Evig naiv

"I've been too honest with myself; I should have lied like everybody else," - Richard James Edwards

Selvinnsikt har alltid vært en tveegget egenskap å inneha for mennesker. Mens det på én side kan sies å være en essensiell kvalitet for vedlikeholde en relativt stabil psyke, kan selvinnsikt også være nødvendig for å fungere i sosiale kontekster hvor man til stadighet må sette seg inn i hvordan andre oppfatter en selv og reagerer på denne kunstige projeksjonen. Uten en realistisk forståelse av seg selv, vil forsøk på å forklare andres atferd i egen tilstedeværelse gjerne kunne bli noe mangelfull. Som selverklært vitenskapsentusiast så tenderer jeg å helle mot slike forsøk på å forstå en situasjon ut ifra både min egen og andres oppfatning av meg selv, samt mer eller mindre vellykkede forsøk på å dekode andre som måtte finne på å være i den nevnte situasjonen. Mens slike forsøk alltid kun vil forbli forsøk uten mulighet for å kryssjekke med andre, mer reliable mål, så velger jeg å tro at subjektiv persepsjon av en situasjon kan bidra til en forståelse som kanskje ikke har et allmenngyldig fundament, men som kan generaliseres til en selv og de situasjonene man måtte finne på å snuble over på livets eviglange slagmark av distanserte drømmer og håpefulle forsøk på erobre det usikre. Fyr løs!

Det er aldri en god idé å starte en paragraf med uttrykket "Da jeg var ung..." grunnet det anekdotiske virkelmiddelets begrensede effekt for andre enn forfatteren selv, og av denne grunnen velger jeg å begynne paragrafen med en setning om hvor uhensiktsmessig et slikt virkemiddel kan være. Nå var det overstått. Da jeg var ung, nemlig, hadde jeg en masse drømmer. Jeg ville bli geolog, arkeolog (grunnet min håndfaste tro på at alle arkeologer hadde arbeidsvaner som Indiana Jones), forfatter, musiker og det meste som ikke innebar å jobbe med økonomi. Alle var de oppnåelige mål, og om vi har lært noe av dette århundrets overflødighet av selvhjelpslitteratur, så er det at vi kan oppnå alt vi noensinne kunne drømt om. Problemet med drømmer, har jeg nylig forstått, er ikke deres viskøse og vage natur, men deres enorme spredning. Innen et livsløp har de aller fleste av oss som er heldige nok til å bo i et utviklet land, flere muligheter til å velge og vrake fra livets smågodthylle av drømmer og deres potensial til å oppfylles. Som en storforbruker av smågodt kjenner jeg altfor godt til fenomenet med at noen av de assorterte slikkeriene ikke alltid er like kompatible. Ta for eksempel de sure føttene, som i og for seg selv setter spyttkjertlene i aktivitet. Sammen med sjokolade har jeg erfart at dette avrevne godterilemmet kan bli en særs ubehagelig opplevelse, fordi smakene går ikke så bra sammen. Jeg kan skylde på godteriet, eller jeg kan skylde på smaksløkene som i sin kulinariske frustrasjon ikke klarer å kombinere smakene til noe behagelig.

Drømmene vi har for våre liv fungerer likeledes - de har som hensikt å føre oss inn i livssituasjoner hvor vi trives (eller tror vi vil trives) i større grad enn vi gjør i den nåværende situasjonen. Man kan lure på hvorfor i all verden jeg som barn trodde eller håpet at det å bli geolog ville gjøre meg lykkelig, og jeg hadde vel mine grunner, men karakteristisk for meg var den enorme spredningen av drømmenes arbeidsfelt. Hvorfor nøye seg med én drøm, når man kan få alle oppfylt? Sant nok, jeg var naiv, og denne drømmende naiviteten kan vel sies å være skadelig i den grad den distraherer veien til noe enkelt mål, men det stoppet ikke meg i å drømme og miste fokus. Rasjonalitet fungerer dårlig på et bestemt barn.

Dette er ikke en tekst om barnslige forhåpninger om hva fremtiden skal bringe; tvert imot. Tidligere har jeg skrevet om at drømmer er ubetydelige i og for seg selv, og ikke betyr noe før man aktivt gjør noe for å realisere dem. Fortsatt vil jeg si meg delvis enig i dette, men i det siste har jeg forstått hvilken betydning drømmer kan ha på mine tankemønstre og dermed min reaksjon på det jeg møter i mitt svært så trivielle liv.

