Tut og kjør

Jeg har hørt det blitt gjentatt mang en gang som et offentlig mantra at ulempen med byråkrati er at endringer skjer sakte, og at dette også er papirmøllenes urokkelige styrke. Motvilligheten mot brå og plutselig endring skaper forutsigbarhet og bidrar til å forhindre brå omveltninger som kan få samfunnet ned i knestående. Som enhver mer eller mindre observant leser forstår, så er jeg ingen statsviter. Det jeg derimot er, er en kanskje litt formelt overkvalifisert menneskeviter, og en neglisjert introspektør - som de fleste av oss. Jeg klikket meg inn på disse traktene igjen for første gang på lenge, og leste det siste jeg hadde skrevet. "Jøss," tenkte jeg i gjenkjennelse med det jeg hadde skrevet, "har jeg ikke kommet lenger på det siste året?". Ting tar tydeligvis tid, her i psykobyråkrattet. Rivingstillatelsen er innvilget, men bygget jeg bebor er da vitterlig fortsatt enhver HMS-ansvarligs verste mareritt. Hva er det egentlig som skjer? 

Selvivaretagelse sku'kke være så lett som alskens bedrevitende råd man selv har gitt andre skulle tilsi. Som jeg én gang formulerte i et annet liv enn dette, kan selv de stødigste reisverk lees av naturens elementer. Jeg vil vel egentlig ikke hevde at jeg noen gang har vært et stødig reisverk, men kan vel til nød beskrive meg som et vaklende stillas. Se hvor jeg vaier, frem og tilbake i takt og utakt med vinden! Det er alltid mye lettere å leke med bilder enn faktisk å si noe av substans. Endring er skummelt, vet du vel, og ikke minst ganske utmattende. Jeg har noen års utdannelse for å hanskes slike problemer, og en hel doktorgrad om sistnevnte, så dette må jeg da vel klare? 

Vel. Stillheten som slår inn når jeg er alene, er ikke bare en meditativ stillhet som gir rom for kjedsomhet, kreativitet og aksepterende nærvær i øyeblikket. Stillheten som slår inn når jeg er alene, er i realiteten mentale igangsettingsvansker som skyldes at bremsepedalen ikke bare er teipet fast i bånn, men limt, sveiset og sementert, og gasspedalen fungerer ikke som annet enn sysselsettingstiltak for underekstremitetene. Kløtsjen trenger vi vel ikke snakke om engang. Motoren i denne bilen har ingen kontakt med sjåføren. Bilen beveger seg som den skal i trafikken, men styres av en evolusjonært nedarvet kunstig intelligens, riktignok finslipt gjennom noen år på veien. Dere kjører forbi meg, og skimter en blid sjåfør i førersetet av en bil som følger alle trafikkens regler. Kanskje vinker jeg til og med til deg, og du vinker tilbake, uten å vite at jeg er under nåde av denne byråkratiske Teslaen som bare tar meg dit trafikken leder an.

Det var ikke alltid slik, og det er jo lovende for at det én gang kanskje kan være mulig å få kontroll over dette fremkomstmiddelet igjen. Jeg vet når det begynte, når det tiltok, men klarer ikke helt å stadfeste når jeg mistet kontrollen helt. Det skjer, helt ut av det blå, at bilens momentum gir etter for rattets sirkulasjoner, og det føles godt. Cruisekontrollen skrus av i plutselige rykk. Herregud, hvor godt det er å kjenne kontakt med drivkreftene, og kjenne at en bevegelse får faktiske konsekvenser. Det skjer, men kun gjennom ekstrem anstrengelse og uvisse, stadig vekslende ritualer. Noen slag på dashbordet, et røsk i setebeltet, bakre venstre vindu litt ned og så litt opp igjen, og plutselig er kontrollen gjenvunnet. Neste gang jeg forsøker fungerer ikke oppskriften lenger. Det sier seg selv at det kan bli litt kaving. 

Hvordan vet man egentlig hva man vil, og hvor man vil? I denne stillheten har jeg kun klart å skimte enkelte mer primale ønsker og behov, som ikke skal gjengis her i sømmelige former. Det er uansett som om det eneste bilen lar meg styre etter er om jeg vil ha en matbit på Circle K eller ta en tur på toalettet. Det skader jo ingen, og kanskje er det en start. Kanskje må vi begynne med å la driftene slippe til, før de skadeskutte emosjonene og aspeløvet av et selv våger å komme med forslag til reiseruten, når de ser at det nytter. Svaret på det vanskeligste spørsmålet av dem alle, "hva er det du vil?", det kan ikke tvinges frem. Du kan bebreide deg selv for at du lever livet på autopilot, men bebreidelsen gir deg bare mindre og mindre kontroll, fordi kjøretøyet har forstått at du blir en utrygg sjåfør når du tviler for mye på deg selv. Det er ikke sånn for alle, men sånn er det for deg. 

Du har lov til å drømme, du har lov til å fantasere, og du har lov til å ønske deg noe. Uthulingen føles fullkommen, men den er ikke det. Du har til og med lov til å handle når innfallene om å ta inn en sidegate kommer. Jo mer kjøretøyet forstår at du vet hvor du skal, jo mer slipper det deg til. 

Ingen vet hvor mange av medtrafikantene du vinker til som bare er passasjerer, og kanskje vet du ikke om du er det selv. Uansett er det kanskje ikke så viktig, om du ser destinasjonen nærme seg i horisonten. Det er jo dit du vil, er det ikke?