og databruk en liten stund for å kunne kreve korrekt beløp på telefonregningen, så krever nå Onkel Stat at denne informasjonen skal lagres. Denne informasjonen er en del av en avtale mellom en person og et selskap som tilbyr en tjeneste, hvor personen selv gir tillatelse til at slik personlig informasjon lagres for faktureringens skyld, og innebærer ikke statlig innsyn.

Faktum er at informasjonen er lagret uansett om Datalagringsdirektivet pålegger det, men det som provoserer meg er ikke det at lagringstiden blir lenger, men at våre verdier kvestes på et alter til ære for en gullkalv som strengt tatt ikke engang er gyllen. I Norge, et representativt demokrati, skal det plutselig bli slik at folkets representanter skal få makt over den private sfæren til enkeltmedlemmer av nasjonens befolkning, uten at folket skal ha noe å si på. Men hvem er de, disse politikerne som valgte å si ja til direktivet? Var det ikke folket som gav dem makt i form av tillit og stemmesedler, selve folket som politikerne representerer på en politisk arena. Vi valgte dem tross alt for å drive politikk på våre vegne; ikke for å være surrogatforeldre for voksne mennesker med valgfrihet og medfølgende ansvar for sine egne liv.

Forskjellen mellom Datalagringsdirektivet og frivillig publisering av personlig informasjon til andre er maktens opprinnelse. Makt er ikke et personlighetstrekk eller en egenskap en person kan ha; det er noe man lar andre personer ha over seg selv og andre. Denne makten har vi tillatt politikere å låne for å styre på våre vegne, men de må aldri, aldri få tro at den er noe vi har gitt dem. Den makten er vår. Nå har likevel visse politikere fått det for seg at denne makten er noe de eier og har råderett over. Det er på tide at vi viser dem at makten de definerer seg selv ved ikke tilhører dem; den tilhører oss. Makten over eget liv er ikke til utlån - under noen omstendighet.

På det største av alle supermarkeder, Internett, står bestemmelsesretten over eget liv i tilbudsseksjonen, på en sliten pappeske med en plakat hengende over seg. Plakaten er enkel i sitt budskap:

"Kom og ta meg, før noen andre gjør det."

Fremsyn

Hele mitt liv har jeg fokusert på fremtiden. Hver eneste tanke som hjernen min konstruerer ut av synaptisk kaos dreier seg om noe som ligger fremfor meg i tid, uten at jeg riktig klarer å si hva det er jeg ser for meg der fremme som virker så fristende eller så skremmende at det behøver all denne oppmerksomheten. Enkelte dager utøver hjernen min det jeg velger å kalle konstruktiv katastrofetenkning, med det enkle formålet å forberede meg på mulige farer som ligger i det store tomrommet som vi alle dykker stadig dypere inn i for hvert sekund som går. Ikke alle dager er resultatet av katastrofetenkningen like konstruktiv, men teori og praksis er vitterlig to vidt forskjellige verdener som følger helt ulike sett med regler. Alternativet til katastrofetenkningen er det som nærmest kan kategoriseres som virkelighetsfjern optimisme, og representerer ved sitt nærvær en rus som overgår noe annet jeg har kjent i mitt liv. Disse to livssynene fungerer som to ulike utgangspunkt for enhver gryende dag, og synes å være bestemt av en følelse av hvordan livet kan sammenfattes det øyeblikket jeg motvillig åpner mine øyne for å trykke på slumre-knappen på alarmen. Hvordan denne dagen skulle bli, virket allerede avgjort de få sekundene etter at jeg våknet, da jeg summerte følelsene og tankene som svirret oppi hodet til en mal for de kommende timene. Slik har det alltid vært.

Ikke hver dag er lik den forrige. Naturligvis kan det virke som om det finnes lite nytt å utforske når vi har Wikipedia til å fortelle oss det meste om det meste - ja, vi søker vel alle å kunne seire i livets omgang med Trivial Pursuit? Heldigvis kan ikke livet defineres eller klassifiseres ene og alene ved forandringer i omgivelsene, men også ved forandringer ved vår personlighet og våre standpunkt til alt som finnes i våre omgivelser. Min timeplan forandrer seg ikke mye fra uke til uke, og tiden konsumeres generelt av jobb, utdanning, lesing, skriving, mer eller mindre alkoholisert sosialisering og alt det som folk har en tendens til å drive med. Det som kanskje kan være en sørgelighet som fører til mang en midtlivskrise hos forvirrede skrivebordseventyrere, føler jeg gir meg muligheten til å analysere det som forandrer seg på innsiden fremfor utsiden; utseendet og omgivelsene falmer vitterlig uansett.

