En Ode til en Venn

Kanskje er det slik at jeg er relativt ulik
Alle andre mennesker som går på denne jord,
Kanskje er jeg unik,
Og kanskje en dag vil jeg vokse meg stor.

Ikke glem, min kjære venn,
Alle tårer, hver en klem,
Vi delte sammen, og vil dele igjen,
For hvert øyeblikk som glipper,
For hvert hjerte som slår,
For hvert øye som våkner,
For hver glede vi får,
Vil vi sammen stå igjen.

Og når du en dag våkner,
Og føler deg glemt,
Av venner, av mennesker,
Med minner fortrengt,
Står jeg over deg,
Som en engel i nød,
Du glemte meg bort,
Men ei er jeg død.

Og dagen du føler,
At du alene står,
Følg ikke mørket,
Dit hvor smerten rår,
For jeg kan bekjempe,
Alle minner og sår,
Jeg vil følge deg,
Gjennom aske og ild,
Og helvete attpåtil,
Jeg vil følge deg hvor hen du går.

Kanskje er det slik at jeg er relativt ulik,
Alle mennesker som har gått på denne jord,
Men den dagen de vender sin rygg og går,
Den dagen menneskeheten heller salt i ditt sår,
Så aldri glem den som alene står,
For deg vil jeg følge,
Hvor hen du vil gå,
Så gå.