Byrden skal forfølge deg

Himmelen åpnet seg helt plutselig mens jeg stod med øynene vendt mot bakken, og jeg merket det ikke før det var for sent. Dommedag var kommet, og alle menneskene fra mitt liv var til stede for å følge med på rettsaken. Himmelen var rød som blodet i mitt hjerte, og regnet som fosset ned var likeså. Det var på tide å trosse de indre demonene som stod i min vei, for de hadde gjort det så altfor lenge, og det finnes kun én måte å bli kvitt dem på.

Jeg var omringet av mine nærmeste. De var der for meg, men de tilbød ingen støtte for denne situasjonen. Deres øyne var som mine pleide å være; vendt mot skitten og den kalde jorden mens et uendelig univers ventet over dem. De var statuer av solide falskheter og oppriktige løgner, og blodet dryppet ned på dem uten at de viste noen antydning til å bry seg. Mine øyne var nå vendt mot himmelen. Blodet regnet ned i mine øyne, og plutselig så jeg alt klarere enn før.

Mennesker har en tendens til å tro at de står maktesløse i kampen mot underbevisstheten om herredømme over sitt eget liv, og kanskje er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor. Vi påvirkes alle i en viss grad av menneskene og omgivelsene vi omgir oss med, og selv de selverklærte individualistene faller i denne fella ved å gjøre intet annet enn det motsatte av alt som er ortodoks. Ved å kjempe for hardt imot noe, transformeres de til det de engang kjempet imot, fordi underbevisstheten har en tendens til å forme personligheten etter tankene som farer gjennom hodet. For å kunne kjempe imot noe, må man derfor være såpass sterksindig at man ikke blir til sin egen verste fiende, og så sterksindige er det dessverre få som kan skryte av å være.

Visdom er evnen til å kunne reflektere over trivialiteter som andre tar for gitt, og gi det meningsløse en mening, og derfor spiller bevisstgjøring av sitt eget sinn også en enormt stor rolle. Underbevisstheten er det som vi visstnok ikke kan styre, for den styrer oss hvor hen vi går og hva enn vi gjør, men der kommer den røde tråden inn. Om man må være bevisstgjort for å kunne være vis, kan mennesker som ikke har kontroll over sin egen bevissthet virkelig kalles vise?

Alt kan virke så meningsløst og nytteløst til tider. Livet kan virke som et eneste stort gap som sluker alt og eventuelt gjør det om til nostalgisk ekskrement, og før man vet ordet av det, står man med dritt til halsen. Hver eneste handling virker betydningsløs fordi den ikke får noen umiddelbar effekt på verdenen, men hvorfor? Hvorfor skal hver eneste filleting ha så lite betydning, når den i virkeligheten kan ha alt å si? Her kommer refleksjon inn. Uten evnen til å reflektere over våre handlinger, vil handlingene miste sin effekt. Hva er en bil uten drivstoff? En container du kan oppholde deg i en god stund om du trenger et sted å være, men uten bensin, vil den aldri noensinne føre deg noe sted.

Det hender folk spør meg om hvorfor jeg gjør som jeg gjør, og jeg kommer som regel med en eller annen forenklet og lett forståelig grunn, for jeg vet at den egentlige grunnen til hver eneste lille filleting jeg gjør ville tatt en evighet å forklare. Jeg har mine grunner.

For å bekjempe sine indre demoner, er det viktig at man virkelig kjenner dem, og da jeg stod der i den blodige stormen, omringet av mine bekjente, kunne jeg ikke annet enn å føle at jeg visste hva jeg skulle gjøre for å overvinne disse demonene. Jeg vet hvem jeg er. Jeg vet hva jeg står for. Jeg vet at jeg aldri vil få oppleve noe normalt liv på grunn av dette, men jeg smiler uansett. Drømmen om å ta kontroll over mitt eget sinn og dermed omgivelsene jeg beveger meg i, er altfor stor og betydningsfull til at noe annet kan få meg ned.

