Ingen trodde vel ærlig talt at vi kom til å overleve dette året. Svineinfluensaen, svineinfluensavaksinen og den ustabile økonomien har vel strengt tatt klart å mane frem pessimisten i de fleste av oss, men til tros for alle hindringer, har vi klart å overleve frem til nyttår, slik at vi nok et år kan nyte frykten for å få raketter i øyet. Med sikkerhetsbriller godt plassert foran øynene, står jeg godt innpakket i alskens klesplagg for det nye året, for dette vil med sikkerhet bli et turbulent år.
Kommer Obamas tropper til å finne freden de har lovet at de skal finne? Kommer Michael Bay til å slutte å lage filmer? Og kommer folk flest til å slutte å være så utrolig teite - som SV-politikere ville formulert det? Dersom vi levde i en idyllisk verden fri for bekymringer - et John Lennons utopi - ville svaret på disse spørsmålene ha vært ja. Dessverre er det altfor kort tid igjen til jeg må av gårde på et slikt nyttårskalas, så noen stereotypisk blogg fra meg blir nok dette ikke. Jeg skal ikke komme med kritikk av meg selv eller noen andre. Jeg skal heller ikke løse verdensproblemer. Jeg vil kun benytte anledningen til å ønske alle mine lesere - altså deg - et godt nytt år, og håpe at det blir et innholdsrikt år for oss alle. Siden mitt neste semester mildt sagt blir krevende, kan det godt hende at bloggingen lar vente på seg for en stund, men jeg skal prøve å snike meg unna min samvittighet og holde innleggsfrekvensen oppe.
Mine tanker går uansett ut til dere alle sammen, og husk: Se opp på rakettene, og ikke ned på dem - så burde dere være sikret en plass i det nye året!
torsdag 31. desember 2009
torsdag 17. desember 2009
Drøm søtt
Man skulle tro at drømmer var hugget i sten, slik de tales om i disse dager. Har man en drøm som strekker seg lenger enn sin egen selvgodhet, fortjener man plutselig en pris som anerkjennelse for sine overmenneskelige evner til å drømme en menneskelig drøm. Plutselig har medmenneskelighet blitt så sjeldent at et menneske som våger å ytre ordet håp i sin tale blir sett på som en messias som kan frelse alle fra apatiens evige søvn. Men hva er det virkelig man kan håpe å oppnå med en slik pris? Hva kan en skarve pris gjøre for å virkeliggjøre en drøm som er like flyktig som en politikers meninger? Var det i det hele tatt drømmen som var viktig – eller var det muligheten for at den en gang i fremtiden ikke lenger behøvde å være en drøm?
Det er vel liten tvil om hvem dette innlegget er siktet mot, men av litterære årsaker velger jeg å utelate hans navn og identitet – for ærlig talt ser jeg ikke hensikten med å inkludere dette når temaet er drømmer. Folk har en tendens til å henge seg opp i de menneskene de har falt for via medienes fortryllende filter, og vil endre deres oppfatning på selv de mest grunnleggende menneskelige dimensjoner dersom disse skulle avvike fra de samme dimensjonene hos personen de er betatt av. Siden personen dette innlegget er rettet mot har fått alle og enhver til å falle pladask, vil det være fordelaktig å utelate navn, da alt jeg skriver imot ham kun ville blitt motsagt av årsaker som ikke er relatert til argumentenes kvalitet, men til personens karakter. Gjerne omtaler man denne prosessen for kognitiv dissonans – og der fikk jeg jommen presset inn dagens dose psykologipensum også.
Jeg er glad i drømmer. Hvem er vel ikke det? På missekonkurranser påpeker gjerne politikeraspirantene at de er glade i store drømmer – drømmer om en bedre verden med fred og mindre fattigdom. Personlig ville jeg aldri våget å forsøke meg på å måle en drøm. Noen drømmer går på å lære seg å synge. Andre igjen, dreier seg om å slappe av på sofaen med kjæresten. I tillegg har man de som drømmene som dreier seg om å forandre verdenen – hva nå enn det vil si. Dette er kanskje flisespikkeri, men drømmer er vel av natur slik at de søker å forandre en tilstand i verdenen eller i seg selv til en litt annerledes tilstand, slik at verdenen man ser for seg som fin og idyllisk eller personen man skulle ønske man var - gjerne er ett steg nærmere å bli virkelig. Siden personen i seg selv er en del av verdenen, kan man derfor anta at det å forandre personen til en viss grad også vil bidra til en forandring i verdenen – om enn så lite merkbar at man i matematikken antageligvis ville rundet forandringen av til null. Likevel skjer en forandring, og det er vel derfor alskens mer eller mindre kvasi-intellektuelle folk (meg selv inkludert) gjerne sprader rundt og sier at man burde være den forandringen man vil se i verdenen. Mennesker er tross alt svært gode på flokkmentalitet, og trender sprer seg fort.
Hva har skjedd med oss? Jeg spør ikke spørsmålet med en moraliserende pekefinger i fleisen på leseren, men med en bekymret mors omsorg. For hva har egentlig skjedd med oss? Til tross for at vi har det relativt fortreffelig her i landet, aner jeg en uro som ligger under hverdagen som ikke er til å komme unna. Vi er usikre. Vi er usikre på oss selv og den retningen vi har tatt. Vi er usikre på om våre drømmer har ført oss dit vi vil. Ting er tross alt som de alltid har vært, pluss et par nye produktserier fra Apple og en noe forbedret hygiene. Før hadde vi maktsyke ledere, skumle sykdommer og fattigdom, men nå er dere rike (merk “dere”; jeg er student), sykdommene er nye og kanskje ikke fullt så truende, og de maktsyke lederne har forstått at retorikk er Guds gave til politikken fordi det lar dem si én ting, men gjøre og mene noe annet. Hvorfor kappe hoder av proletariatet når man kan snakke nedlatende til dem slik at de tror de trenger deg? Verdenen har forandret seg, men forholdet mellom variablene har forblitt like. Kanskje er det derfor en drøm kan synes å bety så ufattelig mye?
For en drøm kan virkelig forandre mye. Hvordan er det egentlig denne forandringen finner sted? Er det slik at drømmen i egenskap av å være en opphøyd, abstrakt idé klarer å bryte barrieren mellom det fysiske og det åndelige og bidra til at verdenen forandres? Neppe. En drøm er en motivasjon. En drøm kan sparke en i baken og få en til å gjøre det som trengs for å realisere drømmen man drømte, fordi mennesker har en tendens til å ville virkeliggjøre bildene som dominerer deres tanker. Kort summert kan man si at en drøm er en del av en forandringsprosess, og drømmen må alltid etterfølges av en handling for at forandringen skal kunne inntreffe. Forandring uten drømmer er ganske enkelt lite gjennomtenkte utbrudd av spontane handlinger; drømmer uten forandring er simpelthen tomme håp. Håp trenger vi alle, men dersom håpene ikke har noen forankring i den virkeligheten vi lever i, vil de i lengden være maladaptive for oss selv så vel som alle andre rundt oss. Tro meg - jeg vil at verdenen skal bli et bedre sted for alle. Jeg vil at mennesket skal kunne leve i harmoni med seg selv og miljøet vi er en del av. Jeg vil mye, altså har jeg drømmer. Vi har vel alle drømmer i en eller annen form, og derfor er det jeg reagerer på at man gir priser til enkelte mennesker for deres drømmer. Men hvordan kan vel en pris for en vakker drøm være negativ?
Det kan jeg fortelle deg.
Hvem kan vel benekte at det skjer mye fælt på denne kloden? Mens jeg har skrevet dette innlegget har antageligvis mange, mange mennesker brutalt blitt fratatt livet. Mennesker viser gang på gang at deres evne til å ta livet av sine egne tilsynelatende er et naturtalent for mange. Kanskje er det da ikke så rart at de fleste drømmer mye, for ingen med vettet i behold vil vel ønske en slik verden? Et barn på fem år i et krigsherjet land som har opplevd å få begge foreldrene slaktet av andre mennesker, vil ganske sikkert drømme om en verden hvor folk ikke skader hverandre - og hva skiller i realiteten denne drømmen fra den drømmen et statsoverhode drømte? Har statsoverhodet gått gjennom så mye mer enn dette vesle barnet? Har barnets drømmer ingenting å si fordi barnet ikke har de samme mulighetene til innflytelse på verdenen som et statsoverhode? Er barnets drømmer virkelig betydningsløse? Allerede nå har antageligvis dere lesere begynt å tenke tilbake på mitt tidligere argument om drømmer som første ledd av en forandringsprosess - for det kan være lett å tro at et fattig barn uten midler har mindre mulighet til å forandre verdenen enn et statsoverhode som når ut til hele verdensbefolkningen. Denne antagelsen har kanskje noe i seg. Kanskje kan statsoverhodet handle med mer påvirkningskraft på verdenen. Kanskje kan statsoverhodet klare å realisere sin drøm. Kanskje. Men hvem våger å si at dette fattige barnet ikke kan påvirke verdenen i like stor grad? Hvem våger det?
Hvis det er noe jeg misliker i denne verdenen, så er det tanker om menneskeverd som mangler konsistens - noe som vil si at jeg misliker praktisk talt de fleste eksisterende ideologier (se blant annet forrige innlegg). Vestens kultur er bygget på tanken om demokrati og såkalt likeverd. Dette vil si at ett menneskes mening skal ha like mye å si som et annet menneskes mening - uavhengig av uvesentlige detaljer som kjønn, rase og legning. Makt er også en slik detalj. Jeg forstår at visse mennesker som har nok makt eller penger til å kunne kjøpe seg tid i mediene døgnet rundt kanskje virker mer guddommelige enn oss dødelige som lever utenfor blikkboksen. Jeg forstår at det er lett å tro at et menneske med makt er et menneske som har stor mulighet til å handle. Jeg forstår altfor godt. Men hva er det egentlig vi som et samfunn besatt av likeverd egentlig begår i denne situasjonen? Vil ikke det å anerkjenne ett menneskes drøm på grunn av denne personens makt, og spytte på et annet menneskes drøm fordi dette mennesket har hatt det vondt og ikke har hatt mulighet til å opparbeide seg autoritet - egentlig virke som en gedigen krenkelse av hele vår kulturs syn på menneskeverd? Når var det drømmens kvalitet og autensitet ble påvirket av autoritet? Når var det en drøm ble verdt mer fordi den ble drømt av noen med retorikkens gudegave? Når ble en drøm så konsis at den kunne måles?
Kanskje er det ikke drømmen man har delt ut pris for. Kanskje er det denne mannens evne til å få folk til å drømme som har gjort han fortjent til en pris, og dette ville ærlig talt virket mer fornuftig - selv om det strengt tatt ikke gir noe mer positivt verdensbilde. Dersom det er av denne grunnen at prisen er tildelt ham, vil det i realiteten bety at vi som en art er ute av stand til å forstå at noe må gjøres mens vi stirrer selve ondskapen i øynene. Det vil i realiteten bety at vi ikke er i stand til å skape våre egne drømmer; vi kan kun se til våre ledere for å forstå hva der er som foregår utenfor vår egen dør. Ærlig talt vet jeg ikke hvilken årsak til denne prisen jeg foretrekker. Ærlig talt tror jeg ikke årsaken er viktig. Det som er viktig med denne saken er at man har valgt å formidle at kvaliteten på et menneskes drømmer er avhengig av menneskets makt, retoriske evner og økonomi.
Likeverd? Det er kun et begrep vi tar oss i å drømme om i ny og ne når vi opplever den urettferdigheten som regjerer i denne verdenen, og som blir så slående klar på dagens politiske scene. Fred er fint, men man får ingen priser for å drømme om likeverd - og godt er det. Ironien hadde vært for åpenbar dersom de gav en pris for å drømme om likeverd til et enkelt menneske, når drømmen drømmes av mange. Ingen har vel klart å artikulere denne ironien klarere enn George Orwell: "All animals are equal, but some animals are more equal than others."
Touché, Orwell, touché.
Det er vel liten tvil om hvem dette innlegget er siktet mot, men av litterære årsaker velger jeg å utelate hans navn og identitet – for ærlig talt ser jeg ikke hensikten med å inkludere dette når temaet er drømmer. Folk har en tendens til å henge seg opp i de menneskene de har falt for via medienes fortryllende filter, og vil endre deres oppfatning på selv de mest grunnleggende menneskelige dimensjoner dersom disse skulle avvike fra de samme dimensjonene hos personen de er betatt av. Siden personen dette innlegget er rettet mot har fått alle og enhver til å falle pladask, vil det være fordelaktig å utelate navn, da alt jeg skriver imot ham kun ville blitt motsagt av årsaker som ikke er relatert til argumentenes kvalitet, men til personens karakter. Gjerne omtaler man denne prosessen for kognitiv dissonans – og der fikk jeg jommen presset inn dagens dose psykologipensum også.
Jeg er glad i drømmer. Hvem er vel ikke det? På missekonkurranser påpeker gjerne politikeraspirantene at de er glade i store drømmer – drømmer om en bedre verden med fred og mindre fattigdom. Personlig ville jeg aldri våget å forsøke meg på å måle en drøm. Noen drømmer går på å lære seg å synge. Andre igjen, dreier seg om å slappe av på sofaen med kjæresten. I tillegg har man de som drømmene som dreier seg om å forandre verdenen – hva nå enn det vil si. Dette er kanskje flisespikkeri, men drømmer er vel av natur slik at de søker å forandre en tilstand i verdenen eller i seg selv til en litt annerledes tilstand, slik at verdenen man ser for seg som fin og idyllisk eller personen man skulle ønske man var - gjerne er ett steg nærmere å bli virkelig. Siden personen i seg selv er en del av verdenen, kan man derfor anta at det å forandre personen til en viss grad også vil bidra til en forandring i verdenen – om enn så lite merkbar at man i matematikken antageligvis ville rundet forandringen av til null. Likevel skjer en forandring, og det er vel derfor alskens mer eller mindre kvasi-intellektuelle folk (meg selv inkludert) gjerne sprader rundt og sier at man burde være den forandringen man vil se i verdenen. Mennesker er tross alt svært gode på flokkmentalitet, og trender sprer seg fort.
Hva har skjedd med oss? Jeg spør ikke spørsmålet med en moraliserende pekefinger i fleisen på leseren, men med en bekymret mors omsorg. For hva har egentlig skjedd med oss? Til tross for at vi har det relativt fortreffelig her i landet, aner jeg en uro som ligger under hverdagen som ikke er til å komme unna. Vi er usikre. Vi er usikre på oss selv og den retningen vi har tatt. Vi er usikre på om våre drømmer har ført oss dit vi vil. Ting er tross alt som de alltid har vært, pluss et par nye produktserier fra Apple og en noe forbedret hygiene. Før hadde vi maktsyke ledere, skumle sykdommer og fattigdom, men nå er dere rike (merk “dere”; jeg er student), sykdommene er nye og kanskje ikke fullt så truende, og de maktsyke lederne har forstått at retorikk er Guds gave til politikken fordi det lar dem si én ting, men gjøre og mene noe annet. Hvorfor kappe hoder av proletariatet når man kan snakke nedlatende til dem slik at de tror de trenger deg? Verdenen har forandret seg, men forholdet mellom variablene har forblitt like. Kanskje er det derfor en drøm kan synes å bety så ufattelig mye?
For en drøm kan virkelig forandre mye. Hvordan er det egentlig denne forandringen finner sted? Er det slik at drømmen i egenskap av å være en opphøyd, abstrakt idé klarer å bryte barrieren mellom det fysiske og det åndelige og bidra til at verdenen forandres? Neppe. En drøm er en motivasjon. En drøm kan sparke en i baken og få en til å gjøre det som trengs for å realisere drømmen man drømte, fordi mennesker har en tendens til å ville virkeliggjøre bildene som dominerer deres tanker. Kort summert kan man si at en drøm er en del av en forandringsprosess, og drømmen må alltid etterfølges av en handling for at forandringen skal kunne inntreffe. Forandring uten drømmer er ganske enkelt lite gjennomtenkte utbrudd av spontane handlinger; drømmer uten forandring er simpelthen tomme håp. Håp trenger vi alle, men dersom håpene ikke har noen forankring i den virkeligheten vi lever i, vil de i lengden være maladaptive for oss selv så vel som alle andre rundt oss. Tro meg - jeg vil at verdenen skal bli et bedre sted for alle. Jeg vil at mennesket skal kunne leve i harmoni med seg selv og miljøet vi er en del av. Jeg vil mye, altså har jeg drømmer. Vi har vel alle drømmer i en eller annen form, og derfor er det jeg reagerer på at man gir priser til enkelte mennesker for deres drømmer. Men hvordan kan vel en pris for en vakker drøm være negativ?
Det kan jeg fortelle deg.
