Skvalder for store og små

Agnar Mykle skrev en gang at det tommeste øyeblikket i et menneskes liv er når det leverer et manuskript til et forlag, og det har jeg nå selv erfart. Man skriver en bok, og resultatet gir en frysninger for hver bidige gjennomlesning man våger å foreta før man tipper over grensen til narsissisme, men så plutselig skal dette hjertebarnet sendes ut i den store, stygge verdenen for seg selv. Det er en farlig verden, og tanken på at det er mitt liv som er komprimert til å passe på en bunke A4-ark, gjør trusselen desto større. Når et menneske sender et manuskript til et forlag, er det ikke en fiksjonell historie som skal vurderes, men et helt liv. Mitt liv står på spill, og selv er jeg ikke i stand til å forsvare meg selv. Mitt liv må kunne stå på egne bein og kjempe for alt som er rett. Dommedag har kommet.

Prosessen det er å skrive - hva man nå enn måtte finne på å ville skrible ned - er et endeløst mentalt strev som tærer på psyken så vel som den generelle livskvaliteten. Enkelte mennesker påstår at smerte og elendighet er roten til all god litteratur, og selv om det kanskje er tilfelle med enkelte forfattere og hobbyskribenter, så er livskvalitet og livsvilje mitt største og eneste krav for å kunne holde meg i gang. Noen lurer kanskje på hvorfor denne bloggen oppdateres så altfor sjeldent (eller så altfor ofte, om du er av de som misliker den), og svaret ligger i livskvaliteten. Å skrive en tekst er for meg som å koble hjernen til lageret hvor alle endorfinene måtte ligge og lure, og nådeløst sluke dem som en sulten amerikaner med en Big Mac. Igjen sitter jeg med noen mer eller mindre velartikulerte ord som er summen av all glede i meg.

Nå kommer selvfølgelig spørsmålet dere alle sikkert gnir dere i hendene etter å få vite svaret på: Er livskvaliteten min lavere nå enn den var før, den gangen det hendte at jeg skrev opptil flere innlegg i måneden? For et spørsmål. Glede er for meg et svært nyansert begrep, og slår man opp i ordboken, vil definisjonen være en helt annen enn den som står skrevet i hjernemembranen
min. Glede er for meg ikke en fullstendig hengivelse av kroppen og sinnet til sansenes flyktige tilfredsstillelse, men heller en idé om at ting er som de skal. Hvorvidt jeg masseproduserer blogg-innlegg som om de var skosåler bestilt av en planøkonomisk stat, er derfor ikke en indikator på hvor glad jeg er, men heller en pekepinn som vil antyde om livet mitt er på rett spor. Noe tragisk er det derfor at dette er det eneste jeg har skrevet på to måneder.

Rådgivere gir råd, men tittelen deres sier ingenting om kvaliteten på rådene de gir. Min erfaring den siste tiden er at kvaliteten på rådene så vel som menneskene som står bak dem er heller laber, noe som førte til avslag fra det universitetet jeg så inderlig hadde ønske om å komme inn på. Ikke vet jeg om jeg skal legge skylden på rådgiverne eller politikerne som står bak den komplett idiotiske skolepolitikken som disse myteomspunne tilleggspoengene utvilsomt er. Det har vel alltid ligget i politikeres hjerter å gjøre de svake sterkere på bekostning av de som allerede er sterke, men jeg blir av en eller annen merkelig grunn alltid overrasket når jeg får det bekreftet. Kanskje misantropen i meg begynner å bli svak med tiden.

Det er mye som ikke er som det skal her i verdenen. Det er mange mennesker som lider, og det er mange mennesker som med vitende vilje påfører disse mennesker denne lidelsen, men hvor passer jeg inn i alt dette? Rådgivere er én ting, men det finnes overraskende nok dypere og mer konsentrerte former for ondskap der ute, og den hviler aldri. Undertegnede er en av antiheltene som forsøker å trosse ordbokens definisjon av glede og kjempe for det som faktisk betyr noe, men hvordan kjemper jeg min kamp? Hva er mitt våpen? Hvilket emblem er det jeg bærer på mitt skjold?

De fleste mennesker på denne planeten kjenner ikke glede; de kjenner dyrisk tilfredsstillelse av dyriske lyster og behov. Hva gjør meg, o store generasjonsterrorist og skjoldbærende ridder Daniel, til en svoren antihelt i denne noe ubekveme situasjonen? Mine ord. Ene og alene mine ord. Mine ord skjuler hele mitt liv, hele min hensikt, og all kjærlighet i verden, og nå står mine ord på spill. Mine ord er truet, og selv er jeg maktesløs. Det er deres kamp nå. Nå er det opp til dem å seire.

Tiden mellom mine innlegg blir stadig større, og det kan bety en av to ting: Enten så er det kvaliteten på mine tekster som stiger, eller så er det kvaliteten på mitt liv som synker. Selv klarer jeg ikke å bestemme meg for hvilken av mulighetene som er mest sannsynlig, men for tiden så har jo det meste uansett en tendens til å havne på gale veier. Ingenting er egentlig som det skal, og kanskje nettopp dette også gjelder mitt eget liv. Kanskje er jeg på vei mot kanten av stupet, eller kanskje er jeg bare på vei mot en ny milepel. Disse ordene er mitt siste våpen, og i en verden hvor ingen lenger prater av frykt for å ytre sannheter, er det kun én sannhet som står over alle andre: Disse ordene er alt et menneske har.