Hedonistisk menneskeverd

Skriveoppdrag
(Å handle urett for å gjøre godt. En tradisjonell innvending mot utilitarismen er at det under eksepsjonelle omstendigheter vil være riktig ut fra teorien å drepe et uskyldig menneske for å hindre at hundrevis av mennesker blir drept. Smart aksepterer at det er riktig at dette er en utilitaristisk konklusjon, selv om han ikke er glad for å trekke den. Men han mener også at den anti-utilitaristiske konklusjonen er meget ubehagelig. Diskuter dette problemet i lys av Smart og Fried.)

Hedonistisk menneskeverd
Hva er rett, og hva er galt? Kanskje virker det trivielt og nesten smålig å starte en debatt om utilitarismen med en slik forenkling av problemet som etikk på et eller annet vis forsøker å gi et svar på, og kanskje er det dét. Jeg stiller allikevel spørsmålet, fordi det er et spørsmål som mange etikere kan se ut til å neglisjere i sin søken etter absolutte maksimer. Utilitarismen, som de fleste etiske retninger og for øvrig ideologier generelt, fokuserer på ett enkelt aspekt av en komplisert situasjon, og bygger sitt teoretiske fundament på dette tilsynelatende viktigste aspektet av vår hverdag. I tilfellet av hedonistisk utilitarisme viser aspektet seg å være nytelse i en eller annen forstand.

La oss se for oss den tenkte situasjon som J. J. C. Smart (2008, s. 69) refererer til fra en tekst av McCloskey: Det er rene pandemoniet i en by på grunn av en forbrytelse, og det ligger an til å bli store opptøyer dersom ikke noen tar på seg skylden. Sheriffen i byen kan pågripe et uskyldig menneske og drepe det, noe som han med sikkerhet vet vil roe folkemengden og spare hundrevis av menneskeliv. Hva burde sheriffen gjøre?

En hedonistisk handlingsutilitarist vil se på nytelsen begge handlingsalternativene kan se ut til å føre med seg, og bedømmer på grunnlag av dette. Problemet med dette, er at nytelse vanskelig kan brukes for å bedømme verdien av et menneskeliv. “Det som er rett, er det som forårsaker nytelse,” er hva Kant (2008, s. 129) ville kalt en syntetisk setning, for det er da vitterlig ikke alle lover og normer som er skapt ut ifra hedonisme. Dette argumentet er blant dem jeg vil utdype når jeg nå går til verks på problemstillingen om det kan være rett å drepe et uskyldig menneske, dersom dette kunne bidratt til å redde mange fler. I lys av Smart og Fried vil jeg forsøke å drøfte dette problemet, og – om mulig – komme frem til en konklusjon om hvilken handling som ville vært riktig å velge.

Utilitarismens grunnmur
Jeg vil aller først begynne med å oppsummere den skissen som J. J. C. Smart tegner av et system for en utilitaristisk etikk (Smart, 2008), for å få en anelse av hva det er man snakker om. Det er et svært omfattende system, og derfor velger jeg å utelate enkelte trekk som er irrelevant for oppgavens problem. Utilitarisme er en type konsekvensetikk, som fokuserer på konsekvensene for å avgjøre hvorvidt en handling er moralsk rett. Det finnes flere former for utilitarisme, og selv om Smart hevder at hans skisse gjelder for både ideell og hedonistisk utilitarisme, så velger jeg å ta utgangspunkt i den hedonistiske handlingsutilitarismen da det hovedsakelig er denne Smart drøfter i teksten “Riss av et system for en utilitaristisk etikk”.

Det mest grunnleggende prinsippet i den hedonistiske handlingsutilitarismen, er det at man ved sine handlinger skal forsøke å maksimere nytelse og minimere lidelse for flest mulig involverte parter, og alle andre punkter er utledet fra dette. For at en slik etikk skal være mulig å anvende, innfører Smart “krusninger i vannet”-postulatet, som rett og slett går ut på at man antar at de fjerne konsekvensene av en handling utjevner hverandre, og at det derfor kun er nære konsekvenser man behøver å ta med i betraktning. Ut ifra de konsekvensene man har oversikt over, vil den handlingen som mest sannsynlig fører til flest gode konsekvenser for flest mulige mennesker, være den rasjonelle å velge. Da Smart kan sies å være en objektiv utilitarist, er han også opptatt av hvilke handlinger som faktisk viser seg å frembringe flest gode konsekvenser, og for å vurdere dette, bruker han begrepsparet ”riktig” og ”galt” om handlingen, men denne vurderingen kan kun tas i etterkant.