Hvem kan vel benekte at det skjer mye fælt på denne kloden? Mens jeg har skrevet dette innlegget har antageligvis mange, mange mennesker brutalt blitt fratatt livet. Mennesker viser gang på gang at deres evne til å ta livet av sine egne tilsynelatende er et naturtalent for mange. Kanskje er det da ikke så rart at de fleste drømmer mye, for ingen med vettet i behold vil vel ønske en slik verden? Et barn på fem år i et krigsherjet land som har opplevd å få begge foreldrene slaktet av andre mennesker, vil ganske sikkert drømme om en verden hvor folk ikke skader hverandre - og hva skiller i realiteten denne drømmen fra den drømmen et statsoverhode drømte? Har statsoverhodet gått gjennom så mye mer enn dette vesle barnet? Har barnets drømmer ingenting å si fordi barnet ikke har de samme mulighetene til innflytelse på verdenen som et statsoverhode? Er barnets drømmer virkelig betydningsløse? Allerede nå har antageligvis dere lesere begynt å tenke tilbake på mitt tidligere argument om drømmer som første ledd av en forandringsprosess - for det kan være lett å tro at et fattig barn uten midler har mindre mulighet til å forandre verdenen enn et statsoverhode som når ut til hele verdensbefolkningen. Denne antagelsen har kanskje noe i seg. Kanskje kan statsoverhodet handle med mer påvirkningskraft på verdenen. Kanskje kan statsoverhodet klare å realisere sin drøm. Kanskje. Men hvem våger å si at dette fattige barnet ikke kan påvirke verdenen i like stor grad? Hvem våger det?
Hvis det er noe jeg misliker i denne verdenen, så er det tanker om menneskeverd som mangler konsistens - noe som vil si at jeg misliker praktisk talt de fleste eksisterende ideologier (se blant annet forrige innlegg). Vestens kultur er bygget på tanken om demokrati og såkalt likeverd. Dette vil si at ett menneskes mening skal ha like mye å si som et annet menneskes mening - uavhengig av uvesentlige detaljer som kjønn, rase og legning. Makt er også en slik detalj. Jeg forstår at visse mennesker som har nok makt eller penger til å kunne kjøpe seg tid i mediene døgnet rundt kanskje virker mer guddommelige enn oss dødelige som lever utenfor blikkboksen. Jeg forstår at det er lett å tro at et menneske med makt er et menneske som har stor mulighet til å handle. Jeg forstår altfor godt. Men hva er det egentlig vi som et samfunn besatt av likeverd egentlig begår i denne situasjonen? Vil ikke det å anerkjenne ett menneskes drøm på grunn av denne personens makt, og spytte på et annet menneskes drøm fordi dette mennesket har hatt det vondt og ikke har hatt mulighet til å opparbeide seg autoritet - egentlig virke som en gedigen krenkelse av hele vår kulturs syn på menneskeverd? Når var det drømmens kvalitet og autensitet ble påvirket av autoritet? Når var det en drøm ble verdt mer fordi den ble drømt av noen med retorikkens gudegave? Når ble en drøm så konsis at den kunne måles?
Kanskje er det ikke drømmen man har delt ut pris for. Kanskje er det denne mannens evne til å få folk til å drømme som har gjort han fortjent til en pris, og dette ville ærlig talt virket mer fornuftig - selv om det strengt tatt ikke gir noe mer positivt verdensbilde. Dersom det er av denne grunnen at prisen er tildelt ham, vil det i realiteten bety at vi som en art er ute av stand til å forstå at noe må gjøres mens vi stirrer selve ondskapen i øynene. Det vil i realiteten bety at vi ikke er i stand til å skape våre egne drømmer; vi kan kun se til våre ledere for å forstå hva der er som foregår utenfor vår egen dør. Ærlig talt vet jeg ikke hvilken årsak til denne prisen jeg foretrekker. Ærlig talt tror jeg ikke årsaken er viktig. Det som er viktig med denne saken er at man har valgt å formidle at kvaliteten på et menneskes drømmer er avhengig av menneskets makt, retoriske evner og økonomi.
Likeverd? Det er kun et begrep vi tar oss i å drømme om i ny og ne når vi opplever den urettferdigheten som regjerer i denne verdenen, og som blir så slående klar på dagens politiske scene. Fred er fint, men man får ingen priser for å drømme om likeverd - og godt er det. Ironien hadde vært for åpenbar dersom de gav en pris for å drømme om likeverd til et enkelt menneske, når drømmen drømmes av mange. Ingen har vel klart å artikulere denne ironien klarere enn George Orwell: "All animals are equal, but some animals are more equal than others."
Touché, Orwell, touché.
søndag 22. november 2009
Hva var vel et liv?
Det er enkelt å undervurdere livet. Ikke bare er det enkelt, men det er også blitt en rigid norm som uten en lyd har lagt seg under vår kultur som et teppe. Kanskje skyldes det overbefolkning på vennelistene på Facebook, eller muligens den endeløse tingliggjøringen av menneskers liv og påfølgende død i mediene. Lenge har samfunnskritikere - eller rettere sagt mediekritikere - gått hardt ut mot ukebladtendensene som sakte men sikkert begynte å okkupere mer og mer plass i tabloidavisene. Selv har jeg reagert på dette, og personlig synes jeg at det er liten tvil om at medienes rolle som vakthund og "den fjerde statsmakt" for lengst er utdatert og mildt sagt forgjeves. I disse dager handler disse merkelappene mer om illusjoner av hensikt i journalistikken enn det gjør om gjenspeiling av den virkeligheten som befinner seg utenfor døren. Før mine digresjoner fører meg helt av sporet og ut i eksistensielle trakter, burde jeg i stedet klargjøre hva det er som står på agendaen i dag. I dag vender jeg tilbake til et emne som er like tabu å nevne som det er populært, og derfor overrasker jeg vel ingen når jeg sier at dette innlegget skal ta for seg menneskeverd. Før jeg faller i klisjeenes felle og begynner å stille spørsmål om hva et menneske er verdt i monetære eller kamelmessige valuta, må jeg gi meg selv et oppfriskende klask i fjeset og vekke meg fra klisjeenes drømmelignende tilstand. Alle som kjenner til markedøkonomiens regler vet vel vitterlig at verdi avgjøres av etterspørsel og tilgjengelighet, og siden tilgjengeligheten av menneskeliv i disse dager er så åpenbart overflødig, og etterspørselen er på et rekordlavt nivå, klarer de fleste å forstå at menneskeverd ikke lenger er hensiktsmessig å prate om dersom vi vil opprettholde vår illusjon av hensikt. For hva var vel egentlig et menneskeliv noensinne verdt?
Tidvis opplever jeg det som tungt å leve. Nå er det ikke slik at jeg er uten hjem eller nære venner som bryr seg, og takk og lov for det, men det er alltid en utfordring å møte verdenen som venter utenfor døren. Sånn sett forstår jeg journalistene. Har man et menneskesyn som avviker helt fra det man møter der ute, blir noe så enkelt som å skru på televisjonen en utfordring. De fleste av oss søker vitterlig et korrekt bilde av verdenen, og når man da konstant blir minnet på at dette bildet kan være like uvanlig som det er korrekt, vet man ikke hvem man skal stole på. Iblant er det vanskelig å skille mellom når det vil være fordelaktig å høre på flertallet og når man burde holde seg til det som virker fornuftig, fordi mennesker tross alt alltid har vært spesielt flinke til å konstatere at de er alt annet enn fornuftige. Av tidligere innlegg og tidligere diskusjoner med venner (dere vet hvem dere er) har det kommet klart og tydelig frem hva slags tanker jeg har om logikken - eller mangelen på den - bak demokrati. Å hevde at flertallet har rett på grunn av deres kvantitet blir like dogmatisk som å hevde at homofili er galt fordi det står skrevet i en antikk bok. I grunnen er begge deler like krenkende mot ideen om menneskers frihet og autonomi.
Sosial validering - som det så fint kalles på fagspråket - er et nyttig verktøy i situasjoner som er av liten betydning, og går nemlig ut på at man ser til andre for å vurdere om en mening eller handling er riktig. Mener naboen at gresset skal være 11,5 mm langt hele sommeren, så må det jo tross alt være sant. Problemet oppstår når denne typen sammenligning benyttes i situasjoner som er alt annet enn trivielle. Hva skjer hvis naboen viser seg å ha alvorlige virkelighetsforstyrrelser, og man regulerer sine meninger på eksempelvis politikk etter denne naboens meninger? Tidvis må man vel spørre seg selv om det er nettopp dette som har vært tilfellet i politikkens tilstand i dag, men det er en annen sak. Sosial validering kan bringe med seg fordeler som sosial godkjenning, men vil i en del tilfeller gi et forvrengt syn på virkeligheten og - ikke minst - mennesket.
Knapt en dag går forbi uten at en avis rapporterer om en katastrofe. "Fem hundre mennesker døde i flyulykke." Det får det hele til å høres så ubetydelig ut. I en setning på intet mer enn seks ord, har man oppsummert skjebnen til mennesker som hadde levd varierte liv, og som med deres liv hadde håpet å få til så mye mer enn de noensinne rakk. Tiden strakk aldri til for dem. Arven de etterlater til verdenen kan virke liten og lite signifikant, når deres liv blir kvantifisert på denne måten. Alle disse enkeltmenneskene med navn blir gjort navnløse og telles opp som gjenstander. Ett menneske, to mennesker, tre mennesker. Ett syltetøyglass, to syltetøyglass, tre syltetøyglass. Hvis det er noe jeg har lært, så er det at man i virkeligheten ikke kan uttrykke et menneske i flertall. Et menneske er alltid noe for seg selv. Et menneske har alltid et liv med muligheter. Et menneske har alltid et navn.
Hvor tok navnet veien hen?
Jeg har et problem med ideologier. Ja, gjør klar faklene og høygaflene, og fyr løs deres kruttsalver mot meg, populistpolitikere fra alle Norges partier. Hva er så problemet med disse heidundrende ideologiene? Innledningsvis fortalte jeg at denne teksten skulle ta for seg menneskeverd, og der har du svaret. Ideologier nedvurderer menneskeliv. Enkelte særdeles paranoide mennesker har de siste årene uttrykt en frykt for at det finnes grupper med mennesker som sitter bak sceneteppet og trekker i trådene til politikere, og selv om denne noe snodige bekymringen skulle vise seg å være sann, så er det virkelig det minste av våre problemer. Vårt største problem er ideologiene, for disse trekker i trådene til alle og enhver. Delvis kan man hevde at slike ideologier er intet annet enn den tidligere omtalte sosiale valideringen bragt til et høyere nivå, fordi det er vel liten tvil om at frykten alle ideologiske mennesker føler for motstand skyldes at de trenger godkjenning; de trenger å vite at mennesker er enig med dem - mer enn de trenger å vite at de har rett. Personlig er jeg en rakker for sannhet.
Alle ismer har det til felles at de organiserer verdenen i et bestemt hierarki eller en bestemt struktur (som i nihilismens og anarkismens særskilte eksempel bunner ut i at det ikke finnes noen struktur), gjerne utledet fra et bestemt dogme som anses som viktigere enn alle andre. Sånn sett fungerer ismer på akkurat samme vis som religion. Problemet er at en isme aldri kan fange kompleksiteten som hører virkeligheten til. Liker man å påføre eller bli påført smerte fremfor alt annet, ja, så er man vel sadomasochist. Liker man å danse på blomsterenger med blomster i håret, ja, så er man vel sosialist. Og liker man å drikke alkohol, er man vel tilhenger av alkoholismen. Alt går greit så langt, men folk stopper ikke der. Folk stopper ikke før deres misjon om å frelse verdenen ved å få alle til å bli som dem har blitt fullbyrdet, og der har du alle ideologiers grunnleggende feil. Det finnes ikke en kakeform som alle menneskeliv passer inn i, og er det dette man søker etter, så får man bli medlem av en kult. Noen sannhet vil man aldri finne om man nekter å akseptere at naboen er et annet menneske enn en selv. Men så var det kanskje ikke sannhet man var ute etter når man så til naboen. Kanskje var det vel bare et ønske om å høre hjemme.
Hva vil så et menneskeliv innebære? Svaret på dette spørsmålet er så fundamentalt at det på mange vis er årsaken til en moralsk lov som står høyere enn alle andre, nemlig at man ikke skal myrde et annet menneske. Hvorfor er det så galt å drepe? Ikke tenk juridisk; tenk moralsk. Hvis mennesket bare er et nummer; et kvanfifiserbart, livløst objekt, hvorfor skal vi bry oss? Fordi mennesket aldri noensinne var livløst. Et bankende hjerte er og vil forhåpentligvis aldri bli det som karakteriserer et menneskeliv, for det som gjør et menneskeliv unikt er alle drømmene for sin fremtid og mulighetene til å oppfylle disse. Alt et bankende hjerte kan fortelle deg er at noe lever. Sånn sett er en levende rotte likestilt med et levende menneske. Forskjellen utgjøres av potensialet.
Overalt foregår det mord for tiden, og da er det ikke snakk om den typen mord som får hjertet til å stoppe, men den typen som får livsgnisten til å slukke. Hvor hen man vender sitt blikk, blir man møtt av meningsmisjonærer som klart og konsist påstår at de har funnet svaret på meningen med livet, og de vil dele det med alle og enhver. Noen mennesker faller for det, enten fordi de sårt trenger svar eller fordi de ikke klarer å motstå fristelsen til å høre hjemme et sted. I prosessen så hender det fort at man mister oversikten over hva det er man virkelig vil, og hva det er som må til for å virkeliggjøre sine drømmer. Det er vel ikke helt uvirkelig å hevde at det meningsmisjonærer i bunn og grunn driver med er mord. De stopper ikke hjerter, men tar fra dem grunnen til at de banker. Og hva var vel et liv - i grunnen - uten muligheten til å virkeliggjøre den fremtiden man så for seg i sine drømmer?
Tidvis opplever jeg det som tungt å leve. Nå er det ikke slik at jeg er uten hjem eller nære venner som bryr seg, og takk og lov for det, men det er alltid en utfordring å møte verdenen som venter utenfor døren. Sånn sett forstår jeg journalistene. Har man et menneskesyn som avviker helt fra det man møter der ute, blir noe så enkelt som å skru på televisjonen en utfordring. De fleste av oss søker vitterlig et korrekt bilde av verdenen, og når man da konstant blir minnet på at dette bildet kan være like uvanlig som det er korrekt, vet man ikke hvem man skal stole på. Iblant er det vanskelig å skille mellom når det vil være fordelaktig å høre på flertallet og når man burde holde seg til det som virker fornuftig, fordi mennesker tross alt alltid har vært spesielt flinke til å konstatere at de er alt annet enn fornuftige. Av tidligere innlegg og tidligere diskusjoner med venner (dere vet hvem dere er) har det kommet klart og tydelig frem hva slags tanker jeg har om logikken - eller mangelen på den - bak demokrati. Å hevde at flertallet har rett på grunn av deres kvantitet blir like dogmatisk som å hevde at homofili er galt fordi det står skrevet i en antikk bok. I grunnen er begge deler like krenkende mot ideen om menneskers frihet og autonomi.
Sosial validering - som det så fint kalles på fagspråket - er et nyttig verktøy i situasjoner som er av liten betydning, og går nemlig ut på at man ser til andre for å vurdere om en mening eller handling er riktig. Mener naboen at gresset skal være 11,5 mm langt hele sommeren, så må det jo tross alt være sant. Problemet oppstår når denne typen sammenligning benyttes i situasjoner som er alt annet enn trivielle. Hva skjer hvis naboen viser seg å ha alvorlige virkelighetsforstyrrelser, og man regulerer sine meninger på eksempelvis politikk etter denne naboens meninger? Tidvis må man vel spørre seg selv om det er nettopp dette som har vært tilfellet i politikkens tilstand i dag, men det er en annen sak. Sosial validering kan bringe med seg fordeler som sosial godkjenning, men vil i en del tilfeller gi et forvrengt syn på virkeligheten og - ikke minst - mennesket.
Knapt en dag går forbi uten at en avis rapporterer om en katastrofe. "Fem hundre mennesker døde i flyulykke." Det får det hele til å høres så ubetydelig ut. I en setning på intet mer enn seks ord, har man oppsummert skjebnen til mennesker som hadde levd varierte liv, og som med deres liv hadde håpet å få til så mye mer enn de noensinne rakk. Tiden strakk aldri til for dem. Arven de etterlater til verdenen kan virke liten og lite signifikant, når deres liv blir kvantifisert på denne måten. Alle disse enkeltmenneskene med navn blir gjort navnløse og telles opp som gjenstander. Ett menneske, to mennesker, tre mennesker. Ett syltetøyglass, to syltetøyglass, tre syltetøyglass. Hvis det er noe jeg har lært, så er det at man i virkeligheten ikke kan uttrykke et menneske i flertall. Et menneske er alltid noe for seg selv. Et menneske har alltid et liv med muligheter. Et menneske har alltid et navn.
Hvor tok navnet veien hen?
