Mitt eget speilbilde

År har kommet, år har gått, siden jeg sist klarte å skrive en sammenhengende tekst. Iallfall føles det slik. Mye har forandret seg, mye har forblitt nøyaktig det samme. Jeg fant meg selv nettopp stirrende smått apatisk ut på den vakre, smått belyste sommernatthimmelen, og da jeg forstod hvor tom for følelser og tom for ord jeg virkelig var, forstod jeg at noe måtte gjøres. Enten var jeg bare trøtt fordi klokka nettopp hadde slått halv tre om natten, eller så hadde jeg behov for å summe meg selv etter et år som bare hadde rast meg forbi uten at jeg helt forstod hvor jeg var eller hva jeg hadde gjort for å havne her. Jeg var ikke trøtt.

Hjernen er nummen. I de klare øyeblikkene forsøker jeg å hente frem en bevissthetsstrøm av nye, livgivende tanker, men det bare stopper av seg selv. Oppi hodet, i sanseapparatenes kinosal sitter en bitter, gammel mann på raden bak meg og roper "HYSJ!" hver gang jeg forsøker å være fortellerstemmen til bildene fra mitt eget liv som projiseres på lerretet. I et år har jeg holdt tyst. I natt våget jeg å heve røsten på nytt. Det får bære eller briste, men brake vil det.

Det siste året har jeg brukt til å rive meg selv i filler - tidvis intensjonalt, tidvis ikke. Hva som er årsaken til denne plutselige selvdestruktiviteten, er det som har sysselsatt min hjerne i hele dag. Leste jeg for mye pensum? Ble jeg smittet av en nihilismebakterie da han Blitzeren hostet på meg på gaten den gangen? Årsaken er kanskje ikke så viktig. Det som er viktig å forstå med selvdestruktivitet er at det har en funksjon. Noen blir selvdestruktive ut av en lært forakt for seg selv, men jeg blir da ikke kvalm av mitt eget speilbilde. Min selvdestruktivitet, uansett årsak, har vist seg å ha én enkel funksjon som jeg først i dag, i apatiens tåke, kunne skimte som en tåkelykt på himmelen.

Spol filmrullen tilbake noen hakk, til kjærlighetens epoke. Denne filmrullen er filmet med et rosenrødt filter. Alt er fantastisk, alt er slik jeg mente det burde være. Lykke viste seg å være en mye kraftigere følelse enn jeg først hadde antatt, og den ga meg driv; den ga meg fokus. Kjærlighet var det jeg som liten gutt fantaserte om som summen av alt det jeg syntes var godt i verden. Kjærlighet var sameksistens i harmoni med et annet menneske, den gode samtalen, og bekymringsfri intimitet slått sammen til et enkelt konstrukt som jeg kunne hige etter. Naturligvis ble jeg glad for å finne den da jeg gjorde det. Ingenting slår rusen av å finne det man har brukt hele livet på å søke etter. Har man først funnet det man hele livet har lengtet etter, kjemper man med brask og bram for å holde fast ved det.

Hva så når livet tar en uventet vending, som det i sin forutsigbare uforutsigbarhet alltid gjør, og man én dag åpner øynene uten lenger å ha det man verdsatte høyere enn sitt eget liv? Man har tre valg. Man kan lukke øynene igjen, og drømme om det som én gang var. Alternativt kan man velge å begi seg ut på en ny skattejakt for å gjenerobre det man mistet. Det siste alternativet, som jeg havnet på etter å ha forsøkt de to ovenforstående mulighetene flere ganger uten hell, er å rive ned alle inngrodde tanker, forventninger, motiver og ønsker for å bygge dem opp fra grunnen av i en ny form, i en ny struktur, og med nye definisjoner av lykke.

