Jakten på et inntørket maiskorn

Det er vel hevet over enhver tvil at tekstene på denne bloggen lider av et overstadig abstraksjonsnivå som gjør dem overintellektualiserte og frarøvet evnen til å kommunisere enhver emosjon som egentlig ligger til grunn for tematikken de omhandler. Metaforer, ord og tekstroverte bilder danner historier med treogtyve slør av litterær fornektelse. Historier skaper sammenheng i det evige mylder av tilfeldigheter. Der et menneske ånder, vil vitterlig skjebnens tilskikkelser være en uunngåelig tolkning av en verden uten skjebne. Historier skaper mening, og som enhver nokturn nevrotiker som stirrer eksistensen for dypt inn i dens bekmørke øynene vet, er mening ofte en utilgjengelig ressurs. Historier skaper tilhørighet, og som den solipsistiske toastmasteren erkjente under bryllupstalen etter tredje glass med rødvin, er det visse murer imellom oss som ikke kan rives ned. Historier skaper frihet, og en medfødt determinisme brytes gjennom hvert et vitnesbyrd som føder valg der intet valg kan fattes. Historier skaper udødelighet. Moren og faren som holdt sin døende datters hender ved sykesengen tviholdt på historien. Hun levde et godt liv, og hun har opplevd å være elsket. Historier.

Nei, historier skaper ingen av delene, men vi ønsker å tro det. De kan vekke i oss enhver følelse som er oss tilgjengelig, og de kan dekke hvert et behov som følelsene signaliserer. Det finnes de historier som søker å underholde. Det finnes de som søker å informere. Det finnes de som gjennom krumspring ønsker å provosere til refleksjon. Historier, med historier om hvorfor de oppstod. Historier.

Under alle disse historiene ligger det likevel noe usagt. Hva var impulsen som gav behov for å fortelle disse historiene, og hvilke behov var det de forsøkte å dekke? 

I et sjeldent forsøk på å avkle mine egne historier, vil jeg for en gangs skyld forsøke å være rett frem i det jeg ønsker å kommunisere. Det er skjult mye sårbarhet bak mange av disse tekstene, og tanken min har hele tiden vært at det er noe terapeutisk ved å skape noe vakkert ut av det vonde. Dette har nok medført at lettlesthet har måttet vike for lyrikk,  men for en over middels privat person bør det vel kunne sies å være et nødvendig kompromiss. Med skjønnhet og kjærlighet skal smerte bekjempes - og kampen har lenge gått i det godes favør.

Depresjon er en jævlig antagonist å forholde seg til. En grunnleggende tvil på sin egen verdi og sine egne bidrag til sine nærmeste medmennesker, bekjente og samfunnet for øvrig skaper ingen god grobunn for fremveksten av positive følelser. Mange års tekstproduksjon skyldes definitivt en sårbarhet ved meg for disse reaksjonene, som likevel har vært holdt i sjakk i mange, mange år nettopp gjennom narrativt arbeid og andre mer eller mindre gode mestringsstrategier. Hva var det så som skjedde som gjorde at resiliensens reisverk begynte å slå sprekker? 

Følelser fluktuerer hos oss alle. De fungerer som kompass som skal fortelle oss hva vi bør unngå og hva vi bør oppsøke mer av for å oppnå det livet vi ønsker. Alltid har jeg vel vært en person som har vært mer sysselsatt med å unngå det negative enn å oppsøke det positive her i livet, og følelseskompasset er vel tilpasset deretter. Dette har definitivt sine adaptive sider, som ikke bør glemmes, men en slik vekting av prioriteringer i livet medfører en sårbarhet som plutselig en dag kan slå ut om kortene faller feil. For hva skjer når personen med en overvekt av negativ følelsesorientering i økende grad omgis av negative hendelser utenfor sin kontroll? Hva skjer når tilgangen til de gode mestringsstrategiene og den sosiale støtten gradvis svekkes? Hva skjer når man plutselig innser at man spiller stolleken med to tomme stoler og gjenferd uten navn? Hva skjer når det er måneder siden sist det var en positiv følelse igjen å spore, og hver dag blir en kamp for å få fred fra all skammen og utilstrekkeligheten? Hva skjer når søvnen svikter når den trengs som mest? Hva skjer når den gode samtalen uteblir til tross for gjentatte forsøk på å kjenne tilhørighet med noe større enn seg selv? Hva skjer når dette har pågått så lenge at kategorien for hvilke aktiviteter, mennesker og tanker som trigger skammen har vokst seg så stor at det ikke lenger finnes andre kategorier igjen i den mentale filofaksen?  

Dette er en storm i stillstand. 

Dette er depresjon.

Det er sjeldent jeg refererer til noe utenfor min egen bloggosfære i disse tekstene, uten at jeg helt vet hvorfor det har blitt sånn. Kanskje har jeg ønsket at historiene skal stå på egne litterære ben, uten at de trengs å leses i en større kontekst. Denne gangen bryter jeg likevel med dette innarbeidede mønsteret. En gang for lenge siden leste jeg nemlig en tekst som forklarte noe jeg da ikke visste jeg kom til å trenge å forstå på et grunnleggende personlig nivå. Forfatteren av Hyperbole and a Half beskrev med sjarm og galgenhumor en vei inn i en depressiv episode, samtidig som forfatteren beskriver den absurde løsningen hun fant i horisontal beskuelse av sitt kjøkkengulv: et inntørket maiskorn. På måter hun ikke selv forstod, skapte dette vesle maiskornet en absurd input i et depressivt maskineri som gjorde at produktet av maskinen på mystisk vis endret seg. Fokuset flyttet seg fra det dypt sammenvevde, abstrakte maskineriet til det kanskje mest jordnære og konkrete av alt - et maiskorn fra en middag som hadde søkt ly under kjøleskapet, og visnet hen. 