Jeg har et problem med ideologier. Ja, gjør klar faklene og høygaflene, og fyr løs deres kruttsalver mot meg, populistpolitikere fra alle Norges partier. Hva er så problemet med disse heidundrende ideologiene? Innledningsvis fortalte jeg at denne teksten skulle ta for seg menneskeverd, og der har du svaret. Ideologier nedvurderer menneskeliv. Enkelte særdeles paranoide mennesker har de siste årene uttrykt en frykt for at det finnes grupper med mennesker som sitter bak sceneteppet og trekker i trådene til politikere, og selv om denne noe snodige bekymringen skulle vise seg å være sann, så er det virkelig det minste av våre problemer. Vårt største problem er ideologiene, for disse trekker i trådene til alle og enhver. Delvis kan man hevde at slike ideologier er intet annet enn den tidligere omtalte sosiale valideringen bragt til et høyere nivå, fordi det er vel liten tvil om at frykten alle ideologiske mennesker føler for motstand skyldes at de trenger godkjenning; de trenger å vite at mennesker er enig med dem - mer enn de trenger å vite at de har rett. Personlig er jeg en rakker for sannhet.
Alle ismer har det til felles at de organiserer verdenen i et bestemt hierarki eller en bestemt struktur (som i nihilismens og anarkismens særskilte eksempel bunner ut i at det ikke finnes noen struktur), gjerne utledet fra et bestemt dogme som anses som viktigere enn alle andre. Sånn sett fungerer ismer på akkurat samme vis som religion. Problemet er at en isme aldri kan fange kompleksiteten som hører virkeligheten til. Liker man å påføre eller bli påført smerte fremfor alt annet, ja, så er man vel sadomasochist. Liker man å danse på blomsterenger med blomster i håret, ja, så er man vel sosialist. Og liker man å drikke alkohol, er man vel tilhenger av alkoholismen. Alt går greit så langt, men folk stopper ikke der. Folk stopper ikke før deres misjon om å frelse verdenen ved å få alle til å bli som dem har blitt fullbyrdet, og der har du alle ideologiers grunnleggende feil. Det finnes ikke en kakeform som alle menneskeliv passer inn i, og er det dette man søker etter, så får man bli medlem av en kult. Noen sannhet vil man aldri finne om man nekter å akseptere at naboen er et annet menneske enn en selv. Men så var det kanskje ikke sannhet man var ute etter når man så til naboen. Kanskje var det vel bare et ønske om å høre hjemme.
Hva vil så et menneskeliv innebære? Svaret på dette spørsmålet er så fundamentalt at det på mange vis er årsaken til en moralsk lov som står høyere enn alle andre, nemlig at man ikke skal myrde et annet menneske. Hvorfor er det så galt å drepe? Ikke tenk juridisk; tenk moralsk. Hvis mennesket bare er et nummer; et kvanfifiserbart, livløst objekt, hvorfor skal vi bry oss? Fordi mennesket aldri noensinne var livløst. Et bankende hjerte er og vil forhåpentligvis aldri bli det som karakteriserer et menneskeliv, for det som gjør et menneskeliv unikt er alle drømmene for sin fremtid og mulighetene til å oppfylle disse. Alt et bankende hjerte kan fortelle deg er at noe lever. Sånn sett er en levende rotte likestilt med et levende menneske. Forskjellen utgjøres av potensialet.
Overalt foregår det mord for tiden, og da er det ikke snakk om den typen mord som får hjertet til å stoppe, men den typen som får livsgnisten til å slukke. Hvor hen man vender sitt blikk, blir man møtt av meningsmisjonærer som klart og konsist påstår at de har funnet svaret på meningen med livet, og de vil dele det med alle og enhver. Noen mennesker faller for det, enten fordi de sårt trenger svar eller fordi de ikke klarer å motstå fristelsen til å høre hjemme et sted. I prosessen så hender det fort at man mister oversikten over hva det er man virkelig vil, og hva det er som må til for å virkeliggjøre sine drømmer. Det er vel ikke helt uvirkelig å hevde at det meningsmisjonærer i bunn og grunn driver med er mord. De stopper ikke hjerter, men tar fra dem grunnen til at de banker. Og hva var vel et liv - i grunnen - uten muligheten til å virkeliggjøre den fremtiden man så for seg i sine drømmer?
onsdag 30. september 2009
Forandring eller skapelse?
Forandringer. Ordet er vanskelig å definere. For at noe skal kunne gå fra én tilstand til en annen, må man først anta at det i det hele tatt finnes noenlunde definerte og stabile tilstander. Kun da kan man gå med på at en forandring er mulig. Som godeste Descartes i sin tid var opptatt av, må man i sin søken etter sannhet sette spørsmålstegn ved alt man ikke kan vite med sikkerhet, og denne metodiske tvilen er nødvendig for at man ikke skal bygge sitt teoretiske byggverk på en usann grunnmur som vi slå sprekker med tiden. Det er lett å anta at ting forandrer seg. Med årene føler vel de fleste av oss at visdommen vokser proporsjonalt med vommen, og hvis tilstander kan variere, trekker man gjerne slutningen at det finnes bestemte tilstander som det kan veksles mellom. Forandringer er et begrep som brukes mye i denne verdenen, og for å forsøke å opplyse meg selv om hva det vil si å forandre seg, vil jeg nå diskutere hele begrepet fra grunnen av.
Jeg vil begynne med å trekke en aritmetisk analogi. La oss se for oss at en tilstand t kan defineres ved ligningen "t = a + b + c", hvor a, b og c er egenskapene som utgjør t. Folk ser gjerne på egenskaper ved en tilstand som konstanter, slik at t for en bestemt situasjon alltid vil være den samme. Dersom man opplever en tilstand som samsværer med egenskapene a og b, men ikke c, tenker man seg gjerne at det er snakk om en annen tilstand. Hva så, hvis man i stedet for å se på egenskapene som konstanter, ser på dem som variabler, mens man vurderer tilstanden som konstant. Beholder man da den samme ligningen, vil man se at tilstanden kan være en hvilken som helst konstant tilstand, med varierende egenskaper. Denne tilstanden velger jeg å kalle universaltilstanden, og det aller meste kan sies å ha en slik konstant. Vi kan tenke oss at alt levende og dødt har en spesifikk universaltilstand, og denne tilstanden har en rekke spesifikke egenskapsvariabler. Eksempelvis kan man si at en person er snill, mens man på en annen side ikke kan si det samme om en stein, med mindre man har en svært livlig fantasi.
Ved å bruke ordet variabel, vil nok noen hevde at forandring nå allikevel er en del av ligningen, men dette vil jeg gjerne forklare mer inngående. La oss se for oss at en mann er på jobb og behandler en kollega dårlig, men da han kommer hjem, er han grei og medgjørlig mot kone og barn. Få observatører har fullstendig oversikt over alle aspekter av en situasjon, og derfor ville den som så mannen på jobb, kunne vurdere ham som ilter og sur, mens den som så ham i hjemmet, ville tenkt annerledes. En observatør som kunne observert begge situasjonene ville kanskje sagt at personen forandret seg da han kom hjem, men hva så når personen vender tilbake til jobben, og man opplever at han ikke lenger er like medgjørlig som han var hjemme? Kan man si at personen forandrer seg, eller vil det være mer fornuftig å anta at personen i stedet varierer mellom egenskaper?
I kvantefysikken har man gjort oppdagelser om hvordan atomer tar til seg eller avgir energi, og det viser seg så vidt man vet at dette skjer i såkalte kvanter, eller bestemte energimengder som sendes ut og inntas. Hvert stoff har en rekke energitilstander som det kan veksles mellom, og det kun dersom stoffet blir tilstrekkelig eksitert, vil det kunne gå til en høyere energitilstand, og det finnes ingen gradvis overgang. Disse energinivåene er spesifikke for hvert enkelt stoff, og er derfor en variabel som er med på å utgjøre universaltilstanden for det enkelte stoff.
Nå er det slik at man i psykologien regner med at situasjonens påvirkning på et individ er essensiell for å forstå atferd, men hvis det er slik, så kan vel situasjonens stimuli tenkes å tilsvare en viss energimengde. Dersom et gitt menneskes universaltilstand eksiteres til et visst nivå av familiesituasjonen, og til et annet av en jobbsituasjon, vil det ikke være ulogisk å tenke seg at forandringene i realiteten er flere sider av samme sak. Det vi hos karrieremennesket beskriver som aggresivitet, kan på hjemmebane kanskje beskrives som omsorg. Hvem vet hva det er ved en person vi er vitne til, når vi kun ser et enkelt nivå?
Det ville vært galt av meg å avfeie alle teorier om forandring fordi det finnes et alternativ som kan virke reelt ut ifra min personlige, lite objektive resonnering, og derfor vil jeg ikke påstå at forandring er et fenomen som aldri finner sted. Om man ser på en overgang mellom to tilstander som forandring eller variasjon, handler egentlig om hvilket synspunkt det er vi velger å innta når vi skal observere. De fleste vil kanskje lure på hvorfor i all verden jeg har sløst bort så mange minutter av deres liv på å legge ut om begrepet forandring, men jeg lover at det hele har en betydning.
Folk prater ofte om forandring. Enkelte sier at den fryder, mens andre igjen har en intens frykt for den. Unge mennesker drømmer om å skape den, mens gamle mennesker påstår at den ikke eksisterer, og at alt forblir som det var den gang de var unge. I politikken har man et skille som går ut på hva folk mener om forandring. De konservative vil at ingenting skal forandre seg, mens de radikale kun prater om forandring som et fremmed fenomen de egentlig ikke vet noe som helst om, men som de liker å diskutere. Kjæreste Barack Obama brukte forandring i det amerikanske valget som sitt symbol, og folket tenkte at forandring fra den gode gamle Busken måtte være en god ting, så de valgte ham. Ideen om forandring klarer å styre våre liv, for uten mulighet til forandring, vil vi ikke ha noen kontroll over vår egen situasjon. Dersom vi skal klare å få tilbake denne kontrollen, må man klare å få en oversikt over hva det er som styrer oss, og hvordan denne makten kan utnyttes til gode for enkeltmennesket.
Kan det være slik at ingenting forandrer seg? Hadde jeg hatt bedre kunnskap om emnet, ville jeg gitt et svar, men jeg vil ikke falle i frelserfellen og love noen meningen med livet. Men noen spørsmål kan jeg ikke dy meg for å stille. Kan det virkelig hende at alt i denne verdenen har en universaltilstand, og at disse universaltilstandene til sammen utgjør den ultimate universaltilstanden; alt? Reagerer mennesker egentlig bare på symbolsk energi som slippes fra andre mennesker og objekter, som igjen eksiterer dem til forskjellige nivåer av dem selv?
Jeg vet ikke lenger hvor jeg skulle med denne teksten. Noe sier meg at dette egentlig er en avhandling om min positive negativitet til alt som har med mennesker å gjøre, men det vil være nytteløst å prøve å få noe ut av det. Ser jeg tilbake på denne teksten forstår jeg knapt hva jeg har skrevet selv. I mine øyne, så er forandring simpelthen et begrep vi har funnet på for at vi skal se håp i fremtiden. Dersom man har det vondt, finnes det ingenting som senker sjansene for at man kaster inn håndkleet som troen på dette begrepet. Ved å holde fast ved muligheten for forandring, knebles vi ikke av illusjonen om en deterministisk skjebne, og står i stedet frie til gjøre med våre liv som vi vil.
Min tidligere modell, hvor jeg sammenlignet et menneske med et atom, duger rett og slett ikke til annet enn å skape sammenhenger som ikke er der, fordi et menneske har én fundamental egenskap som uansett ikke ville passet med en slik modell - evnen til å skape. Kanskje er det slik at mennesker ikke forandrer seg, og kanskje er det slik at ingenting egentlig gjør det, men så lenge mennesker kan ødelegge - noe de gjennom tidene har vist seg mer enn skikkede til - og så lenge mennesker kan gjenskape, trenger vi ikke et begrep som forandring for at ting skal bli bedre. Mennesker må ikke forandre seg for å gjøre fremtiden noe bedre enn nåtiden; de må lære å gjenskape seg selv. Den som gjenskaper seg selv som det man ønsker å bli, vil på ett eller flere vis gjenskape - eller kanskje til og med forandre - hele verdenen.
Jeg vil begynne med å trekke en aritmetisk analogi. La oss se for oss at en tilstand t kan defineres ved ligningen "t = a + b + c", hvor a, b og c er egenskapene som utgjør t. Folk ser gjerne på egenskaper ved en tilstand som konstanter, slik at t for en bestemt situasjon alltid vil være den samme. Dersom man opplever en tilstand som samsværer med egenskapene a og b, men ikke c, tenker man seg gjerne at det er snakk om en annen tilstand. Hva så, hvis man i stedet for å se på egenskapene som konstanter, ser på dem som variabler, mens man vurderer tilstanden som konstant. Beholder man da den samme ligningen, vil man se at tilstanden kan være en hvilken som helst konstant tilstand, med varierende egenskaper. Denne tilstanden velger jeg å kalle universaltilstanden, og det aller meste kan sies å ha en slik konstant. Vi kan tenke oss at alt levende og dødt har en spesifikk universaltilstand, og denne tilstanden har en rekke spesifikke egenskapsvariabler. Eksempelvis kan man si at en person er snill, mens man på en annen side ikke kan si det samme om en stein, med mindre man har en svært livlig fantasi.
Ved å bruke ordet variabel, vil nok noen hevde at forandring nå allikevel er en del av ligningen, men dette vil jeg gjerne forklare mer inngående. La oss se for oss at en mann er på jobb og behandler en kollega dårlig, men da han kommer hjem, er han grei og medgjørlig mot kone og barn. Få observatører har fullstendig oversikt over alle aspekter av en situasjon, og derfor ville den som så mannen på jobb, kunne vurdere ham som ilter og sur, mens den som så ham i hjemmet, ville tenkt annerledes. En observatør som kunne observert begge situasjonene ville kanskje sagt at personen forandret seg da han kom hjem, men hva så når personen vender tilbake til jobben, og man opplever at han ikke lenger er like medgjørlig som han var hjemme? Kan man si at personen forandrer seg, eller vil det være mer fornuftig å anta at personen i stedet varierer mellom egenskaper?
I kvantefysikken har man gjort oppdagelser om hvordan atomer tar til seg eller avgir energi, og det viser seg så vidt man vet at dette skjer i såkalte kvanter, eller bestemte energimengder som sendes ut og inntas. Hvert stoff har en rekke energitilstander som det kan veksles mellom, og det kun dersom stoffet blir tilstrekkelig eksitert, vil det kunne gå til en høyere energitilstand, og det finnes ingen gradvis overgang. Disse energinivåene er spesifikke for hvert enkelt stoff, og er derfor en variabel som er med på å utgjøre universaltilstanden for det enkelte stoff.
Nå er det slik at man i psykologien regner med at situasjonens påvirkning på et individ er essensiell for å forstå atferd, men hvis det er slik, så kan vel situasjonens stimuli tenkes å tilsvare en viss energimengde. Dersom et gitt menneskes universaltilstand eksiteres til et visst nivå av familiesituasjonen, og til et annet av en jobbsituasjon, vil det ikke være ulogisk å tenke seg at forandringene i realiteten er flere sider av samme sak. Det vi hos karrieremennesket beskriver som aggresivitet, kan på hjemmebane kanskje beskrives som omsorg. Hvem vet hva det er ved en person vi er vitne til, når vi kun ser et enkelt nivå?
Det ville vært galt av meg å avfeie alle teorier om forandring fordi det finnes et alternativ som kan virke reelt ut ifra min personlige, lite objektive resonnering, og derfor vil jeg ikke påstå at forandring er et fenomen som aldri finner sted. Om man ser på en overgang mellom to tilstander som forandring eller variasjon, handler egentlig om hvilket synspunkt det er vi velger å innta når vi skal observere. De fleste vil kanskje lure på hvorfor i all verden jeg har sløst bort så mange minutter av deres liv på å legge ut om begrepet forandring, men jeg lover at det hele har en betydning.
Folk prater ofte om forandring. Enkelte sier at den fryder, mens andre igjen har en intens frykt for den. Unge mennesker drømmer om å skape den, mens gamle mennesker påstår at den ikke eksisterer, og at alt forblir som det var den gang de var unge. I politikken har man et skille som går ut på hva folk mener om forandring. De konservative vil at ingenting skal forandre seg, mens de radikale kun prater om forandring som et fremmed fenomen de egentlig ikke vet noe som helst om, men som de liker å diskutere. Kjæreste Barack Obama brukte forandring i det amerikanske valget som sitt symbol, og folket tenkte at forandring fra den gode gamle Busken måtte være en god ting, så de valgte ham. Ideen om forandring klarer å styre våre liv, for uten mulighet til forandring, vil vi ikke ha noen kontroll over vår egen situasjon. Dersom vi skal klare å få tilbake denne kontrollen, må man klare å få en oversikt over hva det er som styrer oss, og hvordan denne makten kan utnyttes til gode for enkeltmennesket.
Kan det være slik at ingenting forandrer seg? Hadde jeg hatt bedre kunnskap om emnet, ville jeg gitt et svar, men jeg vil ikke falle i frelserfellen og love noen meningen med livet. Men noen spørsmål kan jeg ikke dy meg for å stille. Kan det virkelig hende at alt i denne verdenen har en universaltilstand, og at disse universaltilstandene til sammen utgjør den ultimate universaltilstanden; alt? Reagerer mennesker egentlig bare på symbolsk energi som slippes fra andre mennesker og objekter, som igjen eksiterer dem til forskjellige nivåer av dem selv?