Enkelte vil kanskje finne på å si at jeg ikke er åpen for nye ting, siden jeg forsøker å kontrollere det som foregår i mitt eget hode, og at jeg fordømmer ting jeg ikke vet noe om, men sannheten er at ethvert menneske trenger et fundament å bygge sin personlighet på. Uten dette fundamentet vil selv den mest robuste bygning falle ved et eventuelt jordskjelv, og derfor er det ikke rart at stadig flere mennesker blir deprimerte og ulykkelige. Vi er så besatt av effektivitet og lykke at vi hopper over denne fundamentale delen tross dens relevans, men vi vet alle at kun den sterkeste festning vil overleve tidens tann. Jeg er kun i ferd med å bygge den festningen.

Men alt er ikke fryd og gammen når man virkelig vet hvem man er. Underbevissthetens kode tar lang tid å knekke, og mens man forsøker å finne en sammenheng i disse uforståelige og kaotiske tankesmørjene, nærmer man seg kanten av stupet med sjumilssteg. Med bind for øynene er hvert eneste steg usikkert, og hver bidige gang foten treffer fast grunn, blir man alltid like lettet. Problemet er selvsagt at neste steg alltid kan være det siste...

Jeg vet hvem jeg er. Jeg kjenner til mine styrker så vel som mine svakheter. Det er ikke lenge siden det for første gang gikk opp for meg hva for et menneske jeg er, og for å være ærlig så skremte sannheten meg. Det var som å se i speilet og oppdage at det ikke var en refleksjon som stirret tilbake på meg, men den virkelige meg - sperret innenfor speilets fire rammer. Det speilet viser er ikke det alle andre ser, men det som ligger under overflaten og ulmer. Og hva er det som skjuler seg under overflaten? Noe så stort og betydningsfullt at verdenen ikke har sett noe lignende før, og det er det som skremmer meg. Om man vet med seg selv at man kan få utført store forandringer, er forandringene allerede så godt som gjennomført, og når mennesker blir møtt med slike enorme forandringer, vil de alltid bli offensive og kjempe tilbake. Det er én mann mot verdenen i en enorm kulturell revolusjon, men allikevel kjenner jeg håpet. Håpet er overveldende.

Jeg har blitt velsignet med en gave, men den er også en forbannelse. Det sies at alle er spesielle på hvert sitt vis, men det som skiller enkelte mennesker fra andre, det er ikke personligheten eller utseendet; det er drømmene. Jeg har en drøm, og drømmen er gaven og forbannelsen jeg må bære på gjennom livet som min byrde. Drømmen kunne fort blitt mitt kors, men nylig anskaffet håp har lært meg å ta kontroll over drømmen før den tok kontroll over meg og jeg hadde latt meg korsfeste. Drømmen er ikke lenger en lenke som holder meg bundet til alle andre, men nøkkelen som slipper meg fri. Endelig er jeg fri, og hånd i hånd med kjærligheten kan jeg forandre alt.

Blodet fortsetter å regne ned i mine øyne, og alle andres øyne er fortsatt vendt mot bakken. I mitt hode roper en stemme som oppfordrer til krig mot urettferdigheten og hykleriet som råder overalt, og først nå har jeg styrke til å kjempe. Jeg vender blikket vekk fra skyene som pøser blod ned over menneskene, og ser heller utover folkeskaren som står spredt utover horisonten som blodige statuetter. Alle er tyste, og stemmene er stumme. Stillheten er ikke lenger til å takle, og nå som jeg endelig har lært å bruke min stemme, roper jeg ut det min undertrykte drøm så altfor lenge har higet etter å skrike til alle og enhver.

Byrden skal forfølge deg hvor hen du går,
Den gleden som finnes skal du forbigå alle år,
Og solens sterke skinn vil komme til å blinde deg,
Mørket blir din beste venn,
Frem til den dag du reiser deg,
Og vender ryggen til det onde,
Og overvinner det som hindrer deg,
Mens kjærligheten lyser vei,
Da vil ingenting kunne stoppe deg.