Ingen leser denne overskriften

For mange år siden ville jeg ha begynt denne teksten med et spørsmål om hva talent virkelig er, og som vanlig ville folket ha flokket til med kommentarer og meninger som svar på spørsmålet - som om de egentlig ikke hadde funnet energi til å se igjennom en side eller to av det jeg hadde skrevet for å komme noe nærmere et reelt svar. For mange år siden leste folk det jeg skrev - iallfall overskriften - og følte de alt visste svaret på alle livets gåter. For mange år siden var mine tekster kun stikkord for samtaleemner som kunne få tiden til å gå, og sannelig gikk den. Nå, mange år senere, er det ingen som bryr seg, for teksten er ikke lenger et samtaleemne; den er et svar som står i fare for å ødelegge det opprinnelige spørsmålet.

Kunst kan sies å være så mangt. I dag er det eneste kravet man stiller til kunst at den er skapt av en skaper - det være seg Gud, et menneske eller en fabrikk. Kunst er synonymt med skapelse; tilblivelse av et objekt som tidligere ikke eksisterte i samme form. Problemet med dette synet er at det kun er skapelsen som vurderes, og ikke resultatene av skapelsens tilblivelse. Man definerer et menneske ut ifra handlingene det utfører, så hvorfor ikke kunst - menneskets næreste slektning?

Forbannet være ytringsfriheten. Der sa jeg det. Forbannet være den. I mediene er man konstant opphengt av at folket skal ytre sine meninger, tanker og meningsløse ordrekker, som om det er akten å ytre som er det viktige ved ytringsfriheten. "LA DIN MENING BLI HØRT!" ropes det ut i avisene med store bokstaver og utropstegn, og folket adlyder. "Hva synes du om Alexander Rybak?" er spørsmålet som stilles, og massene slenger seg etter deres telefoner, datamaskiner og brevduer for å rapportere hva de føler om saken. Folk mener merkverdig mye om det meningsløse. Som kåte og alkoholiserte middelaldrende menn på byen, handler det om å tømme seg, og så snart det er gjort, betyr ikke lenger sexen noe som helst; ytringsfriheten er en livstrøtt alkoholiker med erigert penis og et desperat behov for utløsning.

Det kan virke som om jeg har noe imot ytringsfriheten som et fenomen, men det ville være å forstå meg feil. Jeg har noe imot hvordan man misbruker ytringsfriheten, og bruker den som en unnskyldning til å drukne de meningsfulle ytringene i et hav av trivialitet. Hadde Martin Luther King Jr. holdt sin appell til verdenen i dag, ville ingen ha lagt merke til det, fordi Melodi Grand Prix gikk på en annen kanal. Vi vant, men hvem bryr seg vel egentlig?

Da jeg begynte denne teksten, mimret jeg tilbake til den gangen jeg trodde det fantes mennesker som fant mine ord interessante. De kommenterte temaene som jeg skrev om, men aldri budskapet bak. De lovpriste mine evner, men forstod ikke hva jeg skrev. De ytret sine meninger, men brydde seg aldri om det de sa. Én dag forstod jeg dette, og skjønte at noe måtte gjøres. Mine kunstverk skulle ikke besudles eller tingliggjøres av fremmede menneskers higen etter ytring, og det var derfor jeg lagde denne bloggen. Ekte kunstverk kan ikke defineres ved skapelsesprosessen alene, men ved destruksjonen av status quo og deretter omforming og gjenskapelse. Derfor valgte jeg å starte på nytt, og tenkte at kun de som var seriøse ville følge med meg fra mitt gamle litterære atelier, men knapt en sjel gjorde det. Her er jeg; ensom, forlatt og frustrert i mine egne tanker.

Ytrningsfriheten sikret alle og enhver retten til å ytre det som måtte falle dem inn til enhver tid, og folket ytret. Da ingen lenger trengte å frykte for sitt ve og vel da de ytret sine meninger, begynte plutselig alle å gi blaffen i hva de sa. De ytret, ytret og ytret, og fordervet med sine konstante ytringer evnen til stillhet og ettertanke. For å understreke mitt poeng, henviser jeg til en av Norges mest leste blogger, Ida Wulff. Moralen i denne vesle historien er enkel: Skriver du noe som er verdt å lese, vil ingen bry seg om å lese det fordi det ikke gir dem en mulighet til å ytre seg. Folk tenker kun på å ytre, ytre og ytre, men glemmer at det også én gang fantes noe som het et indre.