Jeg vet ikke lenger hvor jeg skulle med denne teksten. Noe sier meg at dette egentlig er en avhandling om min positive negativitet til alt som har med mennesker å gjøre, men det vil være nytteløst å prøve å få noe ut av det. Ser jeg tilbake på denne teksten forstår jeg knapt hva jeg har skrevet selv. I mine øyne, så er forandring simpelthen et begrep vi har funnet på for at vi skal se håp i fremtiden. Dersom man har det vondt, finnes det ingenting som senker sjansene for at man kaster inn håndkleet som troen på dette begrepet. Ved å holde fast ved muligheten for forandring, knebles vi ikke av illusjonen om en deterministisk skjebne, og står i stedet frie til gjøre med våre liv som vi vil.
Min tidligere modell, hvor jeg sammenlignet et menneske med et atom, duger rett og slett ikke til annet enn å skape sammenhenger som ikke er der, fordi et menneske har én fundamental egenskap som uansett ikke ville passet med en slik modell - evnen til å skape. Kanskje er det slik at mennesker ikke forandrer seg, og kanskje er det slik at ingenting egentlig gjør det, men så lenge mennesker kan ødelegge - noe de gjennom tidene har vist seg mer enn skikkede til - og så lenge mennesker kan gjenskape, trenger vi ikke et begrep som forandring for at ting skal bli bedre. Mennesker må ikke forandre seg for å gjøre fremtiden noe bedre enn nåtiden; de må lære å gjenskape seg selv. Den som gjenskaper seg selv som det man ønsker å bli, vil på ett eller flere vis gjenskape - eller kanskje til og med forandre - hele verdenen.
torsdag 30. juli 2009
På gjensyn, Sandefjord
Hvem skulle ha trodd det? Hvem skulle ha trodd at undertegnede noen gang skulle komme seg vekk fra sin hjemby? Hvem skulle ha trodd at av alle byer på jord, så ville Oslo være staden for mine fremtidige tvilsomheter? Hvem skulle ha trodd at jeg ville finne kjærligheten, og ta dens kvinnelige inkarnasjon med meg til Oslo for å forderve henne med psykologisk fagterminologi? Hvem skulle ha trodd så mangt? Verdenen fortsetter stadig å være et kinderegg som slenger overraskelser så vel som sjokolade min vei, og av den grunn har jeg bestemt meg for å skrive en hyllest til min hjemby Sandefjord, for å minnes alt det mer eller mindre minneverdige jeg har opplevd på disse tyve år. Hent frem gemyttene og lommetørklærne - for dette vil bli en emosjonell affære.
Hvilke ord er vel i stand til å beskrive en by som Sandefjord? Hvilke ord kan beskrive en by som nekter å gi slipp på sin fortid som betydningsfull hvalfangstsby, og hvis beste kulturelle tilbud består av sport og muligens overflødig alkoholinntak? Svært få ord strekker til, og kanskje er det fordi det er slik en spesiell by det er snakk om. Når jeg tenker på denne byen er det ingen ord som frivillig melder seg til å symbolisere min tid her, men bilder - masser av bilder. Lukker jeg øynene, spiller en mental projektor av en rekke filmer som tydelig er preget av deres alder, men de er alle uten lyd. Det er som om fortiden er uten en stemme. Bilde for bilde gjenopplever jeg magien og torturen som hører enhver barndom til, men kun som et publikum i en mørk, tyst kinosal. Bilder minner meg på hendelser jeg hadde glemt at jeg husker, og traumer jeg hadde glemt å fortrenge.
Hvem kan glemme tiden før skolen gjorde sitt inntog i min hverdag, da hver dag symboliserte en ny mulighet til å oppdage verdenen gjennom skogene utenfor døren? Hvem kan glemme første skoledag på Mosserød, og den fryktinngytende tanken om at det var her, på denne skolen, med disse drittungene, og med denne læreren med haitenner og fiskeånde, at jeg var fanget de neste seks år. Bilder fra barneskolen tvinger meg til å gjenoppleve vennskap, fiender, nysgjerrighet, puberteten og skolehat. Var det ikke denne lille gutten som hadde et veddemål med sin søster om at han ikke skulle gå på noen valgfri videregående skole? Så sikker i sin sak var han faktisk, at han ville vedde hundre kroner på det. Å - hundre kroner er meget for en gutt som finner lykken i en smågodtpose som blir veid til en tikroning.
Hvem kan glemme ungdomsskolen Breidablikk, hvor det var mengden nikotin i ditt system som ene og alene bestemte din status? I bildene er det en følelse som stadig går igjen, nemlig usikkerhet, og det er denne følelsen som bringer meg tilbake. "Hvem er jeg? Hvem er du? Og hvem er alle disse menneskene som desperat forsøker å være ingenting?" Det var meg mot verdenen, i en eneste stor imaginær kamp. Det fantes grupper for alle: De tøffe, de dumme, de smarte, de kulturelle, de intellektuelle, de som mobbet, de som ble mobbet, de som røyket, de som drakk, de late, og de som jobbet hardt. Alle hadde de sine grupper, men på utsiden stod jeg; jeg hørte da vitterlig ikke til blant noen av dem. Jeg ville aldri være som dem, og ungdomsskolen gikk rett og slett ut på å få meg til å innse det.
Som forvirrede ungdom flest, søkte jeg meg inn på musikklinja på Sandefjord Videregående Skole, men jeg tok gitaren og løp før Converse-skoene og sosialist-populismen fikk tatt meg. Som de enda mer forvirrede ungdom flest, søkte jeg ly på allmenn, hvor jeg oppdaget (til min store forbauselse) at det fantes ålreite mennesker. Det andre året viste det seg at mitt "found poem" i engelsktimen, som skulle være satt sammen av linjer og ord fra andre kilder, fanget oppmerksomheten til en kvinnelig klassekamerat. Hele diktet var mildt sagt noe spesielt, da det bestod av et enkelt ord: "Nothing". Jeg henviste til ordboken som kilde. Lite visste jeg den gang om at min fremtid satt i samme rom som meg. Det skulle to andre jenter og en rekke erotiske noveller om samtlige mannlige lærere på skolen til for at vi skulle hilse, og det skulle et tilfeldig møte på Nettby til for at vi begynte å snakke. Hvem kan glemme vårt tilfeldige møte den sommeren, utenfor Promenaden, og turen som endte med et vettskremt og vått urinal av et pinnsvin? Hvem kan glemme de utallige nettene med calzone og kaffe på Shell? Hvem kan glemme det første, magiske kysset bak bilvasken?
Jeg åpner mine øyne, og projektoren skrur seg av. Minnene falmer ut i mørket, og kun et svakt omriss sitter igjen på min netthinne. Hva skal jeg føle om denne byen? Hva skal jeg føle om byen som jeg avskyr, men hvor jeg tross alt har vokst opp? Hva skal jeg føle om byen som med sine mennesker har gjort meg til noe av en menneskehater, men som allikevel har gjort meg til den jeg er? Følelsene overrumpler meg, og minnene forsøker å bryte barrieren mellom fortid og nåtid, men jeg lar ikke barrieren brytes. Dette er en by hvor den selverklærte kulturelle eliten sitter på kafé når de burde ha jobbet med kunst, hvor originalitet har blitt kopiert og plagiert, og hvor intet fremmed menneske vil låne deg et smil på gaten med mindre det tyter penger ut av lommene på deg.
Sandefjord har noe for enhver smak dersom man skulle kjede seg på hvalfangstsmuseet. Liker du sport, har du Sandefjord Fotballklubb og Komplett.no-arenaen. Liker du sport, har du hauger med håndballklubber. Liker du sport, har du biljard. Liker du kultur, har du vinmonopolet. Liker du sport, har du bowling. Det er altså ikke til å komme over hvor varierte tilbud denne byen har å by på.
Til syvende og sist må jeg konkludere med at Sandefjord er en ålreit by å vokse opp i, fordi her lærte jeg fort at jeg aldri ville bli som noen av mine byfrender, men heller bli noe eget. Her har jeg opplevd å være utstøtt nesten hele min livstid, men til gjengjeld har det lært meg verdien av individualitet. Her har jeg funnet kjærlighet og vennskap som vil vare livet ut, og på tross følelsen av å ha vokst opp i en by hvor jeg ikke hører hjemme, føler jeg at jeg her har funnet mennesker som ville fått enhver nitrist plass til å virke som et hjem.
Når jeg nå inntar en storby, vil det kanskje være ting ved en småby som Sandefjord jeg kommer til å savne. Stillheten. Naturen. Usikkerheten. Men fordelen med en storby som Oslo er at det der finnes mer enn miljøer; der finnes det mennesker. I Sandefjord ble ethvert forsøk på individualitet drept og fordøyd av alle miljøene og gruppene, men i Oslo er folk for travle til å bry seg. Tiden er endelig inne for å blomstre som et menneske, og med kjærligheten ved min side, er det intet mål som er for høyt å sikte etter.
Hvilke ord er vel i stand til å beskrive en by som Sandefjord? Hvilke ord kan beskrive en by som nekter å gi slipp på sin fortid som betydningsfull hvalfangstsby, og hvis beste kulturelle tilbud består av sport og muligens overflødig alkoholinntak? Svært få ord strekker til, og kanskje er det fordi det er slik en spesiell by det er snakk om. Når jeg tenker på denne byen er det ingen ord som frivillig melder seg til å symbolisere min tid her, men bilder - masser av bilder. Lukker jeg øynene, spiller en mental projektor av en rekke filmer som tydelig er preget av deres alder, men de er alle uten lyd. Det er som om fortiden er uten en stemme. Bilde for bilde gjenopplever jeg magien og torturen som hører enhver barndom til, men kun som et publikum i en mørk, tyst kinosal. Bilder minner meg på hendelser jeg hadde glemt at jeg husker, og traumer jeg hadde glemt å fortrenge.
Hvem kan glemme tiden før skolen gjorde sitt inntog i min hverdag, da hver dag symboliserte en ny mulighet til å oppdage verdenen gjennom skogene utenfor døren? Hvem kan glemme første skoledag på Mosserød, og den fryktinngytende tanken om at det var her, på denne skolen, med disse drittungene, og med denne læreren med haitenner og fiskeånde, at jeg var fanget de neste seks år. Bilder fra barneskolen tvinger meg til å gjenoppleve vennskap, fiender, nysgjerrighet, puberteten og skolehat. Var det ikke denne lille gutten som hadde et veddemål med sin søster om at han ikke skulle gå på noen valgfri videregående skole? Så sikker i sin sak var han faktisk, at han ville vedde hundre kroner på det. Å - hundre kroner er meget for en gutt som finner lykken i en smågodtpose som blir veid til en tikroning.
Hvem kan glemme ungdomsskolen Breidablikk, hvor det var mengden nikotin i ditt system som ene og alene bestemte din status? I bildene er det en følelse som stadig går igjen, nemlig usikkerhet, og det er denne følelsen som bringer meg tilbake. "Hvem er jeg? Hvem er du? Og hvem er alle disse menneskene som desperat forsøker å være ingenting?" Det var meg mot verdenen, i en eneste stor imaginær kamp. Det fantes grupper for alle: De tøffe, de dumme, de smarte, de kulturelle, de intellektuelle, de som mobbet, de som ble mobbet, de som røyket, de som drakk, de late, og de som jobbet hardt. Alle hadde de sine grupper, men på utsiden stod jeg; jeg hørte da vitterlig ikke til blant noen av dem. Jeg ville aldri være som dem, og ungdomsskolen gikk rett og slett ut på å få meg til å innse det.
Som forvirrede ungdom flest, søkte jeg meg inn på musikklinja på Sandefjord Videregående Skole, men jeg tok gitaren og løp før Converse-skoene og sosialist-populismen fikk tatt meg. Som de enda mer forvirrede ungdom flest, søkte jeg ly på allmenn, hvor jeg oppdaget (til min store forbauselse) at det fantes ålreite mennesker. Det andre året viste det seg at mitt "found poem" i engelsktimen, som skulle være satt sammen av linjer og ord fra andre kilder, fanget oppmerksomheten til en kvinnelig klassekamerat. Hele diktet var mildt sagt noe spesielt, da det bestod av et enkelt ord: "Nothing". Jeg henviste til ordboken som kilde. Lite visste jeg den gang om at min fremtid satt i samme rom som meg. Det skulle to andre jenter og en rekke erotiske noveller om samtlige mannlige lærere på skolen til for at vi skulle hilse, og det skulle et tilfeldig møte på Nettby til for at vi begynte å snakke. Hvem kan glemme vårt tilfeldige møte den sommeren, utenfor Promenaden, og turen som endte med et vettskremt og vått urinal av et pinnsvin? Hvem kan glemme de utallige nettene med calzone og kaffe på Shell? Hvem kan glemme det første, magiske kysset bak bilvasken?
Jeg åpner mine øyne, og projektoren skrur seg av. Minnene falmer ut i mørket, og kun et svakt omriss sitter igjen på min netthinne. Hva skal jeg føle om denne byen? Hva skal jeg føle om byen som jeg avskyr, men hvor jeg tross alt har vokst opp? Hva skal jeg føle om byen som med sine mennesker har gjort meg til noe av en menneskehater, men som allikevel har gjort meg til den jeg er? Følelsene overrumpler meg, og minnene forsøker å bryte barrieren mellom fortid og nåtid, men jeg lar ikke barrieren brytes. Dette er en by hvor den selverklærte kulturelle eliten sitter på kafé når de burde ha jobbet med kunst, hvor originalitet har blitt kopiert og plagiert, og hvor intet fremmed menneske vil låne deg et smil på gaten med mindre det tyter penger ut av lommene på deg.
Sandefjord har noe for enhver smak dersom man skulle kjede seg på hvalfangstsmuseet. Liker du sport, har du Sandefjord Fotballklubb og Komplett.no-arenaen. Liker du sport, har du hauger med håndballklubber. Liker du sport, har du biljard. Liker du kultur, har du vinmonopolet. Liker du sport, har du bowling. Det er altså ikke til å komme over hvor varierte tilbud denne byen har å by på.
Til syvende og sist må jeg konkludere med at Sandefjord er en ålreit by å vokse opp i, fordi her lærte jeg fort at jeg aldri ville bli som noen av mine byfrender, men heller bli noe eget. Her har jeg opplevd å være utstøtt nesten hele min livstid, men til gjengjeld har det lært meg verdien av individualitet. Her har jeg funnet kjærlighet og vennskap som vil vare livet ut, og på tross følelsen av å ha vokst opp i en by hvor jeg ikke hører hjemme, føler jeg at jeg her har funnet mennesker som ville fått enhver nitrist plass til å virke som et hjem.
Når jeg nå inntar en storby, vil det kanskje være ting ved en småby som Sandefjord jeg kommer til å savne. Stillheten. Naturen. Usikkerheten. Men fordelen med en storby som Oslo er at det der finnes mer enn miljøer; der finnes det mennesker. I Sandefjord ble ethvert forsøk på individualitet drept og fordøyd av alle miljøene og gruppene, men i Oslo er folk for travle til å bry seg. Tiden er endelig inne for å blomstre som et menneske, og med kjærligheten ved min side, er det intet mål som er for høyt å sikte etter.
tirsdag 14. juli 2009
Midtbloggskrisen er over
Tro det eller ei - her publiserer jeg et nytt innlegg på min gamle blogg, og innvier med dette denne bloggen på ny. Som det kom frem av mitt tidligere innlegg "Ingen leser denne overskriften", var jeg frustrert over et lavt antall lesere, og kom som et resultat av dette opp med den labre ideen å danne en ny blogg på en annen side. Lite visste jeg da om hva som ventet meg. Blogg.no virket som et befolket sted, i motsetning til gode, gamle Blogspot, men da jeg endelig hadde klart å slå meg til ro, oppdaget jeg plutselig at samtlige av de femogtyve mest leste bloggene var skrevet av blonde bimboer av begge kjønn, og at de alle omhandlet noe så originalt som bloggernes spennende hverdager som unge, utprøvende mennesker. På en time presterte jeg å få over tre hundre sidevisninger, men da de eneste kommentarene som ble lagt igjen var to identiske kommentarer om at en jente "utfordret meg" - hva nå enn det skal bety - samt en megetsigende kommentar som inneholdt intet annet enn et smilefjes, forstod jeg at det ikke var så mye å hente hos disse menneskene. Da var det gjort for meg; jeg tok med meg min koffert og løp tilbake til sikker grunn. Her slipper jeg iallfall å omgås lugubre mennesker med tvilsomme intensjoner om å leve av å skrive om at de er populære. Den slags omgangskrets er forbeholdt politikere, og noen politiker er jeg da altså ikke.