Plutselig har livet fått en diger omveltning. Ting som før var skrevet i stein, har nå blitt knust til sand, og raskt renner sanden gjennom det proverbielle timeglasset. På et øyeblikk har timeglasset gått tomt, og igjen sitter man med en virkelighetsbrist som forstyrrer og rokker ved alt. Man trodde vitterlig at grunnen man stod på, ville være fast og stødig for alltid, men plutselig synker man i synkgjørmen som ble til mens man stod plantet så trygt og godt oppå den. Var det vekten av et menneskeliv som knuste den?

Enkelte mennesker lever for fortiden, enten fordi de har opplevd noe som var så vakkert at de ikke våger å håpe at noe lignende vil skje dem igjen, eller fordi det har skjedd dem noe så grusomt at de er redd for at noe lignende skal ryste ved dem på ny. Jeg har aldri vært noen av delene. Om dette kan skyldes en mangel på særskilt markante emosjonelle begivenheter eller en dårlig evne til å lære av sin fortid, vet jeg ikke noe om. Den slags selvinnsikt er forbeholdt asketer.

Nåtiden har heller aldri vært min tid. Behovet for fokus nødvendiggjør naturligvis nåtid som katalysatoren for frie valg, men som en evig drømmer med tidvis altfor lite bakkekontakt, har jeg innsett at mitt fokus ligger lenger fremme enn der det burde. I natur av mitt fokus velger jeg å kalle meg selv temporalt langsynt; jeg ser best det som ligger langt unna, og dårligere det som befinner seg tett opptil meg. Dessverre finnes det ikke korreksjon for slike skjevheter.

Ting har forandret seg. De har forandret seg ganske kraftig. Ved anledninger som denne, der et gedigent hamskifte finner sted i livet, er det ikke uvanlig at man føler seg som en passiv tilskuer til forandringer i verdenen som er utenfor personlig kontroll. Det er tross alt ikke en enkel oppgave å kartlegge forandringene og deres ringvirkninger i omverdenen og en selv. Flere ganger har jeg tatt meg selv i å stirre tomt, men likevel tankefullt på en hvit vegg i flere minutter om gangen. Det å stirre mot den tilsynelatende tomheten en uforanderlig flate kan skjule gir en nøytral grunn å bearbeide alle disse forandringene mot. Her, i denne veggen med en horisontal sprekk i tapetet, skjuler det konstante en mulighet til å avsløre de ukjente variablenes korrekte verdier. Verdenen er vitterlig en eneste stor likning. Variablenes natur forandres naturligvis over tid. Uansett om vi forsøker å holde fast ved enkelte av variablenes verdier som om de skulle vært konstante, vil tidens likning snart vise at disse verdien ikke lenger får likningen til å gå opp; noe har forandret seg. Vi kan henge oss opp i enkeltverdier som passer inn i helheten på et bestemt tidspunkt fordi vi liker denne tilstanden godt. Under visse omstendigheter føler vi oss bedre enn ellers, og dette lærer vi fort. Vi lærer å internalisere disse omstendighetene, og søke å oppfylle dem selv om verdenen utenfor har forandret seg og omstendighetene ikke lenger eksisterer. Kan det da være fornuftig å fokusere på en fortid som tilfredsstilte den gang da, og heller ignorere nåtiden og forventninger om fremtiden? Burde man virkelig ofre fremtidens utallige muligheter på fortidens stigmatiserende, men lykkebringende alter?

Tidens pil gjør det spørsmålet enkelt. På merkelig vis som ingen helt kan forklare, fortsetter vi alle å bli dyttet inn i fremtiden, uansett hvor mye vi forsøker å leve i fortiden, men fortiden lar sitt nærvær merkes. Spøkelsene av våre tidligere selv dukker opp der man minst venter dem, og forteller om valg som burde vært fattet annerledes enn de ble. "Kanskje burde jeg gjort dét, kanskje burde jeg ikke gjort dette." Spøkelsene er mange, og de søker kun å slå seg til ro med de avgjørelser som er fattet, og som ikke kan gjøres om på. De kan aldri forandre situasjonene som skapte dem, men så var det heller aldri poenget. Poenget er at fortiden skal oppfattes annerledes i lys av nåtidens åpenbaringer, og det fortsetter den stadig å gjøre. Etter flere år kan man forstå den sanne betydningen av små, tilsynelatende ubetydelige valg, men valgene kan aldri fattes på nytt. Hva er så vitsen med dette konseptet vi kaller fri vilje, dersom handlingenes sanne konsekvenser aldri helt lar seg avdekke, og vi foretar våre valg i blinde?

