Man skulle tro at drømmer var hugget i sten, slik de tales om i disse dager. Har man en drøm som strekker seg lenger enn sin egen selvgodhet, fortjener man plutselig en pris som anerkjennelse for sine overmenneskelige evner til å drømme en menneskelig drøm. Plutselig har medmenneskelighet blitt så sjeldent at et menneske som våger å ytre ordet håp i sin tale blir sett på som en messias som kan frelse alle fra apatiens evige søvn. Men hva er det virkelig man kan håpe å oppnå med en slik pris? Hva kan en skarve pris gjøre for å virkeliggjøre en drøm som er like flyktig som en politikers meninger? Var det i det hele tatt drømmen som var viktig – eller var det muligheten for at den en gang i fremtiden ikke lenger behøvde å være en drøm?
Det er vel liten tvil om hvem dette innlegget er siktet mot, men av litterære årsaker velger jeg å utelate hans navn og identitet – for ærlig talt ser jeg ikke hensikten med å inkludere dette når temaet er drømmer. Folk har en tendens til å henge seg opp i de menneskene de har falt for via medienes fortryllende filter, og vil endre deres oppfatning på selv de mest grunnleggende menneskelige dimensjoner dersom disse skulle avvike fra de samme dimensjonene hos personen de er betatt av. Siden personen dette innlegget er rettet mot har fått alle og enhver til å falle pladask, vil det være fordelaktig å utelate navn, da alt jeg skriver imot ham kun ville blitt motsagt av årsaker som ikke er relatert til argumentenes kvalitet, men til personens karakter. Gjerne omtaler man denne prosessen for kognitiv dissonans – og der fikk jeg jommen presset inn dagens dose psykologipensum også.
Jeg er glad i drømmer. Hvem er vel ikke det? På missekonkurranser påpeker gjerne politikeraspirantene at de er glade i store drømmer – drømmer om en bedre verden med fred og mindre fattigdom. Personlig ville jeg aldri våget å forsøke meg på å måle en drøm. Noen drømmer går på å lære seg å synge. Andre igjen, dreier seg om å slappe av på sofaen med kjæresten. I tillegg har man de som drømmene som dreier seg om å forandre verdenen – hva nå enn det vil si. Dette er kanskje flisespikkeri, men drømmer er vel av natur slik at de søker å forandre en tilstand i verdenen eller i seg selv til en litt annerledes tilstand, slik at verdenen man ser for seg som fin og idyllisk eller personen man skulle ønske man var - gjerne er ett steg nærmere å bli virkelig. Siden personen i seg selv er en del av verdenen, kan man derfor anta at det å forandre personen til en viss grad også vil bidra til en forandring i verdenen – om enn så lite merkbar at man i matematikken antageligvis ville rundet forandringen av til null. Likevel skjer en forandring, og det er vel derfor alskens mer eller mindre kvasi-intellektuelle folk (meg selv inkludert) gjerne sprader rundt og sier at man burde være den forandringen man vil se i verdenen. Mennesker er tross alt svært gode på flokkmentalitet, og trender sprer seg fort.
Hva har skjedd med oss? Jeg spør ikke spørsmålet med en moraliserende pekefinger i fleisen på leseren, men med en bekymret mors omsorg. For hva har egentlig skjedd med oss? Til tross for at vi har det relativt fortreffelig her i landet, aner jeg en uro som ligger under hverdagen som ikke er til å komme unna. Vi er usikre. Vi er usikre på oss selv og den retningen vi har tatt. Vi er usikre på om våre drømmer har ført oss dit vi vil. Ting er tross alt som de alltid har vært, pluss et par nye produktserier fra Apple og en noe forbedret hygiene. Før hadde vi maktsyke ledere, skumle sykdommer og fattigdom, men nå er dere rike (merk “dere”; jeg er student), sykdommene er nye og kanskje ikke fullt så truende, og de maktsyke lederne har forstått at retorikk er Guds gave til politikken fordi det lar dem si én ting, men gjøre og mene noe annet. Hvorfor kappe hoder av proletariatet når man kan snakke nedlatende til dem slik at de tror de trenger deg? Verdenen har forandret seg, men forholdet mellom variablene har forblitt like. Kanskje er det derfor en drøm kan synes å bety så ufattelig mye?