Et annet relevant poeng som Smart diskuterer, kommer frem av eksempelet om den franske utilitaristen i England. Regjeringen innfører en maks-temperatur i alles hjem for å spare energi, men franskmannen vil gjerne ha det litt varmere. Dersom franskmannen kan være ganske sikker på at han ikke blir oppdaget, burde han da i følge utilitarismen øke temperaturen. Nøkkelordet her er sannsynlighet, for det er sannsynligheten for å bli oppdaget som er avgjørende for hvorvidt franskmannen bør utføre handlingen.

Sannsynlighet
Smart (2008, s. 47) sammenligner en handlings konsekvenser med krusninger i vannet, som utjevnes jo lenger ut de kommer. Dersom man er villig til å inngå kompromisset som det er å si at fjerne konsekvenser utligner hverandre, må man på et eller annet vis hevde at de er ubetydelige i forhold til aktørens valg, men hva er det da som gjør en konsekvens betydelig? Dens forutsigbarhet? Konsekvensen er den samme, uansett om man kan forutse den. Ser man logisk på det, vil ikke konsekvenser jevnes ut med tiden; de forsterkes gjennom tidens gang. Fremtiden bygger på fortiden og nåtiden, og dersom nåtiden er bestemt av våre handlinger, vil alle fremtidige konsekvenser være påvirket av en hvilken som helst handling som kommer før den.

”Krusninger i vannet”-postulatet er essensielt for utilitarismens evne til å bedømme hvilke handlinger man burde velge, men problemet som jeg akkurat tok for meg åpner også opp for et annet problem, nemlig den opprinnelige handlingens betydning. Om jeg eksempelvis hadde kjørt på og drept et menneske, hvorpå et familiemedlem av offeret flere år senere tok livet av seg på grunn av denne hendelsen – hvilken konsekvens hadde da betydd mest? Begge konsekvensene er at et menneske mister livet som følge av handlingen, men i følge Smart kan man regne med at den sistnevnte konsekvensen utlignes med en annen god konsekvens på et annet tidspunkt. Kan man ikke da hevde det samme om den opprinnelige handlingen og den umiddelbare konsekvensen? Vil ikke også den kunne utlignes av en annen konsekvens senere? På denne måten kan det se ut til at ”krusninger i vannet”-postulatet i realiteten gjør absolutt alle handlinger betydningsløse.

Kvantitetsprinsippets plass i utilitarismens syn på menneskeverd
Hos en rekke utilitarister står likeverdsprinsippet (Singer, 2008, s. 153) høyt, som tilsier at alle skal telle for én, og ikke mer enn én. Dette er et prinsipp som forsøker å sikre en basis for en kvantitativ etikk, slik at man på et eller annet vis kan summere nytelse hos alle involverte parter. Ser man relativt enkelt på en situasjon hvor man kan velge mellom ett menneskeliv eller mange, vil mennesker med en kvantitativ holdning som utilitarismen være kvikke til å velge den sistnevnte valgmuligheten. Sett i lys av en hedonistisk utilitarisme, vil man kanskje kunne begrunne at det å leve gir disse hundre menneskene nytelse som veier opp for den nytelsen og eventuelt det livet som dette ene mennesket måtte ofre.

Så må man spørre seg: Ligger verdien av et liv i mengden nytelse dette livet fører med seg? Og vil noen våge å påstå at et menneske som er klinisk deprimert under noen omstendigheter er verdt mindre enn mennesker som lider av lykkelige vrangforestilninger? Utilitarister vil her henvise til likeverdsprinsippet, og antageligvis hevde at man ikke bedømmer verdien av et menneske ut ifra sinnstilstanden, men i sheriff-eksempelet må jo nettopp dette sies å være tilfelle. De fleste mennesker som lider av klinisk depresjon, og som ikke føler lykke i noen stor grad, vil allikevel ønske å fortsette å leve. Kanskje kan det sies at denne viljen om fortsatt eksistens grunner i et håp om fremtidig nytelse, men uansett så er det kun døden som kan føre til at nytelsen tar slutt. På dette viset kan man forstå at livet er overordnet nytelsen, og at nytelse er et av mange biprodukter av liv. Under ingen omstendigheter kan man derfor påstå at nytelse alene bør spille inn på hvorvidt et liv skal få lov til å fortsette. Det er liv som gir mulighet til nytelse, ikke nytelse som gir rett til liv.

