Det Sorte Hull

Nylige psykologiske eksperimenter utført på meg selv har gitt meg ny informasjon om hva det er som bestemmer hvordan jeg er og ter meg. Ved å ha blitt utsatt for kjærlighetens enorme påvirkningskrefter i store doser de siste ukene, har jeg på sett og vis lært meg selv bedre å kjenne, for livet er som et eksperiment hvor man stadig tilfører nye elementer for å se hvordan de reagerer med de gamle. Hvordan reagerer kjærligheten med min karakter, som hele livet har gått og lengtet etter nettopp kjærligheten?

Da jeg våknet i dag, kan jeg sverge på at solen skinte på meg alene, for så mye livsgnist har jeg nok aldri opplevd å være i besittelse av. Tanken på at det finnes noen der ute man står så nær at man faktisk hører hjemme i den personens nærvær, finnes ikke lik noen annen tanke det er mulig for menneskets hjerne å tenke. Det er som om all mangel på mening og hensikt bare oppløses i den tynne luften foran meg, og tar form av en abstrakt skikkelse som jeg ikke kan navngi eller karakterisere på noe vis. Den abstrakte skikkelsen strekker hånden sin så langt inn i mitt tilsynelatende kalde og livløse hjerte, og gir meg elektrosjokk så alt blod igjen står fritt til å sirkulere i mitt følelsesregister. Ut slippes følelser, tanker og ideer jeg aldri hadde trodd jeg kunne sanse, men riktignok sanser jeg dem allikevel. Alt det abstrakte manifesterer seg i noe fysisk, og det fysiske rører ved meg like virkelig som vindens åndedrag. Fantasien blir virkelig.

Man er alene i sitt eget sinn, uansett hvordan man vender og vrir på det. Her er kun mørke, og mørket er mektigere enn mange liker å innse. Hele sinnet er et sort hull hvor alt av materie, minner og opplevelser blir sugd sammen og komprimert til en bitte liten bit masse, og til slutt så vil resultatet av alt dette alltid bli et mørke, men det behøver aldeles ikke være noe negativt. Som kontrasten svart er en samling av alle verdens farger, er dette sorte hullet en samling av absolutt alt som finnes i dette universet. Og nøkkelen til å omvende implosjonen, og få til en eksplosjon av kunnskap, visdom og logikk, er fantasien.

Så hva skjer når fantasien blir virkelighet? Hva skjer når alle løse tråder samles, og hele universet helt plutselig får en mening? Hva skjer når stjernene på himmelen helt plutselig ikke lenger føles så fjerne, og verdenen ikke lenger føles så tom? Da skapes noe så unikt og fantastisk at man aldri kunne trodd at det tilhørte denne nitriste og altfor realistiske virkeligheten.

Den abstrakte skikkelsen står fremfor meg. Jeg kan ikke se den, for sinnet er mørkelagt, men jeg føler den. Fantasien spiller meg et puss, og jeg begynner å forestille meg alt den fryktinngytende skikkelsen egentlig kan være. En stund benekter jeg dens eksistens, men jeg vet innerst inne at den står foran meg i mørket og venter. Det er tomt. Det er stille. Det er dødt.

Jeg åpner øynene, og en hel verden av lys og farger eksploderer ut av min fantasi. Tomheten eksploderer til alt, stillheten til musikk, og døden til sprudlende liv. Jeg har skapt et univers ut ifra mitt eget sorte hull, og ved siden av meg, i en fløyelsmyk seng, ligger skikkelsen jeg så lenge hadde følt, men aldri kunne sanse. Hun smiler til meg. Du smiler til meg. Det er du som fikk meg til å åpne øynene. Det er du som skapte verdenen, og alt levende har deg å takke for livet det ble skjenket. Mørket finnes fortsatt, men så lenge din skjønnhet holder mine øyne åpne, vil lyset for evig strømme inn og ut av mitt sinn, og du vil for alltid være stjernen som gjør at selv de mørkeste netter blir lyse som dagen. For den dagen jeg møtte deg, var dagen hele universet oppstod.