For en drøm kan virkelig forandre mye. Hvordan er det egentlig denne forandringen finner sted? Er det slik at drømmen i egenskap av å være en opphøyd, abstrakt idé klarer å bryte barrieren mellom det fysiske og det åndelige og bidra til at verdenen forandres? Neppe. En drøm er en motivasjon. En drøm kan sparke en i baken og få en til å gjøre det som trengs for å realisere drømmen man drømte, fordi mennesker har en tendens til å ville virkeliggjøre bildene som dominerer deres tanker. Kort summert kan man si at en drøm er en del av en forandringsprosess, og drømmen må alltid etterfølges av en handling for at forandringen skal kunne inntreffe. Forandring uten drømmer er ganske enkelt lite gjennomtenkte utbrudd av spontane handlinger; drømmer uten forandring er simpelthen tomme håp. Håp trenger vi alle, men dersom håpene ikke har noen forankring i den virkeligheten vi lever i, vil de i lengden være maladaptive for oss selv så vel som alle andre rundt oss. Tro meg - jeg vil at verdenen skal bli et bedre sted for alle. Jeg vil at mennesket skal kunne leve i harmoni med seg selv og miljøet vi er en del av. Jeg vil mye, altså har jeg drømmer. Vi har vel alle drømmer i en eller annen form, og derfor er det jeg reagerer på at man gir priser til enkelte mennesker for deres drømmer. Men hvordan kan vel en pris for en vakker drøm være negativ?
Det kan jeg fortelle deg.
Hvem kan vel benekte at det skjer mye fælt på denne kloden? Mens jeg har skrevet dette innlegget har antageligvis mange, mange mennesker brutalt blitt fratatt livet. Mennesker viser gang på gang at deres evne til å ta livet av sine egne tilsynelatende er et naturtalent for mange. Kanskje er det da ikke så rart at de fleste drømmer mye, for ingen med vettet i behold vil vel ønske en slik verden? Et barn på fem år i et krigsherjet land som har opplevd å få begge foreldrene slaktet av andre mennesker, vil ganske sikkert drømme om en verden hvor folk ikke skader hverandre - og hva skiller i realiteten denne drømmen fra den drømmen et statsoverhode drømte? Har statsoverhodet gått gjennom så mye mer enn dette vesle barnet? Har barnets drømmer ingenting å si fordi barnet ikke har de samme mulighetene til innflytelse på verdenen som et statsoverhode? Er barnets drømmer virkelig betydningsløse? Allerede nå har antageligvis dere lesere begynt å tenke tilbake på mitt tidligere argument om drømmer som første ledd av en forandringsprosess - for det kan være lett å tro at et fattig barn uten midler har mindre mulighet til å forandre verdenen enn et statsoverhode som når ut til hele verdensbefolkningen. Denne antagelsen har kanskje noe i seg. Kanskje kan statsoverhodet handle med mer påvirkningskraft på verdenen. Kanskje kan statsoverhodet klare å realisere sin drøm. Kanskje. Men hvem våger å si at dette fattige barnet ikke kan påvirke verdenen i like stor grad? Hvem våger det?
Hvis det er noe jeg misliker i denne verdenen, så er det tanker om menneskeverd som mangler konsistens - noe som vil si at jeg misliker praktisk talt de fleste eksisterende ideologier (se blant annet forrige innlegg). Vestens kultur er bygget på tanken om demokrati og såkalt likeverd. Dette vil si at ett menneskes mening skal ha like mye å si som et annet menneskes mening - uavhengig av uvesentlige detaljer som kjønn, rase og legning. Makt er også en slik detalj. Jeg forstår at visse mennesker som har nok makt eller penger til å kunne kjøpe seg tid i mediene døgnet rundt kanskje virker mer guddommelige enn oss dødelige som lever utenfor blikkboksen. Jeg forstår at det er lett å tro at et menneske med makt er et menneske som har stor mulighet til å handle. Jeg forstår altfor godt. Men hva er det egentlig vi som et samfunn besatt av likeverd egentlig begår i denne situasjonen? Vil ikke det å anerkjenne ett menneskes drøm på grunn av denne personens makt, og spytte på et annet menneskes drøm fordi dette mennesket har hatt det vondt og ikke har hatt mulighet til å opparbeide seg autoritet - egentlig virke som en gedigen krenkelse av hele vår kulturs syn på menneskeverd? Når var det drømmens kvalitet og autensitet ble påvirket av autoritet? Når var det en drøm ble verdt mer fordi den ble drømt av noen med retorikkens gudegave? Når ble en drøm så konsis at den kunne måles?