Smart (2008, s. 70) har rett i at sheriff-eksempelet utgjør en situasjon hvor man må velge mellom to onder. Etikken har som oppgave å finne ut hva som er rett og galt, men overveielse av hva slags konsekvenser et slikt valg vil føre med seg, står utenfor vanlige menneskers så vel som lærde etikere og filosofers domene. Hadde det dreid seg om rene objekter man måtte velge imellom, for eksempel ett eple kontra hundre epler, ville slutningen kunne begrunnes ut ifra et kvantitativt syn som den hedonistiske utilitarismen, men mennesker er altså ikke epler. Mennesker kan handle, og bare anerkjennelsen av denne evnen burde være nok til å få enhver til å forstå at en slik slutning ikke moralsk kan trekkes kvantitativt.

Dersom man helt sikkert kunne vite at de hundre som ville dødd i opptøyene ville levd sørgelige og begredelige liv, ville utilitarismen på en annen side måtte revurdere sin posisjon. Ut ifra dette, kan det kanskje tenkes at den utilitaristiske sheriffen ikke nødvendigvis måtte valgt å drepe det uskyldige mennesket, i motsetning til det Smart konkluderer med. Dersom sheriffen helt sikkert kunne visst at den uskyldige ville tilført verdenen mye mer nytelse enn de andre, måtte avgjørelsen bli fattet annerledes. Det er helt klart at det er umulig å sitte inne med sikker informasjon om dette, men det er allerede brukt en rekke slike teoretiske antagelser i eksempelet, så det burde ikke være noe i veien med det. Smart burde også vurdert denne muligheten, fordi den åpner opp for at utilitaristens handlingsspenn ikke nødvendigvis må være så ensidig som tidligere antatt.

La oss forsøke å vende fokuset mot de andre involverte partene i sheriff-eksempelet. Er Helen, den unge jenta i flokken som potensielt vil dø dersom opptøyene oppstår, ikke en aktør? Er Peter, den uheldige gutten som potensielt vil bli plukket ut av sheriffen som den skyldige, ikke en aktør? Er det kun sheriffen i hele denne vide verdenen, som er en aktør? Spørsmålet bringer frem en side ved utilitarismen som er høyst avskyelig: En utilitaristisk holdning er egosentrisk og gjennomsyret av mangel på empati, rett og slett fordi de enkelte menneskenes posisjon som aktører ikke blir tatt med i bildet. Fried (2008, s. 90) sier at essensen av alle etiske retninger er at man ikke skal krenke en persons integritet, men det er jo nettopp det utilitarismen her gjør. Man bruker et menneske som et middel for å nå et mål. Intet annet menneske enn den man refererer til som aktør (gjerne seg selv) er et subjekt, og alle andre objektiveres og degraderes til noe dødt og livløst. Kanskje er det da ikke så galt å trekke en parallell til mitt tidligere eksempel om å velge mellom ett eple og hundre epler.

Kvantisisme
Her vil jeg gjerne innføre begrepet ”kvantisisme”, nemlig det å bedømme og fordømme på basis av kvantitet. Ville det vært moralsk riktig å la alle disse hundre menneskene dø for å berge det ene? Smart (2008, s. 70) trekker frem at den ikke-utilitaristiske slutningen i en slik situasjon er minst like skremmende, men her oppstår et problem. La meg illustrere ved å trekke en analogi. Dersom man kunne velge mellom å la en lyshudet mann eller en mørkhudet mann dø, ville det kun være rasister som ene og alene på grunnlag av hudfargen ville valgt den mørkhudede. Rasister ville i en slik situasjon la seg blende av et trekk ved menneskene som de selv anser som høyst viktig og essensielt ved tilværelsen, uavhengig av om dette trekket har noen som helst relevans for selve valget man står overfor. Ved å konkludere med at hundre mennesker har mer rett til å leve enn ett enkeltmenneske, har man begått den samme feilen, fordi hva har flertallet gjort for å gjøre seg mer fortjent til liv enn noen andre? Gir tallet dem rettigheter som andre mennesker ikke skulle ha, eller har aktøren ved et slikt valg latt irrelevant informasjon spille inn på valget?

