Rivingstillatelse innvilget

Det er helt tomt. Én livsfase ender i et feststemt brak, og en annen livsfase uten forutbestemt destinasjon eller nevrotisk objekt begynner. Fremtiden har ingen tydelig skissert prøvelse på vent, og hva nå enn for noen prøvelser som venter, må de nødvendigvis være uforutsette. Doktor, doktor, hva er diagnosen?

Det er veldig, veldig fint. Det er sprekker i taket, men det er jo helt greit når befaringen foregår i et falleferdig bygg som snarlig skal rives uansett. Naturkreftene gjør jobben for oss, enten det er tyngdekraften, været eller tiden som tærer på det som en gang var, og skal erstattes med praktfull ny arkitektur. 

Det er veldig, men egentlig ikke så veldig skummelt. Et mangeårig sysselsettingsprosjekt gir livet retning, om ikke annet, og når målet er nådd, føles det som om alle muligheter er åpne. Men når alt er mulig, er ingenting mulig, fordi valgets kvaler og den selvbekreftende beslutningsvegringen bare fører oss tilbake til den neoliberalistiske fella, igjen og igjen. Her har du fem hus å velge mellom. Velg ett, vel vitende om at du bakerst i hodet vil kjenne en anelse av misnøye med valget du fattet. Var ikke det andre huset litt mer romslig, eller kanskje litt lysere? 

Riktignok en urealistisk tankelek. Ingen doktor har vel råd til et hus, om det ikke er nedarvet og nedbetalt i konfirmasjonsgave med tre generasjoners rovdrift på klassene under deg. Men bildet får bestå. Det var et hus, og nå slår det sprekker, og det skal rives, men hvilken ny konstruksjon skal bygges i dets sted? Hvilke materialer kan gjenvinnes fra det gamle, og bør det egentlig det? Blir ethvert nytt bygg der det gamle stod egentlig bare en gravsten for det som stod der før? Vil det bare føles som en gentrifisert, ny vri på noe gammelt, med dårligere ventilasjon enn bygget som stod der før det?

Tvilsomt. Jeg aner ikke hvordan det blir seende ut, eller om utsikten vil tangere den nye innsikten som følger av all erfaringen. Men noe annet vil stå der, her hvor det drysser murpuss i håret fra sprekker som dannes og utvides i sanntid, iaktatt som NRKs nye sakte-TV-satsing for å nå den voksende eldre populasjon - minutt for minutt. 

Noe annet, noe nytt, med en og annen resirkulert vinduskarm. 

Ja, det er fint, og det er skummelt, men ærlig talt… 

Hva er ikke det?