For moro skyld sjekket jeg under komfyren her i mitt vesle kott, men foruten en ansamling av hybelkaniner var det intet maiskorn å skimte. Tvilsomt er det vel heller at absurditetens løsning er noe som kan oppsøkes intensjonelt - det må vel være kontrært med dens natur. Etter lang tid med mer eller mindre vellykkede forsøk på å jobbe meg ut av dette, sitter jeg likevel igjen med håpet på at det et eller annet sted der ute finnes en personlig ekvivalent til et inntørket maiskorn for meg. 

Imens får vi sette en pose popkorn i mikrobølgeovnen, og håpe at et upoppet maiskorn klarer å snike seg unna mitt klønete grep uten at jeg legger merke til det. 

Kanskje jeg en dag finner det igjen. 

Eller kanskje ikke. 

En storm i stillstand

Det stormer i stillstand. I det jeg åpner et nytt dokument, hender det at en frase presser seg frem imellom forslitte språklige vendinger og semantisk mettede metaforer, slik som denne. Det stormer i stillstand. Tilsynelatende besitter min hjerne kunnskap om litterære uttrykk med godt tilslørt livsvisdom som gjennom en overintellektualiserende analyse kan avdekkes for å vugge hjernen i ro for en stund. 

Hvilken storm? 

I retrospekt farges selv de mørkeste netter av våre liv gjerne i et annet spektrum enn de opplevdes. Filmrullen viser spor av gjenbruk i det den for n-te gang avspilles i kinosalen med én enkelt, middels engasjert tilskuer. Det er ikke bare de celluloide minnene som flakker på lerretet fremfor oss, men også gjenskinn av det støvet, det fettet og den slitasjonen som har samlet seg opp gjennom mange år med lagring og fremvisning. For tilskueren i salen kan tegnene på alderdom tidvis mane til nostalgi, mens de andre ganger gir en påminnelse om tiden som har gått siden minnene først ble foreviget, og hvor utilgjengelig den tiden er for kinogjengeren med trygg sosialdistansert distanse til sitt nærmeste medmenneske og seg selv. 

Alle epoker av livet sees i et annet lys enn det som omkranset dem i sanntid. Tristessens epoke blir vakker når man med en passende emosjonell distanse kan lene seg tilbake og forstå sammenhenger mellom det vonde som verket og det gode som ennå hadde til gode å komme. Man er alltid blind for et utfall i det startskuddet går, og etterpåklok uavhengig av hvordan løpet forløper. Det gode klarte jeg vel å oppnå fordi jeg fortjente det, mens det vonde var nødvendige hinder å overkomme på veien til målstreker i stadig forflytning? 

Det har alltid føltes slik. En handling fører til en konsekvens, som igjen fører til en oppfatning av sammenheng, tilhørighet og mening - de mest utilgjengelige og ettertraktede av goder. Alle minner som spiltes inn med et spor av lidelse, oppleves tilnærmet underholdende i lys av vissheten om at filmrullen får en forløsende slutt. 

Selv i besittelse av denne sjeldent feilslåtte vissheten avvæpnes ikke opplevelsen av epokene i sanntid. Jo, for noen gir det garantert en tro på at det før eller siden vil komme en siste akt av den inneværende epoken som vil bane vei for en etterfølger som ikke bare er bedre, men mer jovial og avslappet enn den som kom før. Jo, for noen hjelper det å tro, håpe og vite at ting blir bedre. 

Likevel finnes det enkelte epoker, i enkelte personers liv, der selv ikke vissheten om filmrullenes dramaturgiske oppbygning gir noen fred til protagonisten i celluloid, for hvordan kan aktene som har kommet forut føre til en forløsende slutt? 

Dette er en storm. 

Hvilken stillstand? 

Alle vet at aktene følger ingen fast dramaturgi, men deres progresjon har alltid vært preget av motgang som møtes med motstand som fører til motbør som fører til vekst. Filmentusiasten i kinosalen fremstår ikke lenger så entusiastisk i møte med denne siste filmen, der dramaturgien i stedet preges av motgang som fører til motbør som fører til forfall, uten hverken motstand eller vekst å se frem til. Den siste kinofilmen lever ikke opp til forgjengerne, og i det filmrullen tar slutt, projiseres det i stedet flakkende bilder av ham selv, sittende foran et lerret i uengasjert beskuelse av seg selv. 

Halvannet år med stillstand, og hvor førte det hen?

Til en tom kinosal, med premiere på en film om en voldsom epoke uten noen tilfredsstillende ende, der protagonisten finner seg selv forslått av dramaturgiske vendinger som motarbeidet enhver meningsdannelse og forløsning på veien. 

En storm i stillstand; en orm i kvikksand; eller abnormt i behov av bistand? 

Kameraet ruller.