Deontologiens argumenter
Fried kommer med en sterk kritikk av Smart og konsekvensetikk generelt i sin tekst “Rett og galt”. Som deontolog er det naturlig at mange av Smarts argumenter og ideer får Fried til å reagere. Dette er først og fremst en oppgave om utilitarismen og dens problematiske konklusjon i sheriff-eksempelet, så jeg velger derfor å ikke gå for nøye inn på hva deontologien er, men heller fokusere på de argumentene som Fried fremlegger og bruker mot Smart, samt hvordan man kan begrunne den deontologiske og ”anti-utilitaristiske” konklusjonen i sheriff-eksempelet ut ifra disse argumentene.

Svært tidlig påpeker Fried (2008, s. 73) en vesentlig forskjell mellom deontologien og konsekvensetikk, nemlig den at deontologien har visse overordnede regler som ikke kan brytes under noen ordinære omstendigheter, mens konsekvensetikk bestemmer hvorvidt en handling er riktig eller gal ut ifra handlingenes evne til å fremskaffe et ”gode” som man har utnevnt til målet for alle våre handlinger. I den hedonistiske handlingsutilitarismen er dette godet som tidligere nevnt nytelse.

For å forstå den anti-utilitaristiske konklusjonen sett i sammenheng med deontologien, er intensjon et essensielt begrep å få med seg. Fried (2008, s. 81) observerer at mange av de kategoriske forbudene vi har ikke nødvendigvis går på spesifikke handlinger, men fremkallelsen av visse konsekvenser. På dette viset kan man faktisk trekke en parallell mellom utilitarismen og visse deontologiske regler. Forskjellen er allikevel, som Fried (2008, s. 82) påpeker, at deontologien unngår den utilitaristiske besettelsen av å ikke fremkalle dårlige konsekvenser ved innføring av begrepet intensjon. Alle handlinger kan jo vitterlig føre til en uskyldig persons død, men kun dersom dette er en intendert konsekvens vil man kunne si at handlingen var gal. Derfor, om sheriffen intensjonalt dreper det uskyldige mennesket, så vil handlingen være gal.

Intensjon er et nødvendig begrep dersom det meste av moral skal eksistere, for det moralske domenet dreier seg tross alt om det vi gjør, og ikke det vi tillater å skje (Fried, 2008, s. 83). Skulle man kunne holdes ansvarlig for alt det man tillot å skje i verden, ville vel alle på et eller annet vis kunne være å bebreide for alt som skjer på denne kloden til ethvert tidspunkt, og da ville litt av hensikten med moral være borte. Dette er, som tidligere påpekt, et problem med Smarts ”krusninger i vannet”-postulat, da denne tanken bare ignorerer det faktum at alt som har skjedd før en konsekvens, summert kan sies å være årsaken til den.

Den kanskje største forskjellen mellom Smarts utilitarisme og Frieds deontologi kan sies å være det at Fried fokuserer på det han kaller intensjonal handling, mens Smart fokuserer på handlinger og deres konsekvenser. Intensjonal handling i følge Fried (2008, s. 89) et begrep som vitner om menneskets evne til å frembringe virkninger, noe som Fried senere i teksten påpeker som årsaken til all moral. Dersom et menneske ikke hadde hatt muligheten til å velge sine handlinger, ville det vært merkelig å holde mennesket ansvarlig for disse. Som jeg tidligere nevnte, vil utilitarismen i sheriff-eksempelet mangle nettopp forståelsen for at mennesker har en evne til å frembringe konsekvenser, da de involverte, med unntak av sheriffen, blir sett på som objekter for i det hele tatt å gjøre det mulig å bedømme konsekvensene kvantitativt. Deontologien unngår det umulige problemet å forsøke å kalkulere konsekvensene av fritt velgende menneskers handlinger, og fokuserer i stedet på hva som sheriffen burde gjøre sett ut ifra visse moralske normer. Dersom sheriffen hadde brukt den uskyldige personen som middel for å redde andre, hadde han krenket prinsippet om respekt for personer og deres evne til å frembringe konsekvenser, og hvis man gjør dette, vil hele poenget med moral i følge Fried (2008, s. 91) være borte.