Kanskje er det ikke drømmen man har delt ut pris for. Kanskje er det denne mannens evne til å få folk til å drømme som har gjort han fortjent til en pris, og dette ville ærlig talt virket mer fornuftig - selv om det strengt tatt ikke gir noe mer positivt verdensbilde. Dersom det er av denne grunnen at prisen er tildelt ham, vil det i realiteten bety at vi som en art er ute av stand til å forstå at noe må gjøres mens vi stirrer selve ondskapen i øynene. Det vil i realiteten bety at vi ikke er i stand til å skape våre egne drømmer; vi kan kun se til våre ledere for å forstå hva der er som foregår utenfor vår egen dør. Ærlig talt vet jeg ikke hvilken årsak til denne prisen jeg foretrekker. Ærlig talt tror jeg ikke årsaken er viktig. Det som er viktig med denne saken er at man har valgt å formidle at kvaliteten på et menneskes drømmer er avhengig av menneskets makt, retoriske evner og økonomi.
Likeverd? Det er kun et begrep vi tar oss i å drømme om i ny og ne når vi opplever den urettferdigheten som regjerer i denne verdenen, og som blir så slående klar på dagens politiske scene. Fred er fint, men man får ingen priser for å drømme om likeverd - og godt er det. Ironien hadde vært for åpenbar dersom de gav en pris for å drømme om likeverd til et enkelt menneske, når drømmen drømmes av mange. Ingen har vel klart å artikulere denne ironien klarere enn George Orwell: "All animals are equal, but some animals are more equal than others."
Touché, Orwell, touché.
6 kommentarer:
Menneskets framgang skyldes vår evne til å strekke oss lenger enn hverdagens trivialiteter. Hvem trodde noen gutter i London kunne starte en bevegelse som ville gjøre slutt på den økonomisk lukrative slavehandelen? Hvor mange trodde på Kennedy og hans "månelanding" tale? At en pastors kjærlighet kunne forandre et lands lovgivning?
Det er våre kognitive egenskaper som gjør at vi er øverst på næringskjeden. Siden mennesket er et dyr og et resultat av evolusjon, er vi også forskjellige i disse egenskapene. Det samme er våre drømmer.
Drømmer kan inspirere, lede og målbinde. Bill Gates er ikke spesielt retorisk anlagt, men hans drøm om et grensesnitt som skulle være brukervennlig og funksjonelt forandret en verden og har bidratt til demokratiseringen av verden.
Maktforhold er mer enn noen gang synliggjort og internett og den påfølgende medierevolusjon har nok gitt både utro næringslivsledere og diktatorer en urolig søvn. Så jeg er uenig i at maktforhold ikke er forandret. Bare se på hvordan Twitter-meldingene kom hjennom Irans mediemur. Drømmene er avgjørende her, fordi de så ofte styrer våre mål.
Vi er ikke alle innestengt i samfunnets fangehull og bruker drømmer som vårt eneste våpen mot realiteten. Det er avgjørende for verdens samfunn at vi som har mulighet til å gjøre drømmer til mål og praksis nettop gjør det! Ingen har større mulighet til det enn Obama.
Uten å se denne evnen undervurderer man mennesket.
Jeg er helt enig med deg, og det er nettopp den evnen jeg forsvarer i dette innlegget. Det er snevert å tro at Obama nødvendigvis har noe større påvirkning på verdenen enn en hvilken som helst annen person - for alle mennesker har evnen til å forandre verdenen. Lar man seg påvirke såpass av mediene at man tenker at kun profilerte mennesker kan ha innflytelse på verdenen, så er vel det egentlig den største undervurderingen av mennesker man kan foreta. Var Martin Luther King Jr. mindre egnet til å påvirke verdenen før han ble kjent? Er det publisitet som gjør drømmen verdifull? Vi har jo dessuten alle gang på gang sett at politikere fungerer som inhibitorerer for forandring, og ikke katalysatorer. Det er som regel en mann eller kvinne i gata som ser seg lei på politikeres manglende evne til handling som tvinger samfunnet til å forandre seg - ikke politikere.
Kanskje trenger verdenen en frelser. Kanskje er det derfor alle klamrer seg til denne gudeskikkelsen som Obama har blitt. Men spør du meg, så tror jeg ikke at det vil være Obama som redder denne verdenen fra apati. Politikere med deres retorikk og intellektualisering av alt gjør vel intet annet enn å dyrke apatien. Hva slags budskap sender vi til dagens barn når vi sier at Obamas drøm er verdt mer enn deres?
