Det er med en viss vemodighet man innser at brillene man hele livet har sett verden ut ifra, aldri har korrigert det som i realiteten har vært en ganske markant myopi. Da jeg som 8-9-åring fikk på meg mitt første brillepar etter noen år som mer eller mindre lykkelig uvitende funksjonelt blind, åpenbarte det seg en verden av visuelle vidundere som jeg aldri hadde forstått at jeg gikk glipp av. Blader på trærne hadde ikke bare farger, men også form, fasong og detaljer som jeg aldri hadde visst om. Optometriens fremvekst har virkelig vært en gave til de visuelt utfordrede iblant oss, men som vanlig klarer jeg ikke å dy meg fra å trekke en metafor ut av noe som i bunn og grunn er ganske håndfast og konkret. Litt meta må det tydeligvis være.
Det sies tidvis i mer eller mindre flåsete former at øynene er vinduene til sjelen. Om floskelen bærer sannhetsverdi, bør det kanskje kunne utledes at øynene også er sjelens vindu ut til verden. Sannheten er vel at det sjeldent er så enkelt, og om man hadde klart å finne denne sjelen det er snakk om i utgangspunktet, hadde dens utsikter vitterlig vært blokkert av tre lag med frostet, ugjennomtrengelig glass og fem lag med historisk møkk som har samlet seg på vinduets overflate. Hva er det egentlig jeg titter ut mot?
Erfaringene tilsier at det er utrygt å knytte seg til andre mennesker, og ett lag med frostet glass bygges opp. Enhver er vi alene. Dette er selvsagt, og erkjennelsen ledsages oftest av en viss vemodighet som får oss til å oppsøke den oppmerksomhet fra andre som vi behøver for at ikke ensomheten skal slå rot. Jakten på den anerkjennende oppmerksomheten fra den andre - i riktig dose og med riktig format - er for oss alle et livsvarig prosjekt vi enten kan vedkjenne oss eller fornekte. Du speiler deg gjennom meg, og jeg gjennom deg, og på hver vår side står refleksjoner av subjekter hvis sanne form stadig synes å være i endring. Jeg blunker, og personen jeg ser speilet i deg oppleves mer fremmed nå. Ingenting har endret seg, men som ved en egosentrisk vri på Capgras' vrangforestilling kjenner jeg meg selv ikke igjen selv om speilbildet er identisk med i går, og depersonaliseringen er fullkommen. Kanskje mennesket jeg trodde jeg var, ikke var det mennesket jeg levde ut. Kanskje mennesket jeg trodde jeg var, i realiteten var et forvridd fragment av et speilbilde som hadde brent seg fast gjennom tidligere feilslåtte forsøk på å speiles. Kanskje, kanskje ikke - selvtvilens første spire.
Erfaringene tilsier at det er for smertefullt til å holde ut å kjenne på de følelser som oppstår i møte med et liv som aldri tar de vendingene en hadde håpet på, og et andre lag med frostet glass bygges opp. Vi er alle formet av en historie med nederlag, seiere og utfall som ikke lar seg dikotomisere med positivt eller negativt fortegn. Atferdsgenetikkens konklusjoner om den overveldende betydningen av genetikk på holdninger til livet og seg selv til side - konklusjonene bærer liten trøst og enda mindre tyngde for et menneske med nedarvet resiliens som hele livet har levd med en opplevelse av å stå midt på en slagmark, og der beskjeden om at krigen var slutt aldri nådde frem. Tristheten vitnet om en mangel på tilhørighet, og ethvert forsøk på å uttrykke den ble møtt med forvridde speilbilder som bare føltes fremmedgjørende. Sinnet vitnet om et behov for et oppgjør med den urett og ydmykelse som fulgte av forsøkene på å knytte bånd. Uroen vitnet om et iherdig ønske om å få til endring. Et liv på en slagmark fremprovoserte til tider mange følelser i et forsøk på å mobilisere til endring, men uten en identifisert målskive for endring, kulminerte følelsene i en tomhet som kun mobiliserte til stagnasjon. Motorene trekker i samtlige retninger, og livet blir stående på stedet hvil; der det er tryggest. Kanskje var krigen kun en fiktiv fortelling som gav mening til et liv som ikke ble som jeg hadde håpet? Kanskje var jeg egentlig alene på slagmarken, og var det i så fall meg selv jeg kjempet mot? Kanskje var himmelen over slagmarken farget rød av den smerten den hadde forvoldt, eller kanskje var det en soloppgang på vei over horisonten? Kanskje, kanskje ikke - selvtvilens fabrikerte gjødsel.