Midtbloggskrisen min er altså over. Jeg kjøpte min motorsykkel, kjørte en tur til et fremmed land, og vendte tilbake da jeg oppdaget at Paris Hilton var herskerinne. Jeg beklager avsporingen, og lover fortsettelse innen kort tid. Imens får dere alle takke Gud for at dere aldri noensinne igjen får se reklamer om bleier når dere stikker innom bloggen min.
Midtbloggskrisen min er altså over. Jeg kjøpte min motorsykkel, kjørte en tur til et fremmed land, og vendte tilbake da jeg oppdaget at Paris Hilton var herskerinne. Jeg beklager avsporingen, og lover fortsettelse innen kort tid. Imens får dere alle takke Gud for at dere aldri noensinne igjen får se reklamer om bleier når dere stikker innom bloggen min.
søndag 12. juli 2009
Snart fremme
Hvis du vil lese fler av mine spenstige artikuleringer, må jeg overføre deg til min nye blogg "Helt plutselig ble alt svart". Vel bekomme!
fredag 26. juni 2009
Ingen leser denne overskriften
For mange år siden ville jeg ha begynt denne teksten med et spørsmål om hva talent virkelig er, og som vanlig ville folket ha flokket til med kommentarer og meninger som svar på spørsmålet - som om de egentlig ikke hadde funnet energi til å se igjennom en side eller to av det jeg hadde skrevet for å komme noe nærmere et reelt svar. For mange år siden leste folk det jeg skrev - iallfall overskriften - og følte de alt visste svaret på alle livets gåter. For mange år siden var mine tekster kun stikkord for samtaleemner som kunne få tiden til å gå, og sannelig gikk den. Nå, mange år senere, er det ingen som bryr seg, for teksten er ikke lenger et samtaleemne; den er et svar som står i fare for å ødelegge det opprinnelige spørsmålet.
Kunst kan sies å være så mangt. I dag er det eneste kravet man stiller til kunst at den er skapt av en skaper - det være seg Gud, et menneske eller en fabrikk. Kunst er synonymt med skapelse; tilblivelse av et objekt som tidligere ikke eksisterte i samme form. Problemet med dette synet er at det kun er skapelsen som vurderes, og ikke resultatene av skapelsens tilblivelse. Man definerer et menneske ut ifra handlingene det utfører, så hvorfor ikke kunst - menneskets næreste slektning?
Forbannet være ytringsfriheten. Der sa jeg det. Forbannet være den. I mediene er man konstant opphengt av at folket skal ytre sine meninger, tanker og meningsløse ordrekker, som om det er akten å ytre som er det viktige ved ytringsfriheten. "LA DIN MENING BLI HØRT!" ropes det ut i avisene med store bokstaver og utropstegn, og folket adlyder. "Hva synes du om Alexander Rybak?" er spørsmålet som stilles, og massene slenger seg etter deres telefoner, datamaskiner og brevduer for å rapportere hva de føler om saken. Folk mener merkverdig mye om det meningsløse. Som kåte og alkoholiserte middelaldrende menn på byen, handler det om å tømme seg, og så snart det er gjort, betyr ikke lenger sexen noe som helst; ytringsfriheten er en livstrøtt alkoholiker med erigert penis og et desperat behov for utløsning.
Det kan virke som om jeg har noe imot ytringsfriheten som et fenomen, men det ville være å forstå meg feil. Jeg har noe imot hvordan man misbruker ytringsfriheten, og bruker den som en unnskyldning til å drukne de meningsfulle ytringene i et hav av trivialitet. Hadde Martin Luther King Jr. holdt sin appell til verdenen i dag, ville ingen ha lagt merke til det, fordi Melodi Grand Prix gikk på en annen kanal. Vi vant, men hvem bryr seg vel egentlig?
Da jeg begynte denne teksten, mimret jeg tilbake til den gangen jeg trodde det fantes mennesker som fant mine ord interessante. De kommenterte temaene som jeg skrev om, men aldri budskapet bak. De lovpriste mine evner, men forstod ikke hva jeg skrev. De ytret sine meninger, men brydde seg aldri om det de sa. Én dag forstod jeg dette, og skjønte at noe måtte gjøres. Mine kunstverk skulle ikke besudles eller tingliggjøres av fremmede menneskers higen etter ytring, og det var derfor jeg lagde denne bloggen. Ekte kunstverk kan ikke defineres ved skapelsesprosessen alene, men ved destruksjonen av status quo og deretter omforming og gjenskapelse. Derfor valgte jeg å starte på nytt, og tenkte at kun de som var seriøse ville følge med meg fra mitt gamle litterære atelier, men knapt en sjel gjorde det. Her er jeg; ensom, forlatt og frustrert i mine egne tanker.
Ytrningsfriheten sikret alle og enhver retten til å ytre det som måtte falle dem inn til enhver tid, og folket ytret. Da ingen lenger trengte å frykte for sitt ve og vel da de ytret sine meninger, begynte plutselig alle å gi blaffen i hva de sa. De ytret, ytret og ytret, og fordervet med sine konstante ytringer evnen til stillhet og ettertanke. For å understreke mitt poeng, henviser jeg til en av Norges mest leste blogger, Ida Wulff. Moralen i denne vesle historien er enkel: Skriver du noe som er verdt å lese, vil ingen bry seg om å lese det fordi det ikke gir dem en mulighet til å ytre seg. Folk tenker kun på å ytre, ytre og ytre, men glemmer at det også én gang fantes noe som het et indre.
Kunst kan sies å være så mangt. I dag er det eneste kravet man stiller til kunst at den er skapt av en skaper - det være seg Gud, et menneske eller en fabrikk. Kunst er synonymt med skapelse; tilblivelse av et objekt som tidligere ikke eksisterte i samme form. Problemet med dette synet er at det kun er skapelsen som vurderes, og ikke resultatene av skapelsens tilblivelse. Man definerer et menneske ut ifra handlingene det utfører, så hvorfor ikke kunst - menneskets næreste slektning?
Forbannet være ytringsfriheten. Der sa jeg det. Forbannet være den. I mediene er man konstant opphengt av at folket skal ytre sine meninger, tanker og meningsløse ordrekker, som om det er akten å ytre som er det viktige ved ytringsfriheten. "LA DIN MENING BLI HØRT!" ropes det ut i avisene med store bokstaver og utropstegn, og folket adlyder. "Hva synes du om Alexander Rybak?" er spørsmålet som stilles, og massene slenger seg etter deres telefoner, datamaskiner og brevduer for å rapportere hva de føler om saken. Folk mener merkverdig mye om det meningsløse. Som kåte og alkoholiserte middelaldrende menn på byen, handler det om å tømme seg, og så snart det er gjort, betyr ikke lenger sexen noe som helst; ytringsfriheten er en livstrøtt alkoholiker med erigert penis og et desperat behov for utløsning.
Det kan virke som om jeg har noe imot ytringsfriheten som et fenomen, men det ville være å forstå meg feil. Jeg har noe imot hvordan man misbruker ytringsfriheten, og bruker den som en unnskyldning til å drukne de meningsfulle ytringene i et hav av trivialitet. Hadde Martin Luther King Jr. holdt sin appell til verdenen i dag, ville ingen ha lagt merke til det, fordi Melodi Grand Prix gikk på en annen kanal. Vi vant, men hvem bryr seg vel egentlig?
Da jeg begynte denne teksten, mimret jeg tilbake til den gangen jeg trodde det fantes mennesker som fant mine ord interessante. De kommenterte temaene som jeg skrev om, men aldri budskapet bak. De lovpriste mine evner, men forstod ikke hva jeg skrev. De ytret sine meninger, men brydde seg aldri om det de sa. Én dag forstod jeg dette, og skjønte at noe måtte gjøres. Mine kunstverk skulle ikke besudles eller tingliggjøres av fremmede menneskers higen etter ytring, og det var derfor jeg lagde denne bloggen. Ekte kunstverk kan ikke defineres ved skapelsesprosessen alene, men ved destruksjonen av status quo og deretter omforming og gjenskapelse. Derfor valgte jeg å starte på nytt, og tenkte at kun de som var seriøse ville følge med meg fra mitt gamle litterære atelier, men knapt en sjel gjorde det. Her er jeg; ensom, forlatt og frustrert i mine egne tanker.
Ytrningsfriheten sikret alle og enhver retten til å ytre det som måtte falle dem inn til enhver tid, og folket ytret. Da ingen lenger trengte å frykte for sitt ve og vel da de ytret sine meninger, begynte plutselig alle å gi blaffen i hva de sa. De ytret, ytret og ytret, og fordervet med sine konstante ytringer evnen til stillhet og ettertanke. For å understreke mitt poeng, henviser jeg til en av Norges mest leste blogger, Ida Wulff. Moralen i denne vesle historien er enkel: Skriver du noe som er verdt å lese, vil ingen bry seg om å lese det fordi det ikke gir dem en mulighet til å ytre seg. Folk tenker kun på å ytre, ytre og ytre, men glemmer at det også én gang fantes noe som het et indre.
lørdag 20. juni 2009
Hedonistisk menneskeverd
Skriveoppdrag
(Å handle urett for å gjøre godt. En tradisjonell innvending mot utilitarismen er at det under eksepsjonelle omstendigheter vil være riktig ut fra teorien å drepe et uskyldig menneske for å hindre at hundrevis av mennesker blir drept. Smart aksepterer at det er riktig at dette er en utilitaristisk konklusjon, selv om han ikke er glad for å trekke den. Men han mener også at den anti-utilitaristiske konklusjonen er meget ubehagelig. Diskuter dette problemet i lys av Smart og Fried.)
Hedonistisk menneskeverd
Hva er rett, og hva er galt? Kanskje virker det trivielt og nesten smålig å starte en debatt om utilitarismen med en slik forenkling av problemet som etikk på et eller annet vis forsøker å gi et svar på, og kanskje er det dét. Jeg stiller allikevel spørsmålet, fordi det er et spørsmål som mange etikere kan se ut til å neglisjere i sin søken etter absolutte maksimer. Utilitarismen, som de fleste etiske retninger og for øvrig ideologier generelt, fokuserer på ett enkelt aspekt av en komplisert situasjon, og bygger sitt teoretiske fundament på dette tilsynelatende viktigste aspektet av vår hverdag. I tilfellet av hedonistisk utilitarisme viser aspektet seg å være nytelse i en eller annen forstand.
La oss se for oss den tenkte situasjon som J. J. C. Smart (2008, s. 69) refererer til fra en tekst av McCloskey: Det er rene pandemoniet i en by på grunn av en forbrytelse, og det ligger an til å bli store opptøyer dersom ikke noen tar på seg skylden. Sheriffen i byen kan pågripe et uskyldig menneske og drepe det, noe som han med sikkerhet vet vil roe folkemengden og spare hundrevis av menneskeliv. Hva burde sheriffen gjøre?
En hedonistisk handlingsutilitarist vil se på nytelsen begge handlingsalternativene kan se ut til å føre med seg, og bedømmer på grunnlag av dette. Problemet med dette, er at nytelse vanskelig kan brukes for å bedømme verdien av et menneskeliv. “Det som er rett, er det som forårsaker nytelse,” er hva Kant (2008, s. 129) ville kalt en syntetisk setning, for det er da vitterlig ikke alle lover og normer som er skapt ut ifra hedonisme. Dette argumentet er blant dem jeg vil utdype når jeg nå går til verks på problemstillingen om det kan være rett å drepe et uskyldig menneske, dersom dette kunne bidratt til å redde mange fler. I lys av Smart og Fried vil jeg forsøke å drøfte dette problemet, og – om mulig – komme frem til en konklusjon om hvilken handling som ville vært riktig å velge.
Utilitarismens grunnmur
Jeg vil aller først begynne med å oppsummere den skissen som J. J. C. Smart tegner av et system for en utilitaristisk etikk (Smart, 2008), for å få en anelse av hva det er man snakker om. Det er et svært omfattende system, og derfor velger jeg å utelate enkelte trekk som er irrelevant for oppgavens problem. Utilitarisme er en type konsekvensetikk, som fokuserer på konsekvensene for å avgjøre hvorvidt en handling er moralsk rett. Det finnes flere former for utilitarisme, og selv om Smart hevder at hans skisse gjelder for både ideell og hedonistisk utilitarisme, så velger jeg å ta utgangspunkt i den hedonistiske handlingsutilitarismen da det hovedsakelig er denne Smart drøfter i teksten “Riss av et system for en utilitaristisk etikk”.
Det mest grunnleggende prinsippet i den hedonistiske handlingsutilitarismen, er det at man ved sine handlinger skal forsøke å maksimere nytelse og minimere lidelse for flest mulig involverte parter, og alle andre punkter er utledet fra dette. For at en slik etikk skal være mulig å anvende, innfører Smart “krusninger i vannet”-postulatet, som rett og slett går ut på at man antar at de fjerne konsekvensene av en handling utjevner hverandre, og at det derfor kun er nære konsekvenser man behøver å ta med i betraktning. Ut ifra de konsekvensene man har oversikt over, vil den handlingen som mest sannsynlig fører til flest gode konsekvenser for flest mulige mennesker, være den rasjonelle å velge. Da Smart kan sies å være en objektiv utilitarist, er han også opptatt av hvilke handlinger som faktisk viser seg å frembringe flest gode konsekvenser, og for å vurdere dette, bruker han begrepsparet ”riktig” og ”galt” om handlingen, men denne vurderingen kan kun tas i etterkant.
Et annet relevant poeng som Smart diskuterer, kommer frem av eksempelet om den franske utilitaristen i England. Regjeringen innfører en maks-temperatur i alles hjem for å spare energi, men franskmannen vil gjerne ha det litt varmere. Dersom franskmannen kan være ganske sikker på at han ikke blir oppdaget, burde han da i følge utilitarismen øke temperaturen. Nøkkelordet her er sannsynlighet, for det er sannsynligheten for å bli oppdaget som er avgjørende for hvorvidt franskmannen bør utføre handlingen.
Sannsynlighet
Smart (2008, s. 47) sammenligner en handlings konsekvenser med krusninger i vannet, som utjevnes jo lenger ut de kommer. Dersom man er villig til å inngå kompromisset som det er å si at fjerne konsekvenser utligner hverandre, må man på et eller annet vis hevde at de er ubetydelige i forhold til aktørens valg, men hva er det da som gjør en konsekvens betydelig? Dens forutsigbarhet? Konsekvensen er den samme, uansett om man kan forutse den. Ser man logisk på det, vil ikke konsekvenser jevnes ut med tiden; de forsterkes gjennom tidens gang. Fremtiden bygger på fortiden og nåtiden, og dersom nåtiden er bestemt av våre handlinger, vil alle fremtidige konsekvenser være påvirket av en hvilken som helst handling som kommer før den.
”Krusninger i vannet”-postulatet er essensielt for utilitarismens evne til å bedømme hvilke handlinger man burde velge, men problemet som jeg akkurat tok for meg åpner også opp for et annet problem, nemlig den opprinnelige handlingens betydning. Om jeg eksempelvis hadde kjørt på og drept et menneske, hvorpå et familiemedlem av offeret flere år senere tok livet av seg på grunn av denne hendelsen – hvilken konsekvens hadde da betydd mest? Begge konsekvensene er at et menneske mister livet som følge av handlingen, men i følge Smart kan man regne med at den sistnevnte konsekvensen utlignes med en annen god konsekvens på et annet tidspunkt. Kan man ikke da hevde det samme om den opprinnelige handlingen og den umiddelbare konsekvensen? Vil ikke også den kunne utlignes av en annen konsekvens senere? På denne måten kan det se ut til at ”krusninger i vannet”-postulatet i realiteten gjør absolutt alle handlinger betydningsløse.
Kvantitetsprinsippets plass i utilitarismens syn på menneskeverd
Hos en rekke utilitarister står likeverdsprinsippet (Singer, 2008, s. 153) høyt, som tilsier at alle skal telle for én, og ikke mer enn én. Dette er et prinsipp som forsøker å sikre en basis for en kvantitativ etikk, slik at man på et eller annet vis kan summere nytelse hos alle involverte parter. Ser man relativt enkelt på en situasjon hvor man kan velge mellom ett menneskeliv eller mange, vil mennesker med en kvantitativ holdning som utilitarismen være kvikke til å velge den sistnevnte valgmuligheten. Sett i lys av en hedonistisk utilitarisme, vil man kanskje kunne begrunne at det å leve gir disse hundre menneskene nytelse som veier opp for den nytelsen og eventuelt det livet som dette ene mennesket måtte ofre.
Så må man spørre seg: Ligger verdien av et liv i mengden nytelse dette livet fører med seg? Og vil noen våge å påstå at et menneske som er klinisk deprimert under noen omstendigheter er verdt mindre enn mennesker som lider av lykkelige vrangforestilninger? Utilitarister vil her henvise til likeverdsprinsippet, og antageligvis hevde at man ikke bedømmer verdien av et menneske ut ifra sinnstilstanden, men i sheriff-eksempelet må jo nettopp dette sies å være tilfelle. De fleste mennesker som lider av klinisk depresjon, og som ikke føler lykke i noen stor grad, vil allikevel ønske å fortsette å leve. Kanskje kan det sies at denne viljen om fortsatt eksistens grunner i et håp om fremtidig nytelse, men uansett så er det kun døden som kan føre til at nytelsen tar slutt. På dette viset kan man forstå at livet er overordnet nytelsen, og at nytelse er et av mange biprodukter av liv. Under ingen omstendigheter kan man derfor påstå at nytelse alene bør spille inn på hvorvidt et liv skal få lov til å fortsette. Det er liv som gir mulighet til nytelse, ikke nytelse som gir rett til liv.