Min utålmodighet har ført meg ned i en vollgrav ser jeg. Burde ha tatt meg tid til å lese hele grundig, men utfordrer deg til å skrive kort. Er veldig god trening fant jeg selv ut;)
Godt vi er enige om det viktigste. Selv om jeg understreker at hvert menneske kan være en forandring, så er det en smule naivt å ikke godta at maktforhold teller. Om forandring skjer uansett, så vil det intreffe raskere hvis beslutningstakeren er med på notene. Spesielt når vi snakker om atomnedrustning og klimaarbeid som begge er i en byråkratisk jungel. Derfor fortjener Obama en utmerkelse, fordi hans engasjement betyr et stemningsskifte.
Det er ikke til å komme bort i fra at selv om vi alle kan bety en forandring, så betyr vår posisjon hvor lett den vil komme. Det er lettere for Helge Lund å forandre Statoils retning enn det er for meg. Det blir nødvendigvis ikke mer prisverdig av Lund hvis han ønsker å forandre, men menneskets evne til forandering er selvfølgelig forskjellig. Fordi kommunikasjonsevnen er så vesentlig.
Retorikk er et våpen både i politikerens og aktivistens hender. Vi kan alle ha innflytelse, men måte vi formulerer vårt budskap på er det avgjørende i gjennomslagskraften. Folk tar seg trist nok sjelden tid til å lese mer enn en side uten å miste tålmodigheten og zapper til en annen kanal hvis en tale varer for lenge. Internett har jo helt klart en del skyld her. Informasjonstilgangen gjør alle utålmodige, og da blir retorikk avgjørende for å holde på leseren og lytteren.
Politikk er mennesker og samfunn.Mer enn politkere på tinget. Makt korrumpere og politikere vil alltid trenge å bli minnet på sin samvittighet. Mennesker med makt vil gjerne beholdet den. Derfor har vi media. Det er mediabildet med journalister og avisers selvsensur og ukritiske tankegang vi bør angripe.For å få forandring i den politiske realiteten er vi avhengig av mennesker som går nye veier i politikken, og der gir jeg deg en utfordring.
Jeg er pragmatisk i mitt syn på verden. Publisitet teller selvfølgelig. En mann alene kan ikke forandre verden, men hans utbasunerte tanker kan. King Jr. samlet et folk, vekket en samvittighet. En betyr ikke en forskjell før en gjør en. Det er den som sier ifra mot urettferdighet som fortjener heder. Mange tenkte nok at Hitler gjorde seg skyldig i forferdelige avgjørelser, men svært få sto opp mot han.
Jeg mener prisen har motsatt effekt. Den sier at drømmer betyr noe, men du må gjøre verden oppmerksom på den. Alle drømmer er verdifulle for hver enkelt av oss, men det er først når den spres den blir verdifull for verden.
Det er ikke alltid alt kan sammenfattes kort. Verdenen er sjeldent så enkel. Selv mine innlegg som kanskje er i overkant lange er dessverre aldri lange nok til virkelig å kunne skildre emnene de tar for seg - men man må prioritere. :)
Maktforhold teller, men mektige mennesker vil som regel ønske at ting fortsetter som før. Makt er tross alt bygget på et kollektivt begrep om status. Makt er en illusjon. Jens Stoltenberg er eksempelvis statsminister fordi han var populær blant folket, ikke fordi han er et overmenneske som nødvendigvis er noe dyktigere enn folk flest. Selvsagt kan det godt hende fyren er dyktig til det han driver med, men dyktighet fører ikke ofte til status. Dersom man får seg en jobb ved å være populær, vil man ikke at dyktige mennesker skal få muligheten til å komme frem - for da tar de jobben fra deg. Enkelt og greit - et klasseskille som går på kunnskap, og ikke penger.
Jeg forstår at retorikk er interessant, men det blir for dumt å fokusere på det fremfor faktisk kunnskap. Det er vel derfor politikere aldri er de mest egnede, fordi de bruker mer tid på retorikk enn på sitt fag. Retorikk er en avledning fra det som faktisk teller, men en avledning som fører til makt i dette samfunnet. Det er ikke slik det burde være.
