Dømt til livstid

Det å savne noen er en majestetisk følelse. Menneskets natur tilsier at mye av den tiden vi tilbringer på denne jorden vil være dødtid uten noen annen logisk hensikt enn å skulle føre mennesket mot en uviss fremtid. Savn er løsningen på denne dødtiden. Si hva man vil om mennesket, men vi trenger alle noen å lengte etter. Selvstendighet påvirker den sosial statusen i en positiv grad, og dette vil være grunn nok for mange til å avskjerme seg helt fra andre mennesker følelsesmessig, men de vet ikke hvilken feil de begår. Selve begrepet "dødtid" har en begredelig klang til seg, men er det ikke slik at all tid er dødelig? Derfor velger jeg fra nå av å innføre et nytt begrep om den tiden man fordriver med å gjøre intet annet enn å savne et menneske: "livstid". Dessverre for min del så har dette begrepet blitt voldtatt av jurister og brukt mot sin hensikt, for livstid er ikke en betegnelse på et liv bak lås og lukke; livstid er den tiden av livet som man faktisk bruker på å leve. Tell din dødtid, menneske, for den avslører hvorvidt det du kaller et liv faktisk er det du påstår, eller om det er et timeglass uten sand.

En sjelden gang i livet så skjer det noe som forandrer alt. En sjelden gang i livet så møter man et menneske som griper dødtiden og gjør den levende. Doktorer er disse menneskene, om enn ikke med profesjonsutdanning, for de vekker en til live, og jager dødtiden på dør. Når øynene for første gang åpnes på ny etter å ha overlevd denne døden manifestert i livet, er det ikke en ny verden som åpenbarer seg, men et helt nytt perspektiv. Enkelte dager våkner man brått, og man blir abrupt revet ut av sine drømmer bare for å oppdage at det ikke er noe verdt å våkne for. Aldri mer. Etter at dette nye mennesket har blitt en del av livet, er hver bidige morgen en sjanse til å virkeliggjøre alle sine drømmer. Drømmer blir synonymt med livet.

Selv er jeg så heldig at jeg har møtt et slikt menneske. Det merkelige med disse menneskene er at de for mange er å oppfatte som helt ordinære mennesker. Man går forbi dem på gaten, og enser dem ikke fordi man er for opptatt med å leve ut sin dødtid, men de er der. Jeg tok en pause fra den dødtiden som hadde strukket seg gjennom hele mitt liv, og oppdaget at livet gikk meg forbi på gaten, og hun var den mest fantastiske skapningen jeg noensinne hadde sett eller møtt. Mange velger å uttrykke skjønnhet ved å si at den ikke kan beskrives med ord, men det kan den. Skjønnhet er hvert bidige ord jeg skriver. Det er skjønnheten og kjærligheten til mennesket som besitter den som gir meg kraften til å skrive noe i det hele tatt, og det er takket være henne at jeg er den jeg er i dag.

Det hender jeg savner henne. Å si at det hender er nok såpass underdrevet at man nesten kan kalle meg en løgner, men det er vel det medfødte behovet for selvstendighet eller iallfall den sosiale statusen som selvstendig som spiller inn. Jeg savner henne alltid. Hvert sekund jeg ikke tilbringer i henne nærvær er livstid, for selv om hun ikke er der, så er savnet nok til å vite at jeg lever. Det er gjennom savn vi virkelig uttrykker hva som betyr noe for oss, og dersom den biten livsvisdom som jeg nettopp fant på der er sann eller i det minste vis, må hun bety alt for meg. Hun gjør virkelig det.

Nå som jeg nærmer meg slutten av teksten, vil jeg gjerne si noen ord til verdenen, eller i dette tilfellet de to-tre menneskene som kommer til å lese denne uendelig lange digresjonen fra det som jeg egentlig ville si. Dere må vite at mens det finnes mye der ute som opptar dere, underholder dere, og gir dere midlertidig lykkerus, er det ikke dette som på noe vis gjør at man lever livet til det fulle. Livet kan ikke leves gjennom konstant lykke, for det finnes så mye annet her i verdenen som tilføyer livet det ekstra krydderet som skal til for å gjøre dødtid til livstid. Det krydderet er savn og lengsel. Smak på det, og du vil forstå, for det vekker de levende døde til live.

Helt til slutt vil jeg si noen ord til det mennesket som dømte meg til livstid, og den av dere det gjelder vil antageligvis og forhåpentligvis allerede vite hvem du er. Om vi en dag hadde gått hver vår vei, så ville hvert bidige sekund av hver bidige time vært livstid for meg, for uansett hvor du er eller jeg er, så vil du alltid være i mitt hjerte. Når det er sagt, så er det ikke det som kommer til å skje. Jeg vil nå gjerne innføre nok et begrep, men hva kan jeg kalle den tiden som jeg tilbringer med deg? Hva kan jeg kalle den tiden som jeg bruker min livstid på å drømme om? Livet vil jeg kalle den. Livet. Mitt liv skal ikke bestå kun av livstid, men også mengder av liv, for jeg ville aldri klart meg uten deg. Uten deg ville livstid vært dødtid. Uten deg ville jeg ikke vært meg selv. Uten deg ville livet vært intet. Men livet er ikke intet.

Livet er alt.