Konklusjon
Vi er alle mer eller mindre utilitarister i hverdagen. Vi står foran en kiosk og lurer på hvilken sjokolade som ville gitt oss mest nytelse. Vi gir penger til veldedighet, og håper at pengene et eller annet fjernt sted kan veksles inn i en lykkens valuta for de som har det verre enn oss selv. På et eller annet vis vil de fleste av oss gjerne at verdenen skal være et lykkelig sted hvor alle har det bra, selv om det alltid vil finnes unntak. De fleste av oss vil det beste, og handler ut ifra subjektiv velvilje til oss selv så vel som andre. Men se på verdenen. Folk kriger for saker som de alle føler gjør verdenen til et bedre sted, og nøler ikke med å drepe for fred. Det er nettopp dét sheriff-eksempelet dreier seg om. På et eller annet tidspunkt er det noen som tenker at det å handle på en viss måte som skader noen vil kunne føre til et godt resultat ut ifra hva de selv anser som det høyeste mål – det være seg nytelse eller profitt. Resultatet har gjennom tidene vist seg å være heller tvilsomt.

Det kan være lett å gå glipp av et viktig poeng som Smart (2008, s. 70) påpeker, nemlig at det ikke er sikkert at det finnes én enkelt etikk som appellerer til alle sider av vår natur. Jeg tviler ikke et sekund på at utilitarismen i mange situasjoner kan være en svært god og effektiv etikk, men som jeg tidligere har påpekt, så synes den ikke å være en god etikk for å vurdere nettopp den situasjonen som diskuteres i sheriff-eksempelet. Den hedonistiske utilitarismens besettelse av nytelse kan synes å være et problem når en aktør skal vurdere menneskeliv på denne måten, da kvantisisme fort kan oppstå som et resultat av kvantitetsprinsippet. Jeg har kommet inn på at utilitarismen ikke nødvendigvis må komme til den konklusjonen som Smart og McCloskey kommer med, men generelt ville jeg forsøkt å unngå bruk av en utilitaristisk tankegang i lignende situasjoner. Her mener jeg at deontologien stiller sterkere. Kanskje vil det lureste for et menneske være å bruke en kombinasjon av utilitarisme og andre etiske teorier dersom det vil oppnå det største felles gode i den gitte situasjonen, men den problemstillingen er en helt annen oppgave.

Hva burde sheriffen gjøre? Burde han intensjonalt myrde det uskyldige mennesket for å oppnå det han anser som det viktigste målet, eller burde han la være? Smart er klar: Myrd ham. Fried likeså: La de hundre dø i stedet. Ingen av handlingene virker fristende, men personlig mener jeg at Kant (2008, s. 145) hadde rett i sin formulering av det kategoriske imperativ: ”Du skal ikke handle annerledes enn slik at du også kan ville at din maksime skal bli en allmenn lov.” Hadde alle fulgt utilitarismen, noe de mer eller mindre gjør, ville menneskeheten til syvende og sist jobbet mot seg selv, fordi alle har sin egne lille oppfatning av hva som fører til nytelse. Som David Hume (2008, s. 102) påpekte, er ”årsak-virkning”-begrepet kun en assosiasjon mellom en årsak og en virkning som et resultat av erfaring, og denne assosiasjonen kan variere fra menneske til menneske alt etter hva de personlig har opplevd. For noen kan det å drepe et menneske se ut til å føre til et større ”gode” for flere andre, og slikt skjer. Terroraksjoner er kun ett eksempel. Hadde alle fulgt visse kategoriske regler i stedet, ville verdenen kanskje vært mye mer monoton enn den er selv i dag, en konsekvens jeg personlig ville mislikt svært sterkt, men i det minste ville vi kunne levd i sikkerhet og nytt tilværelsen. Og spør man en hedonistisk utilitarist, så er det tross alt nytelse som er det ultimate målet med livet, eller hva?