På gjensyn, Sandefjord

Hvem skulle ha trodd det? Hvem skulle ha trodd at undertegnede noen gang skulle komme seg vekk fra sin hjemby? Hvem skulle ha trodd at av alle byer på jord, så ville Oslo være staden for mine fremtidige tvilsomheter? Hvem skulle ha trodd at jeg ville finne kjærligheten, og ta dens kvinnelige inkarnasjon med meg til Oslo for å forderve henne med psykologisk fagterminologi? Hvem skulle ha trodd så mangt? Verdenen fortsetter stadig å være et kinderegg som slenger overraskelser så vel som sjokolade min vei, og av den grunn har jeg bestemt meg for å skrive en hyllest til min hjemby Sandefjord, for å minnes alt det mer eller mindre minneverdige jeg har opplevd på disse tyve år. Hent frem gemyttene og lommetørklærne - for dette vil bli en emosjonell affære.

Hvilke ord er vel i stand til å beskrive en by som Sandefjord? Hvilke ord kan beskrive en by som nekter å gi slipp på sin fortid som betydningsfull hvalfangstsby, og hvis beste kulturelle tilbud består av sport og muligens overflødig alkoholinntak? Svært få ord strekker til, og kanskje er det fordi det er slik en spesiell by det er snakk om. Når jeg tenker på denne byen er det ingen ord som frivillig melder seg til å symbolisere min tid her, men bilder - masser av bilder. Lukker jeg øynene, spiller en mental projektor av en rekke filmer som tydelig er preget av deres alder, men de er alle uten lyd. Det er som om fortiden er uten en stemme. Bilde for bilde gjenopplever jeg magien og torturen som hører enhver barndom til, men kun som et publikum i en mørk, tyst kinosal. Bilder minner meg på hendelser jeg hadde glemt at jeg husker, og traumer jeg hadde glemt å fortrenge.

Hvem kan glemme tiden før skolen gjorde sitt inntog i min hverdag, da hver dag symboliserte en ny mulighet til å oppdage verdenen gjennom skogene utenfor døren? Hvem kan glemme første skoledag på Mosserød, og den fryktinngytende tanken om at det var her, på denne skolen, med disse drittungene, og med denne læreren med haitenner og fiskeånde, at jeg var fanget de neste seks år. Bilder fra barneskolen tvinger meg til å gjenoppleve vennskap, fiender, nysgjerrighet, puberteten og skolehat. Var det ikke denne lille gutten som hadde et veddemål med sin søster om at han ikke skulle gå på noen valgfri videregående skole? Så sikker i sin sak var han faktisk, at han ville vedde hundre kroner på det. Å - hundre kroner er meget for en gutt som finner lykken i en smågodtpose som blir veid til en tikroning.

Hvem kan glemme ungdomsskolen Breidablikk, hvor det var mengden nikotin i ditt system som ene og alene bestemte din status? I bildene er det en følelse som stadig går igjen, nemlig usikkerhet, og det er denne følelsen som bringer meg tilbake. "Hvem er jeg? Hvem er du? Og hvem er alle disse menneskene som desperat forsøker å være ingenting?" Det var meg mot verdenen, i en eneste stor imaginær kamp. Det fantes grupper for alle: De tøffe, de dumme, de smarte, de kulturelle, de intellektuelle, de som mobbet, de som ble mobbet, de som røyket, de som drakk, de late, og de som jobbet hardt. Alle hadde de sine grupper, men på utsiden stod jeg; jeg hørte da vitterlig ikke til blant noen av dem. Jeg ville aldri være som dem, og ungdomsskolen gikk rett og slett ut på å få meg til å innse det.

Som forvirrede ungdom flest, søkte jeg meg inn på musikklinja på Sandefjord Videregående Skole, men jeg tok gitaren og løp før Converse-skoene og sosialist-populismen fikk tatt meg. Som de enda mer forvirrede ungdom flest, søkte jeg ly på allmenn, hvor jeg oppdaget (til min store forbauselse) at det fantes ålreite mennesker. Det andre året viste det seg at mitt "found poem" i engelsktimen, som skulle være satt sammen av linjer og ord fra andre kilder, fanget oppmerksomheten til en kvinnelig klassekamerat. Hele diktet var mildt sagt noe spesielt, da det bestod av et enkelt ord: "Nothing". Jeg henviste til ordboken som kilde. Lite visste jeg den gang om at min fremtid satt i samme rom som meg. Det skulle to andre jenter og en rekke erotiske noveller om samtlige mannlige lærere på skolen til for at vi skulle hilse, og det skulle et tilfeldig møte på Nettby til for at vi begynte å snakke. Hvem kan glemme vårt tilfeldige møte den sommeren, utenfor Promenaden, og turen som endte med et vettskremt og vått urinal av et pinnsvin? Hvem kan glemme de utallige nettene med calzone og kaffe på Shell? Hvem kan glemme det første, magiske kysset bak bilvasken?

Jeg åpner mine øyne, og projektoren skrur seg av. Minnene falmer ut i mørket, og kun et svakt omriss sitter igjen på min netthinne. Hva skal jeg føle om denne byen? Hva skal jeg føle om byen som jeg avskyr, men hvor jeg tross alt har vokst opp? Hva skal jeg føle om byen som med sine mennesker har gjort meg til noe av en menneskehater, men som allikevel har gjort meg til den jeg er? Følelsene overrumpler meg, og minnene forsøker å bryte barrieren mellom fortid og nåtid, men jeg lar ikke barrieren brytes. Dette er en by hvor den selverklærte kulturelle eliten sitter på kafé når de burde ha jobbet med kunst, hvor originalitet har blitt kopiert og plagiert, og hvor intet fremmed menneske vil låne deg et smil på gaten med mindre det tyter penger ut av lommene på deg.

Sandefjord har noe for enhver smak dersom man skulle kjede seg på hvalfangstsmuseet. Liker du sport, har du Sandefjord Fotballklubb og Komplett.no-arenaen. Liker du sport, har du hauger med håndballklubber. Liker du sport, har du biljard. Liker du kultur, har du vinmonopolet. Liker du sport, har du bowling. Det er altså ikke til å komme over hvor varierte tilbud denne byen har å by på.

Til syvende og sist må jeg konkludere med at Sandefjord er en ålreit by å vokse opp i, fordi her lærte jeg fort at jeg aldri ville bli som noen av mine byfrender, men heller bli noe eget. Her har jeg opplevd å være utstøtt nesten hele min livstid, men til gjengjeld har det lært meg verdien av individualitet. Her har jeg funnet kjærlighet og vennskap som vil vare livet ut, og på tross følelsen av å ha vokst opp i en by hvor jeg ikke hører hjemme, føler jeg at jeg her har funnet mennesker som ville fått enhver nitrist plass til å virke som et hjem.

Når jeg nå inntar en storby, vil det kanskje være ting ved en småby som Sandefjord jeg kommer til å savne. Stillheten. Naturen. Usikkerheten. Men fordelen med en storby som Oslo er at det der finnes mer enn miljøer; der finnes det mennesker. I Sandefjord ble ethvert forsøk på individualitet drept og fordøyd av alle miljøene og gruppene, men i Oslo er folk for travle til å bry seg. Tiden er endelig inne for å blomstre som et menneske, og med kjærligheten ved min side, er det intet mål som er for høyt å sikte etter.