Man kan spørre seg hva det var som hadde skjedd. Slik en reaksjon måtte da vel være foranlediget av voldsomme tumulter, hurlumhei og ståhei, om kontrollpanelet til gutten så nådeløst var revet ut av hans viljes hender?
Det var stille i stuen bare tyve sekunder tilbake i tid. Gutten satt alene i sofaen, og var i ferd med å lukke Donald Duck-pocket #101 som han nettopp hadde skummet gjennom for tredje gang, da han reiste seg opp og skallet hodet i lampen, som så mange ganger før. Han bannet ikke, men utbrøt på sedvanlig vis "Narkisen fra Moss!" med kraft i den fislete stemmen. En gang ble han nemlig skremt av en rusmisbruker på gaten, og han likte ikke lukten ved fergeterminalen i Moss, så kombinasjonen av disse negative, urelaterte opplevelsene ble formet til en obskønitet hvis synergiske kraft kun han kunne kjenne og forstå.
Da gutten hadde rufset kollisjonen ut av håret, la han i sitt sidesyn merke til skyggene som sirkulerte rundt ham på den rosa tapeten. Han rynket på øyenbrynene i forundring over egen forundring, og snudde seg sakte. Lampens bevegelser fengslet hans oppmerksomhet umiddelbart.
Han ville bare at lampen skulle stanse. Den måtte stanse. I en fantasi rikere enn min egen formet det seg katastrofale vendinger ut av lampens bevegelser, og han ble oppslukt av en frykt for bevegelsen som aldri skulle ta slutt. Han tenkte på vinden som standhaftig blåste i trærne utenfor, bølgene som aldri gav opp sin nedsliping av steinene langs vannet, og klærne som klamret seg til klessnoren utenfor stuevinduet ved hjelp av to usle klyper per plagg, og han ønsket at alt skulle stanse. Han ville gråte, men hadde ingenting å gråte for.
Kinesiofobi kalles det når det kobles en fryktrespons til en kroppslig bevegelse, men hva kaller du det når frykten i stedet er knyttet til bevegelser i verden? Kanskje var det et kontrolltap gutten kjente i erkjennelsen av alle kreftene han aldri ville rå over, og den paniske frystilstanden inkarnerte følelsen av maktesløshet som han nå for første gang ble konfrontert med i hans modningsprosess? Han visste ikke svaret da, og heller ikke nå. Tiden fløt forbi gutten, og tyngdekraften gjorde omsider sin jobb med å stilne bevegelsene i stuen, da gutten kjente at han plutselig gjenvant kontroll over seg selv. Han kunne puste igjen, og i det han snufset vekk siste rest av følelsen, måtte han bare riste på hodet av seg selv. Følelsen forsvant i det han beveget på armene sine og ristet et siste etterskjelv ut av kroppen, og han tuslet med mål og mening rett inn på sitt rom for å konstruere en verden med lego.
Det var en bevegelse i stua da. Nå var det stilt.
Gutten var den samme, men han visste nå. Han visste.
