Nei, historier skaper ingen av delene, men vi ønsker å tro det. De kan vekke i oss enhver følelse som er oss tilgjengelig, og de kan dekke hvert et behov som følelsene signaliserer. Det finnes de historier som søker å underholde. Det finnes de som søker å informere. Det finnes de som gjennom krumspring ønsker å provosere til refleksjon. Historier, med historier om hvorfor de oppstod. Historier.
Under alle disse historiene ligger det likevel noe usagt. Hva var impulsen som gav behov for å fortelle disse historiene, og hvilke behov var det de forsøkte å dekke?
I et sjeldent forsøk på å avkle mine egne historier, vil jeg for en gangs skyld forsøke å være rett frem i det jeg ønsker å kommunisere. Det er skjult mye sårbarhet bak mange av disse tekstene, og tanken min har hele tiden vært at det er noe terapeutisk ved å skape noe vakkert ut av det vonde. Dette har nok medført at lettlesthet har måttet vike for lyrikk, men for en over middels privat person bør det vel kunne sies å være et nødvendig kompromiss. Med skjønnhet og kjærlighet skal smerte bekjempes - og kampen har lenge gått i det godes favør.
Depresjon er en jævlig antagonist å forholde seg til. En grunnleggende tvil på sin egen verdi og sine egne bidrag til sine nærmeste medmennesker, bekjente og samfunnet for øvrig skaper ingen god grobunn for fremveksten av positive følelser. Mange års tekstproduksjon skyldes definitivt en sårbarhet ved meg for disse reaksjonene, som likevel har vært holdt i sjakk i mange, mange år nettopp gjennom narrativt arbeid og andre mer eller mindre gode mestringsstrategier. Hva var det så som skjedde som gjorde at resiliensens reisverk begynte å slå sprekker?
Følelser fluktuerer hos oss alle. De fungerer som kompass som skal fortelle oss hva vi bør unngå og hva vi bør oppsøke mer av for å oppnå det livet vi ønsker. Alltid har jeg vel vært en person som har vært mer sysselsatt med å unngå det negative enn å oppsøke det positive her i livet, og følelseskompasset er vel tilpasset deretter. Dette har definitivt sine adaptive sider, som ikke bør glemmes, men en slik vekting av prioriteringer i livet medfører en sårbarhet som plutselig en dag kan slå ut om kortene faller feil. For hva skjer når personen med en overvekt av negativ følelsesorientering i økende grad omgis av negative hendelser utenfor sin kontroll? Hva skjer når tilgangen til de gode mestringsstrategiene og den sosiale støtten gradvis svekkes? Hva skjer når man plutselig innser at man spiller stolleken med to tomme stoler og gjenferd uten navn? Hva skjer når det er måneder siden sist det var en positiv følelse igjen å spore, og hver dag blir en kamp for å få fred fra all skammen og utilstrekkeligheten? Hva skjer når søvnen svikter når den trengs som mest? Hva skjer når den gode samtalen uteblir til tross for gjentatte forsøk på å kjenne tilhørighet med noe større enn seg selv? Hva skjer når dette har pågått så lenge at kategorien for hvilke aktiviteter, mennesker og tanker som trigger skammen har vokst seg så stor at det ikke lenger finnes andre kategorier igjen i den mentale filofaksen?
Dette er en storm i stillstand.
Dette er depresjon.
Det er sjeldent jeg refererer til noe utenfor min egen bloggosfære i disse tekstene, uten at jeg helt vet hvorfor det har blitt sånn. Kanskje har jeg ønsket at historiene skal stå på egne litterære ben, uten at de trengs å leses i en større kontekst. Denne gangen bryter jeg likevel med dette innarbeidede mønsteret. En gang for lenge siden leste jeg nemlig en tekst som forklarte noe jeg da ikke visste jeg kom til å trenge å forstå på et grunnleggende personlig nivå. Forfatteren av Hyperbole and a Half beskrev med sjarm og galgenhumor en vei inn i en depressiv episode, samtidig som forfatteren beskriver den absurde løsningen hun fant i horisontal beskuelse av sitt kjøkkengulv: et inntørket maiskorn. På måter hun ikke selv forstod, skapte dette vesle maiskornet en absurd input i et depressivt maskineri som gjorde at produktet av maskinen på mystisk vis endret seg. Fokuset flyttet seg fra det dypt sammenvevde, abstrakte maskineriet til det kanskje mest jordnære og konkrete av alt - et maiskorn fra en middag som hadde søkt ly under kjøleskapet, og visnet hen.
For moro skyld sjekket jeg under komfyren her i mitt vesle kott, men foruten en ansamling av hybelkaniner var det intet maiskorn å skimte. Tvilsomt er det vel heller at absurditetens løsning er noe som kan oppsøkes intensjonelt - det må vel være kontrært med dens natur. Etter lang tid med mer eller mindre vellykkede forsøk på å jobbe meg ut av dette, sitter jeg likevel igjen med håpet på at det et eller annet sted der ute finnes en personlig ekvivalent til et inntørket maiskorn for meg.
Imens får vi sette en pose popkorn i mikrobølgeovnen, og håpe at et upoppet maiskorn klarer å snike seg unna mitt klønete grep uten at jeg legger merke til det.
Kanskje jeg en dag finner det igjen.
Eller kanskje ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar