En storm i stillstand

Det stormer i stillstand. I det jeg åpner et nytt dokument, hender det at en frase presser seg frem imellom forslitte språklige vendinger og semantisk mettede metaforer, slik som denne. Det stormer i stillstand. Tilsynelatende besitter min hjerne kunnskap om litterære uttrykk med godt tilslørt livsvisdom som gjennom en overintellektualiserende analyse kan avdekkes for å vugge hjernen i ro for en stund. 

Hvilken storm? 

I retrospekt farges selv de mørkeste netter av våre liv gjerne i et annet spektrum enn de opplevdes. Filmrullen viser spor av gjenbruk i det den for n-te gang avspilles i kinosalen med én enkelt, middels engasjert tilskuer. Det er ikke bare de celluloide minnene som flakker på lerretet fremfor oss, men også gjenskinn av det støvet, det fettet og den slitasjonen som har samlet seg opp gjennom mange år med lagring og fremvisning. For tilskueren i salen kan tegnene på alderdom tidvis mane til nostalgi, mens de andre ganger gir en påminnelse om tiden som har gått siden minnene først ble foreviget, og hvor utilgjengelig den tiden er for kinogjengeren med trygg sosialdistansert distanse til sitt nærmeste medmenneske og seg selv. 

Alle epoker av livet sees i et annet lys enn det som omkranset dem i sanntid. Tristessens epoke blir vakker når man med en passende emosjonell distanse kan lene seg tilbake og forstå sammenhenger mellom det vonde som verket og det gode som ennå hadde til gode å komme. Man er alltid blind for et utfall i det startskuddet går, og etterpåklok uavhengig av hvordan løpet forløper. Det gode klarte jeg vel å oppnå fordi jeg fortjente det, mens det vonde var nødvendige hinder å overkomme på veien til målstreker i stadig forflytning? 

Det har alltid føltes slik. En handling fører til en konsekvens, som igjen fører til en oppfatning av sammenheng, tilhørighet og mening - de mest utilgjengelige og ettertraktede av goder. Alle minner som spiltes inn med et spor av lidelse, oppleves tilnærmet underholdende i lys av vissheten om at filmrullen får en forløsende slutt. 

Selv i besittelse av denne sjeldent feilslåtte vissheten avvæpnes ikke opplevelsen av epokene i sanntid. Jo, for noen gir det garantert en tro på at det før eller siden vil komme en siste akt av den inneværende epoken som vil bane vei for en etterfølger som ikke bare er bedre, men mer jovial og avslappet enn den som kom før. Jo, for noen hjelper det å tro, håpe og vite at ting blir bedre. 

Likevel finnes det enkelte epoker, i enkelte personers liv, der selv ikke vissheten om filmrullenes dramaturgiske oppbygning gir noen fred til protagonisten i celluloid, for hvordan kan aktene som har kommet forut føre til en forløsende slutt? 

Dette er en storm. 

Hvilken stillstand? 

Alle vet at aktene følger ingen fast dramaturgi, men deres progresjon har alltid vært preget av motgang som møtes med motstand som fører til motbør som fører til vekst. Filmentusiasten i kinosalen fremstår ikke lenger så entusiastisk i møte med denne siste filmen, der dramaturgien i stedet preges av motgang som fører til motbør som fører til forfall, uten hverken motstand eller vekst å se frem til. Den siste kinofilmen lever ikke opp til forgjengerne, og i det filmrullen tar slutt, projiseres det i stedet flakkende bilder av ham selv, sittende foran et lerret i uengasjert beskuelse av seg selv. 

Halvannet år med stillstand, og hvor førte det hen?

Til en tom kinosal, med premiere på en film om en voldsom epoke uten noen tilfredsstillende ende, der protagonisten finner seg selv forslått av dramaturgiske vendinger som motarbeidet enhver meningsdannelse og forløsning på veien. 

En storm i stillstand; en orm i kvikksand; eller abnormt i behov av bistand? 

Kameraet ruller.