Smart (2008, s. 70) har rett i at sheriff-eksempelet utgjør en situasjon hvor man må velge mellom to onder. Etikken har som oppgave å finne ut hva som er rett og galt, men overveielse av hva slags konsekvenser et slikt valg vil føre med seg, står utenfor vanlige menneskers så vel som lærde etikere og filosofers domene. Hadde det dreid seg om rene objekter man måtte velge imellom, for eksempel ett eple kontra hundre epler, ville slutningen kunne begrunnes ut ifra et kvantitativt syn som den hedonistiske utilitarismen, men mennesker er altså ikke epler. Mennesker kan handle, og bare anerkjennelsen av denne evnen burde være nok til å få enhver til å forstå at en slik slutning ikke moralsk kan trekkes kvantitativt.
Dersom man helt sikkert kunne vite at de hundre som ville dødd i opptøyene ville levd sørgelige og begredelige liv, ville utilitarismen på en annen side måtte revurdere sin posisjon. Ut ifra dette, kan det kanskje tenkes at den utilitaristiske sheriffen ikke nødvendigvis måtte valgt å drepe det uskyldige mennesket, i motsetning til det Smart konkluderer med. Dersom sheriffen helt sikkert kunne visst at den uskyldige ville tilført verdenen mye mer nytelse enn de andre, måtte avgjørelsen bli fattet annerledes. Det er helt klart at det er umulig å sitte inne med sikker informasjon om dette, men det er allerede brukt en rekke slike teoretiske antagelser i eksempelet, så det burde ikke være noe i veien med det. Smart burde også vurdert denne muligheten, fordi den åpner opp for at utilitaristens handlingsspenn ikke nødvendigvis må være så ensidig som tidligere antatt.
La oss forsøke å vende fokuset mot de andre involverte partene i sheriff-eksempelet. Er Helen, den unge jenta i flokken som potensielt vil dø dersom opptøyene oppstår, ikke en aktør? Er Peter, den uheldige gutten som potensielt vil bli plukket ut av sheriffen som den skyldige, ikke en aktør? Er det kun sheriffen i hele denne vide verdenen, som er en aktør? Spørsmålet bringer frem en side ved utilitarismen som er høyst avskyelig: En utilitaristisk holdning er egosentrisk og gjennomsyret av mangel på empati, rett og slett fordi de enkelte menneskenes posisjon som aktører ikke blir tatt med i bildet. Fried (2008, s. 90) sier at essensen av alle etiske retninger er at man ikke skal krenke en persons integritet, men det er jo nettopp det utilitarismen her gjør. Man bruker et menneske som et middel for å nå et mål. Intet annet menneske enn den man refererer til som aktør (gjerne seg selv) er et subjekt, og alle andre objektiveres og degraderes til noe dødt og livløst. Kanskje er det da ikke så galt å trekke en parallell til mitt tidligere eksempel om å velge mellom ett eple og hundre epler.
Kvantisisme
Her vil jeg gjerne innføre begrepet ”kvantisisme”, nemlig det å bedømme og fordømme på basis av kvantitet. Ville det vært moralsk riktig å la alle disse hundre menneskene dø for å berge det ene? Smart (2008, s. 70) trekker frem at den ikke-utilitaristiske slutningen i en slik situasjon er minst like skremmende, men her oppstår et problem. La meg illustrere ved å trekke en analogi. Dersom man kunne velge mellom å la en lyshudet mann eller en mørkhudet mann dø, ville det kun være rasister som ene og alene på grunnlag av hudfargen ville valgt den mørkhudede. Rasister ville i en slik situasjon la seg blende av et trekk ved menneskene som de selv anser som høyst viktig og essensielt ved tilværelsen, uavhengig av om dette trekket har noen som helst relevans for selve valget man står overfor. Ved å konkludere med at hundre mennesker har mer rett til å leve enn ett enkeltmenneske, har man begått den samme feilen, fordi hva har flertallet gjort for å gjøre seg mer fortjent til liv enn noen andre? Gir tallet dem rettigheter som andre mennesker ikke skulle ha, eller har aktøren ved et slikt valg latt irrelevant informasjon spille inn på valget?
Deontologiens argumenter
Fried kommer med en sterk kritikk av Smart og konsekvensetikk generelt i sin tekst “Rett og galt”. Som deontolog er det naturlig at mange av Smarts argumenter og ideer får Fried til å reagere. Dette er først og fremst en oppgave om utilitarismen og dens problematiske konklusjon i sheriff-eksempelet, så jeg velger derfor å ikke gå for nøye inn på hva deontologien er, men heller fokusere på de argumentene som Fried fremlegger og bruker mot Smart, samt hvordan man kan begrunne den deontologiske og ”anti-utilitaristiske” konklusjonen i sheriff-eksempelet ut ifra disse argumentene.
Svært tidlig påpeker Fried (2008, s. 73) en vesentlig forskjell mellom deontologien og konsekvensetikk, nemlig den at deontologien har visse overordnede regler som ikke kan brytes under noen ordinære omstendigheter, mens konsekvensetikk bestemmer hvorvidt en handling er riktig eller gal ut ifra handlingenes evne til å fremskaffe et ”gode” som man har utnevnt til målet for alle våre handlinger. I den hedonistiske handlingsutilitarismen er dette godet som tidligere nevnt nytelse.
For å forstå den anti-utilitaristiske konklusjonen sett i sammenheng med deontologien, er intensjon et essensielt begrep å få med seg. Fried (2008, s. 81) observerer at mange av de kategoriske forbudene vi har ikke nødvendigvis går på spesifikke handlinger, men fremkallelsen av visse konsekvenser. På dette viset kan man faktisk trekke en parallell mellom utilitarismen og visse deontologiske regler. Forskjellen er allikevel, som Fried (2008, s. 82) påpeker, at deontologien unngår den utilitaristiske besettelsen av å ikke fremkalle dårlige konsekvenser ved innføring av begrepet intensjon. Alle handlinger kan jo vitterlig føre til en uskyldig persons død, men kun dersom dette er en intendert konsekvens vil man kunne si at handlingen var gal. Derfor, om sheriffen intensjonalt dreper det uskyldige mennesket, så vil handlingen være gal.
Intensjon er et nødvendig begrep dersom det meste av moral skal eksistere, for det moralske domenet dreier seg tross alt om det vi gjør, og ikke det vi tillater å skje (Fried, 2008, s. 83). Skulle man kunne holdes ansvarlig for alt det man tillot å skje i verden, ville vel alle på et eller annet vis kunne være å bebreide for alt som skjer på denne kloden til ethvert tidspunkt, og da ville litt av hensikten med moral være borte. Dette er, som tidligere påpekt, et problem med Smarts ”krusninger i vannet”-postulat, da denne tanken bare ignorerer det faktum at alt som har skjedd før en konsekvens, summert kan sies å være årsaken til den.
Den kanskje største forskjellen mellom Smarts utilitarisme og Frieds deontologi kan sies å være det at Fried fokuserer på det han kaller intensjonal handling, mens Smart fokuserer på handlinger og deres konsekvenser. Intensjonal handling i følge Fried (2008, s. 89) et begrep som vitner om menneskets evne til å frembringe virkninger, noe som Fried senere i teksten påpeker som årsaken til all moral. Dersom et menneske ikke hadde hatt muligheten til å velge sine handlinger, ville det vært merkelig å holde mennesket ansvarlig for disse. Som jeg tidligere nevnte, vil utilitarismen i sheriff-eksempelet mangle nettopp forståelsen for at mennesker har en evne til å frembringe konsekvenser, da de involverte, med unntak av sheriffen, blir sett på som objekter for i det hele tatt å gjøre det mulig å bedømme konsekvensene kvantitativt. Deontologien unngår det umulige problemet å forsøke å kalkulere konsekvensene av fritt velgende menneskers handlinger, og fokuserer i stedet på hva som sheriffen burde gjøre sett ut ifra visse moralske normer. Dersom sheriffen hadde brukt den uskyldige personen som middel for å redde andre, hadde han krenket prinsippet om respekt for personer og deres evne til å frembringe konsekvenser, og hvis man gjør dette, vil hele poenget med moral i følge Fried (2008, s. 91) være borte.
Konklusjon
Vi er alle mer eller mindre utilitarister i hverdagen. Vi står foran en kiosk og lurer på hvilken sjokolade som ville gitt oss mest nytelse. Vi gir penger til veldedighet, og håper at pengene et eller annet fjernt sted kan veksles inn i en lykkens valuta for de som har det verre enn oss selv. På et eller annet vis vil de fleste av oss gjerne at verdenen skal være et lykkelig sted hvor alle har det bra, selv om det alltid vil finnes unntak. De fleste av oss vil det beste, og handler ut ifra subjektiv velvilje til oss selv så vel som andre. Men se på verdenen. Folk kriger for saker som de alle føler gjør verdenen til et bedre sted, og nøler ikke med å drepe for fred. Det er nettopp dét sheriff-eksempelet dreier seg om. På et eller annet tidspunkt er det noen som tenker at det å handle på en viss måte som skader noen vil kunne føre til et godt resultat ut ifra hva de selv anser som det høyeste mål – det være seg nytelse eller profitt. Resultatet har gjennom tidene vist seg å være heller tvilsomt.
Det kan være lett å gå glipp av et viktig poeng som Smart (2008, s. 70) påpeker, nemlig at det ikke er sikkert at det finnes én enkelt etikk som appellerer til alle sider av vår natur. Jeg tviler ikke et sekund på at utilitarismen i mange situasjoner kan være en svært god og effektiv etikk, men som jeg tidligere har påpekt, så synes den ikke å være en god etikk for å vurdere nettopp den situasjonen som diskuteres i sheriff-eksempelet. Den hedonistiske utilitarismens besettelse av nytelse kan synes å være et problem når en aktør skal vurdere menneskeliv på denne måten, da kvantisisme fort kan oppstå som et resultat av kvantitetsprinsippet. Jeg har kommet inn på at utilitarismen ikke nødvendigvis må komme til den konklusjonen som Smart og McCloskey kommer med, men generelt ville jeg forsøkt å unngå bruk av en utilitaristisk tankegang i lignende situasjoner. Her mener jeg at deontologien stiller sterkere. Kanskje vil det lureste for et menneske være å bruke en kombinasjon av utilitarisme og andre etiske teorier dersom det vil oppnå det største felles gode i den gitte situasjonen, men den problemstillingen er en helt annen oppgave.
Hva burde sheriffen gjøre? Burde han intensjonalt myrde det uskyldige mennesket for å oppnå det han anser som det viktigste målet, eller burde han la være? Smart er klar: Myrd ham. Fried likeså: La de hundre dø i stedet. Ingen av handlingene virker fristende, men personlig mener jeg at Kant (2008, s. 145) hadde rett i sin formulering av det kategoriske imperativ: ”Du skal ikke handle annerledes enn slik at du også kan ville at din maksime skal bli en allmenn lov.” Hadde alle fulgt utilitarismen, noe de mer eller mindre gjør, ville menneskeheten til syvende og sist jobbet mot seg selv, fordi alle har sin egne lille oppfatning av hva som fører til nytelse. Som David Hume (2008, s. 102) påpekte, er ”årsak-virkning”-begrepet kun en assosiasjon mellom en årsak og en virkning som et resultat av erfaring, og denne assosiasjonen kan variere fra menneske til menneske alt etter hva de personlig har opplevd. For noen kan det å drepe et menneske se ut til å føre til et større ”gode” for flere andre, og slikt skjer. Terroraksjoner er kun ett eksempel. Hadde alle fulgt visse kategoriske regler i stedet, ville verdenen kanskje vært mye mer monoton enn den er selv i dag, en konsekvens jeg personlig ville mislikt svært sterkt, men i det minste ville vi kunne levd i sikkerhet og nytt tilværelsen. Og spør man en hedonistisk utilitarist, så er det tross alt nytelse som er det ultimate målet med livet, eller hva?
(Å handle urett for å gjøre godt. En tradisjonell innvending mot utilitarismen er at det under eksepsjonelle omstendigheter vil være riktig ut fra teorien å drepe et uskyldig menneske for å hindre at hundrevis av mennesker blir drept. Smart aksepterer at det er riktig at dette er en utilitaristisk konklusjon, selv om han ikke er glad for å trekke den. Men han mener også at den anti-utilitaristiske konklusjonen er meget ubehagelig. Diskuter dette problemet i lys av Smart og Fried.)
Hedonistisk menneskeverd
Hva er rett, og hva er galt? Kanskje virker det trivielt og nesten smålig å starte en debatt om utilitarismen med en slik forenkling av problemet som etikk på et eller annet vis forsøker å gi et svar på, og kanskje er det dét. Jeg stiller allikevel spørsmålet, fordi det er et spørsmål som mange etikere kan se ut til å neglisjere i sin søken etter absolutte maksimer. Utilitarismen, som de fleste etiske retninger og for øvrig ideologier generelt, fokuserer på ett enkelt aspekt av en komplisert situasjon, og bygger sitt teoretiske fundament på dette tilsynelatende viktigste aspektet av vår hverdag. I tilfellet av hedonistisk utilitarisme viser aspektet seg å være nytelse i en eller annen forstand.
La oss se for oss den tenkte situasjon som J. J. C. Smart (2008, s. 69) refererer til fra en tekst av McCloskey: Det er rene pandemoniet i en by på grunn av en forbrytelse, og det ligger an til å bli store opptøyer dersom ikke noen tar på seg skylden. Sheriffen i byen kan pågripe et uskyldig menneske og drepe det, noe som han med sikkerhet vet vil roe folkemengden og spare hundrevis av menneskeliv. Hva burde sheriffen gjøre?
En hedonistisk handlingsutilitarist vil se på nytelsen begge handlingsalternativene kan se ut til å føre med seg, og bedømmer på grunnlag av dette. Problemet med dette, er at nytelse vanskelig kan brukes for å bedømme verdien av et menneskeliv. “Det som er rett, er det som forårsaker nytelse,” er hva Kant (2008, s. 129) ville kalt en syntetisk setning, for det er da vitterlig ikke alle lover og normer som er skapt ut ifra hedonisme. Dette argumentet er blant dem jeg vil utdype når jeg nå går til verks på problemstillingen om det kan være rett å drepe et uskyldig menneske, dersom dette kunne bidratt til å redde mange fler. I lys av Smart og Fried vil jeg forsøke å drøfte dette problemet, og – om mulig – komme frem til en konklusjon om hvilken handling som ville vært riktig å velge.
Utilitarismens grunnmur
Jeg vil aller først begynne med å oppsummere den skissen som J. J. C. Smart tegner av et system for en utilitaristisk etikk (Smart, 2008), for å få en anelse av hva det er man snakker om. Det er et svært omfattende system, og derfor velger jeg å utelate enkelte trekk som er irrelevant for oppgavens problem. Utilitarisme er en type konsekvensetikk, som fokuserer på konsekvensene for å avgjøre hvorvidt en handling er moralsk rett. Det finnes flere former for utilitarisme, og selv om Smart hevder at hans skisse gjelder for både ideell og hedonistisk utilitarisme, så velger jeg å ta utgangspunkt i den hedonistiske handlingsutilitarismen da det hovedsakelig er denne Smart drøfter i teksten “Riss av et system for en utilitaristisk etikk”.
Det mest grunnleggende prinsippet i den hedonistiske handlingsutilitarismen, er det at man ved sine handlinger skal forsøke å maksimere nytelse og minimere lidelse for flest mulig involverte parter, og alle andre punkter er utledet fra dette. For at en slik etikk skal være mulig å anvende, innfører Smart “krusninger i vannet”-postulatet, som rett og slett går ut på at man antar at de fjerne konsekvensene av en handling utjevner hverandre, og at det derfor kun er nære konsekvenser man behøver å ta med i betraktning. Ut ifra de konsekvensene man har oversikt over, vil den handlingen som mest sannsynlig fører til flest gode konsekvenser for flest mulige mennesker, være den rasjonelle å velge. Da Smart kan sies å være en objektiv utilitarist, er han også opptatt av hvilke handlinger som faktisk viser seg å frembringe flest gode konsekvenser, og for å vurdere dette, bruker han begrepsparet ”riktig” og ”galt” om handlingen, men denne vurderingen kan kun tas i etterkant.
Et annet relevant poeng som Smart diskuterer, kommer frem av eksempelet om den franske utilitaristen i England. Regjeringen innfører en maks-temperatur i alles hjem for å spare energi, men franskmannen vil gjerne ha det litt varmere. Dersom franskmannen kan være ganske sikker på at han ikke blir oppdaget, burde han da i følge utilitarismen øke temperaturen. Nøkkelordet her er sannsynlighet, for det er sannsynligheten for å bli oppdaget som er avgjørende for hvorvidt franskmannen bør utføre handlingen.
