Søvnløshet kan være forårsaket av så mangt, og siden jeg tok meg selv i å ligge alene i denne kalde sengen og stirre tomt i taket, bestemte jeg meg for at mine tanker skulle dissekeres og granskes for å finne ut hva det er som hjemsøker min underbevissthet og ødelegger min relativt ubrukelige skjønnhetssøvn. Når man ligger i sengen og stirrer i taket, er det alltid en overhengende visshet i luften om at klokken tikker og går, og mens morgenen nærmer seg med stormskritt, ligger man selv i en tidløs koma som aldri kommer til noen ende. I løpet av én søvnløs natt, kan et menneske oppfinne hjulet, samvittigheten og iPoden på nytt, men denne natten er det ingen av disse tvilsomme oppfinnelsene som holder meg våken. I natt er det de selsomme egenskapene åpenhet og ærlighet som står på menyen, og hjernen min har (imot min vilje) påtatt seg rollen som servitør.
Hva er det med denne dagen som har gjort at nettopp ærlighet har fått en sentral rolle? Mitt liv er nå i en ventefase; et purgatorium; en bussholdeplass - om du vil - og hver bidige dag venter jeg på at et eller annet stort skal skje. En dag i mitt liv består nå hovedsakelig av venting, utsettelse og øving til en eksamen hvis eneste hensikt er å føre meg fra denne holdeplassen til neste, og hvem vet hva som venter meg der? Hadde situasjonen vært så enkel som den burde, så hadde jeg øvd noen timer om dagen, slik at jeg med kløkt og interesse hadde kommet meg gjennom denne eksamenen, men når motivasjonen mangler, blir situasjonen aldri slik som den burde vært. I stedet går dagene forbi, og når jeg legger meg i denne kalde sengen som natten før, er absolutt ingenting forandret. Kanskje er det derfor min hjerne ikke vil la meg sove - fordi denne dagen går inn i den endeløse rekken av tomme dager i mitt liv. Kanskje nekter den meg å falle tilbake i gamle vaner. Eller kanskje jeg bare burde unngått den koppen med kaffe i stad. Hvem vet?
Urban ensomhet er en sykdom som oppstår når mennesker blir presset for nært innpå hverandre mot deres vilje, og i dette landet vil det være en underdrivelse å kalle den en epidemi. Vi er omringet av mennesker døgnet rundt, og vennelisten på Facebook strekker seg ut i det uendelige, men noe så grunnleggende som et sosialt øyeblikk i tilværelsen er helt utelukket. Denne dagen har jeg ikke rørt meg utenfor døren, og det er ikke fordi jeg ikke har villet, men heller fordi jeg simpelthen ikke har hatt noe som helst å gjøre der ute, og dermed unngått å bruke krefter på å minne meg selv på dette sørgelige faktumet.
Det sies mye rart om livet og alle ingrediensene som utgjør denne digre mølja kalt verdenen, men om man er ærlig med seg selv, finner man ofte ut at mye av det som sies aldri i livet kunne stemt overens med den situasjonen man selv er i. Folk sier at tiden leger alle sår, men det er ikke slik uttrykket egentlig skulle vært. Tiden er aldri en faktor, for den er abstrakt. Et sekund defineres ved tiden for 9 192 631 770 svingninger i en bestemt stråling fra cesiumatomet Cs-133, og mens jeg øver til fysikkeksamenen, tar jeg meg selv i å spørre: "Hvor mange svingninger må til for å lege et sår?" Tiden leger ingen sår, og det er et faktum. Kun medisiner kan lege de største sår, og visse sår leges aldri helt. Visse sår er der for en grunn, og skal ikke leges. Tiden kan prøve, men Herr Cs-133 tilbyr liten trøst for et tynget sinn.
Ærlighet. Hvem er det jeg skal være ærlig mot? Du som leser dette, eller meg selv? Siden jeg ligger her, mutters alene i natten, er det vel først og fremst meg selv jeg prater til, og siden ærlighet kun er prat uten filter, er det nok meg selv jeg trenger å være ærlig med. Noe gjør at jeg ikke får sove, og jeg vet hva det er. Tør jeg være ærlig med meg selv og innrømme det, eller vil denne natten frarøve meg all min etterlengtede søvn?
