Kortene faller

Før forstod jeg at det vanket en del faste lesere her inne på min navlebeskuende avkrok av det store, vide nettet. Nå ser jeg at mer enn tre år har passert siden forrige innlegg, og bortsett fra det mystiske oppblusset i lesertall på innlegget med min ex. phil.-besvarelse to uker før innleveringsfristene til hvert semesters ex. phil-oppgaver, så blir jeg overrasket om noen fortsatt henger med. Hensikten med denne bloggen var vel strengt tatt aldri å berike lesernes livsverden med allmenngyldige psykologiske teorier, men heller noe så banalt som å fungere som en mental filofaks for meg selv. Nå som årene har flydd forbi, strever jeg nesten med å kjenne igjen den personen som beskrives gjennom mine gamle tastetrykk. Livet er et ganske annet, verdenen på sett og vis den samme, og i de endelige og endeløse tankerekker forsøker jeg å skimte en tråd som er rød, i et bilde som lenge har vært skildret i monokrom.

Da jeg var yngre likte jeg å bygge det jeg forestilte meg var arkitektoniske mesterverk med den antikke kortstokken jeg en gang fant imellom møllkulene og gipsnipsen på et loppemarked. Opprinnelig hadde kortstokken vært forseglet da den ble funnet, og slik ønsket den tvangspregede lille gutten at den skulle forbli. På et eller annet tidspunkt i året som fulgte, oppdaget et søsken den i sin søken etter kortstokk for å spille vri åtter. Da forseglinga var brutt, var det ikke annet å gjøre enn å spille med de kortene jeg lenge hadde forsøkt å verne fra dagens lys og brukens tære. Det å konstruere korthus var for meg alltid en aktivitet der jeg kunne la tankene fly, følelse flimre, og fokuset vokse, kort for kort. Det tok aldri lang tid før jeg hadde bygget en beskjeden pyramide, kanskje til og med våget meg på noe som kunne minne om en funkisbolig, med litt barnslig godvilje. Da konstruksjonen var ferdig, tok jeg meg alltid i å kjenne et snev av det jeg i voksen alder kan identifisere som vemod, men som da kjentes som en ubeskrivelig blanding av tristhet og glede, da jeg forstod at denne konstruksjonen, på lik linje med alle som kom før den, ikke kunne bli stående til evig tid. Før eller siden ville et vindkast trekke inn gjennom et vindu, eller kanskje ville et klumsete dult i bordet eller et tramp i gulvet sende vibrasjoner; signaler om at tiden var inne for at korthuset måtte falle. Nesten uten å forstå det, lot jeg i stedet mitt eget åndedrag ta kontrollen over korthusets skjebne, og blåste.

Livet er vidunderlig. Det rykker dypt inni meg i det jeg sier setningen til meg selv i dag, som et forslitt mantra delt på sosiale mediers mottomarked. Livet er vidunderlig. Tanken var aldri fjern for meg, men den var vel heller aldri meg bekjent. Livet var alltid for stort; for massivt til at jeg kunne forstå hva mennesker mente når de snakket om denne abstraksjonen som befant seg høyt oppe i skyene, mens jeg plasket lekent i en søledam med gummistøvler på. For meg var livet personifisert i trærnes evige bevegelse i vinden, i havets evinnelige bølgebrus, og i hvert bidige hjerteslag hos hver bidige person, og den manifestasjonen av livet vekket i meg en følelse av avmakt og frykt for noe som virket større enn meg. Det var frykten for at det skulle ende, men også for at det skulle fortsette til evig tid. Bevegelsene tok aldri slutt, før de gjorde det.

Livet skjer, hele tiden. I dette mylderet av konstant bevegelse, endring og inntrykk, griper vi fatt i det som gir oss en trygghet fra det endelige og det uendelige. I enkelte situasjoner omfavner vi mangelen på stabilitet, mens vi i andre situasjoner trenger stabiliteten for selv å kunne føle oss trygge på den grunnen vi står på. I utviklingens tåke griper vi de verdier som gir oss den følelsen vi trenger for å føle dette snevet av stabilitet, og håper at valgene vi tar er fundert på noe mer håndfast enn en flyktig følelses forbigående dopaminrus. Ofte er de vel det, og korthusene består som en hyllest til det livet vi har klart å skape i et felleskap med våre venner, familie, vårt samfunn og vår verden. Strukturene er enorme, og selv om deler vil falle for et vindpust, et bølgebrus eller et hjerte som har gått løpsk, vil kortene igjen kunne la seg føre sammen til en struktur som er større, vakrere, og som vil stå sterkere i møte med livets elementer.

Kortene faller. Det var jo vindstille, og jeg holdt da vitterlig pusten, så hva var det som dro kortene med seg ned? I et klarhetsøyeblikk forstår jeg det som burde ha vært tydelig for den vordende arkitekten fra starten, fra det øyeblikket jeg begynte å bygge pyramiden som var plassert opp ned: Intet enkelt korthus med én konge, én dronning og ett ess kan bære vekten av et menneske.

Kortene var strødd utover bordet, og vemodet slo meg igjen. Endelig kunne jeg puste fritt for første gang på lenge. Ja, tida hadde virkelig flydd i min fokuserte boble. Lufta i rommet var ikke frisk, men gammel og sur, og i mine forsøk på å holde pusten hadde jeg oversett dette gjennom mange år. Så jeg åpnet vinduene på vidt gap, og lot vinden slå inn i rommet, før jeg tok et drag av den friske lufta som skulle livnære mitt hjerte og sjel etter sin evige ferd gjennom skoger, og over vann. Kortene må reises igjen, men reises på et fundament som vil tåle hver en følelses sang, og hele livets gang. Ja, livet er vidunderlig, kjenner jeg nå.

Det er bare jævla mye jobb.