Parallellen mellom vakuumet etter en slik opplevelse, og menneskehetens eksistensielle vakuum etter at Nietzsche proklamerte at Gud var død, kan belyse problemstillingen et menneske står overfor i et slikt tilfelle. Hva gjør man når det eneste holdepunktet for hensikt og mening i tilværelsen forsvinner, og man oppdager at det ikke lenger finnes noen konkret ting som dytter en fremover? På mange måter vil det å stille dette spørsmålet kunne sammenlignes med å spørre om hvor man skal få drivstoff fra, når motoren er borte. Det primære problemet i et slikt tilfelle er naturligvis å få seg en motor, samtidig som hensynet til tilgjengeligheten av motorens variant av drivstoff må ivaretas.

Å finne en systematisk mening i et samfunn hvor livssynene og religionene konkurrerer om hylleplass på eksistensens 7/11, viser seg alltid å være vanskelig; vi kan tross alt alle frelses for en tier. Velg derfor din livsløgn med omhu - statistisk sett er oddsen imot at du velger riktig. Dette har jeg innsett én gang for alle, og når den tvilen først har fått satt seg, gir den aldri slipp. Tvilen vil til enhver tid hindre fremveksten av et meningssystem som baserer seg på uverifiserbare hypoteser om hva det er verdt å leve for. Tvilen er kalk som hindrer fremveksten av mose.

Hva står jeg så igjen med? Hvis den originale, innlærte hensikten med tilværelsen ikke fungerte, og jeg er inkompatibel med religion, hvilke kriterier skal jeg da benytte for å selektere og skissere en ny taksonomi av verdier, drømmer og håp?

Lykke?

Altruisme?

Tilfeldighet?

Ferdighetsnivå?

Lykke i sin pureste form har jeg tidligere kun opplevd som et resultat av tilfredsstilt meningshunger, og er derfor kun umulig å bruke som kriterium. Altruisme  gir en følelse av velbehag som kommer ved å se andre mennesker oppmuntret av mine handlinger eller ord, men av frykt for å bli enda mer selvutslettende og selvoppofrende enn jeg allerede er, er jeg skeptisk til at andre menneskers glede alene er et adekvat grunnlag for min egen identitet. Tilfeldighet, som i all realitet er det folk flest benytter som seleksjonskriterium i mer eller mindre bevisst grad, er for flytende og svevende til at jeg kan slå meg til ro med dette.

Til syvende og sist står jeg etter min beskjedne idémyldring igjen med ferdighetsnivå. Idiosynkratisk kompetanse er et seleksjonskriterium for eksistensiell mening som ofte oversees rett og slett fordi det er for konkret. Ferdigheter kan føles altfor trivielle og fysiske til at de kan ha noen annen funksjon enn tidsfordriv. Karriereveiledning innebærer pussig nok sjeldent evnetester, men spørsmål om hva man føler og tror at man har lyst til å drive med. Dette er alle tiders for de som gjennom sin ontogenese og læringshistorikk har utviklet en lyst til å drive med noe som helst. Mangler denne driven, som når man har destruert hele sitt eksistensielle grunnlag, står man igjen med kompetansen. Kompetanse er konkret, godt forankret i den virkelige verdenen som vi alle må forholde oss til.

Heldigvis er godt på vei inn i en karriere som jeg både tror og håper at jeg vil beherske godt. Likevel har jeg et mangfold av varierte ferdigheter som i min påbegynte yrkesretning som i liten grad vil bli dyrket, og dette vil måtte gjøres noe med. Ikke en ressurs kan gå ubrukt. Planen er derfor å dyrke enhver ferdighet og kompetanse med nysgjerrighet og stadig nye utfordrende spørsmål.

Tiden vil vise om en slik pragmatisk løsning på den eksistensielle angsten kan fungere. I ethvert menneske finnes evnen til plastisitet og forandring, og tap av mening i tilværelsen som et resultat av selvdestruksjon må ikke nødvendigvis bety apati. Det har blitt meg fortalt at mange mennesker bruker tid på å finne seg selv, ute i denne svært så varierte og fascinerende verdenen. Tanken virket snodig på meg. For å finne meg selv behøvde jeg kun å stille meg foran speilet, og skape meg selv i mitt eget speilbilde.