Det er mulig at jeg går forut for meg selv, i et valg om nå å ta et oppgjør med det som har vært, når skyggene fortsatt skimtes i sidesynet de gangene jeg tror jeg vandrer alene. Flyktige skikkelser beveger seg i dunkel belysning når jeg forsøker å fange dem i panoramablikket, men de er ikke der. En Schrödingers nevrose, et depressivt lysglimt, trygghet i angsten - det minner meg om noe jeg hadde glemt. "Selvforakt er selvbesettelse," lød en definerende låt ifra mine tenår, og jeg spilte og nynnet med uten helt å forstå hva det betød. "Jeg er forelsket i min tristhet," lød en annen. Selv om musikken snakket til meg, snakket den forbi meg, for jeg ville bare føle meg bedre enn jeg gjorde. Tenårenes obligatoriske utenforskap krevde et musikalsk fellesskap gjennom tilværelsens også mindre lystige elementer. Samtidig var det ikke identifikasjonen med elendigheten som hjalp meg til å bli den personen jeg med stolthet kunne stirre i det speilvendte hvitøyet.
I dag ser jeg ikke lenger mitt eget speilbilde. Lyspærene på badet er sprengt, og nattsynet preges av stavenes sidesynsdominans. Cogito ergo sum, men kan tankene bevitne min eksistens uten input fra verden rundt? Kan tankene virkelig hjelpe meg fremover; utover; inn i mitt egen speilbilde?
Hvorfor kjenner jeg ikke meg selv igjen lenger?
Hvorfor står jeg opp noen dager uten egentlig å våkne?
Hvor kommer alt dette sinnet fra?
Spørsmålene har definert de siste tredve månedene, som om jeg gjennom å besvare dem skal klare å visualisere personen fremfor meg, fremfor skyggene ved siden av meg. Den egosentriske spørrerunden har ikke ført noe sted, og inne på mitt vesle mørklagte bad blåser det opp til en storm i stillstand. Jeg hverken smaker eller lukter noen ting, det er tyst, og ikke antydning til kuling. Covid-19 med generaliserte sansetap, uten at viruset engang har rørt meg.
Jeg har aldri helt klart å overbevise meg selv om at jeg er bra nok som jeg er. Terapeuten hevdet det har noe med mange års mobbing å gjøre, som om mitt nervesystem er koblet for alltid å være på vakt for tegn på at jeg skal fryses ut. Lenge fikk det meg til å gå defensivt til verks, og jeg slapp aldri noen ordentlig inn, slik at ingen tegn på utfrysing kunne penetrere forsvarsmuren. Det fungerte, og til tider for godt da jeg var omgitt av mennesker jeg ikke hørte hjemme med. Jeg beskyttet meg mot utenforskapet med utenforskapet, men ble til gjengjeld ikke korrigerbar. Siden fant jeg et fellesskap der det aldri var tvil om at jeg ble rommet, akseptert og verdsatt som den jeg er. Det trengte ikke å sies, men ble det likevel. Det sosiale impostersyndromet slapp sitt grep om min identitet, og jeg fant meg selv stående med rak rygg og åpenhet for verdens mange trusler fordi jeg visste det fantes en plass der jeg hørte hjemme. Fra å være defensivt i skalkeskjul, kunne jeg våge meg til offensivt å oppsøke det som gav meg gleden og tryggheten til å leve et meningsfullt liv.
Jakten på de gode relasjonene kan slå feil. Beviselig kan en inntrenger til den innerste sfæren med feil intensjoner erodere ganske solide fundament. Før jeg visste ordet av det, kuttet jeg uvitende bånd med de som hadde trodd på meg hele veien, med antagelsen om at denne nye følgesvennen skulle være alt jeg trengte for å bli alt det jeg hadde potensial til å bli. Ja, for sakte, men sikkert ble jeg solgt tanken om at jeg ikke var bra nok, men måtte bli langt bedre enn jeg var, og dét uten menneskene som hadde gjort meg til alt jeg var ved min side.
Det kom nylig en beskjed til meg, ifra en fantasert, fremtidig versjon av meg selv:
Det var aldri et spørsmål om deg.
Nei, det var det ikke. Det var aldri et spørsmål om hvorvidt jeg var god nok. Det var aldri et spørsmål om hva jeg trengte for å ha det bra. Tilfriskningen var aldri et spørsmål om selvbeskuelse i speilet, som tross alt bare resulterte i sinne over alt og alle jeg hadde mistet på veien mot El Dorado. Det var aldri et spørsmål om hvordan jeg kunne fremstå rakrygget - enten manet frem som falsk selvtillit av alkohol, kunstig ro og trygghet gjennom reseptbelagte kjemikalier, eller sinne som syntetisk og kvelende drivstoff - for jeg hadde alltid visst at grunnen til min stolthet ikke lå i meg selv. Min kjæreste sendte meg i dag et lydklipp av undervurdert livsguru Alan Watts.
"Why do you want to be better? You see, the reason you want to be better is the reason why you aren't. We aren't better because we want to be."
Watts har mange poenger med denne og påfølgende uttalelser, men det traff mer enn det pleier i dag. Kjennetegnet ved alt jeg er stolt av ved meg selv og livet jeg har levd så langt, er at det har sprunget frem ikke fra egosentrisk panikk for å bli bedre, men gjennom aktiv tilstedeværelse med de menneskene som faktisk mener at jeg er bra nok som jeg er. All min stolthet, rakryggethet og selvtillit kommer fra vissheten om at jeg har hjulpet og blitt hjulpet frem av de menneskene som i deres mer eller mindre stille sinn har forsøkt å fortelle meg at jeg er god nok som jeg er. Det finnes få universelle sannheter her i livet, og min egen erkjennelse i mørket på mitt eget bad treffer ikke sikkert andre enn meg selv, men nettopp derfor betyr den nå så mye.
Jeg er god nok. Jeg er god nok, fordi dere finnes der, og dere er gode nok selv. Dere trenger ikke være her med meg, og dere trenger ikke si det høyt, akkurat som jeg heller ikke behøver si noe tilbake.
Det som det betyr, å føle meg grunnleggende god nok, er at jeg kan gi opp jakten på den forbedrede utgaven av meg selv, som har hjemsøkt meg i tredve måneder i sidesynet. Jeg kan gi slipp på giftige metoder for å fremstå som en bedre versjon av meg selv enn jeg er. Jeg kan bruke tiden og energien på det som betyr noe her og nå, fremfor å stagnere før jeg engang har kommet igang, fordi jeg er usikker på om mitt bidrag er livet verdig.
Det var aldri et spørsmål om meg.
Det var alltid et svar i dere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar