2011

Populismen har igjen inntatt Formørkning Fryder, denne gangen i form av den opphetede debatten rundt Datalagringsdirektivet som nå har fått gjennomslag av de mange kloke hodene på Stortinget. Finn frem høygaflene og faklene, så skal vi sammen sørge for at politikerne blir jaget tilbake til året de så veldig, veldig lengter tilbake til. Ja, jeg snakker selvfølgelig om 1984. Nei, dette blir ikke et innlegg om hvordan Orwells profeti blir oppfylt noe forsinket, og om at Storebror ser deg og til syvende og sist kommer til å få deg til å underkaste deg ham før han skyter deg i hodet. Etterpåklok spoiler-alert til de av dere som har tenkt til å lese boken, forresten. Litterære henvisninger av denne arten har jeg gått lei, og vender heller snuten (he-he) mot det nåværende året: 2011.

La meg se. Norge er et demokratisk land. Med dette mener jeg ikke begrepets opprinnelige betydning, nemlig at flesteparten av folket kan være med på å bestemme saker direkte, men et representativt demokrati hvor man stemmer på kandidater som står for noenlunde like prinsipper og standpunkt som en selv, hvorpå disse skal representere hver og en av oss når avgjørelser skal fattes på nasjonalt plan. Et slikt system kan sies å være praktisk på grunnlag av den selvsagte befolkningsveksten vi har opplevd de siste århundrene, men også fordi dagens samfunn og stater har en rekke utfordringer som må løses som en enhet av de utøvende maktene. Mange av disse oppgavene er noe mannen og kvinnen i gata ikke har tid, energi eller interesse av å sette seg inn i, og det er derfor svært praktisk at man kan stemme frem representanter til å fatte slike avgjørelser for seg. Naturligvis vil valgte representantenes standpunkt avvike fra velgernes egentlige syn på visse av disse sakene, da de tilsynelatende små sakene sjeldent tiltrekker seg mange stemmer midt oppi valgsmørja. Det vi i disse dager er vitne til i forbindelse med Datalagringsdirektivet kan sies å være resultatet av denne prinsipielle svakheten med representativt demokrati.

Hvem var det som stemte på Arbeiderpartiet og Høyre på grunnlag av deres iherdige innsats for personvernet til befolkningen? Hvem var det som stemte på noe parti av denne grunnen? Jeg forventer at det sitter få lesere med hendene i luften i dette øyeblikket, og det er naturlig. Jeg gjorde det ikke selv. Personvern er som mange mindre kampsaker på det viset at det kan sammenlignes med tikronerstilbud på ICA Maxi. Til vanlig, hvor mye penger bruker man på leverpostei i måneden? Ved å generalisere ut ifra min egen subjektive økonomiske situasjon (noe de statlige organene har vist seg å være veldig flinke til), så velger jeg å tro at det ikke er mye. Likevel blir jeg alltid overrasket over hvor mange bokser med leverpostei mennesker klarer å få med seg i armkrokene mens de løper rabiate mot kassene med dollartegn i øynene og desperasjon i blikket, bare fordi prisen er satt ned med et par kroner fra normalprisen.

Poenget med den tvilsomme parallellen til forbrukerhverdagen er enkelt: Mennesker reagerer sterkt på muligheter for gevinst og trusler om tap, selv om det er snakk om gevinster og tap på områder som har virket heller trivielle inntil øyeblikket muligheten åpenbarte seg. Joda, man skjuler inntastingen av PIN-koden i minibanken, og selger ikke passet sitt til høystbydende på Ebay, men likevel må vi stadig oppdatere Facebook-kontoen med informasjon om hva vi gjør, hvor vi gjør det, og hvor lenge vi har tenkt å gjøre det (tolk som dere vil). Dette er et argument jeg har hørt fra personer som støtter eller er likegyldige til innføringen av Datalagringsdirektivet, og jo, det er et fornuftig argument. Hacking av personers Facebook- og mail-kontoer vil nok kunne gi minst like mye sårbar informasjon som den som vil bli lagret som et resultat av DLD, men dette argumentet kan kun brukes dersom mennesker betraktes som datamaskiner som består ene og alene av informasjon som kan brukes og misbrukes. Uansett hvor fascinerende jeg synes kognitiv vitenskap er, kan jeg ikke unngå å mene at det er mer til et menneske enn en datamaskin.

Hvorfor legger mennesker ut informasjon om seg selv på Internett? Til dét kan det være mangfoldige grunner. Blant annet handler det om at man vil formidle noe om sitt eget liv og sin egen personlighet til bekjente eller mennesker man gjerne vil bli kjent med. Alternativt er det bare tidsfordriv som man egentlig ikke tenker over konsekvensene av, noe som helt sikkert er tilfellet for mange. For min egen del benytter jeg Internett hovedsakelig til å kommunisere med bekjente, og publiserer nok noe informasjon som kan være å betrakte som sårbar og som sikkert kan misbrukes på et eller annet snodig vis. Sannheten er vel at slik informasjon finnes om oss alle, og derfor må vi som enkeltindivider fatte en beslutning om hva vi våger å utlevere til den store, stygge, digitale ulven. Dette er en beslutning som angår oss personlig, og skal derfor ene og alene være fattet av oss. I mine øyne er dette en rettighet som er hevet over enhver lov som er fattet av noen representant til noen tid. Hva dere synes, får være opp til dere.

Datalagringsdirektivet har som formål å lagre informasjon om menneskers bruk av teknologi, dette for potensielt å kunne benyttes til å fange kriminelle. Mye av denne informasjonen lagres allerede i dag, blant annet i forbindelse med fakturering av mobiltelefoni, og dette er hyppig anvendt som et argument for at det ikke vil bli noen stor forandring. Likevel vil det nå, etter at direktivet ble vedtatt, bli slik at informasjonen i følge loven må lagres en viss periode, mens det tidligere var slik at informasjon måtte bli slettet innen en viss periode. Ikke er det stor forskjell på periodene det er snakk om, men det er direktivets tydeliggjøring av Statens kontroll over informasjon knyttet til enkeltindivider som bekymrer meg. Mens vi alle og enhver kan velge om vi vil inngå en avtale med mobiloperatører, mer eller mindre vitende om at de naturligvis må lagre informasjon om samtaler og databruk en liten stund for å kunne kreve korrekt beløp på telefonregningen, så krever nå Onkel Stat at denne informasjonen skal lagres. Denne informasjonen er en del av en avtale mellom en person og et selskap som tilbyr en tjeneste, hvor personen selv gir tillatelse til at slik personlig informasjon lagres for faktureringens skyld, og innebærer ikke statlig innsyn.

Faktum er at informasjonen er lagret uansett om Datalagringsdirektivet pålegger det, men det som provoserer meg er ikke det at lagringstiden blir lenger, men at våre verdier kvestes på et alter til ære for en gullkalv som strengt tatt ikke engang er gyllen. I Norge, et representativt demokrati, skal det plutselig bli slik at folkets representanter skal få makt over den private sfæren til enkeltmedlemmer av nasjonens befolkning, uten at folket skal ha noe å si på. Men hvem er de, disse politikerne som valgte å si ja til direktivet? Var det ikke folket som gav dem makt i form av tillit og stemmesedler, selve folket som politikerne representerer på en politisk arena. Vi valgte dem tross alt for å drive politikk på våre vegne; ikke for å være surrogatforeldre for voksne mennesker med valgfrihet og medfølgende ansvar for sine egne liv.

Forskjellen mellom Datalagringsdirektivet og frivillig publisering av personlig informasjon til andre er maktens opprinnelse. Makt er ikke et personlighetstrekk eller en egenskap en person kan ha; det er noe man lar andre personer ha over seg selv og andre. Denne makten har vi tillatt politikere å låne for å styre på våre vegne, men de må aldri, aldri få tro at den er noe vi har gitt dem. Den makten er vår. Nå har likevel visse politikere fått det for seg at denne makten er noe de eier og har råderett over. Det er på tide at vi viser dem at makten de definerer seg selv ved ikke tilhører dem; den tilhører oss. Makten over eget liv er ikke til utlån - under noen omstendighet.

På det største av alle supermarkeder, Internett, står bestemmelsesretten over eget liv i tilbudsseksjonen, på en sliten pappeske med en plakat hengende over seg. Plakaten er enkel i sitt budskap:

"Kom og ta meg, før noen andre gjør det."