Du har helt rett i at media gjerne skal minne politikere på deres samvittighet, for som det sies i V for Vendetta: Folk burde ikke være redd for myndighetene; myndighetene burde være redde for folket. Hadde det bare vært sånn - men det blir bare en fjern drøm for min del.
En mann alene kan ikke forandre verdenen? Det spørs helt hva du mener. Tidvis har enkeltmennesker faktisk revolusjonert hele menneskehetens verdenssyn - selv om det alltid er flokken som må "godkjenne" enkeltmenneskets innflytelse for at det i det hele tatt skal være noen innflytelse. Få hadde trodd på en person som virker gal fordi han/hun er helt uten sosiale antenner - selv om jeg ærlig talt ikke mener at det burde være sånn.
Alle vet at drømmer betyr noe. Jeg klarer bare ikke å mene at egenskapen å være PR-kåt er viktig for drømmers verdi og betydning.
Jeg liker å tenke på at min tekst skal føles som en av Newtons lover. Den skal være opplysende og klargjørende (og en gang revolusjonerende;)), men ikke i mange setninger. Likevel ser jeg selvfølgelig at for å ikke å offre dypde, vinkel og forståelse må man skrive lenger når emnet krever det.
Kunnskap er det avgjørende helt klart. Men måten vi formidler vår kunnskap er viktig var det jeg prøvde å si.
Selvfølgelig mener jeg et enkelt individ kan forandre verden. Der kunne jeg formulert meg klarere. Drømmer må kommuniseres eller praktiseres for å få verdi for andre enn en selv, var vel det jeg ville si.
Galileo Galilei fikk verden til å forstå at kloden vår er rund. Newton tente et lys som gjorde verden snøblinde for en stund. Men hadde de ikke produsert et arbeid, ville de jo ikke hatt noen betydning.
Det er det demokratiske tyrrani du nå skisserer. De mest fornuftige er verken i flertall i befolkningen eller blant de styrende, derfor vil aldri de mest kunnskapsrike mennesker bli valgt til statsoverhoder. Men demokratiet er det beste vi har som Churchill sa det.
Et vismannsstyre er uaktuelt i mine tanker, nettop fordi selv den mest kunnskapsrike person vil korrumpere. Da er det bedre at vi har et media som i teorien skal ettefølge politikeres handlinger og at de utskiftes i valg.
Problemet med kunnskap er at menneskets evne til å ta det til seg er så varierende. Derfor er jo retorikk oppfunnet for å kunne formidle hva en mener er "sant" så flest mulig vil slutte opp om en. Selvfølgelig er jeg som deg bekymret over "amerikaniseringen" av valgkampen og det politiske Norge.
Drømmenes betydning for andre ligger i at de formidles, der har du mitt standpunkt. Kaffe i morgen? Ankommer Oslo før kl 12 tenker jeg.
Veldig sent svar, men jeg glemte det helt bort, haha.
Selvsagt er det viktig at drømmen formidles, for det kan inspirere, men dersom man skal belønne store inspirasjonskilder til engasjement, kunne man vel strengt tatt gitt fredsprisen til Hitler og nazistene. Tross alt har svært få hendelser i historien fått mennesker til å samle seg sammen og bli like engasjerte som nettopp andre verdenskrig.
Vet du hva som skjer når mennesker henger seg opp i en idé uten å fokusere på å søke støtte for eller imot ideen på noe vis? Da stopper utviklingen opp. Det er lett å foreta det jeg kaller en ariostotelisk feil, og mene at ting ikke kan forandre seg, nettopp fordi folk er svært "kronosentriske" og tenker at dette er menneskehetens endelige toppunkt. Det er trist at når man lærer seg politikk, går det i politisk idéhistorie og svært lite om hva man kan gjøre i fremtiden. Å lære mennesker historie, men ikke hvordan de kan forandre fremtiden, er neglisgjerende og svært harmfullt i lengden, for det vil kun føre til at mennesker vil gjenta historien. Historien er ikke til for å gjentas, den er til for å lære av og dermed kunne føre oss mot en bedre fremtid. Det å anta at demokrati er den beste styreformen som kan eksistere, er veldig lite hensynsfullt, fordi det hindrer en naturlig utvikling av samfunnet.
På det nåværende tidspunkt kan jeg si meg enig i at demokrati er et av de bedre tilgjengelige alternativene, men ingen burde våge å prate på vegne av fremtiden. Fremtiden er aldri sikker.
Legg inn en kommentar