Sannsynlighet
Smart (2008, s. 47) sammenligner en handlings konsekvenser med krusninger i vannet, som utjevnes jo lenger ut de kommer. Dersom man er villig til å inngå kompromisset som det er å si at fjerne konsekvenser utligner hverandre, må man på et eller annet vis hevde at de er ubetydelige i forhold til aktørens valg, men hva er det da som gjør en konsekvens betydelig? Dens forutsigbarhet? Konsekvensen er den samme, uansett om man kan forutse den. Ser man logisk på det, vil ikke konsekvenser jevnes ut med tiden; de forsterkes gjennom tidens gang. Fremtiden bygger på fortiden og nåtiden, og dersom nåtiden er bestemt av våre handlinger, vil alle fremtidige konsekvenser være påvirket av en hvilken som helst handling som kommer før den.
”Krusninger i vannet”-postulatet er essensielt for utilitarismens evne til å bedømme hvilke handlinger man burde velge, men problemet som jeg akkurat tok for meg åpner også opp for et annet problem, nemlig den opprinnelige handlingens betydning. Om jeg eksempelvis hadde kjørt på og drept et menneske, hvorpå et familiemedlem av offeret flere år senere tok livet av seg på grunn av denne hendelsen – hvilken konsekvens hadde da betydd mest? Begge konsekvensene er at et menneske mister livet som følge av handlingen, men i følge Smart kan man regne med at den sistnevnte konsekvensen utlignes med en annen god konsekvens på et annet tidspunkt. Kan man ikke da hevde det samme om den opprinnelige handlingen og den umiddelbare konsekvensen? Vil ikke også den kunne utlignes av en annen konsekvens senere? På denne måten kan det se ut til at ”krusninger i vannet”-postulatet i realiteten gjør absolutt alle handlinger betydningsløse.
Kvantitetsprinsippets plass i utilitarismens syn på menneskeverd
Hos en rekke utilitarister står likeverdsprinsippet (Singer, 2008, s. 153) høyt, som tilsier at alle skal telle for én, og ikke mer enn én. Dette er et prinsipp som forsøker å sikre en basis for en kvantitativ etikk, slik at man på et eller annet vis kan summere nytelse hos alle involverte parter. Ser man relativt enkelt på en situasjon hvor man kan velge mellom ett menneskeliv eller mange, vil mennesker med en kvantitativ holdning som utilitarismen være kvikke til å velge den sistnevnte valgmuligheten. Sett i lys av en hedonistisk utilitarisme, vil man kanskje kunne begrunne at det å leve gir disse hundre menneskene nytelse som veier opp for den nytelsen og eventuelt det livet som dette ene mennesket måtte ofre.
Så må man spørre seg: Ligger verdien av et liv i mengden nytelse dette livet fører med seg? Og vil noen våge å påstå at et menneske som er klinisk deprimert under noen omstendigheter er verdt mindre enn mennesker som lider av lykkelige vrangforestilninger? Utilitarister vil her henvise til likeverdsprinsippet, og antageligvis hevde at man ikke bedømmer verdien av et menneske ut ifra sinnstilstanden, men i sheriff-eksempelet må jo nettopp dette sies å være tilfelle. De fleste mennesker som lider av klinisk depresjon, og som ikke føler lykke i noen stor grad, vil allikevel ønske å fortsette å leve. Kanskje kan det sies at denne viljen om fortsatt eksistens grunner i et håp om fremtidig nytelse, men uansett så er det kun døden som kan føre til at nytelsen tar slutt. På dette viset kan man forstå at livet er overordnet nytelsen, og at nytelse er et av mange biprodukter av liv. Under ingen omstendigheter kan man derfor påstå at nytelse alene bør spille inn på hvorvidt et liv skal få lov til å fortsette. Det er liv som gir mulighet til nytelse, ikke nytelse som gir rett til liv.
Smart (2008, s. 70) har rett i at sheriff-eksempelet utgjør en situasjon hvor man må velge mellom to onder. Etikken har som oppgave å finne ut hva som er rett og galt, men overveielse av hva slags konsekvenser et slikt valg vil føre med seg, står utenfor vanlige menneskers så vel som lærde etikere og filosofers domene. Hadde det dreid seg om rene objekter man måtte velge imellom, for eksempel ett eple kontra hundre epler, ville slutningen kunne begrunnes ut ifra et kvantitativt syn som den hedonistiske utilitarismen, men mennesker er altså ikke epler. Mennesker kan handle, og bare anerkjennelsen av denne evnen burde være nok til å få enhver til å forstå at en slik slutning ikke moralsk kan trekkes kvantitativt.
Dersom man helt sikkert kunne vite at de hundre som ville dødd i opptøyene ville levd sørgelige og begredelige liv, ville utilitarismen på en annen side måtte revurdere sin posisjon. Ut ifra dette, kan det kanskje tenkes at den utilitaristiske sheriffen ikke nødvendigvis måtte valgt å drepe det uskyldige mennesket, i motsetning til det Smart konkluderer med. Dersom sheriffen helt sikkert kunne visst at den uskyldige ville tilført verdenen mye mer nytelse enn de andre, måtte avgjørelsen bli fattet annerledes. Det er helt klart at det er umulig å sitte inne med sikker informasjon om dette, men det er allerede brukt en rekke slike teoretiske antagelser i eksempelet, så det burde ikke være noe i veien med det. Smart burde også vurdert denne muligheten, fordi den åpner opp for at utilitaristens handlingsspenn ikke nødvendigvis må være så ensidig som tidligere antatt.
La oss forsøke å vende fokuset mot de andre involverte partene i sheriff-eksempelet. Er Helen, den unge jenta i flokken som potensielt vil dø dersom opptøyene oppstår, ikke en aktør? Er Peter, den uheldige gutten som potensielt vil bli plukket ut av sheriffen som den skyldige, ikke en aktør? Er det kun sheriffen i hele denne vide verdenen, som er en aktør? Spørsmålet bringer frem en side ved utilitarismen som er høyst avskyelig: En utilitaristisk holdning er egosentrisk og gjennomsyret av mangel på empati, rett og slett fordi de enkelte menneskenes posisjon som aktører ikke blir tatt med i bildet. Fried (2008, s. 90) sier at essensen av alle etiske retninger er at man ikke skal krenke en persons integritet, men det er jo nettopp det utilitarismen her gjør. Man bruker et menneske som et middel for å nå et mål. Intet annet menneske enn den man refererer til som aktør (gjerne seg selv) er et subjekt, og alle andre objektiveres og degraderes til noe dødt og livløst. Kanskje er det da ikke så galt å trekke en parallell til mitt tidligere eksempel om å velge mellom ett eple og hundre epler.
Kvantisisme
Her vil jeg gjerne innføre begrepet ”kvantisisme”, nemlig det å bedømme og fordømme på basis av kvantitet. Ville det vært moralsk riktig å la alle disse hundre menneskene dø for å berge det ene? Smart (2008, s. 70) trekker frem at den ikke-utilitaristiske slutningen i en slik situasjon er minst like skremmende, men her oppstår et problem. La meg illustrere ved å trekke en analogi. Dersom man kunne velge mellom å la en lyshudet mann eller en mørkhudet mann dø, ville det kun være rasister som ene og alene på grunnlag av hudfargen ville valgt den mørkhudede. Rasister ville i en slik situasjon la seg blende av et trekk ved menneskene som de selv anser som høyst viktig og essensielt ved tilværelsen, uavhengig av om dette trekket har noen som helst relevans for selve valget man står overfor. Ved å konkludere med at hundre mennesker har mer rett til å leve enn ett enkeltmenneske, har man begått den samme feilen, fordi hva har flertallet gjort for å gjøre seg mer fortjent til liv enn noen andre? Gir tallet dem rettigheter som andre mennesker ikke skulle ha, eller har aktøren ved et slikt valg latt irrelevant informasjon spille inn på valget?
Deontologiens argumenter
Fried kommer med en sterk kritikk av Smart og konsekvensetikk generelt i sin tekst “Rett og galt”. Som deontolog er det naturlig at mange av Smarts argumenter og ideer får Fried til å reagere. Dette er først og fremst en oppgave om utilitarismen og dens problematiske konklusjon i sheriff-eksempelet, så jeg velger derfor å ikke gå for nøye inn på hva deontologien er, men heller fokusere på de argumentene som Fried fremlegger og bruker mot Smart, samt hvordan man kan begrunne den deontologiske og ”anti-utilitaristiske” konklusjonen i sheriff-eksempelet ut ifra disse argumentene.
Svært tidlig påpeker Fried (2008, s. 73) en vesentlig forskjell mellom deontologien og konsekvensetikk, nemlig den at deontologien har visse overordnede regler som ikke kan brytes under noen ordinære omstendigheter, mens konsekvensetikk bestemmer hvorvidt en handling er riktig eller gal ut ifra handlingenes evne til å fremskaffe et ”gode” som man har utnevnt til målet for alle våre handlinger. I den hedonistiske handlingsutilitarismen er dette godet som tidligere nevnt nytelse.
For å forstå den anti-utilitaristiske konklusjonen sett i sammenheng med deontologien, er intensjon et essensielt begrep å få med seg. Fried (2008, s. 81) observerer at mange av de kategoriske forbudene vi har ikke nødvendigvis går på spesifikke handlinger, men fremkallelsen av visse konsekvenser. På dette viset kan man faktisk trekke en parallell mellom utilitarismen og visse deontologiske regler. Forskjellen er allikevel, som Fried (2008, s. 82) påpeker, at deontologien unngår den utilitaristiske besettelsen av å ikke fremkalle dårlige konsekvenser ved innføring av begrepet intensjon. Alle handlinger kan jo vitterlig føre til en uskyldig persons død, men kun dersom dette er en intendert konsekvens vil man kunne si at handlingen var gal. Derfor, om sheriffen intensjonalt dreper det uskyldige mennesket, så vil handlingen være gal.
Intensjon er et nødvendig begrep dersom det meste av moral skal eksistere, for det moralske domenet dreier seg tross alt om det vi gjør, og ikke det vi tillater å skje (Fried, 2008, s. 83). Skulle man kunne holdes ansvarlig for alt det man tillot å skje i verden, ville vel alle på et eller annet vis kunne være å bebreide for alt som skjer på denne kloden til ethvert tidspunkt, og da ville litt av hensikten med moral være borte. Dette er, som tidligere påpekt, et problem med Smarts ”krusninger i vannet”-postulat, da denne tanken bare ignorerer det faktum at alt som har skjedd før en konsekvens, summert kan sies å være årsaken til den.
Den kanskje største forskjellen mellom Smarts utilitarisme og Frieds deontologi kan sies å være det at Fried fokuserer på det han kaller intensjonal handling, mens Smart fokuserer på handlinger og deres konsekvenser. Intensjonal handling i følge Fried (2008, s. 89) et begrep som vitner om menneskets evne til å frembringe virkninger, noe som Fried senere i teksten påpeker som årsaken til all moral. Dersom et menneske ikke hadde hatt muligheten til å velge sine handlinger, ville det vært merkelig å holde mennesket ansvarlig for disse. Som jeg tidligere nevnte, vil utilitarismen i sheriff-eksempelet mangle nettopp forståelsen for at mennesker har en evne til å frembringe konsekvenser, da de involverte, med unntak av sheriffen, blir sett på som objekter for i det hele tatt å gjøre det mulig å bedømme konsekvensene kvantitativt. Deontologien unngår det umulige problemet å forsøke å kalkulere konsekvensene av fritt velgende menneskers handlinger, og fokuserer i stedet på hva som sheriffen burde gjøre sett ut ifra visse moralske normer. Dersom sheriffen hadde brukt den uskyldige personen som middel for å redde andre, hadde han krenket prinsippet om respekt for personer og deres evne til å frembringe konsekvenser, og hvis man gjør dette, vil hele poenget med moral i følge Fried (2008, s. 91) være borte.
Konklusjon
Vi er alle mer eller mindre utilitarister i hverdagen. Vi står foran en kiosk og lurer på hvilken sjokolade som ville gitt oss mest nytelse. Vi gir penger til veldedighet, og håper at pengene et eller annet fjernt sted kan veksles inn i en lykkens valuta for de som har det verre enn oss selv. På et eller annet vis vil de fleste av oss gjerne at verdenen skal være et lykkelig sted hvor alle har det bra, selv om det alltid vil finnes unntak. De fleste av oss vil det beste, og handler ut ifra subjektiv velvilje til oss selv så vel som andre. Men se på verdenen. Folk kriger for saker som de alle føler gjør verdenen til et bedre sted, og nøler ikke med å drepe for fred. Det er nettopp dét sheriff-eksempelet dreier seg om. På et eller annet tidspunkt er det noen som tenker at det å handle på en viss måte som skader noen vil kunne føre til et godt resultat ut ifra hva de selv anser som det høyeste mål – det være seg nytelse eller profitt. Resultatet har gjennom tidene vist seg å være heller tvilsomt.
Det kan være lett å gå glipp av et viktig poeng som Smart (2008, s. 70) påpeker, nemlig at det ikke er sikkert at det finnes én enkelt etikk som appellerer til alle sider av vår natur. Jeg tviler ikke et sekund på at utilitarismen i mange situasjoner kan være en svært god og effektiv etikk, men som jeg tidligere har påpekt, så synes den ikke å være en god etikk for å vurdere nettopp den situasjonen som diskuteres i sheriff-eksempelet. Den hedonistiske utilitarismens besettelse av nytelse kan synes å være et problem når en aktør skal vurdere menneskeliv på denne måten, da kvantisisme fort kan oppstå som et resultat av kvantitetsprinsippet. Jeg har kommet inn på at utilitarismen ikke nødvendigvis må komme til den konklusjonen som Smart og McCloskey kommer med, men generelt ville jeg forsøkt å unngå bruk av en utilitaristisk tankegang i lignende situasjoner. Her mener jeg at deontologien stiller sterkere. Kanskje vil det lureste for et menneske være å bruke en kombinasjon av utilitarisme og andre etiske teorier dersom det vil oppnå det største felles gode i den gitte situasjonen, men den problemstillingen er en helt annen oppgave.
Hva burde sheriffen gjøre? Burde han intensjonalt myrde det uskyldige mennesket for å oppnå det han anser som det viktigste målet, eller burde han la være? Smart er klar: Myrd ham. Fried likeså: La de hundre dø i stedet. Ingen av handlingene virker fristende, men personlig mener jeg at Kant (2008, s. 145) hadde rett i sin formulering av det kategoriske imperativ: ”Du skal ikke handle annerledes enn slik at du også kan ville at din maksime skal bli en allmenn lov.” Hadde alle fulgt utilitarismen, noe de mer eller mindre gjør, ville menneskeheten til syvende og sist jobbet mot seg selv, fordi alle har sin egne lille oppfatning av hva som fører til nytelse. Som David Hume (2008, s. 102) påpekte, er ”årsak-virkning”-begrepet kun en assosiasjon mellom en årsak og en virkning som et resultat av erfaring, og denne assosiasjonen kan variere fra menneske til menneske alt etter hva de personlig har opplevd. For noen kan det å drepe et menneske se ut til å føre til et større ”gode” for flere andre, og slikt skjer. Terroraksjoner er kun ett eksempel. Hadde alle fulgt visse kategoriske regler i stedet, ville verdenen kanskje vært mye mer monoton enn den er selv i dag, en konsekvens jeg personlig ville mislikt svært sterkt, men i det minste ville vi kunne levd i sikkerhet og nytt tilværelsen. Og spør man en hedonistisk utilitarist, så er det tross alt nytelse som er det ultimate målet med livet, eller hva?
onsdag 17. juni 2009
Til dem det måtte angå
Mye kan sies med få ord, men å si at ord er makt er en alvorlig løgn som i verste fall kan peke mot en svekket virkelighetsforståelse. I vår akademiske tidsalder, hvor alle og enhver higer etter å oppnå status som sofistikerte, dannede filosofer med lingvistisk bakgrunn, kan det være lett å forveksle Morten Harket med Gud. For mange har litteratur nå blitt degradert til en konkurranse om hvem som er i besittelse av den største synonymordboken, hvor kontekst og mening er de eneste fremmedordene som stadig er fremmede. Av denne grunnen har jeg sett meg nødt til en gang for alle å bevise overfor dere lingvistiske narsissister og vokabular-utilitarister at ord er verdiløse uten en sammenheng. Ord er aldeles ikke makt; ord er en rekke lyder kalt fonemer som er satt sammen til morfemer eller ord, hvorpå disse lydene assosieres med en betydning. Å påstå at evnen til å kunne spy ut glose på glose med fremmeord er synonymt med makt, viser intet annet enn en total mangel på forståelse for menneskelig natur. Språk har en funksjon, likeså som åndedrett, men det er under ingen omstendigheter målet for hele vår eksistens. Mennesker lever vitterlig ikke for å puste, med mindre man så langt i filosofien har tatt grundig feil.