Skal jeg være svært romantisk, så vil jeg si at drømmer kan fungere som mentale retningslinjer for hvordan man skal komme seg fra A til B i livet, samt bidra med informasjon om hvorfor denne progresjonen er så viktig for personen. Mens drømmenes drivkraft er nødvendig rent psykologisk for å motivere oss til å få gjort noe som helst i denne verdenen som helst oppfordrer til nihilisme på alle plan, så har jeg opplevd mitt mangfold av drømmer som min største utfordring i møte med min egen fremtid. Nå som relativt voksen og moden, har enkelte av drømmeyrkene falt fra listen, mens andre har gjort en stormfull entré, og jeg har faktisk klart å slå meg mer eller mindre til ro med tanken på å ende opp som hjernekrymper. Hadde livet kun bestått av denne ene fasett - arbeidet - hadde jeg vært på god vei mot målet. (U)heldigvis har det seg også slik at vi mennesker har en naturlig aspirasjon om å bli superhelter i våre egne liv, som med strake armer og ben møter livet med kløkt og briljans, og som ved sin eksistens alene rokker ved selve fundamentet til vår kultur og vår tid. Alle har sine metoder for å realisere dette psykotiske synet på seg selv. Noen velger å bli politikere, for å kunne søke å oppnå denne grandiose narsissismen gjennom å eksplisitt kontrollere lovverket som de fleste av oss opererer innenfor. Likeledes kan man velge å fokusere på et hvilket som helst fagfelt eller aspekt av livet som man oppfatter som nødvendig for samfunnet og/eller en selv. Ved å forsikre seg om at det man driver med er livsviktig, skaper man en sirkulær rasjonalisering av sine egne handlinger, hvor man aldri helt kan vite om det var drømmen eller handlingen som kom først. Gratulerer, du har skapt en eksistensialistisk basis for ditt liv!

For min egen del har denne selvrealiseringen vist seg å være det området av livet jeg behersker med minst kløkt og bragd. Politikk? Retorikk. Kunst? Narsissisme. Religion? Tvangstanker. Nå er jeg riktignok ikke helt uten ervervede verdier, selv om de verdiene som har tålt tidens og rasjonalitetens tann omtrent utelukkende er de som tar for seg personlige forhold. Av en eller annen snodig psykologisk grunn har jeg funnet mening i det å konversere med andre mennesker om hva det er de finner mening i å gjøre og prate om. Grunnet min tidvise tendens til å isolere meg sosialt, hadde denne fascinasjonen blitt konvertert til et enormt behov for å ha ett enkelt menneske hvis person og hvis drømmer jeg kunne lære å kjenne og elske gjennom den gode samtalens kunst. Uten at jeg var klar over det, hadde jeg blitt avhengig av den mest avhengighetsdannende rusen som finnes, nemlig det å finne mening i å elske et annet menneske. Kjærlighet er verdens flotteste eksistensialistiske verktøy så lenge det finnes to parter i et forhold som begge elsker hverandre like høyt. Dersom dette kriteriet innfris, vil drømmen om å gjøre den andre personen lykkelig sørge for at denne naivitetens runddans fortsetter lenge, inntil én av partene spenner benet på den andre.

Jeg, i all min naivitet, så på denne runddansen som en evighetsmaskin, hvor den ene drømmerens drivkraft sørger for å mate den andre drømmeren med nok energi til å bevege den opprinnelige drømmeren like langt som han eller hun opprinnelig beveget seg. Sagt litt mindre uforståelig: Resiprositet. Ok, sagt enda mindre uforståelig: Gjensidighet. Gjensidighet i eksistensialistisk forstand kan vel sies å virke som en markedstransaksjon, hvor man håper at anvendt innsats noenlunde tilsvarer verdien av den økte følelsen av mening som er tilført livet.

Det mest skremmende tidspunktet i alle menneskers liv er det øyeblikket det vokser en tvil om dette vilkårlige valgte elementet av mange, som for dem kan synes å tilføye livet mening.

Utførte jeg virkelig noe viktig med all denne innsatsen og all denne energien?

...
...
...

Nja.