Erfaringene tilsier at det som virkelig gir mening og verdi for deg i livet, er utenfor din rekkevidde, og et tredje lag med frostet glass bygges opp. Slaget som ble kjempet - hva var det jeg kjempet for? Vi er alle kroniske junkier på jakt etter neste dose med glede, nytelse, makt eller mening, og tidligere ervervelser av disse dosene preger fremtidens skattejakt. Livet leves ut ifra et skattekart som viser skattens lokalisasjon og innhold, men det finnes ingen retningsanvisning eller andre landemerker å orientere seg etter. Ved ren slump snubler vi på vår famlende skattejakt over en skatt her og en skatt der, og et meningsgrunnlag og verdisett opparbeider seg i vårt indre. Lidenskap, kunnskap og først og fremst kjærlighet - den hellige treenighet av hjørnesteiner i et lykkens rike som er bygget på nevroners reisverk. Gjennom deres tilstedeværelse ble stagnasjon til voldsom og plutselig progresjon, og livet tok fart og retning igjen. Det var vel først når de enkelte bestanddelene uteble at deres verdi ble så altfor tydelig. Lidenskap uten kunnskap opplevdes retningsløst. Kunnskap uten lidenskap opplevdes fruktesløst. Lidenskap og kunnskap uten kjærlighet opplevdes meningsløst. Kanskje hadde jeg funnet X-ene på mitt skattekart? Kanskje produserte jeg disse løsrevne bildene, tekstene og nye, forslitte metaforer, alt i et forsøk på en intellektuell skjønnmaling av hendelser og prosesser som opplevdes som alt annet enn skjønne? Kanskje holdt jeg meg selv tilbake gjennom dette naive, romantiske jaget på skatter hvis sanne lokalisasjon og innhold jeg uansett aldri vil kjenne? Kanskje, kanskje ikke - selvtvilens fullkomne oppblomstring.
Erkjennelsen av tvilen gjør noe med hindringene for utsikten. Hverken utsiktene eller innsiktene er gode når man ser gjennom feil vindu; det er bare ikke så lett å forstå før blokadene til utsikten er fjernet. Én etter én dras blokadene til side, og når utsikten åpenbarer seg blir det med ett klart i hvilken retning vinduet hele tiden har pekt - det peker tilbake, og det er lukket. Gjennom et oppheng i å finne ut av hva som finnes bak selvtvilens frostede glassplater har jeg ikke skimtet en eneste reell følelse eller opplevelse - kun fragmenter av grunner til ikke å vende blikket i motsatt retning. For hadde jeg snudd meg, ville jeg fort oppdaget at det fantes et vindu ut mot verden, med gardinene godt trukket for, her i min mentale eremitthule.
Det er med en viss vemodighet jeg oppdager at brillene jeg har sett verden ut ifra, aldri har korrigert det som i realiteten er en ganske markant myopi. Ved et første blikk gjennom det nye vinduet, med disse nye brillene, er det ikke til å komme foruten at det tar tid å tilpasse synet. Heller ikke her finnes det noen fasit på hvem speilbildet egentlig viser. Heller ikke her finnes ly fra slagmarkens smerte. Heller ikke her finnes en fri flyt av lidenskap, kunnskap og kjærlighet. I det lyset strømmer inn fra min nye utkikkspost, avdekkes følelsesmessig interiør jeg hadde oversett i mitt monomane tilbakeblikk gjennom selvtvilen. Nå overveldes jeg av tristhet og sorg over det som ikke ble som jeg ønsket. Nå sprudler jeg over av glede og entusiasme for det jeg ønsker å kjempe for. Nå dirrer jeg av frykt for å miste det som gir livet vitalitet og mening. Nå føler jeg noe.
Kanskje er den evinnelige kampen for det som betyr noe i livet verdt all smerten, eller kanskje ikke?
Jeg går for kanskje.
