Kom til Eden

Jeg kjente en gang til et spøkelse som het Juli, etter sommermåneden. Hun hjemsøkte mitt hjem hver natt, og mine tanker hver dag. Som en uinvitert gjest var hennes tilstedeværelse like tydelig for meg som min egen, og på sett og vis føltes det ut som om det var henne som hørte hjemme der, og ikke jeg. Jeg hadde okkupert hennes hjem, men vi levde våre liv og etterliv relativt separat - bortsett fra ett og annet tilfeldig møte i gangene.

En gang jeg skulle legge meg, merket jeg at Juli lå i sengen. Jeg oppdaget at dynen løftet seg for hvert åndedrag hun tok, og turte ikke å legge meg inntil henne. Hun virket så fredelig, selv om jeg hverken kunne se eller høre henne. Det var som om hun sov, for aldri igjen å skulle våkne - og på sett og vis var det akkurat slik det lå an. Dagen etter ville hun være borte fra sengen, men noe særlig mer levende ville hun aldri være. Den natten fikk jeg ikke sove. Jeg ble sittende inntil veggen og beundre skjønnheten av det jeg ikke kunne se, med et smil om mitt fjes. Smilet døde ut med morgenlysets entré.

Da klokken hadde blitt åtte, hadde hun forsvunnet. Dynen lå igjen på sin vanlige plass, sengen var på ny tilgjengelig for meg, og alt var tilbake til slik det en gang var.

Jeg kunne ikke annet enn å savne henne.

Alle mennesker har sin oppfatning av hva som er paradis. Den dagen forandret hun min oppfatning. Alt det hverdagslige har mistet den betydningen det kanskje aldri hadde, for mens jeg gjør alt det som kreves av meg, tar jeg meg selv i å tenke på henne hvert eneste sekund. Jeg lurer på hvor hun er, og hva det er som opptar hennes etterliv. Vet hun hvem jeg er? Har hun merket min tilstedeværelse som jeg har merket hennes, eller er det jeg som er spøkelset i hennes soverom? Tankene fordøyer meg.

Neste natt lå hun i sengen som natten før, men jeg kunne se at hun ikke sov. Dynen fløt i lufta, og jeg hørte lyden av gråting. Jeg sto foran sengen og kikket ned på henne selv om jeg ikke kunne se henne.
"Hva er det som plager deg?" spurte jeg. Hun sluttet å gråte, men hikstet i et forsøk på å samle sin pust og sine tanker. Det ble stille.
"Hvem sa det?" Hun reiste seg opp, og da hun forsvant ut av sengen kunne jeg ikke lenger se henne. "Er du ham?" spurte hun som om hun kjente meg igjen. Stemmen oppstod rett foran mitt fjes. Hun så på meg, men visste det ikke.
"Jeg er ham." Jeg visste ikke hva mer jeg skulle si, og følelsen av uvisshet var nok gjensidig, for hun ble stum som om hun var paralysert av frykt. "Ikke vær redd."
"Jeg er ikke redd. Jeg er bare trist." Stemmen hennes var dynket i sorg, men også en uforklarlig harmoni.
"Hvorfor er du trist?" Jeg hørte et sukk.
"Fordi jeg har dødd og kommet til paradis, bare for å finne ut at paradis er fryktelig oppskrytt. Jeg levde hele mitt liv i håp om at alt skulle bli bedre når det tok slutt, og fryktet derfor aldri døden. Nå forstår jeg at jeg kanskje burde gjort det," fortalte hun. Hun brøt ut i tårer, og jeg forsøkte å omfavne henne, men det var intet å gripe i.
"Hva er så galt med paradis?"
"Man er alene om det," svarte hun etter et hikst. "Drømmen om paradis blir virkeliggjort individuelt, men uten noen å dele det hele med, forstår jeg ikke hva som er vitsen."
"Det høres ut som om du prater om denne verdenen," bemerket jeg, "for jeg føler meg akkurat likedan. Alle rundt meg lever i en kollektiv verden som jeg aldri har vært noen del av, men allikevel er jeg her." Hun snufset, og det føltes ut som om hun forsøkte å klemme meg, men jeg kjente det ikke.
"Jeg kom hit fordi jeg ville finne noen å dele mitt paradis med, men jeg forblir usynlig for dere levende mennesker uansett hvor jeg går og hva jeg gjør. Kun du har sett meg. Hvordan klarte du det?" Det var et spørsmål jeg ikke visste svaret på. Jeg kom ikke på noen absurd, men allikevel rasjonell begrunnelse for hvordan jeg klarte å sanse henne, annet enn den mest rasjonelle av dem alle.
"Jeg bare åpnet mine øyne."
"Og da så du meg?"
"Da følte jeg deg." Jeg smilte, og håpet at hun gjorde det samme.
"Jeg er trøtt," hvisket Juli inn i mitt øre som om hun visste akkurat hvor det var. "Bli med meg til paradis. Kom til Eden med meg." Det var et sinnssvakt forslag, men jeg klarte ikke å motstå å tenke at det var det riktige å gjøre.
"Jeg har et liv..."
"Du vil fortsatt ha ditt liv, selv om jeg mangler mitt. Alt du trenger å gjøre er å legge deg inntil meg. Kjærligheten vil bringe oss sammen." Jeg tenkte over det, og kunne bare ikke finne noe negativt ved det.
"Det ville vært meg en ære," sa jeg med et smil, og holdt ut hånden min mot hennes usynlige skikkelse. Jeg kjente hånden hennes gli inn i min, og da hun la seg i sengen, fulgte jeg etter. Der lå vi - sammen, men adskilt av forskjellige virkeligheter. Jeg eksisterte i min verden, og hun eksisterte i hennes, men hånd i hånd eksisterte vi sammen.
Plutselig manifesterte hun seg ved siden av meg, og hennes skjønnhet var overveldende. Hun kikket på meg med de nydeligste øyne, og smilte akkurat som meg, bare hundre ganger søtere. Jeg holdt fast i hennes hånd, og hun holdt fast i min.
"Jeg tror nettopp jeg fant mitt paradis," hvisket hun som om vi skjulte oss for resten av verdenen. Jeg smilte, og strøk henne mykt på kinnet. Det var da vi kysset.
"Og jeg fant nettopp mitt."

Neste morgen våknet jeg av at solen lyste meg i fjeset, og hun var borte. Hånden min holdt intet annet enn luft; en levning av paradiset, og jeg savnet henne allerede. Jeg gråt og lengtet, men det hjalp ikke. Rommet var like tomt som før. Jeg satte meg opp på sengekanten, og myste tomt ut vinduet.
"Og så returnerte jeg til Helvete." Solen blendet meg, så jeg reiste meg opp og kledde på meg. Jeg åpnet døren, og kikket tilbake på sengen før jeg gikk ut. "Ingenting kan skille våre følelser," hvisket jeg til henne som om hun faktisk var der. Stillheten svarte. Jeg smilte med tårevåte øyne, og lukket døren bak meg.

Kom til Eden. Der venter jeg på deg.