Forløsning fryder

Den som påstår at de kjenner ondskap, har på et eller annet tidspunkt vært ondskapens beste venn, og den som påstår at de kjenner godhet, kan man like godt kalle en løgner - for godhet er så godt som utryddet fra planeten. Godhet har blitt erstattet av lykke, og selv om noen vil påstå de går hånd i hånd, vil jeg si at de i denne virkeligheten heller fungerer som antonymer. Det finnes ingen lykke for de gode, og lykken frarøver de fleste dydigheten. Vi er en gedigen saueflokk som har blitt forløst fra det gode, og ulven fører oss rett inn i hans mektige grep. Hvis Gud er god, så er han sannelig død.

Hele dette universet er en smørje av mislykkede forsøk på å erobre lykkelige drømmer. Det er umulig å snu seg noe sted uten at man blir møtt av mennesker som hadde hatt det bedre om de var døde enn om de var levende, og det får en jo til å undre: Hva er det egentlig vi driver med? Vi er så lykkelige her vi smiler og ler av dem som mangler den lykken vi tilsynelatende har klart å opparbeide oss ved å fordumme synet på hva som egentlig er det gode liv, og så kaller vi oss intellektuelt begavede? Det blir litt som om å belønne en ape for at den hiver en banan i hodet på en av sine artsfrender, og oppnår lykke som et resultat av dette. I så fall, gir man den virkelig flere bananer?

Jeg er lei av å se på denne sivilisasjonen i et stadig mer pessimistisk lys, men hva annet kan man gjøre? Folk som leser det jeg skriver og hører det jeg sier må tro at jeg er en dyster og misantropisk psykopat som planlegger å erobre verdenen, og selv om jeg riktignok er en misantrop, vil jeg neppe kalle meg en pessimist. Jeg er av natur den personen som står opp om morgenen med et smil, og danser nedover gaten i eufori over det meste som måtte falle meg inn. Problemet er bare at det alltid er natt når jeg våkner, og på gatene ligger det strødd resirkulerte verdier og menneskelig avfall. Det er umulig å danse når man står opp til knærne i løfter om en bedre verden. Det vet alle. Hadde noen bare våget å ta løftene på alvor og faktisk gjort dem til handlinger, ville vi kanskje vært på god vei. Det nærmeste menneskene kommer til å gjøre nettopp dette, er vel å rake sammen løftene og kaste dem i nærmeste søppeldunk, slik at vi gjennom historiens gang kan få dem resirkulert og servert på ny fra selverklærte radikalister som lover likhet og lykke for alle. Den reelle lykken uteblir alltid, og likheten er alt vi sitter igjen med. Jeg er lei av likhet. Jeg vil ha ekte lykke.

Det finnes håp. Der det finnes liv, finnes det håp, og selv om det tilsynelatende ikke finnes liv igjen i denne gedigne saueflokken, så finnes det uansett litt. Noen velger å definere liv som det å eksistere, men jeg er uenig. Liv er evnen og muligheten til å forandre omgivelsene og menneskene rundt seg - og det simpelthen ved å eksistere. Eksistens er ikke selve definisjonen på liv, som noen velger å påstå, men liv i seg selv er det eneste som kan forandre eksistensen. Når jeg nå sier at det finnes lite liv igjen i menneskeheten, forstår du kanskje hva jeg mener. Hvor mange er det egentlig som lever? Hvor mange er det egentlig som våger å leve for å forandre eksistensen til noe bedre? Jeg våger å påstå at det er få. Jeg våger å påstå at de stadig blir færre. Det har blitt en synd å skape kontrovers, og å stille spørsmål ved alt det onde som utgjør vår menneskelige maurtue, så liv har med andre ord blitt forbudt. Vi har blitt forløst fra livet. Nå eksisterer vi for å dø; ikke for å leve. Nå dør vi for en tom eksistens; ikke for livet. Nå lever vi for ingenting.

Er jeg et romvesen? Hvis jeg hadde vært en noenlunde logisk person, ville jeg nok konkludert med at jeg naturligvis kun er et menneske, men logikken i meg har menneskene tatt knekken på for lengst. Jeg stiller dette spørsmålet fordi de som går meg forbi på gaten ikke er som meg. Av en eller annen grunn er jeg den eneste som sitter fast i haugene med brutte løfter og tapte drømmer, mens alle andre bare går over dem som om de var laget av papp. Det er som om disse drømmene ikke betyr noe som helst for dem. I stedet for å ta et reelt oppgjør med syndene som korrumperer menneskeheten, velger dem å gjøre syndene om til dyder, og selv om verdenen ikke har forandret seg et fnugg, feirer vi at vi har kommet over vår fortids spøkelser og blitt bedre enn våre forfedre. Ondskap er nå et nødvendig onde som har blitt godtatt og strengt tatt nødvendig for å overleve, mens godhet er ansett som en svakhet. Betingelsesløs sex er en dyd, mens ordentlig romantikk er en synd. Plutselig har hele verdenen blitt dydig, og alene sitter jeg og noen få andre uheldige som syndere. Alt jeg ville var å gjøre verdenen et bedre sted, og det, min kjære venn, er den største synden av dem alle.