Uendeligheten begynner her

"Så sent har vel aldri solen stått på himmelen?" Tanken runget mens gutten pustet inn duften av varm kvae fra sine hender. Granen stod vel tyve meter over bakken som det mektigste treet i hele den vidstrakte skogen, og helt i toppen satt den unge gutten med en utsikt som ingen andre. "En slik høyde har vel inget menneske noensinne klatret?" spurte gutten seg selv mens kveldssolen sank ned i horisonten. Han trengte ikke noe svar, og han trengte ingen bekreftelse; han trengte kun utsikten mot uendeligheten.

"Så pen har han aldri vært," tenkte hun som lå inntil sin sovende kjæreste. Han smattet og leet på seg i søvne, men armen var fortsatt godt plantet rundt hennes midje. Aldri skulle hun unnslippe så lenge hun selv følte seg fri i hans armer, og det gjorde hun. "Et slikt menneske har vel aldri noen kjent?" spurte hun seg selv i sine tanker, mens kjæresten fortsatte å drømme. Hun trengte ikke noe svar, og hun trengte ikke noen ring på sin finger for å vite at han var den rette. Den ringen hans omfavnelse nå dannet rundt henne var så mye kraftigere enn en forlovelsesring noensinne kunne vært; den var uendelig.

"Så lykkelige har vi aldri følt oss," tenkte paret mens de beundret det drømmende barnet fra en glipe i døra. Lyset fra glipen seg inn på den lille gutten, og mørket var maktesløs mot kjærligheten som kikket inn på ham. Paret holdt hverandre, og der inne, omkranset av mørket, lå beviset på kjærlighetens krefter. "Noe så stort har vel ingen noensinne opplevd?" I det lille barnet var deres kjærlighet manifestert, og de trengte ikke si noen ting for å vite hva det betød. De trengte ikke ord, for i det lille barnet lå det skjult en visshet om at kjærligheten aldri skulle svinne hen; kjærligheten var sikret en plass i uendeligheten.

Hva er egentlig uendeligheten? Er det følelsen av et øyeblikk på toppen av verdenen som aldri tar slutt? Er det der kjærligheten brytes ned som kompost for fremtidige elskere? Eller er det der tomheten tar slutt og altet begynner? Gutten som satt og våket over de tusen sovende sinn satt inne med svaret, og det kom til uttrykk gjennom et uskyldig, lite smil. Jenta som lå i armene til sin kjæreste visste også svaret, og det kom til uttrykk gjennom et kyss. Foreldrene som beundret sin levende refleksjon hadde visst svaret siden dagen barnet ble født, og det kom til uttrykk gjennom en overbærende stillhet. De visste alle at uendeligheten ikke var noe fjernt, men noe som de opplevde på en daglig basis. For solen gikk ned, drømmen tok slutt, og barnet våknet, men igjen var allikevel et spor av tilværelsens evige forandring.

Gutten satt i tretoppen da mørket falt over landskapet, og kjente igjen på duften av kvae fra sine hender. Solstrålene som før hadde holdt ham varm, hadde nå måttet slå retrett, men smilet på guttens fjes forble. Uendeligheten lå i den konstante utviklingen som påvirket dem alle, og da gutten tenkte tanken, klatret han sakte men sikkert ned fra treet, og gikk hjem. Og da han sovnet i sitt mørke rom, var det med et smil på sitt fjes.