Det skrives mye i dette langstrakte land, og jeg leste nylig at det opprettes omtrent tusen nye blogger hver dag bare her i Norge. Folk skriver som aldri før, og de skriver om alt fra politikk til håndverk, og det heteste samtaleemnet har tydeligvis blitt en kombinasjon av de to. Når folk nå skriver om politikk og diskuterer meningen med livet, blir man surret inn i et sammensurium av fremmedord som brukes til å forvirre opponenten fremfor å bringe diskusjonen videre. Enkelte mennesker vil naturligvis være nødt til å (mis)bruke enhver antydning til talent for å kompensere for en total mangel på intelligens, rett og slett fordi det er på moten å være intelligent. Personlig har jeg ingenting imot intelligente mennesker, og jeg ser mer enn gjerne opp til de som klarer å kombinere hardt arbeid med innovasjon, men vi vet alle at mote kun er et overfladisk fenomen. Når intelligens er på mote, opplever vi horder av nesevise mennesker som sprader rundt med en hjemmelaget glorie og siterer Kierkegaard og Beauvoir, uten egentlig å vite hva det er de snakker om. Feminisme, mannssjåvinisme, sosialisme, kommunisme, darwinisme, eksistensialisme, utilitarisme, pragmatisme, hedonisme og masokisme - hva er forskjellen, og hvem bryr seg vel uansett? Mon tro om det finnes en isme for dem som er besatt av ismer? Den kunne man vel i så fall kalt... ismisme, for å være sømmelig?
Av frykt for å la dette bli en endeløs tirade med tunge, uforståelige ord, velger jeg å avslutte denne lille teksten med en aldri så liten appell til leseren, for til syvende og sist har altså denne mølja av en tekst et budskap.
Man skulle tro at verdenen var et litterært sted. Man skulle tro at ord kunne forandre verdenen ene og alene ved å være ord, fordi har ikke ord forandret verdenen mang en gang gjennom historiens løp? Folk sitter på kafé og løser verdensproblemer som aldri før, og man skulle tro at ord virkelig var verdenens byggeklosser, men når man åpner øynene og observerer prosessene som utgjør verdenen, må man innse at alt ikke er satt sammen av ord og bokstaver. Før eller siden må selv den mest dedikerte litteraturfanatiker innrømme at ord ikke er annet enn symboler for gjenstander, tanker og ideer, og symboler vil aldri være annet enn bleke kopier av en virkelighet som folk flest helst vil unngå å erkjenne fordi den er for uforståelig og stor. Folk som leser mange bøker ender ofte opp med et vokabular på størrelse med ordboken selv, men det er noe ord alene aldri kan lære et menneske å kjenne, nemlig patos. Alle ord har sin opprinnelse i en tanke eller idé, men om man bruker ordene uten å ha tenkt tankene eller forstått ideene, vil ordene plutselig ha mistet sin betydning. Når mennesker nå åpner munnen og prater, hører jeg ikke lenger noen sammenheng, og koblingen mellom tanken og ordet har på et eller annet vis blitt brutt. Jeg hører ord etter ord, men må til min egen forbauselse si at mennesket som prater ikke lenger har noen tanke bak. I vår tidsalder hvor retorikk og verbal intelligens står på den høyeste pidestall, må jeg si at jeg er fundamentalt forvirret. Ord har da vitterlig aldri forandret noen ting; det var alltid tanken og ideen som stod for den jobben.
Det skrives mye i dette langstrakte land, og jeg leste nylig at det opprettes omtrent tusen nye blogger hver dag bare her i Norge. Folk skriver som aldri før, og de skriver om alt fra politikk til håndverk, og det heteste samtaleemnet har tydeligvis blitt en kombinasjon av de to. Når folk nå skriver om politikk og diskuterer meningen med livet, blir man surret inn i et sammensurium av fremmedord som brukes til å forvirre opponenten fremfor å bringe diskusjonen videre. Enkelte mennesker vil naturligvis være nødt til å (mis)bruke enhver antydning til talent for å kompensere for en total mangel på intelligens, rett og slett fordi det er på moten å være intelligent. Personlig har jeg ingenting imot intelligente mennesker, og jeg ser mer enn gjerne opp til de som klarer å kombinere hardt arbeid med innovasjon, men vi vet alle at mote kun er et overfladisk fenomen. Når intelligens er på mote, opplever vi horder av nesevise mennesker som sprader rundt med en hjemmelaget glorie og siterer Kierkegaard og Beauvoir, uten egentlig å vite hva det er de snakker om. Feminisme, mannssjåvinisme, sosialisme, kommunisme, darwinisme, eksistensialisme, utilitarisme, pragmatisme, hedonisme og masokisme - hva er forskjellen, og hvem bryr seg vel uansett? Mon tro om det finnes en isme for dem som er besatt av ismer? Den kunne man vel i så fall kalt... ismisme, for å være sømmelig?
Av frykt for å la dette bli en endeløs tirade med tunge, uforståelige ord, velger jeg å avslutte denne lille teksten med en aldri så liten appell til leseren, for til syvende og sist har altså denne mølja av en tekst et budskap.
Man skulle tro at verdenen var et litterært sted. Man skulle tro at ord kunne forandre verdenen ene og alene ved å være ord, fordi har ikke ord forandret verdenen mang en gang gjennom historiens løp? Folk sitter på kafé og løser verdensproblemer som aldri før, og man skulle tro at ord virkelig var verdenens byggeklosser, men når man åpner øynene og observerer prosessene som utgjør verdenen, må man innse at alt ikke er satt sammen av ord og bokstaver. Før eller siden må selv den mest dedikerte litteraturfanatiker innrømme at ord ikke er annet enn symboler for gjenstander, tanker og ideer, og symboler vil aldri være annet enn bleke kopier av en virkelighet som folk flest helst vil unngå å erkjenne fordi den er for uforståelig og stor. Folk som leser mange bøker ender ofte opp med et vokabular på størrelse med ordboken selv, men det er noe ord alene aldri kan lære et menneske å kjenne, nemlig patos. Alle ord har sin opprinnelse i en tanke eller idé, men om man bruker ordene uten å ha tenkt tankene eller forstått ideene, vil ordene plutselig ha mistet sin betydning. Når mennesker nå åpner munnen og prater, hører jeg ikke lenger noen sammenheng, og koblingen mellom tanken og ordet har på et eller annet vis blitt brutt. Jeg hører ord etter ord, men må til min egen forbauselse si at mennesket som prater ikke lenger har noen tanke bak. I vår tidsalder hvor retorikk og verbal intelligens står på den høyeste pidestall, må jeg si at jeg er fundamentalt forvirret. Ord har da vitterlig aldri forandret noen ting; det var alltid tanken og ideen som stod for den jobben.
tirsdag 3. mars 2009
En dag i livet
Da jeg satt på toget hjem fra Tigerstaden i dag, kom jeg til å tenke på at dere ivrige og verdsatte lesere ikke har fått deres månedlige dose med høykulturelt fjas fra dette hold på en stund, og konkluderte dermed med at jeg måtte gå til motmæle mot denne dårlige samvittigheten som alltid henger over mine skuldre. Denne gangen vil jeg vike fra min ellers ganske så pompøse stil, simpelthen fordi jeg får nok akademiske inntrykk fra o mektige Universitetet i Oslo. For en gangs skyld vil jeg forsøke å være triviell, og jeg må bare få advare så tidlig som mulig at tidligere forsøk på nettopp dette har vist seg å være katastrofale.
Folk pleier ofte å skrive om hva som skjer i livene deres når de skal være hverdagslige, noe som er forståelig, da livet gjerne er preget av hverdagslighet. I disse livene pleier det gjerne å foregå mye spenstig. Folk har venner, kjærester, alkoholholdige varer, familier, kjæledyr, hobbier, sykdommer og jobber, og de er ikke redde for å fortelle om dem. Så hvor skal jeg begynne, når jeg skal følge denne oppskriften? Kjærligheten er jo et naturlig sted å begynne, da det ser ut til at det meste både begynner og slutter der uansett. Jeg er ikke singel (jeg simpelthen hørte dere alle sukke vemodige nå), og er sammen med min kjæreste – naturlig nok. Jeg opplever henne som det mest fantastiske mennesket på jord, og jeg har merkelig nok æren av å være sammen med henne. Mon tro om det er en korrelasjon mellom disse faktorene? Kan det være at hun er det flotteste mennesket på jord fordi hun er sammen med meg, eller er hun sammen med meg fordi hun er det flotteste mennesket på jord? Det er sannelig ikke godt å si. Jeg liker i grunn begge mulighetene.
Når folk legger ut om kjærligheten, pleier det å være naturlig å prate om denne bestialske aktiviteten som akademikere selvsagt aldri utøver, som gjerne foregår i sengen, på taket eller hvor man nå enn skulle befinne seg til enhver tid. Av frykt for at sladderpressen skal jakte meg ned og eksponere mine sexvaner, vil jeg bare poengtere overfor dere alle at jeg ikke gjør slikt (blunk). Dere forstår.
Så er det vennskap. Vennskap, ja, det kan man si mye om. Nå er det dessverre slik at “man” antyder mennesker generelt, og jeg er nok ikke dette generelle mennesket man da sikter til. Når sant skal være sagt, så har det blitt altfor lite tid til disse betydningsfulle båndene man gjerne knytter til tilfeldige mennesker som tilfeldigvis skulle gå en forbi. Jeg står opp til umenneskelige tider omtrent hver dag, reiser to timer med tog, er på diverse forelesninger og seminarer i flere timer, reiser to timer med tog tilbake, og bruker resten av tiden på pugging og denne bloggens første punkt. Kjærligheten altså, ikke sexen. Slikt gjør jeg da ikke (blunk). Selv om tiden er knapp, så er det jo en del mennesker som står mitt proverbielle hjerte nært, selv om hjertet som regel er ganske langt unna dem - om man skal regne distanse. Av og til går det dager, uker, ja – til og med måneder, mellom hver gang jeg prater med disse menneskene, og det gjør meg trist at tiden ikke strekker seg lenger enn den gjør. Personlig synes jeg at tiden bør skjerpe seg.
Alkohol, vil mange si, er en minst like stor del av studentlivet som pensum, men dersom jeg skulle konsumert alkohol tilsvarende størrelsen på de bøkene vi leser, måtte jeg nok blitt pumpet hver eneste dag. Heldigvis for meg så har jeg alltid opplevd dette rusmiddelet som litt oppskrytt og kjedelig, så fraværet bryr meg egentlig svært lite. Ofte hører man historier om mennesker som inntar denne væsken, for så å begi seg ut på litt eventyr av en noe snodig sort. Folk danser med hverandre, banker hverandre, bruker hverandre og misbruker hverandre, Merk deg at alle aktivitetene involverer ordet “hverandre”. Det er vel derfor man kaller alkohol for et sosialt rusmiddel
Hobbier har jeg massevis av. Dessverre er ikke håndtverk ett av dem, for da kunne jeg jo publisert denne bloggen på gode, gamle VGBlogg, men det er nok av andre hobbier å velge imellom. Mine tre gitarer blir brukt i ny og ne, og jeg har samlet meg opp 4-5 år med erfaring på det feltet. Dessverre har tiden heller ikke strukket til for min musikalske side, så de sangene jeg en gang kunne spille, har jeg mer eller mindre glemt. Men jeg er flink; bare litt for glemsk. Av de andre hobbiene, kan jo denne skrivingen nevnes. Jeg skriver dessverre mye mindre enn jeg en gang pleide, noe som igjen skyldes denne tidsklemma, men det får jeg (og de få av dere som har overlevd så langt i teksten) leve med.
Magen min romler. Fyren ved siden av meg på toget ble tatt for manglende billett, og spilte på at han var utlending som forstod hverken språket eller “NSB sine prosedyrer”, hva nå enn det skulle bety. Han foran meg klødde seg akkurat i øret, men så ikke ut til å finne noe av verdi der inne. Nå er vi i Holmestrand, så det er bare femti minutter til jeg er tilbake i gamle, kapitalistiske Sandefjord. Magen min romler mer intenst. Nå får jeg legge ned denne datamaskinen og lese litt pensum mens jeg har tid.
Konklusjon: Livet er spennnende for en pendlende student.
Folk pleier ofte å skrive om hva som skjer i livene deres når de skal være hverdagslige, noe som er forståelig, da livet gjerne er preget av hverdagslighet. I disse livene pleier det gjerne å foregå mye spenstig. Folk har venner, kjærester, alkoholholdige varer, familier, kjæledyr, hobbier, sykdommer og jobber, og de er ikke redde for å fortelle om dem. Så hvor skal jeg begynne, når jeg skal følge denne oppskriften? Kjærligheten er jo et naturlig sted å begynne, da det ser ut til at det meste både begynner og slutter der uansett. Jeg er ikke singel (jeg simpelthen hørte dere alle sukke vemodige nå), og er sammen med min kjæreste – naturlig nok. Jeg opplever henne som det mest fantastiske mennesket på jord, og jeg har merkelig nok æren av å være sammen med henne. Mon tro om det er en korrelasjon mellom disse faktorene? Kan det være at hun er det flotteste mennesket på jord fordi hun er sammen med meg, eller er hun sammen med meg fordi hun er det flotteste mennesket på jord? Det er sannelig ikke godt å si. Jeg liker i grunn begge mulighetene.
Når folk legger ut om kjærligheten, pleier det å være naturlig å prate om denne bestialske aktiviteten som akademikere selvsagt aldri utøver, som gjerne foregår i sengen, på taket eller hvor man nå enn skulle befinne seg til enhver tid. Av frykt for at sladderpressen skal jakte meg ned og eksponere mine sexvaner, vil jeg bare poengtere overfor dere alle at jeg ikke gjør slikt (blunk). Dere forstår.
Så er det vennskap. Vennskap, ja, det kan man si mye om. Nå er det dessverre slik at “man” antyder mennesker generelt, og jeg er nok ikke dette generelle mennesket man da sikter til. Når sant skal være sagt, så har det blitt altfor lite tid til disse betydningsfulle båndene man gjerne knytter til tilfeldige mennesker som tilfeldigvis skulle gå en forbi. Jeg står opp til umenneskelige tider omtrent hver dag, reiser to timer med tog, er på diverse forelesninger og seminarer i flere timer, reiser to timer med tog tilbake, og bruker resten av tiden på pugging og denne bloggens første punkt. Kjærligheten altså, ikke sexen. Slikt gjør jeg da ikke (blunk). Selv om tiden er knapp, så er det jo en del mennesker som står mitt proverbielle hjerte nært, selv om hjertet som regel er ganske langt unna dem - om man skal regne distanse. Av og til går det dager, uker, ja – til og med måneder, mellom hver gang jeg prater med disse menneskene, og det gjør meg trist at tiden ikke strekker seg lenger enn den gjør. Personlig synes jeg at tiden bør skjerpe seg.
Alkohol, vil mange si, er en minst like stor del av studentlivet som pensum, men dersom jeg skulle konsumert alkohol tilsvarende størrelsen på de bøkene vi leser, måtte jeg nok blitt pumpet hver eneste dag. Heldigvis for meg så har jeg alltid opplevd dette rusmiddelet som litt oppskrytt og kjedelig, så fraværet bryr meg egentlig svært lite. Ofte hører man historier om mennesker som inntar denne væsken, for så å begi seg ut på litt eventyr av en noe snodig sort. Folk danser med hverandre, banker hverandre, bruker hverandre og misbruker hverandre, Merk deg at alle aktivitetene involverer ordet “hverandre”. Det er vel derfor man kaller alkohol for et sosialt rusmiddel
Hobbier har jeg massevis av. Dessverre er ikke håndtverk ett av dem, for da kunne jeg jo publisert denne bloggen på gode, gamle VGBlogg, men det er nok av andre hobbier å velge imellom. Mine tre gitarer blir brukt i ny og ne, og jeg har samlet meg opp 4-5 år med erfaring på det feltet. Dessverre har tiden heller ikke strukket til for min musikalske side, så de sangene jeg en gang kunne spille, har jeg mer eller mindre glemt. Men jeg er flink; bare litt for glemsk. Av de andre hobbiene, kan jo denne skrivingen nevnes. Jeg skriver dessverre mye mindre enn jeg en gang pleide, noe som igjen skyldes denne tidsklemma, men det får jeg (og de få av dere som har overlevd så langt i teksten) leve med.
Magen min romler. Fyren ved siden av meg på toget ble tatt for manglende billett, og spilte på at han var utlending som forstod hverken språket eller “NSB sine prosedyrer”, hva nå enn det skulle bety. Han foran meg klødde seg akkurat i øret, men så ikke ut til å finne noe av verdi der inne. Nå er vi i Holmestrand, så det er bare femti minutter til jeg er tilbake i gamle, kapitalistiske Sandefjord. Magen min romler mer intenst. Nå får jeg legge ned denne datamaskinen og lese litt pensum mens jeg har tid.
Konklusjon: Livet er spennnende for en pendlende student.
Abonner på:
Innlegg (Atom)