Utilitaristene kan gå og legge seg. Ja, det er tross alt altfor sent for hovne akademikere, men jeg mente det opprinnelig i en overført betydning. Konsekvenser er i og for seg viktige, men et elendig grunnlag for avgjørelser. Med mindre man er ute etter særlige konkrete resultater, vil enhver avgjørelse være preget av et temporalt nærsyn, selv for de av oss som våger å påstå at de er temporalt langsynte. Vi forstår rett og slett ikke omfanget av våre handlingers ettervirkninger. Av denne grunnen kan det virke relativt håpløst å fokusere så iherdig på fremtiden, for det som ligger der fremme er helt vilkårlig. Uansett hva jeg velger å gjøre i nåtiden, basert på mine tidligere erfaringer med omverdenen, kan jeg aldri predikere noe annet enn det som akkurat er i ferd med å skje rett foran nesetippen min. Alt jeg vet om mine handlinger er at de får konsekvenser. Konsekvensenes natur og omfang vil lenge forbli et mysterium, inntil jeg én dag muligens tar dem igjen og forstår om valget jeg tok den gang da utartet seg som jeg hadde håpet.

Så hvorfor fokusere på fremtiden, når den alltid er uviss?

Enkelt.

Jeg søker etter noe.
Jeg vet ikke hva det er jeg søker.
Jeg vet ikke hvor det jeg søker befinner seg.
Jeg vet ikke når jeg finner det jeg søker.
Alt jeg vet er at det finnes. Der fremme. Et sted.


Dagens spørsmål: Hva er det beste potetgullet du vet om?

Dagens sang: The Streets - Trust me

Velkommen... tilbake?

Etter mye av ingenting er tiden endelig inne for en oppdatering på bloggen Linnea Myhre hater å elske å hate, bloggen som fikk VOE til å pensjonere seg i en alder av femten, og bloggen som får enhver rosa moteblogger til å gå av moten. Som dere kanskje ser, har bloggen fått en betydelig makeover. Ikke bare har bakgrunnen gått fra helsvart til en litt mindre svart og mer pretensiøs stil, for også innholdet vil vise seg å være preget av en lysere fremtreden. Se, det er til og med litt rosa skrift over her for å tilfredsstille den enorme etterspørselen etter fargen i samtidens bloggverden. Jeg er nesten stolt av meg selv.

I et forsøk på å få en struktur på en bohemlignende hverdag som student, vil denne bloggen dekke et behov for faste holdepunkter i hverdagen min bortsett fra søvn, mat, jobb og alt det man sikkert kunne trengt litt mindre av i hverdagen. Kanskje det til og med blir oppdateringer oftere enn månedlig. Hvem vet? Fremtiden har mye spennende i vente.

"Hvorfor et slikt vågalt comeback?" lurer dere kanskje på. "Hvorfor ikke slutte mens man er på topp?" Det er to gode spørsmål, og som de fleste gode spørsmål, finnes det et godt svar. (Inderlig godt at jeg er ferdig med examen philosophicum for lengst; hvis ikke hadde jeg vel strøket for å mene det lille snevet av sannhet.) Svaret er enkelt: Jeg kjeder meg. Uansett hvor spennende noen måtte synes det er med kvalitativ metode innenfor psykologi, klarer ikke denne vesle skrotten av en hjerne å være helt enig. Nøkkelen til suksess i karrierelivet kan vel sies å være utholdenhet på tross av nitriste aspekter ved faget man driver med, men med et enormt behov for å føle at alt jeg gjør skal ha en funksjon eller iallfall en illusjon av en hensikt, så får jeg heller prioritere personlig vekst fremfor suksess. Personlig vekst satser jeg på å oppnå ved å fokusere på de små tingene i livet, som livssyn og sånt.

I mine yngre bloggdager hadde jeg opptil 15 000 lesere om dagen. I kid you not. Det skal sies at dette var rundt den tiden VGBlogg var det store, og moderatorene omfavnet mine tekster hver gang jeg skrev intetsigende innlegg som egentlig var mer ment som tidsfordriv enn faktisk lesestoff. (Jøss. Egentlig ganske likt VGs egne artikler, når jeg tenker meg om.) Likevel - det er den slags tekster som slår an hos den jevne befolkning, og hvis jeg noensinne skal få tilsendt sminkepunger og forespørsler om å bli med på Charterfeber som avdanket kjendis, så må jeg inngå et kompromiss med meg selv og mine prinsipper. Kanskje får jeg ty til populærbloggmentalitet som anbefalinger av sanger fra VG-lista på slutten av hvert innlegg, avsluttende spørsmål til leserne, samt bilder av meg selv i utfordrende positurer med bildetekster som med dårlig humor forsøker å dekke over det faktum at jeg er litt i overkant glad i å vise meg frem?

Dagens spørsmål: Har du noen gang mistet en tusj?

Dagens sang: Fatboy Slim - Don't let the man get you down.