Jeg er for trøtt til å holde ut dette lenger, så i stedet for å kverulere med min underbevissthet, får jeg vel heller gjøre som den vil, og få dette ut av verdenen. Den enkle grunnen til at jeg ikke får sove i natt, er at jeg ikke har noen varm kropp å ligge inntil, og den solitære kulden som trenger seg gjennom dyna og angriper min skjønnhetssøvn, den hviler aldri. Hver natt dukker den samme lengselen opp, men varmeovnen som jeg har forsøkt å benytte som erstatning gir ærlig talt ikke den samme typen varme som jeg er ute etter. Cesiumatomets stråling kan ikke varme et kaldt, ensomt sinn, men den kan koke skallet som sinnet oppbevares i. Tiden leger virkelig ingen sår; den får bare legningsprosessen til å virke lenger. Det er kaldt å sovne alene om natten når tiden er ens eneste kompanjong, men så lenge man er ærlig med seg selv, klarer man som regel å venne seg til kulden som hører et ensomt menneske til.
Hva er medisinen som kan lege dette såret som jeg har fått? Hva kan transformere denne frysende kulden til en behagelig varme? Hva kan gjøre et ensomt menneske tilfreds? Ikke hva, men hvem?
Svaret er deg.
2 kommentarer:
Hvor mange ganger har jeg vel ikke irritert meg grenseløst over at mennesker ikke har annet å komme med enn "det går over med tiden" når jeg har innført dem i noe av det som har tynget meg aller mest i denne til tider nådeløse verdenen. I slike øyeblikk har mitt største ønske vært å holde et balltre i min kalde hånd, og det har slått meg at hvis mennesker ikke har noe mer trøstende å si enn nevnte setning, kan de like gjerne holde kjeft.
Til min store overraskelse oppdaget jeg at de hadde rett, selv om jeg har vanskelig for å innrømme det. De hadde fanden så rett, Daniel.
Jeg er enig med deg i at Herr Cs-133 tilbyr en svært liten trøst for et tynget sinn. Hvor mange ganger har jeg vel ikke stått ved stupet og tenkt mye av det samme som framkommer av bloggen din. Du tror kanskje ikke på det, men det er sant. MEN Daniel, for første gang må jeg si meg uenig med noe du gjentatte ganger hevder i bloggen din; for tiden leger faktisk alle sår! Man tror det ikke når såret er åpent og væsker og blør, og derfor vil du sikkert velge å tenke at min påstand er både arrogant og forkastelig, noe som er helt forståelig. Men det får så være. For med tiden så vil du tenke at jeg hadde fanden så rett.
Det er godt mulig at såret vil bruke helvetes lang tid på å gro, og at det gjenattte ganger vil åpnes før det lukkes helt, men det VIL GRO. Sannsynligheten for at det etterlates et arr er temmelig stor, men du vil kunne godta det og leve et "lykkelig liv" (hvis noe slikt faktisk finnes) til slutt. Du kan fakstisk lære deg å verdsette det og høste lærdom av det; en slik lærdom som ikke kan kjøpes for all verdens penger, men er ubegripelig verdifull.
Men ja - det er forjævlig når det blåser som verst.
Takk for kommentar. :)
Jeg forstår hva du mener, og ja, man venner seg til ting etter hvert som tiden går, men noe av det jeg egentlig skulle frem til (men som ikke var så veldig vellykket siden dette var skrevet midt på natten) var at det ikke er tiden som leger. Legningsprosessen er noe som man selv må jobbe hardt for å komme gjennom, og derfor - som du sier - får man også mye lærdom ut av det.
Det finnes mennesker som aldri klarer å komme over ting de har opplevd, og det har vel noe med at mengden positiv energi i ettertid er mindre enn mengden negativ energi i den enkelte traumatiserende opplevelsen, om man kan kalle det det. :P Tiden har ingenting å si, fordi det er ingen andre enn mennesket selv som er i stand til å lege visse sår, og det kan de kun gjøre dersom de har energi til å stå opp for seg selv. Det er forståelig at folk tilegner tiden all æren for legningsprosessen, fordi det er veldig få som er villig til å erkjenne den faktiske kraften hvert enkelt individ har, men jeg synes ikke det er riktig. All æren skal gå til menneskene som faktisk klarer å komme seg videre - for det er de som faktisk har klart å lege seg selv.
Og så er det jo slik at visse sykdommer krever visse medisiner. Ensomhet er nok en sykdom som kun kan kureres av et annet menneske, og ensomheten var selvfølgelig fienden min den natten dette ble skrevet - og for øvrig mange andre netter. :) Sånn er det å være menneske. :P
Og det er ikke tiden som skal få æren for at du har klart å komme deg videre fra tunge tider, for den er det du som skal ha!
Legg inn en kommentar